Midtøsten: Forskjell mellom sideversjoner

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Wikisida (diskusjon | bidrag)
Byråkrater, Grensesnittadministratorer, Administratorer
225 redigeringer
 
m Én sideversjon ble importert
 
(Ingen forskjell)

Siste sideversjon per 12. feb. 2026 kl. 19:57

Politisk kart over Midtøsten
Kart: CIA World Factbook, 2013

{{#coordinates:29|N|41|E|dim:1000km|||| |primary}} Midtøsten er et ustabilt og løselig sammensatt begrep,[1] som tradisjonelt viser til territorier mellom den østlige delen av Middelhavet, sør for Svartehavet og Kaspihavet, og nord for Rødehavet, Arabiahavet, og Persiabukten. Hvilke territorier som inkluderes i begrepet varierer tildels ganske mye, både i tid og utbredelse.[1]

Regionen kan omhandle territorier i både det sørlige Vest-Asia og det nordlige Afrika.[1] En avgrensing er området mellom det østlige Middelhavet og India.[2] Tyrkia, Syria, Libanon, Israel, de palestinske områdene, Jordan, Irak, Kuwait, Iran, Saudi-Arabia, Bahrain, Qatar, De forente arabiske emirater, Oman, Egypt og Jemen regnes som del av Midtøsten. Afghanistan regnes til dels med i Midtøsten og i noen tilfeller også Pakistan og Kypros. Sudan og Afrika nord for Sahara omtales av og til i forbindelse med Midtøsten. Begrepet Midtøsten overlapper i stor grad med den arabiske verden og disse blir til dels forvekslet. Uttrykket det nære østen brukes til dels i samme betydning som Midtøsten og den betegnelsen siktet den del av Orienten som var nærmest Europa i motsetning til det fjerne østen. Bruken av begrepet omfatter nesten alltid den arabiske halvøy, Levanten og Irak. Iran, Tyrkia og Egypt inkluderes ofte. En bred anvendelse inkluderer blant annet Aserbajdsjan som er nært knyttet til Tyrkia og Iran.[3][4][5][6]

Midtøsten som begrep brukes fortsatt i politiske (spesielt sikkerhetspolitiske), økonomiske og historiske sammenhenger.[1] Afghanistan er naturgeografisk og kulturelt nært knyttet til Iran. Iran, Egypt og Jemen har samme grenser som før 1914, mens øvrige stater ble til ved oppløsningen av det osmanske riket. Tyrkia er en videreføring av det osmanske riket. Israel ble etablert i 1948. Den arabiske liga ble etablert i 1945.[5]

Et bedre og mer nøytralt begrep som kan være dekkende for området er Vest-Asia.

De seks mest brukte språkene, målt i antall talere, er arabisk, tyrkisk, kurdisk, persisk, moderne hebraisk og gresk. Rundt 20 mindre språk snakkes også i Midtøsten.[7] Sør for Zagros- og Taurus-fjellene er arabisk mest brukt. Persisk (farsi) er det dominerende språket i Iran hvor dialekter og flere nært beslektede språk tales. Kurdisk, som er nært beslektet med persisk, er utbredt i Iran, Irak og Tyrkia. Tyrkisk er dominerende språk i Tyrkia og det nært beslektede aserisk tales av mange i Iran.[5]

Islam er dominerende religion med et mindre antall kristne (særlig i Israel, Jordan og Egypt), jøder og andre religioner.[5]

Etter 1945 hadde landene en folkvekst på 2,5 % årlig. Jordbruket har etter 1945 blitt vesentlig utvidet ved kunstig vanning og innføring traktorer og andre maskiner. Kunstig vanning gjør det mulig med avlinger hele året og i Egypt er det mulig med to eller flere avlinger årlig på samme åker. I de halvtørre steppene i Tyrkia, Iran, Irak og Jordan dyrkes en god del hvete, bygg og bomull uten kunstig vanning. Bomull er et stort eksportprodukt og regionen dominerer verdens produksjon av dadler og fiken. Satsing på åkerbruk har ført til at myndighetene har oversett den tradisjonell fedriften som er dominerende næringsvei blant nomadisk folk i Saudi-Arabia, Syria, Iran og Tyrkia. I Tyrkia og Iran holdes det sau og geit i områder som ikke er egnet til annet jordbruk. Antallet fullstendig nomadiske har gått jevn nedover. Tyrkia har relativt gunstig nedbør og mye jordbruksareal, og er en stor eksportør av jordbruksprodukter.[5]

