Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-05-22T15:19:05Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. mai 2026 kl. 15:19
(Ingen forskjell)

nb>Avilena: /* Kampmoral */

2025-10-26T10:15:17Z

Kampmoral

Ny side

{{infoboks organisasjon}}:''For rockegruppen med samme navn, se [[Wehrmacht (band)]]''
{{Dobbeltbilde|right|Balkenkreuz.svg|100|Heer - decal for helmet 1942.svg|100|Det rettvinklete ''Balkenkreuz'' («bjelkekors») er en stilisert versjon av det tradisjonelle tyske [[Jernkorset]] og var Wehrmachts symbol, særlig på ''[[Deutsches Heer]]s'' stridsvogner og ''[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]s'' fly|''Heeresadler'' («Hærørn»), Wehrmacht-symbol med [[Det tredje rikes riksvåpen|tysk ørn]] og [[hakekors]] som [[decal]] på Wehrmachts [[Stahlhelm|stålhjelmer]]}}
'''Wehrmacht''' eller mer formelt '''Deutsche Wehrmacht''' ([[tysk]] for «vernemakten» eller «forsvaret») var navnet på [[Tyskland]]s regulære militære forsvar fra 1935 til 1945, det vil si gjennom det meste av perioden med [[Tysklands historie (1933–1945)|nasjonalsosialistisk styre]].

Det tidligere [[Reichswehr]] ble ved lov i 1935 gitt det nye navnet Wehrmacht og samtidig ble [[verneplikt]]en gjeninnført; Wehrmacht gjennomgikk en [[Tysklands opprustning i 1930-årene|massiv opprustning]] frem mot [[andre verdenskrig]]. Totalt tjenestegjorde over 18 millioner menn i Wehrmacht i løpet av dets eksistens. Wehrmacht var overveiende basert på [[verneplikt]], men hadde en liten kjerne av [[yrkessoldat]]er; det er anslått at nærmere 95 % av personellet under andre verdenskrig var vernepliktige.<ref>W. Wette (2009): ''The Wehrmacht''. Side 158. Harvard University Press.</ref>

[[Myten om det rene Wehrmacht]] ble skapt av tyske generaler og politikere etter andre verdenskrig og sto sterkt i mange år, men har blitt avslørt siden 1990-årene, Wehrmacht var en fullverdig partner i regimets industrielle massemord.

Wehrmacht ble endelig [[Mobilisering|demobilisert]] i august 1946 og ble senere som følge av den tyske gjenopprustningen i 1950-årene etterfulgt av [[Bundeswehr]] i [[Vest-Tyskland]] og [[Nationale Volksarmee]] i [[Øst-Tyskland]]. I dag, etter [[Tysklands gjenforening]], kalles det tyske forsvaret Bundeswehr. ''Wehrmacht'' er på tysk i utgangspunktet et generelt begrep for et lands [[Militærvesen|forsvar]] på samme måte som det norske ordet «forsvar», og ble særlig i eldre språkbruk også brukt på tysk om andre lands forsvar. Ved grunnleggelsen av Bundeswehr i 1955 ble uttrykket ''neue Wehrmacht'' først brukt som arbeidstittel.<ref>Hermann Vinke (2009): ''Die Bundesrepublik: eine Dokumentation mit zahlreichen Biografien und Abbildungen''. Side. 70. ISBN 9783473552283</ref>

== Organisasjon ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H12262, Nürnberg, Reichsparteitag, Tag der Wehrmacht.jpg|thumb|Representanter for Wehrmacht på «Dagen for de væpnede styrker» under de tyske [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] [[Rikspartidag Stor-Tyskland|rikspartidag]] [[1938]]: Fra venstre general [[Erhard Milch]], general [[Wilhelm Keitel]], generaloberst [[Walther von Brauchitsch]], genraladmiral [[Erich Raeder]] og kommanderende general for det 13. armekorps friherre [[Maximilian von Weichs]] {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Wehrmacht besto av [[Heer]] (hæren), [[Kriegsmarine]] (sjøforsvaret) og [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] (flyvåpenet). [[Waffen-SS]] (den militære delen av [[Schutzstaffel]]) var formelt direkte underlagt ''[[Reichsführer-SS]]'', noe som gav en viss selvstendighet i forhold til overkommandoen for Wehrmacht, men utover krigen ble Waffen SS knyttet nærmere [[Oberkommando der Wehrmacht|OKW]], [[Oberkommando des Heeres|OKH]] etter som behovet for bedre operativ koordinering ble sterkere da krigen gikk dårligere for Tyskland. I tillegg var etterretningstjenesten [[Abwehr]] underlagt Wehrmacht inntil den ble oppløst etter [[20. juli-attentatet]] mot [[Adolf Hitler]] i [[1944]].

