Filippo Cortesi: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
VisuellWikitekst
m (Én sideversjon ble importert)
m (Én sideversjon ble importert)
 
(Én mellomliggende versjon av en annen bruker er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
{{Infoboks biografi}}
{{Infoboks biografi}}
[[File:Stanisław Gall, Filippo Cortesi, Józef Gawlina (1937).jpg|thumb|Hjelpebiskop [[Stanisław Gall]] (Warszawa), nuntius Filippo Cortesi, en polske militærbiskop [[Józef Gawlina]] (1937).]]
'''Filippo Cortesi''' (født [[8. oktober]] [[1876]] i [[Alia]] i [[provinsen Palermo]] i [[Italia]]; død [[1. februar]] [[1947]]) var en katolsk prelat og erkebiskop i det pavelige diplomatis tjeneste.
'''Filippo Cortesi''' (1876–1947) var en italiensk [[Den katolske kirke|katolsk]] [[prelat]] og [[erkebiskop]] i det pavelige diplomatis tjeneste. Han var stasjonert i [[Warszawa]] før og ved utbruddet av [[andre verdenskrig]].


== Liv og virke==
== Liv og virke==
===Prest===
Filippo Cortesi ble presteviet 18. desember 1899.
Filippo Cortesi ble presteviet 18. desember 1899.
===Titulærerkebiskop, nuntius til Venezuela===

Den 30. mai 1921 utnevnte [[pave Benedikt XV]] ham til [[titularerkebiskop]] av ''Siraces'' og til [[apostolisk nuntius]] til [[Venezuela]]. Prefekten for [[Rituskongregasjonen]], kardinal [[Antonio Vico]], bispeviet ham den 21. august samme år; medkonsekratorer var sekretæren for [[Kongregasjonen de Propaganda Fide]], erkebiskop [[Pietro Fumasoni Biondi]], og den emeriterte biskop av [[Beja]], [[Sebastião Leite de Vasconcellos]].
Den 30. mai 1921 utnevnte [[pave Benedikt XV]] ham til [[titularerkebiskop]] av ''Siraces'' og til [[apostolisk nuntius]] til [[Venezuela]]. Prefekten for [[Rituskongregasjonen]], kardinal [[Antonio Vico]], bispeviet ham den 21. august samme år; medkonsekratorer var sekretæren for [[Kongregasjonen de Propaganda Fide]], erkebiskop [[Pietro Fumasoni Biondi]], og den emeriterte biskop av [[Beja]], [[Sebastião Leite de Vasconcellos]].
===Nuntius til Argentina ... og til Paraguay===
⚫
Den 19. oktober 1926 ble Filippo Cortesi utnevnt til apostolisk nuntius til [[Argentina]]. Fra 1928 var han en kort tid sideakkreditert til [[Paraguay]]. Som nuntius til Paraguay, fikk Cortesi organisert en krigsfangeutvekslig mellom Paraguay og [[Bolivia]] under [[Chacokrigen]] i 1934.<ref>''New York Times''. 1934, 7. februar "To Aid Wounded Exchange". s. 11.</ref>


===Nuntius til Spania===
⚫
Den 19. oktober 1926 ble Filippo Cortesi utnevnt til apostolisk nuntius til [[Argentina]]. Fra 1928 var han en kort tid sideakkreditert til [[Paraguay]].

[[Pave Pius XI]] utnevnte ham den 4. juni 1936 til apostolisk nuntius til [[Spania]], under [[den andre spanske republikk]]s tid. Allerede måneden etter begynte [[den spanske borgerkrig|den svært harde borgerkrigen]], som tvang Den hellige stol til å gi slipp på effektiv diplomatisk representasjon i landet.
[[Pave Pius XI]] utnevnte ham den 4. juni 1936 til apostolisk nuntius til [[Spania]], under [[den andre spanske republikk]]s tid. Allerede måneden etter begynte [[den spanske borgerkrig|den svært harde borgerkrigen]], som tvang Den hellige stol til å gi slipp på effektiv diplomatisk representasjon i landet.
===Nuntius til Polen===
⚫
Den 24. desember 1936 ble Cortesi apostolisk nuntius til [[Polen]]. Der var det også turbulente tid, ved det at [[Adolf Hitler]]s Tyskland gjennomførte en hard politisk kampanje mot landet. Så kom andre verdenskrig.

Den 30. april 1939 formidlet kardinalstatssekretær [[Luigi Maglione]] en melding&mdash;formulert av Mussolini og personlig godkjent av Pius XII&mdash;til Cortesi. Budskapet gikk inn for tilbakeføring av [[Fristaden Danzig]] til Tyskland. Cortesi svarte med telegram og stilte spørsmål ved visdommen i en slik konsesjon, men Maglione beordret ham å gi den videre til den polske president. Dagen etter utstedte Pius XII en «siste appell til fordel for fred» og bad om at «regjeringene i Tyskland og Polen gjør sitt ytterste for å unngå enhver hendelse og avstå fra å ta noen skritt som kan forverre den nåværende spenningen».

