Heinrich Albertz: Forskjell mellom sideversjoner
m Én sideversjon ble importert |
|
(Ingen forskjell)
| |
Siste sideversjon per 6. mai 2026 kl. 14:20
| Heinrich Albertz |
|---|
Heinrich Albertz (1915–1993) var en tysk evangelisk-luthersk prest og politiker (SPD), som var regjerende borgermester i Vest-Berlin i 1966–1967.
Liv og virke
Bakgrunn, tidlig virke
Heinrich Albertz var sønn av hoffpredikanten Hugo Albertz og hans andre hustru Elisabeth (født Meinhof). Hans halvbror Martin Albertz (1882–1956) ble aktiv i motstandbevegelsen mot nazismen.
Etter studier i teologi ved universitetene i Breslau, Halle og Berlin ble Albertz fra 1939 kapellan og sogneprest i Breslau og Kreutzburg.[1] Han var også medlem av Bekennende Kirche. Han holdt også kontakt med det forbudte tyske sosialdemokratiske parti.
Han ble pågrepet flere ganger under det tredje rike og innkalt til Wehrmacht, hæren, i 1941.
Etter andre verdenskrigs avslutning kom han til Celle i den britiske okkupasjonssektoren vest i Tyskland, og ble utnevnt til Vest-Tysklands første flyktningeminister.[2]
Politiker
I 1946 ble han medlem av SPD. I første til tredje valgperiode var han medlem av Landdagen i Niedersachsen, fra 20. april 1947 til 14. september 1955.
Han kom raskt til å tilhøre den indre krets om den regjerende borgermester Willy Brandt.[trenger referanse] I 1961 ble han innenrikssenator og i 1963 viseborgermester og senator for politi, sikkerhet og orden i Vest-Berlin. I 1966 ble han valgt til borgermester.
Han måtte gå av i 1967 som følge av studenturolighetene i forbindelse med sjahen av Irans besøk i byen 2. juni 1967, da en av de protesterende, den 28-årige Benno Ohnesorg, ble skutt og drept av politiet da sjahen og hans kone Farah Diba ankom operabygningen sammen med Albertz og den vesttyske forbundspresident Heinrich Lübke. Pastor Albertz uttalte at han godtok politiets oppførsel;[3] videre nedla han forbud mot flere demonstrasjoner og stilte krav om at Berlins universitet utviste «radikale». Dette utløste voldsomme demonstrasjoner i Vest-Tyskland, der det ble anført at «i Øst-Berlin hersker demonstrasjonsforbud. I Vest-Berlin hersker demonstrasjonsforbud. I øst skyter politiet deg ved muren. I vest foran operaen.»[4]
Albertz hadde før dette sikret SPD en stor fremgang.[trenger referanse] Partiet fikk 56,9 % av stemmene ved valget i 1967. Albertz forlot Berlins parlament i 1970 og fungerte deretter som prest i Zehlendorf i Vest-Berlin (1970–1979).
Pastor, aktivist
Albertz var en kristen pasifist og motstander av atomvåpen og deres utplassering på tysk jord.[5]
I samband med kidnappingen av politikeren Peter Lorenz i 1975, var Albertz med på flyet til Aden som frigitte fanger ble sendt ut av landet med. Kidnapperne hadde bedt om å få Albertz med som gissel og garantist for fritt leide. Han sa seg villig, men kun i sin rolle som pastor, ikke som tidligere politiker.[6]
I 1980-årene engasjerte han seg i fredsbevegelsen og deltok i en rekke demonstrasjoner mot NATOs dobbeltvedtak.