Hver av forsvarsgrenene hadde sin egen ''Oberkommando'' (overkommando). Etter planen skulle Wehrmachts egen overkommando, [[Oberkommando der Wehrmacht]] (OKW), fungere som en overordnet enhet, til samordningen av våpengrenenes operasjoner, slik den gjorde under [Operasjon Weserübung, men OKW endte i praksis opp som en konkurrerende avdeling til hærens overkommando. Hærens overkommando fikk ansvaret for operasjonene på østfronten, mens OKW hadde ansvaret med å styre hærens oppdrag ved andre krigsskueplasser.

På slutten av [[andre verdenskrig]], særlig etter 20. juli-attentatet som hadde utspring i Wehrmachts offiserskorps, ble Hitler mer og mer paranoid og stolte ikke på OKW, men mer på sin egen dømmekraft og militære innsikt som i stor grad var basert på hans personlige opplevelser i [[skyttergrav]]en under [[første verdenskrig]]. Han tok derfor mer eller mindre over rollen til OKW.

Wehrmacht var den eneste institusjonen med styrke nok til å kunne velte det nasjonalsosialistiske regimet, og da krigslykken snudde, skjerpet SS disiplinen og slo hardt ned på misnøye. Det totale antall tyske soldater som ble henrettet for angivelige disiplinærbrudd, anslås til nærmere 15 000.<ref>Omer Bartov: ''Hitler's Army'', Oxford University Press, New York 1991, ISBN 0-19-506879-3</ref> professor Sönke Neitzel anslår at om lag 20 tusen dødsdommer ble fullbyrdet, til sammenligning henrettet amerikanerne 146 soldater, mens det er anslått at Den røde armé henrettet rundt 150 tusen soldater.<ref>Neitzel 2012, s. 258</ref>

== Ordrer og instrukser ==
[[Fil:German surrender of Akershus Fortress.jpg|miniatyr|Den tyske majoren [[Josef Nichterlein]] og hans assistent [[hauptmann]] Hamel, som representerte Wehrmacht, den tyske okkupasjonsmaktens militærvesen, overgir [[Akershus festning]] til [[den norske hjemmefronten]]s representant [[Terje Rollem]] i mai 1945.]]
«I fremtiden er hardhet mildt i øst,» (Im Osten is Härte mild für die Zukunft) uttalte Hitler til OKW.<ref>Peter Longerich: Hitler, Biographie, Siedler verlag 2015, ISBN 3827500605. </ref>{{Trenger referanse}} 13. mai 1941 kom ''lov om utøvelse av domsmyndighet i krig'' som opplyste at «for handlinger som begås mot fiendtlige sivilpersoner av medlemmer av Wehrmacht, består intet påbud om strafferettslig forfølgelse, heller ikke når handingen samtidig er en militær forbrytelse eller forseelse.» Dette gav i realiteten grønt lys for alle typer overgrep mot sivilbefolkning.

General [[Walther von Brauchitsch]] innså at dette ville undergrave Wehrmacht-soldatenes moral fullstendig. Da en [[krigsrett]] dømte major Salah til døden fordi han hadde drept fem polske kvinner, forlangte Brauchitsch dommen fullbyrdet. Hitler intervenerte og sørget personlig for at dommen ble omgjort til [[fengsel]]sstraff.<ref>Guido Knopp: ''Hitlers krigere'' (s. 108), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8</ref>

23. juni 1941 kom det for første gang en militær ordre om tiltak mot [[jøde]]r. Da sendte OKW ut en ordre om å gå «hensynsløst» frem mot «kolportører av bolsjevistisk hets, franktitører, sabotører og jøder».

6. juli 1941 kom en aktiv drapsordre, ''[[Retningslinjer for behandling av politiske kommissærer]]'': [[Kommissærordren|«Pågriper man slike under kamp eller motstand, skal de uten unntak straks elimineres med våpen.»]]{{Trenger referanse}} Instruksen inneholdt imidlertid ingen anvisning for hvordan man kunne vite at noen blant krigsfangne faktisk var [[politisk kommissær|politiske kommissærer]]. [[Kommissærordren|«Kommissærordren»]] ble ikke opphevet før i 1942, da det ble klart at den bare styrket [[Den røde hær]]s moral.

