Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-09-02T05:50:55Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. sep. 2026 kl. 05:50
(Ingen forskjell)

nb>Peulle: Stavekontroll

2025-08-14T15:03:29Z

Stavekontroll

Ny side

[[Fil:Orfeu-atenas.jpg|thumb|Orfeus med sin [[lyre]], omgitt av temmete villdyr. ''Museum Christian-Byzantine'', Athen.]]
[[Fil:Jean-Baptiste-Camille_Corot_-_Orpheus_Leading_Eurydice_from_the_Underworld_-_Google_Art_Project.jpg|thumb|Orfeus leder Eurydike ut av dødsriket, malt av Baptiste Camille Corot.]]
[[Fil:Head of Orpheus.jpg|right|thumb|«Trakisk kvinner bærer hodet til Orfeus på hans lyre», maleri av [[Gustave Moreau]] (1865).]]
'''Orfeus''' (gresk: Ὀρφεύς) er i [[gresk mytologi]] sønn av [[muse]]n [[Kalliope]] og den dødelige kong Oigros av [[Trakia]], andre ganger [[Apollon]]. [[Pindar]] kalte ham «sangens far»,<ref>[https://www.britannica.com/topic/Orpheus-Greek-mythology «Orfeus», ''Britannica]</ref> for han hadde stort musikalsk talent. [[Lyre]]n var hans instrument, og når han sang, kunne han fortrylle alt fra ville dyr til bekker, steiner og trær.

Orfeus var konge over den trakiske stammen ciconerne. Verken [[Homer]] eller [[Hesiod]] har kjennskap til ham, men han nevnes fra fra Ibycus' tid (rundt 530 f.Kr.).

Orfeus' egenskaper endret seg gjennom [[den greske antikken]]. På [[600-tallet f.Kr.]] var han kjent som en av [[argonaut]]ene i [[Jason (gresk mytologi)|Jason]]s følge. På 500-tallet f.Kr. er det fortellingen om [[Orfeus og Eurydike]] som preger bildet av ham, men den romantiske kjærligheten som førte ham til dødsriket [[Hades]], latterliggjøres av [[Platon]].<ref name="AOB">Kilde for sitat og vurderinger er [[Arve Omtvedt Berntzen]]s innledning til ''Orfeus'', 2009.</ref> [[Aristofanes]] (450–[[385 f.Kr.]]) omtaler Orfeus som en kulturhelt som fikk grekerne til å slutte med dyre[[ofring]]er.

== Orfeus-mytene ==
Eurydike var tenkt å være en [[dryade]], en [[nymfe (mytologi)|nymfe]] forbundet med trær, selv om hun også ble regnet som datter av Apollon, som var den som hadde lært Orfeus å spille på lyre.<ref>[https://www.greeklegendsandmyths.com/eurydice.html «Eurydike», ''Greek legends]</ref> Kort etter at de ble gift, ble hun bitt av en [[slange]] og døde. Orfeus dro i sin fortvilelse ned til [[underverden]]en i et forsøk på å hente henne tilbake, og spilte på sin lyre sanger triste nok til å få [[Hades]], [[Persefone]] og til og med [[erinyer|furiene]], til å gråte. Hades lot da Eurydike følge etter Orfeus tilbake til de levendes verden, på betingelse av at han ventet til hun var ute i lyset før han så på henne. Straks han var ute i lyset, snudde han seg for å klemme henne; men Eurydike var ikke ute i sollyset ennå, og ble dermed dradd tilbake i de dødes mørke. Fortvilt forsøkte han å dra tilbake, men denne gang var dødsrikets porter stengt, og [[Hermes]], sendt av [[Zevs]], nektet å slippe ham inn.<ref>[https://www.greeka.com/greece-myths/orpheus-eurydice/ «Orfeus og Eurydike»]</ref>

Myten om Orfeus og [[Eurydike (nymfe)|Eurydike]] var kjent på [[500-tallet f.Kr.]], men de versjonene som er kjent i dag, er de [[tragedie|tragiske]] versjonene til [[Vergil]] og [[Ovid]], skrevet ca. [[10 f.Kr.]]. På [[300-tallet f.Kr.]] oppsto en versjon, skrevet av [[Hermesianax]], der Orfeus lyktes med å hente sin elskede tilbake.

Hos Ovid blir Eurydike bitt av slangen mens hun som nygift spaserer i gresset i følge med [[najade]]ne.<ref>[https://ovid.lib.virginia.edu/trans/Metamorph10.htm Ovid: Metamorfosene, bok 10, 1. avsnitt]</ref> Vergil gir i bok fire av ''[[Georgica]]'' sin egen versjon, der Eurydike dør av et slangebitt hun får da hun flykter fra [[birøkter]]en Aristeos (Ἀρισταῖος) som har antastet henne, og Vergil forteller historien fra overgriperens perspektiv. I et forsøk på å avhjelpe [[hungersnød]]en som rammer jorden etter pikens død, brytes Aristeus med den gamle havguden [[Protevs]] inntil han får ut av ham <u>hvorfor</u> han er ramt av denne [[forbannelse]]n. Protevs forteller ham om Orfeus og Eurydike, og at Aristeos er skyld i deres ulykke. Derfra er handlingsforløpet som i Ovids versjon, og ender med døden for både Orfeus og Eurydike.<ref>[https://web.sas.upenn.edu/discentes/2022/03/27/orpheus-as-a-muse/ Maggie Yuan: ''Orpheus as a Muse'', 27. mars 2022]</ref>