Cortesi overbragte Pius XIIs meklingsplan til utenriksminister [[Józef Beck]], men fikk «et unnvikende svar fordi polakkene ikke favoriserer mekling som et middel til å løse Danzig-problemet».<ref>Jerzy Szapiro. 1939, May 10. "Poland Skeptical of Mediation Plan". ''New York Times''. s. 17.</ref> Cortesi ankom Roma 22. juni med uforpliktende svar fra alle de fem landene som var involvert i meklingen, og møtte Maglione om meklingen og også bruddet mellom polske og tyske katolikker.<ref>Camille M. Cianfarra. 1939, 22. juni. "Poland Answers Pope's Peace Plea". ''New York Times''. s. 12.</ref> Den 26. juni møtte Cortesi Pius XII personlig for å formidle president [[Ignacy Mościcki]]s og utenriksminister Becks de negative reaksjoner på Pius XIIs forslag om å overføre Danzig til Tyskland. Cortesis videresending av Pius XIIs forslag om å gi Danzig til Tyskland ble lenge husket i Polen, spesielt da den kommunistiske regjeringen kom i konflikt med paven etter krigen.<ref>Edward A. Morrow. 1949, 7. september. "Poland's Press Replies to Pope". ''New York Times''. s. 11.</ref>

Cortesi flyktet fra sitt nuntiarur i [[Warszawa]] den 5. september, og etterfulgte den polske eksilregjeringen og ankom [[Bucuresti]] i [[Romania]].<ref name="g95">Gallagher, 2008, s. 95.</ref> Vatikanet mottok beskjed fra Cortesi den 22. september fra Bucuresti, etter å ha blitt «fullstendig avskåret fra katolikkene i Polen».<ref name="nyt1">''New York Times''. 1939, 23. september. "Future of Poland Worries Vatican". p. 5.</ref> På den tiden var alle de polske biskopene – med unntak av kardinal [[August Hlond]], den polske primas (som på den tid var ventet å snart komme tilbake) – fortsatt i sine bispedømmer.<ref name="nyt1"/>

Selv om Pius XII sa at han ikke formelt ville anerkjenne regjeringen i eksil (den gang i [[Paris]]) før han mottok en fullstendig rapport fra Cortesi, forble [[Kazimierz Papée]] Polens ambassadør akkreditert til Den hellige stol.<ref>1939, 4. oktober. "Pope May Recognize Poles' Paris Regime". s. 11.</ref> Pius XII anerkjente eksilregjeringen «med så mye formalitet som mulig under omstendighetene» den 7. oktober, hjulpet av «det praktiske faktum» at Cortesi uansett skulle trekke seg og ikke var tiltenkt å returnere til Warszawa.<ref name="nyt2">''New York Times''. 1939, 8. oktober. "Pope Recognizes the Polish Regime". s. 34.</ref> [[New York Times]] rapporterte at Cortesi «ikke vil returnere til Warszawa selv om en ny polsk stat blir dannet, men vil returnere til Roma og avvente sin nesten sikre elevasjon til kardinalatet».<ref name="nyt2"/>

The Times rapporterte også at nuntien akkreditert til Paris ville bli [[internuntius]] for den eksilregjeringen for å unngå å formelt erstatte Cortesi.<ref>Herbert L. Matthews. 1939, 22. oktober. "Italians Abandon Hopes for Peace". ''New York Times''. s. 4.</ref> Msgr. [[Alfredo Pacini]] ble utnevnt til ''[[chargé d'affaires]]'' mens eksilregjeringen forble i Paris, og erkebiskop [[William Godfrey]] tok over som ''chargé d'affaires'' da eksilregjeringen ble tvunget til å flytte til London i 1940. <ref>Charles Chotkowski. 1989, August 1. "Vatican-Poland Ties Continued in Wartime". ''New York Times'' letter to the editor. s. A18.</ref>

Vatikanet forsøkte å få nazistene til å gi grønt lys for Cortesis retur – som en «apostolisk visitator» (i denne sammenheng et skritt under anerkjennelsen av suverenitet).<ref name="g95"/>

Fra Romania organiserte Cortesi et hjelpearbeid til Polen.<ref name="g95"/>

Cortesi ankom til slutt Roma, og etterlot [[Cesare Orsenigo]], nuntius til [[Tyskland]], som ''de facto'' pavelig sendemann til Polen.<ref>Spector, 2004, s. 517.</ref> Den 1. november 1939 ble Orsenigos myndighet av paven formelt utvidet til Polen.<ref>Blet and Johnson, 1999, s. 72.</ref>

Ved slutten av andre verdenskrig var det Sovjetunionen reelt styrte i Polen, og Cortesi, fortsatt formelt nuntius til Polen siden 1939, var de ikke interessert i å la komme tilbake.


