Heiner

Heiner eller Heider (norrønt heiðnir) var navnet på en norsk folkegruppe, eller stamme, før og under rikssamlingstiden. Heiner var folket i det gamle høvdingdømmet og småkongeriket Hedmarken, som omfatter dagens Hedmark. Navnet inngikk også i det gamle navnet på Mjøsa, Heiðsær. Folkenavnet i sin tur stammer fra ordet heiðr, norsk «hei», dvs «ubygd mark», «skogsbygd» og kan altså oversettes som «folket fra skogsbygdene». Høvdingdømmet vokste fram rundt maktsenteret Åker gård ved Hamar, der småkongene holdt til inntil Olav den hellige slo ned opplandskongenes opprør omkring 1021. Kong Rørek, den siste kongen på Hedmark, ledet opprøret mot kongen.

Skalden Sigvat Tordsson nevner heinene i et kvad som Snorre gjengir i Olav den helliges saga. Et utdrag lyder slik:

Sant er det nu (sverde
svang de), at Heinene kunne
øve meget mere
enn øl hos kongen at drikke

Heinene blir også nevnt i Harald Hardrådes saga. Harald Hardråde førte kamp mot opplendingene (folket på Opplandene, det vil si det indre Østlandet) for å få dem til å underkaste seg. Snorre forteller at Harald brente gårder og gjorde hærverk på Hedmarken, og skalden Tjodolv Arnorsson diktet et kvad om dette. Et utdrag lyder slik:

Høvdingers herre [Harald] rammet
Heiner med onde stener

Ordet heiner eller heider har gitt navn til regionen Hedmarken og fylket Hedmark.

Litteratur

• Helle, Knut, mfl., Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1500 år. Pax forlag, Oslo 2006
• Krag, Claus, Vikingtid og rikssamling. Aschehougs Norgeshistorie, Aschehoug, Oslo 2005
• Snorre Sturlasson, Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979