Ingen høytstående Wehrmacht-offiser reagerte formelt på disse instruksene ved å tre tilbake fra sin stilling eller protestere, til tross for at det åpenbart ville medføre krigsforbrytelser å gjennomføre dem. Ved [[Nürnbergprosessen|krigsforbrytersakene etter krigen]] påberopte de seg disse ordrene og at de ikke hadde noe annet valg enn å følge ordrer. OKW-sjefen [[Wilhelm Keitel]] beskrev aksjonene til ''Einsatzgruppen'' som «svært formålstjenlige».<ref>Guido Knopp: ''Hitlers krigere'' (s. 114-16)</ref>

== Krigsforbrytelser ==
[[Fil:Polish_POWs_shot_by_Wehrmacht_1939.jpg|thumb|Rundt 300 polske [[krigsfange]]r henrettet av regulære tyske styrker i Ciepielów 9. september 1939.<ref>[https://timenote.info/en/events/Massacre-in-Ciepielow Massakren i Ciepielów, ''timenote.info]</ref>]]
Det store antall krigsfanger som omkom i tysk varetekt under andre verdenskrig var ''Wehrmachts'' største krigsforbrytelse. Samtidig er det viktig å nevne at alle de krigførende land i varierende grad drepte krigsfanger; dette var ikke unikt for ''Wehrmacht''.<ref>Neitzel 2012, s. 312</ref> Det som særmerket ''Wehrmachts'' krigsforbrytelser, var deltakelse i massiv utryddelse av både sovjetiske krigsfanger og ulike lands jødiske sivilbefolkning.<ref>Neitzel 2012, s. 321</ref>

=== Russerfanger ===
Av rundt 5,7 millioner sovjetiske soldater i tysk fangenskap døde opp mot 3,3 millioner i årene 1941-45, muligvis det største massedrap i menneskehetens historie på en spesiell gruppe, regnet etter antall dødsfall daglig (1941-42).<ref>[https://wienerholocaustlibrary.org/event/virtual-student-and-teacher-talk-forgotten-victims-the-mass-murder-of-soviet-prisoners-of-war-pows-during-the-second-world-war/ ''The mass murder of Soviet POWs during WWII; Wiener holocaust library'', 14. mai 2024]</ref>

Fangebehandlingen på østfronten sto i kontrast til andre frontavsnitt; av anglo-amerikanske krigsfanger i Tyskland var dødsraten 1–3 %.<ref>Neitzel 2012, s. 311</ref><ref group="note">«Wehrmachts største forbrytelse var massemord på sovjetiske krigsfanger. Av rundt 5,3 til 5,7 millioner medlemmer av Den røde armé som var i tysk varetekst, døde mellom 2,5 og 3,3 millioner, anslagene varierer (45 til 57 prosent).» Neitzel 2012, s. 106</ref>

=== Tyske fanger i Sovjetunionen ===
Tyske soldater i sovjetisk fangenskap ble satt inn i [[Gulag]]-systemet som [[arbeidskraft]] i krigsindustri og i gjenreisning etter krigen. En vesttysk kommisjon kom frem til at 3 060 000 tyske stridende hadde sittet i sovjetisk fangenskap, og at 1 094 250 omkom der.<ref>Erich Maschke: ''Zur Geschichte der deutschen Kriegsgefangenen des Zweiten Weltkrieges'' 1962-74, bind 15 s. 207</ref> Noen satt helt til 1956, og tyske krigsfanger i Sovjet utgjorde den største fangegruppen holdt tilbake av en alliert nasjon.<ref>[https://www.historians.org/perspectives-article/beyond-the-archive-what-gis-mapping-reveals-about-german-pows-in-soviet-russia-february-2019/ Susan Grunewald: ''Beyond the Archive; German POWs in Soviet Russia]</ref> I mai 1950 etterlyst en engelsk biskop i parlamentet 1,5 million tyske krigsfanger det ikke var gjort rede for.<ref>[https://hansard.parliament.uk/lords/1950-05-23/debates/162e0a86-92fb-4bb4-80bd-801fbf6810c5/GermanPrisonersInRussia Tale 23. mai 1950,] ''[[House of Lords]]</ref> Ved østfronten ble fienden iblant henrettet heller enn tatt til fange.<ref group="note">«Meldingene om mishandling av tyske fanger, men også lemlesting av skadede og likvidering av tyske soldater som overga seg, tok ingen ende under hele Russlandskrigen. Rapportene om dette er for tallrike og for godt dokumentert til at de bare kan bero på fantasi. I dag anslås at 90 til 95 prosent av alle tyske krigsfanger som havnet i hendene på Den røde armé, ikke overlevde fangenskapet, og for det meste ble tatt livet av direkte ved fronten. Nyhetene om sovjetiske forbrytelser mot tyske sårede og fanger økte villigheten til hensynsløs fremferd, som allerede eksisterte i enhetene i østhæren.», Neitzel 2012, s. 107</ref> Tyske soldater også på vestfronten som overga seg, risikerte nedskyting i stedet for å bli ført til fangeleirer. Den amerikanske ''82nd Airborne Division'' forholdt seg typisk nok ikke veldig annerledes til tyske soldater under kampene i [[Normandie]] i 1944, enn SS-divisjonen ''Götz von Berlichingen'' gjorde overfor anglo-amerikanske soldater.<ref>Sönke Neitzel 2012, s. 312–313</ref>

