Silkepion: Forskjell mellom sideversjoner
m endrer vitenskapelig navn på kategori til norsk navn etter artsdatabanken |
m Én sideversjon ble importert |
(Ingen forskjell)
| |
Siste sideversjon per 6. mai 2026 kl. 13:00
| Silkepion | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| ID-en «» er ukjent for systemet. Bruk en gyldig entitets-ID. | |||
| Populærnavn | |||
| silkepion, kinapion | |||
| Hører til | |||
| pionslekta, Saxifragales, egentlige tofrøbladete planter | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | skog, grasmark | ||
| Utbredelse: | Øst-Asia | ||
Silkepion (Paeonia lactiflora) er en flerårig urt i pionslekta.
Den blir opptil 70 cm høy og har glatt stengel. Røttene er opptil 1,3 cm tykke. Bladene er dobbeltfinnete, og blomstene er enten endestilte eller sitter i bladhjørnene. Bladranden er hvit og fintannet. Blomsten er 8–13 cm i diameter og har 3–4 begerblad og 9–13 kronblad. Kronbladene er hvite eller rosa hos vilvoksende planter, men kan ha andre farger hos hagekultivarer. Frukten består av 2–5, oftest glatte, belgkapsler. Planten vokser i skog og grasmark, og arten er utbredt i Kina, Japan, Korea, Mongolia og Russland (Russlands fjerne østen, Transbajkal).
Silkepion har vært dyrket lenge i Kina, både for røttene som brukes som medisin og på grunn av de vakre, duftende blomstene. På 1800-tallet spredte dyrkingen seg til Europa, og silkepion ble raskt en svært populær hageplante. De dyrkete kultivarene har som regel doble kronblad eller fylte blomster.
Litteratur
- «Paeonia lactiflora». Flora of China. Besøkt 7. september 2015.
- Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 334–335. ISBN 82-7010-019-6.
- Det Norske hageselskap (1998). Hageselskapets sortsliste (9 utg.). Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 166–169. ISBN 82-504-2454-9.
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
-
Bladverk
-
Umodne belgkapsler
-
Blomsterknopp
-
'Festiva maxima'
-
'Felix Crousse'
-
'Sarah Bernhardt'