Hoveri

Hoveri (av tysk Hof, «gård») var betegnelsen på en leilendings eller husmanns pliktarbeid på herregården, avtjent som «spanndager» (når han stilte med hestespann), «pløyedager», når han skulle ha med plog, eller «gangdager» (uten hest eller plog). Mindre omtalt var plikten til ægt («skyssplikt») som inngikk i hoveri. Ordet «hoveri» eller bare «hov» er kjent i dansk språkbruk, jfr «Hovvejen» som et vanlig veinavn; men brukes i sosiologien for å betegne formelle og uformelle herredømmerelasjoner i jordbruks- og tidligindustrielt samfunn.

Festebøndenes pliktarbeid antas oppstått da de fikk godseierens beskyttelse i løpet av perioden 1250-1300. Han ble forpliktet til å verne bønder som dyrket jorden hans, både fysisk og med juridisk støtte i rettssaker de eventuelt ble innblandet i. I løpet av 1400-tallet ble festebønder omtalt som «tjenere». I festebrevet som var bondens kontrakt med godseieren, stod at han skulle yte hoveri på like fot med sine naboer, eller så ofte som han ble tilkalt, i praksis ut fra hovedgårdens behov. Det antas at det over tid ble mer omfattende, spesielt etter 1750 da stigende kornpriser fikk godseierne til å intensivere driften, og dermed pålegge bøndene mer arbeid.

Hoveriet var helt avgjørende for godseiernes drift fra senmiddelalderen til innpå 1800-tallet. I ordningens tidlige fase ble hoveri-pliktige festebønder omtalt som «ukedagstjenere». dvs. folk som stod til tjeneste én dag i uken. Men alt tidlig på 1500-tallet ble festebønders arbeidsplikt forstått å være i prinsippet av ubegrenset omfang, ettersom godseierne «måtte gjøre seg godset sitt så nyttig som mulig». På slutten av 1600-tallet het det i en vise: «Jeg er ikke én dag fri, for min husbonds hoveri.»

Når bøndene ikke fikk tid til å skjøtte sin egen jord, resulterte det i matvaremangel vinterstid. Bonden skal ha vært kuet og manglet mot og lyst til nye foretak. Han kunne enten overta en ledig festegård, eller å la seg innkalle som soldat i militæret. Stavnsbåndet (1733-1788) ga godseieren denne makten over folkene sine. Samtidig ble stavnsbåndet undergravd av et sterkt økende selveie blant danske bønder fra 1760-årene etter innføringen av «arvefeste», der skjøtet gikk i arv til bondens barn og ga rett til pantsetting, deling og salg, slik at festet i praksis ble opplevd som selveie.

De danske landboreformene mot slutten av 1700-tallet innebar

opphevelse av stavnsbåndet og av landsbyfellesskapet i en utskifting;

reform av festevesenet med bedre vilkår for festebøndene;

og bondestandens overgang til å bli selveiere.

Eksterne lenker

• Om hoveri på Danmarkshistorien Aarhus Universitet

Autoritetsdata