== Kampmoral ==
Gjennom stort sett hele andre verdenskrig hadde Wehrmacht høy kampmoral, som regel kjempet avdelinger så lenge de hadde ammunisjon. Det å overgi seg uten å kjempe ble sett ned på, og nedvurdering av de som overga seg lett var ens, og ble delt av soldater og offiserer som både var tilhengere av Hitler, og motstandere av nasjonalsosialismen.<ref group="note">«Like fullt viser dette eksempelet hvilken stor betydning lydighet og pliktoppfyllenhet hadde i referanserammen, særlig hos offiserskorpset. Å bryte ut av denne rammen synes bare å være mulig i ekstreme nødssituasjoner, så å si i aller siste øyeblikk, Denne holdningen ble interessant nok lite påvirket av politiske overbevisninger. Det fantes massevis av regimekritikere som klaget bittert over ulykken nazistene brakte over Tyskland og samtidig var forarget over at infanterister lot seg ta til fange uten større motstand.», Neitzel 2012, s. 231</ref> I ''Wehrmacht'' var soldater og offiserers forventning til andre og seg selv at de skulle være tapre, lydige og pliktoppfyllende, en norm som holdt seg under hele krigen.<ref group="note">«Tapperhet, lydighet og pliktoppfyllenhet bestemte i aller første rekke oppfatningen av soldatmessige handlinger, og dette vurderingsmønsteret forble stabilt under hele krigsforløpet. Biografiske forutsetninger påvirket nesten ikke dette synet, like lite de politiske. Disse tolkningene var like innlysende for filosofer med doktorgrad som for bankansatte og bakersvenner, for overbeviste sosialdemokrater som for glødende nasjonalsosialister. Enda så store sosiale forskjeller det var mellom de 17 millioner ''Wehrmacht''-soldatene, delte de det samme militære verdisystemet under hele tjenestetiden.», Neitzel 2012, s. 232</ref> Derimot var det en viss forskjell mellom våpengrenene. Blant tjenestegjørende i den tyske marinen spilte tapperhet, stolthet, hardhet og disiplin en større rolle enn i hæren og flyvåpenet.<ref>Neitzel 2012, s. 232–233</ref>

Mot slutten av krigen forsøkte både den politiske og militære ledelsen å skjerpe kravene troppene, for at de skulle holde ut og kjempe til siste mann. Til tross for ordre fra ledelsen så var det mange eksempler på enheter i ''Wehrmacht'' som overga seg når videre kamp syntes nytteløst, og slik overgivelse uten å kjempe til døden ble utført av alt fra mindre enheter til hele arméer og byer, som de tyske styrkene i Nord-Afrika og tyske styrker i Paris. Først etter [[Ardenneroffensiven]] (16. desember 1944–15. januar 1945) ble ''Wehrmachts'' kampmoral merkbart redusert.<ref>Neitzel 2012, s. 234–245</ref>

