Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-02-19T19:43:01Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. feb. 2026 kl. 19:43
(Ingen forskjell)

nb>TholmeBot: Fjerner Portal:litteratur

2024-10-13T17:08:16Z

Fjerner Portal:litteratur

Ny side

[[Fil:Loki and Sif by A Chase.jpg|thumb|350px|right|I nærheten av en skog hviler gudinnen [[Siv (mytologi)|Siv]] hodet på en stubbe mens [[Loke]] lurer bak for å klippe håret hensyn, i henhold til en [[myte]] som er gjengitt i ''Skáldskaparmál''. Tegning A. Chase, 1894]]
[[Fil:How loki wrought mischief in Asgard by Willy Pogany.png|thumb|350px|Samme myte som viser Loke kutter det lange håret til Siv. Tegning av Willy Pogany, 1920]]
'''Skaldskaparmál''' – ''Skaldediktningens språk'' – er den midterste og største delen av [[Den yngre Edda]] av [[Snorre Sturlason]]. Skaldskaparmál består av rundt 50 000 ord. De to øvrige delene er ''[[Gylvaginning]]'' (''Gylves synskverving'') og ''[[Háttatal]]'' (''Oppregning av versemålene'') begge på rundt 20 000 ord.

''Skaldskaparmál'' består av en dialog mellom [[Æge]], den guddommelige personifiseringen av havet, og [[Brage]], skaldenes gud, der både [[norrøn mytologi]] og diskurs om poesiens natur er flettet sammen. Opprinnelsen til en rekke [[kjenning]]er er gitt; så leverer Brage en systematisk liste over kjenninger for ulike personer, steder og gjenstander. Deretter diskuterer han poetisk språk i noen detalj, spesielt [[heiti]], sammenhengen til poetiske ord som er ikke omskrivende (som ganger for hest), og systematiserer disse igjen. Dette danner på en måte en tidlig form for poetisk tesaurus.

== Bakgrunn ==
Snorre Sturlason var to ganger i Norge, første gang 1218–1220, og andre gang 1237–1239. Det er mulig at han hadde påbegynt ''[[Den yngre Edda]]'' (også kalt ''Snorre-Edda'' for å unngå forveksling med ''[[Den eldre Edda]]''), men han fullførte den etter at han var tilbake på Island. Tiden rundt 1220 er antagelig da hans ''Edda'' ble skrevet.<ref name="Magerøy_266">Magerøy, Hallvard (2002): «Innleiing», i: ''Edda'', Det Norske Samlaget, s. 266</ref>

I Norge hadde Snorre møtt andre livsformer og nye moter som var kommet som impulser fra [[Europa]]. De hadde blant annet begynt å danse til [[visesang]], og det virker som en del av Snorres inspirasjon var at han fryktet at den gamle kunnskapen skulle gå tapt,<ref>Dale (1972), s. 28-29</ref> kunnskapen om skaldene, han kjente til 200 navngitt skalder,<ref name="Beyer_42">Beyer (1978), s. 422</ref> og kvadene som forelå i strengt regelbundet verseform som gjorde dem unike som historiske referanser og kildeverdi til 400 år med norsk historie. Som han selv skrev i forordet til ''[[Heimskringla]]'' (sagaene om Norges konger): «...ingen vågde å fortelle ham om slike gjerninger av ham som alle tilstedeværende, og han selv med, visste var løgn og løs tale; det ville være spott og ikke ros.»<ref name="Beyer_43"> Beyer (1978), s. 43</ref> Men for å forstå kvadene trengte leserne kunnskap om gudesagnene i [[norrøn mytologi]], som han utgreide i ''Gylvaginning''. I ''Skaldskaparmál'' (dikterspråket) viser han til de mange omskrivninger og kunstord som skaldene benyttet i diktningen sin, med forklaringer av den mytologiske og sagnhistoriske bakgrunnen deres.<ref name="Magerøy_265">Magerøy (2002), s. 265</ref> Eksempelvis lister han opp alle tilnavnene til [[Loke]] som var nødvendig tå vite for å forstå hvilken myte tilnavnet pekte på: Fårbaute, Lauvøy, Byleists, Helbinders bror, Hel, Nare, Åle og videre.<ref name="Holtsmark_146">Holtsmark (1990), s. 146</ref>

