Magne Flem: Forskjell mellom sideversjoner

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Wikisida (diskusjon | bidrag)
Byråkrater, Grensesnittadministratorer, Administratorer
1 190 redigeringer
 
m Én sideversjon ble importert
 
(Ingen forskjell)

Siste sideversjon per 13. apr. 2026 kl. 10:05

Magne Flem
BeskjeftigelseJournalist

Magne Landmark Flem (1908–1995)[1][2][3][4] var en norsk fotograf, typograf, redaktør, musiker, politiker og motstandsmann (lokal XU-leder) under andre verdenskrig. Han var sjefredaktør i Sunnmørsposten i 36 år, 1946–1983.[5]

Familie og bakgrunn

Magne Landmark Flem ble født 3. februar 1908 i Borgund og foreldrene var Ivar Elias Kornelius Flem (1865–1948) og Susanna Nicoline Landmark (født 1874 i Wisconsin).[6][4][7][8] Faren Ivar Flem var ansvarlig redaktør i Sunnmørsposten fra 1894 til 1946 da han var 81 år gammel. Deretter overtok hans sønner overtok som redaktører. Magne Flem samarbeidet med broren Dagfinn Flem både i Sunnmørsposten og som musiker og politiker. Søsteren Gudrun Landmark Flem ble mor til Simon Flem Devold, som i en periode arbeidet i avisen. Sønnen Per Magne Flem (1943-1991) arbeidet i avisen som journalist en periode og senere var han vaktsjef i VG.[9][10] Per Magne Flem døde av aids og foreldrene testamenterte en god del av sin formue til Hiv Norge.[11][12][13]

Magne Flem døde 30. november 1995 i Ålesund.[7]

Utdannelse og virke i Sunnmørsposten

Magne Flem tok svennebrev som typograf i Oslo i 1932. Etter det arbeidet han i Sunnmørsposten, mest som fotograf og med redaksjonelle oppgaver blant annet som sportsjournalist. Flem begynte å fotografere på 1920-tallet og var en av Norges første pressefotografer.[14] Planen var at Magne Flem skulle drive med det tekniske i avisproduksjonen samt reklame, men redaksjonen i Ålesund var underbemannet og Magne Flem gjorde stadig mer redaksjonelt arbeid. Fra 1930-tallet hadde mange kontakter (kalt meldere) rundt om på bygdene som sendte inn opplysninger og han reise til selv rundt på reportasjer. Avisen var tidlig ute med fotoreportasjer. Flem brukte til dels sykkel og fikk senere en egen motorbåt «Svint» til reportasjereiser. Flem skal ha skaffet et skrog og selv ha utformet overbygget på «Svint» på 1930-tallet. Okkupasjonsmakten rekvirerte i 1941 «Svint» som deretter forsvant og Flem fikk i 1949 bygget en ny.[10][15] I 1946 overtok han samme med broren Dagfinn som ansvarlig redaktør etter faren. Susanne Landmark Flem var eier av avisen til 1950 da en halvpart ble overført til hver av sønnene.[5][10]

Magne Flem var fra 1950 eier av Sunnmørsposten sammen med broren Dagfinn.[16][3] På den tiden var Sunnmørsposten politisk knyttet til Venstre.[17][18] På 1950-tallet hadde avisen 80 ansatte og var langt større enn konkurrenten Sunnmøre Arbeideravis.[19] Til forskjell fra den sosialradikale, urbane og religionskritiske profilen som preget Dagbladet var Venstre-avisene på Vestlandet mer forankret i kristendom, bygdene og primærnæringene. Under EF-kampen 1962-1972 fikk alle parter tilgang til spaltene. I 1977 kunngjorde Sunnmørsposten at den var partipolitisk uavhengig. I 1980 ble Harald Kjølås (1942-2017) redaktør sammen med Magne Flem.[10][20] Sunnmørsposten ble i 1991 solgt ut av familien til Orkla.[11]

Politiker

Magne Flem var medlem av Ålesund bystyre 1946-1955, 1952-1955 også i formannskapet, der han representerte Venstre. Broren Dagfinn var medlem av bystyret i 21 år, hvorav 8 år som ordfører. Venstre var neste største parti i Ålesund ved valgene i 1947, 1951 og 1955. Etter landsmøtet på Røros i 1972 arbeidet brødrene Flem for å holde partiet samlet etter den opprivende EF-striden.[18][3][10][2][19]

Musiker

Magne Flem var med i Per Bolstads Ensemble fra 1934 til 1941. Han spilte fløyte og klarinett, mens broren Dagfinn spilte fele.[2] Senere ble Magne Flem medlem av Ålesund Symfoniorkester.[21]

