Henleggelse: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
m →Eksterne lenker: autoritetsdata mm. using AWB |
m Én sideversjon ble importert |
||
(Ingen forskjell)
| |||
Siste sideversjon per 13. apr. 2026 kl. 05:29
 | Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet. |
Henleggelse er i straffeprosessuell forstand en beslutning av påtalemyndigheten om ikke å forfølge en straffbar handling. En henleggelse kan påklages til overordnet påtalemyndighet, men klagen skal leveres til den påtalemyndighet som har foretatt henleggelsen.[1]
Stort sett henlegges hver andre anmeldte sak i Norge.[2] Ifølge Statistisk sentralbyrås oversikt over lovbrudd skyldes de fleste henleggelser manglende opplysning om gjerningsperson. En henleggelse betyr ikke nødvendigvis at gjerningspersonen går fri. Fornærmede kan straffeforfølge gjerningspersonen i privat straffesak dersom vilkårene for dette er oppfylt. [3]
Referanser
Litteratur
- Bjerke, Hans Kristian og Keiserud, Erik (1996). Straffeprosessloven. Med kommentarer. Bind II (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 597-609. ISBN 8251833728.
- Andenæs, Johs. (1994). Norsk straffeprosess Bind I. (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 274-275. ISBN 8200218015.
- Hov, Jo (1999). Rettergang I. Sivil- og straffeprosess. Oslo: Papinian. s. 89-91 og 386. ISBN 8291060088.
- Hov, Jo (1999). Rettergang II. Straffeprosess. Oslo: Papinian. s. 94-108, 143 og 154-163. ISBN 8291060096.
- Politihøgskolen i samarbeid med forlaget (2000). Innføring i straffeprosess (4. utg.). Nesbru: Vett og Viten AS. s. 99-100. ISBN 8241204515.
Eksterne lenker
- Straffeprosessloven § 224 Hjemmelen for henleggelse.
- Påtaleinstruksen § 17-1 Om henleggelse.
Autoritetsdata