Regionen har omkring halvparten av verdens oljereserver. Før andre verdenskrig var det primært Irak og Iran som produserte, senere har Saudi-Arabia blitt størst etter at oljefelt ble oppdaget på 1930-tallet. Kuwait, Qatar, Oman og Dubai har blitt rike på oljeeksport.[5] Iran har omkring 12 % av verdens kjente oljereserver og var i 2025 verdens niende største produsent av olje.[8] Saudi-Arabia er verdens neste største produsent av olje med 11 % av verdens produksjon[9] og antas å ha verdens største oljereserver.[10] Ifølge OPEC har Saudi-Arabia 17 % av verdens kjente oljereserver.[11] På grunn av oljens betydning internasjonalt har kontroll med produksjon og salg blitt brukt politisk siden 1970-tallet.[5] Regionen har også betydelig reserver av naturgass, blant på Qatars og Irans territorium.[12]

Etymologi

«Midtøsten» som begrep ble aktualisert i 1902, da en amerikanske admiral, Alfred Thayer Mahan (1840–1914), i en artikkel for det London-baserte tidsskrift The National Review, oppfordret britene til å forsterke flåtestyrkene i Persiabukten.[13][14] Før 1914 ble betegnelsen lite brukt i Vest-Europa og hovedsakelig om området mellom Det osmanske riket og India, mens Det osmanske riket omfattet Det nære østen eller Levanten.[5] Uttrykket ble befestet da britiske militære under andre verdenskrig brukte betegnelsen Middle-East for en militærkommando med ansvar for området øst for Suez, senere fikk militærkommandoen utvidet ansvarsområde og begrepet fikk tilsvarende videre geografisk omfant.[15]

Sjøfolk tok trolig i bruk uttrykket «Midtøsten» alt mot slutten av 1800-tallet.[14] Den gang var punktet der den første 30. lengdegrad øst etter nullmeridianen Greenwich krysser den 30. breddegrad før nullbreddegraden Ekvator «midt-øst». Punktet 30° øst og 30° nord blir liggende nær inngangen til Suezkanalen og var samtidig den nye vannbårne snarveien til Østen fra Europa da Suezkanalen ble ferdigstilt i 1869.[trenger referanse] Derav navnet «Midtøsten».

Den amerikanske historikeren Roderic H. Davison forklarer Mahans «Midtøsten» som «et ubestemmelig område, som bevoktet en del av sjøveien fra Suez til Singapore». Betegnelsen «Midtøsten» henspilte på det nære østen og det fjerne østen, som allerede inngikk i språket.[16]

Eurosentrisme

Begrepet «Midtøsten» kan oppfattes som eurosentrisk (også kalt etnosentrisme),[17][18] siden regionen bare ligger i øst sett fra et vesteuropeisk ståsted.[17]

Forstavelsen midt- har dessuten ført til en del forvirring om begrepet, fordi man før første verdenskrig ofte brukte uttrykket «Det nære østen» om Balkan og Det osmanske rike,[5] mens «Midtøsten» refererte til Persia, Afghanistan og noen ganger Sentral-Asia, Turkestan og Kaukasus;[trenger referanse] til forskjell fra «Det fjerne østen», som viser til land i Øst-Asia, som Kina, Japan, Korea, Hongkong, Taiwan med flere.

Etter Det osmanske rikets fall i 1923 sluttet man å bruke uttrykket «Det nære østen», mens «Midtøsten» som begrep i større grad ble brukt om de nye statene i den arabiske verden.[trenger referanse]

Midtøstens grenser

Den eksakte definisjonen av det geografiske området begrepet Midtøsten utgjør avhenger av konteksten og formålet, så grensene må derfor regnes som flyktige.[1]

Midtøstens kjerneregion

Det tradisjonelle Midtøsten, markert med grønt.

Midtøstens kjerneregion omfatter, regnet fra vest mot øst og sørover, landene Tyrkia, Syria, Libanon, Israel, Palestina, Jordan, Irak, Saudi-Arabia, Kuwait, Bahrain, Qatar, De forente arabiske emirater, Oman, og Jemen. Noen inkluderer imidlertid også andre territorier.[1]

I tillegg regnes som regel Iran med, til tross for at den persiske arven skiller landet fra de andre landene, og dessuten Egypt fra øst i Nord-Afrika, på grunn av landets geografisk nærhet og historisk-kulturelle bånd.

Midtøstens utvidede grenser

Se også: MØNA
Midtøsten som et utvidet begrep.