Andre verdenskrig

Tidlig under okkupasjonen koordinerte Sunnmørspostens redaksjon i hemmelighet innsamling av penger og varer til familier som hadde det vanskelig på grunn av familiemedlemmers motstandsarbeid eller utenriksfart. Magne Flem ble i september 1942 kontaktet av Edvard Barth og Tore Gjelsvik som ønsket hjelp til å lede etterretningsorganisasjonen XU mellom Romsdalsfjorden og Nordfjord.[22][23]

Under andre verdenskrig ble han i 1942 leder for XU på Sunnmøre og han hadde 19 agenter i Nordfjord, Sunnmøre og Romsdal.[24] En viktig oppgave var å kartlegge antall soldater stasjonert i området. Opplysningen ble lagret på mikrofilm og sendt til Stockholm via Oslo. De hemmelige forsendelsene gikk via Sunnmørsposten. Opplysninger til XU-leder Flem ble tildels sendt som "bill.mrk." til avisen og han kommuniserte via annonser i avisen. Han hadde en stedfortreder klar i tilfelle han selv ble arrestert.[23] Han ble arrestert i mai 1944 i forbindelse med opprulling av en motstandsorganisasjon i Ålesund; han ble egentlig arrestert for ulovlig fotografering. De andre i XU ble varslet om arrestasjonen med en liten «X» trykket i Sunnmørsposten. Bakgrunnen for arrestasjonen var mistanke om at Flem drev ulovlig fotografering. Frem til freden satt han fengslet på Vollan kretsfengsel, de ni første månedene i enecelle.[10]

Under forhørene ble han banket opp med en gummislange fylt med tung masse, blant annet av Gestapo-mannen Josef Schossmann. Han klarte å rømme en gang fra arresten i Ålesund, men ble fanget igjen. Flem forsøkte å kutte pulsårene i armene. Gestapo fant aldri ut at Flem var leder for XU. Gestapo-sjef Gerhard Flesch sa etter krigen at Flem ville ha blitt henrettet om Gestapo hadde fått kjennskap. I fengselet lærte han seg morse for å kunne kommunisere med andre fanger ved å banke i murveggene. På Vollan var Flem vitne til at åtte russiske fanger ble henrettet kort tid før tysk kapitulasjon. Han slapp ut av fengsel 9. mai 1945.[25]

Flem var en periode så mishandlet at han var sengeliggende 10-12 uker og til dels så svak at han måtte mates av fangevokterne. Flem visste ikke at han ikke var avslørt som XU-leder og at de andre i XU på Møre hadde gått i dekning. Han trodde at Gestapo ville finne avslørende dokumenter og antok at han lå tynt an. For å unngå å avsløre de andre hadde han med seg giftpiller, men den dagen han ble arrestert lå pillene igjen hjemme. I varetekt i Ålesund kuttet han istedet pulsåren, men ble selvmordsforsøket ble oppdaget av vakten da blodet rant ut i korridoren.[23]

Under rettsoppgjøret etter krigen vitnet Flem mot Flesch (som ble henrettet) og Josef Schossmann (som ble dømt til 10 år for brutalitet).[26][27] Tortur av Flem var et av tiltalepunktene mot Flesch.[23] Bestyrer for Vollan fengsel fra 1942 var Anton Schwenk og han ble kjent for å behandle fangene godt, inkludert Magne Flem. Schwenk tok seg av Flem da han var svært dårlig etter mishandlingen. Schwenk ble degradert til nestkommanderende på grunn av den humane behandlingen. Flem og Schwenk ble venner og holdt kontakt lenge etter krigen.[28][29][23]

Storfjordens Venner

Flem var engasjert i Storfjordens venner, en forening som arbeider med å verne og vedlikeholde fjord- og fjellgårder langs Storfjorden (Sunnmøre). I 1985 ble han utnevnt til æresmedlem i foreningen.[30] I 1992 opprettet han et fond som skulle støtte foreningens arbeid økonomisk; selv donerte han 300 000 kroner i startkapital til fondet.[30]

Bøker

Magne Flem reiste mye rundt som fotograf, og har gitt ut fotobøker fra fjord og fjell. Han publiserte fotobøker fra sildefisket:

  • 1959: Flem, Magne og Bjarne Skarbøvik (1959). Vintersild. Aalesund: Sunnmørsposten. 
  • 1994: Bilder frå sildefiske på Mørekysten i 1950-åra, Sunnmørposten forlag[31]
  • 1995: For noen tiår siden; bilder fra fjell og fjord i Nordvest, Sunnmørposten forlag[32]