For moderne lesere er det innblikk i en tapt tid og andre tenkemåter, men for Snorre var det risikabelt å skrive om [[Hedendom|hedenske]] guder i en streng [[Kristendom|kristen tid]]. Han verger seg mot mulige kristne beskyldninger ved å slå fast at de norrøne gudene ikke var «virkelige» guder, men en ætt som kom fra [[Troja]].<ref name="Magerøy_266"/> Snorres målsetning var både å forklare og bevare den gamle skaldediktningen, til tross for og på grunn av at den tilhørte en svunnen tid.<ref>Togeby, Knud (1971), s. 438</ref>

== Om Skaldskaparmál ==
Skaldskaparmál er utformet som en gjennomgang av de mange omskrivninger – ''[[kjenning]]er'' og ''heitir'' – som [[skaldekvad]]ene benytter. I forhold til ''Gylfaginning'' er ''Skaldskaparmál'' noe løsere i komposisjonen. Innledningsvis er teksten preget av dialoger: En mann ved navn Æge eller Hler drar til [[Åsgard]], får benk ved siden av gudene og kommer i samtale med skaldeguden [[Brage]] om skaldespråket. Opprinnelsen til et antall kjenninger blir gitt, og Brage oppgir en systematisk liste av kjenninger for ulike folk, steder og gjenstander. Brage går deretter over til å diskutere det poetiske språket i detalj, spesielt heiti, sammenhengen med poetiske ord som ikke er omskrivninger, eksempelvis ganger istedenfor hest, og igjen systematiserer han disse. På denne måten beskriver Snorre en [[poetikk]], en tidlig form for poetisk ordliste.

Lengre ut i fortellingen oppgir Snorre samtaleformen, tar ordet selv og forteller generelt om gudene som for eksempel [[Tor]]s kamp mot [[Rungne]] og strevsomme ferd til jotnen [[Geirrød]]. Især har [[gull]] mange navn og for å forklare dem må det fortelles tilsvarende mange historier. Gudinnen [[Siv (mytologi)|Sivs]] hår er av gull, og grunnen er at [[Loke]] klippet håret av henne og hun fikk hår av gull som erstatning. Grunnen til at gull også heter «Frodes mel» blir gjengitt i ''[[Grottesangen]]'', kvadet om den gullgale kongen som kom galt av sted da han ikke fikk nok. For å forklare bakgrunnen for kjenningen «Rolf Krakes såkorn» fortelles historien om da [[Rolf Krake]] flyktet for den svenske kongen [[Adils]] og strødde gull etter seg som såkorn for at svenskekongen og mennenes hans skulle stoppe opp, og slik slapp Rolf Krake unna forfølgernes sine.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Beyer, Harald og Edvard (1978): ''Norges litteraturhistorie'', 4. utg., H. Aschehoug & Co, ISBN 82-03-09106-7
* Dale, Johs. A. (1972): ''Norges litteraturhistorie'', J.W. Cappelens forlag, ISBN 82-02-00050-5
* ''Edda (den eldre og den yngre Edda)'', 2002, til nynorsk ved Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen, Det Norske Samlaget, ISBN82-521-5961-3
* Holtsmark, Anne (1990): Norrøn mytologi, 2. oppl., Det Norske Samlaget, ISBN 82-521-3344-4
* Togeby, Knud (1971): «Norge og Island. Norrøn renessanse», i: Beyer, Edvard et al ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2, Middelalderen, J.W. Cappelens forlag

== Eksterne lenker ==
* [http://www.heimskringla.no/wiki/Skáldskaparmál ''Den yngre Edda'' av Snorre i dens opprinnelige språkdrakt – norrønt], Heimskringla.no
* [https://web.archive.org/web/20061006035037/http://www.cybersamurai.net/Mythology/nordic_gods/LegendsSagas/Edda/ProseEdda/ContentsEnglish.htm#skaldse ''Prose Edda – Skáldskaparmál''] – engelsk, CyberSamurai Encyclopedia of Norse Mythology
* [https://web.archive.org/web/20060906005755/http://www.cybersamurai.net/Mythology/nordic_gods/LegendsSagas/Edda/ProseEdda/ContentsIcelandic.htm#skaldse#skaldse ''Prose Edda – Skáldskaparmál''] – norrønt, CyberSamurai Encyclopedia of Norse Mythology

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Eddadiktningen]]
[[Kategori:Litterære kilder til norrøn mytologi]]

Skaldskaparmål - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>TholmeBot: Fjerner Portal:litteratur