Avhengig av konteksten, kan følgende land også regnes med: Libya og Sudan fra Nord-Afrika, samt Kypros på grunn av sin geografiske plassering i det østlige Middelhavet. De sentral-asiatiske landene Afghanistan og Pakistan blir også i noen sammenhenger inkludert i utvidede definisjoner, særlig i sikkerhets- eller strategiske diskusjoner.

I tillegg til overnevnte definisjoner regnet G8 i 2004 også med disse landene i sitt begrep (men av ukjent årsak): Tunisia, Marokko, Algerie, Vest-Sahara, Mauritania, Eritrea, Somalia, og Djibouti.

Det er også eksempler på at det sørlige Kaukasus og land som Aserbajdsjan, Armenia og Georgia har blitt inkludert i begrepet.

Midtøstens geografiske grenser

Midtøstens geografiske grenser begrenses av Middelhavet og Bosporosstredet, som naturlig skiller Midtøsten fra Europa i vest. Mot øst strekker grensen seg normalt til og med Iran, men i noen sammenhenger inkluderes også Afghanistan. Mot nord danner Tyrkia grensen. I sør dannes grensen naturlig av Det arabiske hav og Rødehavet.

Topografi og klima

Landformene og geologien er variert, mens klimaet for en stor del er tørt eller halvtørt slik at lysebrunt er en dominerende farge i landskapet. Midtøsten ligger for en stor del i ørkenbeltet fra Sahara til Sentral-Asia. Under 10 % av arealet er dyrket. Tyrkia og Iran består for en stor del av høye fjellkjeder og høysletter og er topografisk og geologisk grunnleggende ulikt de arabiske områdene. Egyptisk Sahara og den arabiske ørken består for en stor del av bølgende eller flate sletter. I Jemen går fjellene opp til 3000 meter over havet. Mellom Zagros-fjellene i Iran og den syriske ørken skråner Mesopotamias lavland svakt nedover og sørover til Persiabukta. Iran og Tyrkia ligger i en sone med mye jordskjelv.[5]

I flere deler av Midtøsten følger regnvannet ofte wadi til innlandsbekkener der vannet fordamper og etterlater ofte saltsumper. I det indre av Iran og i nedre Mesopotamia er jorden i mange områder for saltholdig til å egne seg som matjord. Nilen får tilførsel fra regn i Etiopia og fra de store innsjøene. Eufra og Tigris får tilførsel fra regn og snø om vinter og vår i Tyrkia og de iranske fjellene. Somrene er særlig varme rundt Persiabukten, mens vintrene er kaldest i det indre av Anatolia og i de iranske fjellene. De vestlige områdene har middelhavsklima. Deler av Egypt får 25 millimeter eller ingen nedbør årlig; i resten av Midtøsten er ikke ørkenene helt uten nedbør. Om sommeren har det meste av Midtøsten lite eller ingen nedbør. Jemen og den sørligste del av den arabiske halvøy påvirkes litt av monsun og får regn om sommeren. Kystene av Svartehavet og Det kaspiske havet har relativt mye nedbør hele året og frodig natur. Noen av verdens varmeste områder finnes i Midtøsten blant annet i egyptisk Sahara, på den arabiske halvøy og i det indre av Iran. Øst i Anatolia, i høyden vest i Iran og i fjellene i Irak kan vinteren være kald med lengre perioder med snø. I januar er Teheran og Anakara kaldere enn for eksempel London.[5]

Demografi

De mest tallrike etniske gruppene i Midtøsten er arabere, tyrkere, kurdere og persere. [19][20]

Befolkningsutviklingen i Midtøsten

Befolkningsutvikling i millioner fra 1950 til 2015.