Referanser

  1. ↑ https://histreg.no/index.php/person/pf01036746005864
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Rise, Harald og Harald Kjølås (red.) (2000). 100 år 100 navn. Sunnmørsposten forl. s. 31, 78, 190,. ISBN 8291450080. 
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 Cappelens leksikon. Bind 3.. Oslo: Cappelen. 1983. ISBN 8202049644. 
  4. ↑ 4,0 4,1 Landmark, Michael Gerhard (2001). Landmark. xx#: M.G. Landmark. ISBN 8798870904. 
  5. ↑ 5,0 5,1 «Magne Flem». Store norske leksikon (på norsk). 27. november 2024. Besøkt 1. februar 2026. 
  6. ↑ https://histreg.no/index.php/person/pf01036746005864
  7. ↑ 7,0 7,1 «Magne Landmark Flem - Døde 1951-2017 - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 6. april 2026. 
  8. ↑ Landmark, Michael Gerhard (2001). Landmark. Birkerød: M.G. Landmark. s. 135. ISBN 8798870904. 
  9. ↑ Devold, Simon Flem (1998). Drømme på vår jord. no#: Cappelen. ISBN 8202133106. 
  10. ↑ 10,0 10,1 10,2 10,3 10,4 10,5 Ulstein, Ragnar (1982). By og land i 100 år: Sunnmørsposten 1882-1982. Ålesund: Sunnmørsposten. ISBN 8299093708. 
  11. ↑ 11,0 11,1 Larsen, Jon Martin (1. desember 2021). «Verdens Aidsdag: VG-redaktøren som gjorde alt riktig». www.m24.no. Besøkt 6. april 2026. 
  12. ↑ Walderhaug, Arne (19. november 2021). «Arven fra familien Flem». HivNorge. Besøkt 6. april 2026. 
  13. ↑ Larsen, Jon Martin (14. januar 2022). «(+) Arven fra familien Flem». smp.no. Besøkt 6. april 2026. 
  14. ↑ 100 år 100 navn. Ålesund: Sunnmørsposten forl. 2000. ISBN 8291450080. 
  15. ↑ Halvorsen, Bjørn (20. mars 2018). ««Siden båten er første «Svint-en», kan dette være hvor som helst»». Sunnmørsposten. Besøkt 6. april 2026. 
  16. ↑ Gjærde, Asbjørn (1990). Stranda. no: Sunnmørsposten. ISBN 8299224918. 
  17. ↑ Hvem, hva, hvor. xx#: Schibsted. 1964. 
  18. ↑ 18,0 18,1 Gyldendals store konversasjonsleksikon. Bind 5.. no: Gyldendal. 1972. ISBN 8205002673. 
  19. ↑ 19,0 19,1 Grytten, Harald (1998). Hjemsted og by. Ålesund: Sunnmørsposten forl. s. 228, 254, 419. ISBN 8291450064. 
  20. ↑ NRK (28. november 2017). «Harald Kjølås (75) er død». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 6. april 2026. 
  21. ↑ Arntzen, Perry E. (1996). Jubilate con amore : festskrift til Ålesund symfoniorkester : 1945-1995. Orkesteret. ISBN 8299391105. 
  22. ↑ Ulstein, Ragnar (1982). By og land i 100 år. Sunnmørsposten. ISBN 8299093708. 
  23. ↑ 23,0 23,1 23,2 23,3 23,4 Busch, Tor (2022). Krigsforbryteren. Oppgjøret med Gerhard Flesch. Museumsforlaget. ISBN 9788283051391. 
  24. ↑ Sæter, Einar (1917-2010) (1995). XU: i hemmeleg teneste 1940-1945. [Oslo]: Samlaget. ISBN 8252145353. 
  25. ↑ Halvorsen, Bjørn (8. mai 2025). «(+) – Tårene spratt da jeg fattet freden». smp.no. Besøkt 1. februar 2026. 
  26. ↑ «- Tårene spratt da jeg fattet freden!». Sunnmørsposten. 1. mai 2015. Arkivert fra originalen 23. november 2015. Besøkt 20. november 2015. 
  27. ↑ Ottosen, Rune (1996). Fra fjærpenn til Internett. Aschehoug. ISBN 8203261280. 
  28. ↑ «NOU 1998: 12 - Alta bataljon». NOU. Helse- og sosialdepartementet. 3. juni 1998. Besøkt 6. april 2026. 
  29. ↑ Nergård, Halldis (30. august 2014). «Fraktet forbudte brev fra dødsdømte». adressa.no. Besøkt 6. april 2026. 
  30. ↑ 30,0 30,1 Søvik, Helge (1995). Storfjordens venner. Storfjordens venner. ISBN 8299375606. 
  31. ↑ Flem, Magne (1994). Bilder fra sildefisket på Mørekysten i 1950-åra. Sunnmørsposten forl. ISBN 8291450013. 
  32. ↑ Flem, Magne (1995). For noen tiår siden. Sunnmørsposten forl. ISBN 8291450021. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Magne_Flem&oldid=142059»