Erkebiskop Filippo Cortesi døde den 1. februar 1947 i Roma i en alder av 70 år, som den siste nuntius til Polen før opprettelsen av den republikk som ble virkeliggjort i 1989.
⚫
Den 24. desember 1936 ble Cortesi apostolisk nuntius til [[Polen]]. Der var det også turbulente tid, ved det at [[Adolf Hitler]]s Tyskland gjennomførte en hard politisk kampanje mot landet. Så kom andre verdenskrig og deretter etableringen av den sovjetiske folkerepublikken Polen.


== Episkopalgenealogi ==
== Episkopalgenealogi ==
Linje 52: Linje 75:
[[Kategori:Pavelige nuntier]]
[[Kategori:Pavelige nuntier]]
[[Kategori:Ambassadører til Venezuela]]
[[Kategori:Ambassadører til Venezuela]]
[[Kategori:Ambassadører til Argentina]]
[[Kategori:Pavelige nuntier til Argentina]]
[[Kategori:Ambassadører til Paraguay]]
[[Kategori:Ambassadører til Paraguay]]
[[Kategori:Ambassadører til Spania]]
[[Kategori:Ambassadører til Spania]]

Siste sideversjon per 22. jan. 2025 kl. 17:30

Filippo Cortesi
Hjelpebiskop Stanisław Gall (Warszawa), nuntius Filippo Cortesi, en polske militærbiskop Józef Gawlina (1937).

Filippo Cortesi (1876–1947) var en italiensk katolsk prelat og erkebiskop i det pavelige diplomatis tjeneste. Han var stasjonert i Warszawa før og ved utbruddet av andre verdenskrig.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Filippo Cortesi ble presteviet 18. desember 1899.

Titulærerkebiskop, nuntius til Venezuela[rediger | rediger kilde]

Den 30. mai 1921 utnevnte pave Benedikt XV ham til titularerkebiskop av Siraces og til apostolisk nuntius til Venezuela. Prefekten for Rituskongregasjonen, kardinal Antonio Vico, bispeviet ham den 21. august samme år; medkonsekratorer var sekretæren for Kongregasjonen de Propaganda Fide, erkebiskop Pietro Fumasoni Biondi, og den emeriterte biskop av Beja, Sebastião Leite de Vasconcellos.

Nuntius til Argentina ... og til Paraguay[rediger | rediger kilde]

Den 19. oktober 1926 ble Filippo Cortesi utnevnt til apostolisk nuntius til Argentina. Fra 1928 var han en kort tid sideakkreditert til Paraguay. Som nuntius til Paraguay, fikk Cortesi organisert en krigsfangeutvekslig mellom Paraguay og Bolivia under Chacokrigen i 1934.[1]

Nuntius til Spania[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XI utnevnte ham den 4. juni 1936 til apostolisk nuntius til Spania, under den andre spanske republikks tid. Allerede måneden etter begynte den svært harde borgerkrigen, som tvang Den hellige stol til å gi slipp på effektiv diplomatisk representasjon i landet.

Nuntius til Polen[rediger | rediger kilde]

Den 24. desember 1936 ble Cortesi apostolisk nuntius til Polen. Der var det også turbulente tid, ved det at Adolf Hitlers Tyskland gjennomførte en hard politisk kampanje mot landet. Så kom andre verdenskrig.

Den 30. april 1939 formidlet kardinalstatssekretær Luigi Maglione en melding—formulert av Mussolini og personlig godkjent av Pius XII—til Cortesi. Budskapet gikk inn for tilbakeføring av Fristaden Danzig til Tyskland. Cortesi svarte med telegram og stilte spørsmål ved visdommen i en slik konsesjon, men Maglione beordret ham å gi den videre til den polske president. Dagen etter utstedte Pius XII en «siste appell til fordel for fred» og bad om at «regjeringene i Tyskland og Polen gjør sitt ytterste for å unngå enhver hendelse og avstå fra å ta noen skritt som kan forverre den nåværende spenningen».

