Ambassadør: Forskjell mellom sideversjoner

Siste sideversjon per 1. feb. 2025 kl. 10:13

Ambassadør, eller sendemann, er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en ambassade. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ambassadør en mission spéciale.^[1] Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt minister. Det finnes også ambassadører ved FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land vedkommende er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker.

Ordets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Julius Cæsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte sine tjenere ambacti, som på latin i entall ble til ambactus. På fransk utviklet dette seg til ordet «ambassadør». Som lånord i norrønt ble det til ambátt (= tjenestejente), som videreutviklet seg til ordet «embete». På tysk fikk man av samme ordstammen «Amt», som på dansk har betydningen «fylke». Ordene «ambassadør», «amtmann» og «embetsmann» har altså det samme keltiske opphavet, men det første har tatt omveien om fransk, det andre om tysk, mens det tredje er nordisk.^[2]

Norske ambassadører[rediger | rediger kilde]

I 1977 hadde Norge 44 utsendte diplomater med ambassadørs rang.

Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

↑ Iver B. Neumann og Halvard Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005, Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 542.
↑ Helge Sandøy: "Kvar kjem orda våre frå?", P2-akademiet, bind v (s. 37), forlaget Transit, Oslo 2002, ISBN 82-7118-278-1

Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 Oslo: Pax, 2005.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av ambassadør
Liste over ambassadører fra andre land stasjonert i Norge

Autoritetsdata

[1] Iver B. Neumann og Halvard Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005, Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 542.

[2] Helge Sandøy: "Kvar kjem orda våre frå?", P2-akademiet, bind v (s. 37), forlaget Transit, Oslo 2002, ISBN 82-7118-278-1

[1]

[2]

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
 [[Fil:Hans_Holbein_the_Younger_-_The_Ambassadors_-_Google_Art_Project.jpg|miniatyr|''[[Ambassadørene (Holbein)|Ambassadørene]]'' av [[Hans Holbein den yngre]] fra 1533 viser den franske konges ambassadører [[Jean de Dinteville]] og [[Georges de Selve]]]]
 [[Fil:Dmitry Medvedev with Knut Hauge.jpg|miniatyr|Norges ambassadør til Russland, [[Knut Hauge (diplomat)|Knut Hauge]], i forbindelse med overlevering av [[akkreditiv]]er til president [[Dmitrij Medvedev]]]]
-'''Ambassadør''' eller '''sendemann''' er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en [[ambassade]]. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ''ambassadør en mission spéciale''.<ref>[[Iver B. Neumann]] og [[Halvard Leira]]: ''Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005'', Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 542.</ref> Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt [[Minister (diplomati)|minister]]. Det finnes også ambassadører ved [[FN]], [[NATO]] og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land vedkommende er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker.
+'''Ambassadør''', eller '''sendemann''', er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en [[ambassade]]. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ''ambassadør en mission spéciale''.<ref>[[Iver B. Neumann]] og [[Halvard Leira]]: ''Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005'', Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 542.</ref> Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt [[Minister (diplomati)|minister]]. Det finnes også ambassadører ved [[FN]], [[NATO]] og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land vedkommende er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker.
 ==Ordets opprinnelse==
-[[Julius Cæsar]] skrev i sin bok om [[Gallia|gallerne]] at de kalte sine [[tjener]]e ''ambacti'', som på [[latin]] i entall ble til ''ambactus''. På [[fransk]] utviklet dette seg til ordet «ambassadør». Som [[lånord]] i [[norrønt]] ble det til ''ambátt'' (= tjenestejente), som videreutviklet seg til ordet «[[embede]]». På [[tysk]] fikk man av samme [[ordstamme]]n «[[Amt]]», som på [[dansk]] har betydningen «[[fylke]]». Ordene «ambassadør», «[[amtmann]]» og «[[embedsmann]]» har altså det samme [[Keltiske språk|keltiske]] opphavet, men det første har tatt omveien om fransk, det andre om tysk, mens det tredje er nordisk.<ref>Helge Sandøy: "Kvar kjem orda våre frå?", ''P2-akademiet, bind v'' (s. 37), forlaget Transit, Oslo 2002, ISBN 82-7118-278-1</ref>
+[[Julius Cæsar]] skrev i sin bok om [[Gallia|gallerne]] at de kalte sine [[tjener]]e ''ambacti'', som på [[latin]] i entall ble til ''ambactus''. På [[fransk]] utviklet dette seg til ordet «ambassadør». Som [[lånord]] i [[norrønt]] ble det til ''ambátt'' (= tjenestejente), som videreutviklet seg til ordet «[[embete]]». På [[tysk]] fikk man av samme [[ordstamme]]n «[[Amt]]», som på [[dansk]] har betydningen «[[fylke]]». Ordene «ambassadør», «[[amtmann]]» og «[[embetsmann]]» har altså det samme [[Keltiske språk|keltiske]] opphavet, men det første har tatt omveien om fransk, det andre om tysk, mens det tredje er nordisk.<ref>Helge Sandøy: "Kvar kjem orda våre frå?", ''P2-akademiet, bind v'' (s. 37), forlaget Transit, Oslo 2002, ISBN 82-7118-278-1</ref>
 ==Norske ambassadører==