Land år 1950 år 1980 år 1990 år 2005 år 2015 Økning 1950–2015 Kommentar
Libanon 1,4 2,6 2,7 3,6 5,1 3,7 mill. (264 %) Ca 10 % er palestinere
De palestinske territoriene 1,0 1,5 2,1 3,6 4,6 3,6 mill. (360 %)
Israel 1,2 3,8 4,5 6,6 7,9 6,7 mill. (558 %) Ca 20 % er palestinere
Jordan 0,5 2,3 3,4 5,2 7,7 7,2 mill. (1440 %) Rundt halvparten er palestinere
Kuwait 0,2 1,4 2,1 2,3 3,6 3,4 mill. (1700 %) Over halvparten er fremmedarbeidere
De forente arabiske emirater 0,1 1,0 1,8 4,1 9,6 9,5 mill. (9500 %) Svært stor andel fremmedarbeidere
Bahrain 0,1 0,4 0,5 0,9 1,4 1,3 mill. (1300 %) Over halvparten er fremmedarbeidere
Qatar 0,03 0,2 0,5 0,8 2,4 2,4 mill. (7900 %) Svært stor andel fremmedarbeidere
Oman 0,5 1,2 1,8 2,5 4,2 3,7 mill. (740 %) Nesten halvparten er fremmedarbeidere
Syria 3,5 9,0 12,5 18,2 22,3 18,8 mill. (537 %)
Irak 5,3 13,7 17,5 27,4 35,8 30,5 mill. (575 %)
Jemen 4,3 7,9 11,8 20,1 25,5 21,2 mill. (493 %)
Saudi-Arabia 3,2 9,8 16,2 24,7 29,9 26,7 mill. (834 %) Over 20 % er fremmedarbeidere
Iran 16,9 38,9 56,4 70,2 79,5 62,6 mill. (370 %) Inkludert Kurdistan-provinsen
Tyrkia 21,5 43,9 54,0 67,7 76,7 55,2 mill. (257 %)
Egypt 21,8 44,9 61,2 71,8 84,7 62,9 mill. (289 %)
Totalt 82,0 182,5 249,0 329,7 400,9 318,9 mill. (389 %)

Kilde World population prospect (Medium variant)

Se også

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 Where Is the Middle East? UNC Center for Mideast and Islamic Studies. https://mideast.unc.edu/where/ Besøkt 2024-12-09
  2. ↑ Faktum leksikon. Oslo: Faktum. 1995. ISBN 8254002339. 
  3. ↑ Verden i dag. Bind 15. Midøsten. Oslo: Bonnier Publications/Semic. 1995. ISBN 8253518595. 
  4. ↑ Bjøndal, Jan (1981). Midtøsten. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205125422. 
  5. ↑ 5,00 5,01 5,02 5,03 5,04 5,05 5,06 5,07 5,08 5,09 5,10 Geografisk leksikon. Bind 4.. Oslo: Cappelen. 1981. s. 240. ISBN 8202044499. 
  6. ↑ «Middle East | Map, Countries, West Asia, History, Conflict, & Facts | Britannica». www.britannica.com (på English). 14. november 2025. Besøkt 15. november 2025. 
  7. ↑ https://www.milestoneloc.com/languages-spoken-in-the-middle-east/
  8. ↑ Ali, Marium. «Mapping Iran’s oil and gas sites and those attacked by Israel». Al Jazeera (på English). Besøkt 15. november 2025. 
  9. ↑ Ali, Marium. «Mapping Iran’s oil and gas sites and those attacked by Israel». Al Jazeera (på English). Besøkt 15. november 2025. 
  10. ↑ «Saudi Arabia's energy production | Research Starters | EBSCO Research». EBSCO (på English). Besøkt 15. november 2025. 
  11. ↑ «Saudi Arabia». Organization of the Petroleum Exporting Countries (på English). Besøkt 15. november 2025. 
  12. ↑ Dou, Lirong (2024). «Distribution of Oil and Gas Resources in the Middle East». I Dou, Lirong. Global Oil and Gas Resources: Potential and Distribution (på English). Springer Nature. s. 153–170. ISBN 978-981-97-4756-6. doi:10.1007/978-981-97-4756-6_8. Besøkt 15. november 2025. 
  13. ↑ Mahan, A.T. (1902) «The Persian Gulf and International Relations». The National Review, September 1902, 38–39.
  14. ↑ 14,0 14,1 Store norske leksikon (2005-2007): «Midtøsten» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. desember 2024 fra https://snl.no/Midt%C3%B8sten
  15. ↑ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1970. s. 534. ISBN 8203061419. 
  16. ↑ Roderic H. Davison (1960) «Where is the Middel East?» Foreign Affairs 38 4 (1960) 667–668 https://doi.org/10.2307/20029452
  17. ↑ 17,0 17,1 «eurosentrisme». I: Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. ‹https://naob.no/ordbok/eurosentrisme› (hentet desember 2024).
  18. ↑ Store norske leksikon (2005–2007); Johannessen, Steffen Fagernes: «etnosentrisme» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. desember 2024 fra https://snl.no/etnosentrisme
  19. ↑ Encyclopedia of the Peoples of Africa and the Middle East, s. 380
  20. ↑ The Week: A people without a state, 3. november 2019
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Midtøsten&oldid=22235»