Bibliografi
- Am Ende des Weges: Nachdenken über das Alter. Kindler, München 1989, ISBN 3-463-40115-0
- Blumen für Stukenbrock: Biographisches. Rowohlt, Reinbek 1989, ISBN 3-499-17772-2
- Dagegen gelebt: von den Schwierigkeiten, ein politischer Christ zu sein, Gespräche mit Gerhard Rein. Rowohlt, Reinbek 1976, ISBN 3-499-14001-2
- (Hrsg.) Christen in der Demokratie (sammen med Joachim Thomsen) Zum 65. Geburtstag von Joachim Ziegenrücker. Wuppertal 1978, ISBN 3-87294-129-1
- (Hrsg.) Die Zehn Gebote. Eine Reihe mit Gedanken und Texten. (Hrsg. Wolfgang Erk und Johann-Henrich Krummacher 12 Bände. Stuttgart 1985 ff.
- Miserere nobis: eine politische Messe. Knaur, München 1989, ISBN 3-426-04031-X
- Der Wind hat sich gedreht: Gedanken über uns Deutsche. Knaur, München 1993, ISBN 3-426-80002-0
- Die Reise: Vier Tage und siebzig Jahr. Droemer Knaur, München 1987, ISBN 3-426-02362-8: Ein ungewöhnlicher autobiographischer Bericht über eine Reise in die Vergangenheit
Referanser
- ↑ «Albertz» (på Deutsch). Besøkt 2. mars 2022.
- ↑ «Der erste Flüchtlingsminister». pm20.zbw.eu (på Deutsch). Besøkt 16. februar 2026.
- ↑ Jacques Schuster: Heinrich Albertz. Der Mann, der mehrere Leben lebte, Berlin 1997 (s. 213)
- ↑ Velde, Per. ««Sjah, sjah – sjarlatan!»». klassekampen.no. Besøkt 16. februar 2026.
- ↑ Davis, Belinda; Mausbach, Wilfried; Klimke, Martin; MacDougall, Carla (Mars 2010). Changing the World, Changing Oneself: Political Protest and Collective Identities in West Germany and the U.S. In the 1960s and 1970s. ISBN 978-1-84545-808-9.
- ↑ «1975 timeline - baader-meinhof.com». www.baader-meinhof.com. Besøkt 16. februar 2026.
Litteratur
- Reinhard Henkys (Hrsg.): Und niemandem untertan. Heinrich Albertz zum 70. Geburtstag. Rowohlt-Verlag, Reinbek 1985.
- Barbara Simon: Abgeordnete in Niedersachsen 1946–1994. Biographisches Handbuch. Hrsg. vom Präsidenten des Niedersächsischen Landtages. Niedersächsischer Landtag, Hannover 1996, S. 18.
- Jacques Schuster: Heinrich Albertz – Der Mann, der mehrere Leben lebte. Eine Biographie. Fest, Berlin 1997, ISBN 3-8286-0015-8.
- Reinhard Rohde: Heinrich Albertz und Erich Schellhaus: Zwei Flüchtlingspolitiker der ersten Stunde. In: Rainer Schulze (Hrsg. zusammen mit Reinhard Rohde und Rainer Voss): Zwischen Heimat und Zuhause. Deutsche Flüchtlinge und Vertriebene in (West-)Deutschland 1945–2000. secolo, Osnabrück 2001, ISBN 3-929979-62-4, S. 126–140.
- Peter Erf, Bärbel Helwig: Für die Sozialdemokratie … waren die Vertriebenen ziemlich unheimliche dahergelaufene Leute. Gespräch mit Heinrich Albertz. Berlin 1979. In: Um-Brüche. Celler Lebensgeschichten. celler hefte 5–6. Schriftenreihe der RWLE Möller Stiftung (Redaktion: Reinhard Rohde). Celle, S. 75–88.
- Werner Breunig, Andreas Herbst: Biografisches Handbuch der Berliner Stadtverordneten und Abgeordneten 1946–1963 (= Schriftenreihe des Landesarchivs Berlin. Bd. 14). Landesarchiv Berlin, Berlin 2011, ISBN 978-3-9803303-4-3, S. 57.
- (de) Peter Noss: «Albertz, Heinrich Ernst Friedrich» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 18, Herzberg 2001, ISBN 3-88309-086-7, sp. 44–61.