Som enkemann snudde Orfeus ryggen til [[sex]], og rasende kvinner som dyrket Dionysos, kastet stein og greiner etter ham når han spilte; men hans musikk var for vakker til at steiner og greiner ville skade ham. I stedet rev de rasende [[mænade]]ne ham i filler under et [[bakkanal]]. Restene hans slengte de i [[Maritsa|Evros]], grenseelven mellom dagens [[Tyrkia]] og [[Hellas]]. Hodet hans og lyren fortsatte angivelig å synge og spille mens de fløt nedover Evros mot [[Middelhavet]], der [[havstrøm]]mene drev dem i land på [[Lesbos]] hvor innbyggerne begravde hodet i en [[hule]] og bygget en helligdom der. Her tjente det avskårne hodet hans som [[orakel]] og ble etter hvert mer berømt enn [[oraklet i Delfi]], så Apollon så seg nødt til å be sin sønn og rival om å slutte å profetere. Orfeus' avrevne lemmer ble samlet sammen og begravd av [[muser|musene]]. Lyren hans satte de på himmelen som et [[stjernebilde]].<ref>[https://www.geocaching.com/geocache/GC666MH_spelios-cave-of-antissa-the-oracle-of-orpheus GC666MH Hulen og helligdommen ved Antissa, ''geocache]</ref>

Ifølge poeten [[Fanokles]]' [[elegi]], trolig fra [[Aleksander den store]]s tid rundt år 350 f.Kr., fattet Orfeus kjærlighet til en ung gutt, Kalais, sønn av Boreas. Her skildres også Orfeus' død i hendene på de trakiske kvinnene.<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Phanocles «Phanocles», ''1911 Encyclopedia]</ref>

== Orfismen ==
På [[500-tallet f.Kr.]] oppsto det også tekster tilskrevet Orfeus, slik som ''[[De orfiske hymnene]] og [[Det orfiske argonautertoget]]''. Han ble ansett som [[profet]] for og grunnlegger av [[orfisme]]n.<ref>[http://snl.no/orfisismen Orfismen] i [[Store norske leksikon]].</ref>

Orfikerne hadde sine egne myter om gudene, deres skapelse og innbyrdes relasjoner som står i kontrast til det man ellers kjenner fra [[gresk mytologi]]. Orfismen var inspirert av [[de eleusinske mysterier|den eleusinske mysteriekultusen]], og hadde trolig både et åpent tilgjengelig nivå og et esoterisk, lukket nivå forbeholdt de innviede. Eksperter på orfiske riter ble kalt ''orfeotelestai''. Man var opptatt av å leve et rent liv, slik at sjelen skulle få det godt etter døden og i neste liv.

== Versjoner av temaet gjennom tidene ==
Motivet med reisen til dødsriket for å hente noen er kjent tilbake fra ''[[Gilgamesj]]''. I gresk mytologi fantes en variant med [[Demeter]] og [[Persefone]], der Persefones vandring mellom dødsriket og de levendes verden forklarer [[årstid]]enes veksling.

[[Petrarca]] sammenligner seg et sted med Orfeus i sitt ønske om å hente Laura tilbake fra dødsriket.<ref>[https://www.jstor.org/stable/40247183 Thérèse Migraine-George: ''Specular Desires: Orpheus and Pygmalion as Aesthetic Paradigms in Petrarch's "Rime sparse"]</ref> I [[middelalderen]]s [[England]] dukker Orfeus opp som Sir Orfeo.<ref>[https://earlybritishlit.pressbooks.com/chapter/sir-orfeo/ Thomas Faltesek og Angela Garcia: ''Sir Orfeo]</ref> Myten er gjengitt i [[tegneserie]]n ''[[Sandman]]'' av [[Neil Gaiman]] under tittelen ''The Song of Orpheus''. I Gaimans versjon er [[Morfeus]] faren til Orfeus. [[Göran Tunström]]s [[roman]] ''Tyven'' er bygget over myten, likeså Susanna Clarkes roman ''[[Jonathan Strange og herr Norrell]]''.<ref>[https://www.ddgbooks.com/jonathan-strange Kenny Brechner: ''Jonathan Strange & Mr Norrell]</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* ''[[Orfeus (bok)|Orfeus og tekster fra den orfiske tradisjon]]''. Utvalg og innledende essay ved [[Arve Omtvedt Berntzen]]; oversatt av Arve Omtvedt Berntzen mfl. Bokklubben, 2009. XL, 447 s. ([[Verdens hellige skrifter]]; 55). ISBN 978-82-525-7124-0

{{Gresk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Argonautene]]
[[Kategori:Greske sagnhelter]]

Orfeus - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>Peulle: Stavekontroll