Cortesi overbragte Pius XIIs meklingsplan til utenriksminister Józef Beck, men fikk «et unnvikende svar fordi polakkene ikke favoriserer mekling som et middel til å løse Danzig-problemet».[2] Cortesi ankom Roma 22. juni med uforpliktende svar fra alle de fem landene som var involvert i meklingen, og møtte Maglione om meklingen og også bruddet mellom polske og tyske katolikker.[3] Den 26. juni møtte Cortesi Pius XII personlig for å formidle president Ignacy Mościckis og utenriksminister Becks de negative reaksjoner på Pius XIIs forslag om å overføre Danzig til Tyskland. Cortesis videresending av Pius XIIs forslag om å gi Danzig til Tyskland ble lenge husket i Polen, spesielt da den kommunistiske regjeringen kom i konflikt med paven etter krigen.[4]

Cortesi flyktet fra sitt nuntiarur i Warszawa den 5. september, og etterfulgte den polske eksilregjeringen og ankom Bucuresti i Romania.[5] Vatikanet mottok beskjed fra Cortesi den 22. september fra Bucuresti, etter å ha blitt «fullstendig avskåret fra katolikkene i Polen».[6] På den tiden var alle de polske biskopene – med unntak av kardinal August Hlond, den polske primas (som på den tid var ventet å snart komme tilbake) – fortsatt i sine bispedømmer.[6]

Selv om Pius XII sa at han ikke formelt ville anerkjenne regjeringen i eksil (den gang i Paris) før han mottok en fullstendig rapport fra Cortesi, forble Kazimierz Papée Polens ambassadør akkreditert til Den hellige stol.[7] Pius XII anerkjente eksilregjeringen «med så mye formalitet som mulig under omstendighetene» den 7. oktober, hjulpet av «det praktiske faktum» at Cortesi uansett skulle trekke seg og ikke var tiltenkt å returnere til Warszawa.[8] New York Times rapporterte at Cortesi «ikke vil returnere til Warszawa selv om en ny polsk stat blir dannet, men vil returnere til Roma og avvente sin nesten sikre elevasjon til kardinalatet».[8]

The Times rapporterte også at nuntien akkreditert til Paris ville bli internuntius for den eksilregjeringen for å unngå å formelt erstatte Cortesi.[9] Msgr. Alfredo Pacini ble utnevnt til chargé d'affaires mens eksilregjeringen forble i Paris, og erkebiskop William Godfrey tok over som chargé d'affaires da eksilregjeringen ble tvunget til å flytte til London i 1940. [10]

Vatikanet forsøkte å få nazistene til å gi grønt lys for Cortesis retur – som en «apostolisk visitator» (i denne sammenheng et skritt under anerkjennelsen av suverenitet).[5]

Fra Romania organiserte Cortesi et hjelpearbeid til Polen.[5]

Cortesi ankom til slutt Roma, og etterlot Cesare Orsenigo, nuntius til Tyskland, som de facto pavelig sendemann til Polen.[11] Den 1. november 1939 ble Orsenigos myndighet av paven formelt utvidet til Polen.[12]

Ved slutten av andre verdenskrig var det Sovjetunionen reelt styrte i Polen, og Cortesi, fortsatt formelt nuntius til Polen siden 1939, var de ikke interessert i å la komme tilbake.

Erkebiskop Filippo Cortesi døde den 1. februar 1947 i Roma i en alder av 70 år, som den siste nuntius til Polen før opprettelsen av den republikk som ble virkeliggjort i 1989.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Blet, Pierre, and Johnson, Lawrence J. 1999. Pius XII and the Second World War: According to the Archives of the Vatican. Paulist Press. ISBN 0-8091-0503-9.
  • Gallagher, Charles R. 2008. Vatican Secret Diplomacy. Yale University Press. ISBN 978-0-300-12134-6.
  • Spector, Robert Melvin. 2004. World Without Civilization. University Press of American. ISBN 0-7618-2963-6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ New York Times. 1934, 7. februar "To Aid Wounded Exchange". s. 11.
  2. ↑ Jerzy Szapiro. 1939, May 10. "Poland Skeptical of Mediation Plan". New York Times. s. 17.
  3. ↑ Camille M. Cianfarra. 1939, 22. juni. "Poland Answers Pope's Peace Plea". New York Times. s. 12.
  4. ↑ Edward A. Morrow. 1949, 7. september. "Poland's Press Replies to Pope". New York Times. s. 11.
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 Gallagher, 2008, s. 95.
  6. ↑ 6,0 6,1 New York Times. 1939, 23. september. "Future of Poland Worries Vatican". p. 5.
  7. ↑ 1939, 4. oktober. "Pope May Recognize Poles' Paris Regime". s. 11.
  8. ↑ 8,0 8,1 New York Times. 1939, 8. oktober. "Pope Recognizes the Polish Regime". s. 34.
  9. ↑ Herbert L. Matthews. 1939, 22. oktober. "Italians Abandon Hopes for Peace". New York Times. s. 4.
  10. ↑ Charles Chotkowski. 1989, August 1. "Vatican-Poland Ties Continued in Wartime". New York Times letter to the editor. s. A18.
  11. ↑ Spector, 2004, s. 517.
  12. ↑ Blet and Johnson, 1999, s. 72.
  13. ↑ http://www.catholic-hierarchy.org cortf, lest 2. oktober 2021

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  •  Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Filippo_Cortesi&oldid=401958»