I [[etterkrigstiden]] har det vært en langvarig diskusjon mellom historikere om hva som fikk Wehrmacht til å kjempe, og ideologi har vært vist til som en viktig faktor. Historikeren Sönke Neitzel og sosialpsykologen Harald Welzer avviser at ideologi var viktig, og fremhever krigens referanserammer som hovedårsak.<ref group="note">«Etter vårt syn er den avgjørende faktoren forskyvningen av referanse-rammen fra den sivile tilstanden og over til krigens, og viktigere enn alle verdensanskuelser, disposisjoner og ideologiseringer. Disse er bare viktige for det soldatene anser som forventet, rettferdig, irriterende eller opprørende, men ikke for det de gjør. Det kan høres altfor kortfattet ut sett i sammenheng med det som soldatene har forårsaket, men krigen danner en hendelses- og handlingssammenheng der mennesker gjør ting de under andre betingelser aldri ville gjort. I denne sammenhengen dreper soldater jøder uten å være antisemitter, og de forsvarer landet sitt [[fanatisk]], uten å være nasjonalsosialister. Det er på tide å slutte med å overvurdere det ideologiske. Det ideologiske kan gi påskudd til en krig, men forklarer ikke hvorfor soldater dreper eller begår krigsforbrytelser.», Neitzel 2012, s. 300</ref><ref>Neitzel 2012, s. 315–322</ref>

I 1958 ble det utbetalt rundt 1 550 pensjoner til generaler eller deres enke, og til rundt 2 000 høyere funksjonærer eller deres enke. En generalfeltmarkskalks pensjon var da på 2 500 [[Tysk mark|DM]].<ref>[[Raul Hilberg]]: ''The destruction of the European Jews'', bind 3 (s. 1089), New York 1985</ref>

==Grader og distinksjoner==
===Generaler===
[[Fil:WMacht H OF10-6 Generale01 1945.jpg|mini|500px|none|'''1.''' Generalfeldmarschall ([[Feltmarskalk]]), fra 1942; '''2''' Feltmarskalk (til 1942); '''3''' Generaloberst; '''4''' [[General]]; '''5''' Generalleutnant ([[Generalløytnant]]); '''6''' [[Generalmajor]].]]
===Offiserer===
[[Fil:WMacht H OF5-1 Offiziere 1935-1945.jpg|mini|500px|none|'''7.''' [[Oberst]]; '''8.''' Oberstleutnant ([[Oberstløytnant]]), her Overfeltveterinær i [[Veterinærkorpset]]; '''9.''' [[Major]];, '''10.''' Hauptmann ([[Kaptein]]);, '''11.''' Oberleutnant ([[Løytnant]]); '''12.''' Leutnant ([[Fenrik]]).]]

===Underoffiserer===
[[Fil:Unteroffiziere.jpg|mini|500px|none|'''13.''' Stabsfeldwebel ([[Fanejunker]]); '''14.''' Oberfeldwebel ([[Kommandersersjant]]); '''15.''' Feldwebel ([[Furer]]); '''16.''' Unterfeldwebel ([[Sersjant 1. klasse]]); '''17.''' Unteroffizier ([[Sersjant]]).]]

===Mannskaper===
[[Fil:WMacht H OR4-1 Mannschaften01.jpg|mini|500px|none|'''18.''' Stabsgefreiter ([[Korporal 1. klasse]]; '''19.''' Obergefreiter (mehr als 6 Dienstjahre) [[Korporal]] (med mer enn 6 års tjeneste); '''20.''' Obergefreiter (Korporal); '''21.''' Gefreiter ([[Visekorporal]]); '''22.''' Oberschütze ([[Ledende menig]]).]]

== Se også ==
* ''[[Heer]]'', «hær», tysk eller annen nasjonalitet.
* ''[[Kriegsmarine]]'', det tyske sjøforsvaret i Nazi-Tyskland.
* ''[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]'', det tyske luftvåpen.

== Fotnoter ==
<references group='note'/>

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==

* Neitzel, Sönke og Welzer, Harald: ''Soldater: beretninger om krig, drap og død'', Forlaget Press, Oslo, 2012 ISBN 978-82-7547-497-9

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.lexikon-der-wehrmacht.de/ Lexicon der Wehrmacht: Utstyr, enheter, uniformer og personer (tysk)]

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Wehrmacht| ]]
[[Kategori:Militære enheter under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Det tredje rike]]
[[Kategori:Tysklands historie (1933–1945)]]
[[Kategori:Organisasjoner etablert i 1935]]
[[Kategori:Organisasjoner opphørt i 1945]]
[[Kategori:Tyske nedlagte militære avdelinger og forband]]

Wehrmacht - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>Avilena: /* Kampmoral */