Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-05-06T17:53:26Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. mai 2026 kl. 17:53
(Ingen forskjell)

nb>TorbjørnS: /* top */typos using AWB

2023-07-13T01:05:18Z

top: typos using AWB

Ny side

{{infoboks biografi}}
'''Leopold von Ranke''' (født [[21. desember]] [[1795]] i Wiehe (Unstrut) i [[Tyskland]], død [[23. mai]] [[1886]] i [[Berlin]]) var en tysk historiker i det [[19. århundre]], han anses ofte som grunnlegger av vitenskapelig historieforskning. Han preget mye av senere historieskrivning og introduserte ideer som at man skulle basere seg på primærkilder, vekt på beskrivende historieskildring «som det faktisk var» (''wie es eigentlich gewesen ist'') og var særlig interessert i utenrikspolitikk.

==Liv og virke==
===Bakgrunn, utdannelse ===
Rankes fødested Wiehe var den gang en del av kongeriket [[Preussen]]. Han fikk undervisning i hjemmet og på [[gymnasium|gymnasiet]] i [[Schulpforta]]. I 1814 begynte han på studier i klassisk [[filologi]] og [[teologi]] i [[Leipzig]]. Som student var han ikke meget interessert i moderne historie, da han betraktet historiebøker som en samling fakta rasket sammen av moderne historikere.{{Tr}} Derimot var hans yndlingsforfattere [[Thukydid]], [[Titus Livius]], [[Dionysios av Halikarnassos]], [[Goethe]], [[Barthold Georg Niebuhr]], [[Immanuel Kant]], [[J.G. Fichte]], [[Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling]] og [[Friedrich Schlegel]].{{tr}}

Årene 1814-1818 studerte Ranke teologi og [[filosofi]] i [[Leipzig]]. Deretter var han gymnaslærer i [[Frankfurt an der Oder]] inntil 1825.

===Historikerkarriere===
Hans to store arbeider fra 1824, beskrevet nedenfor, skaffet ham et [[professor]]at i [[historie]] ved [[Humboldt-Universität zu Berlin|universitetet i Berlin]] – grunnlagt 1810 av [[Wilhelm von Humboldt]], og på dette tidspunkt sentrum for tysk åndsliv med blant andre filosofen [[Hegel]], rettsteoretikeren [[Friedrich Carl von Savigny]] og teologen [[Friedrich Schleiermacher]]. Her måtte han skjerpe sin argumentasjon, ettersom han ikke mente at ren spekulasjon kunne være veien til erkjennelse i historien.{{tr}}

====De toneangivende verkene ====
Ranke regnes med sitt verk ''Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber'' fra 1824 som [[kildekritikk]]ens foregangsmann.

Denne kritikken var et tillegg til Rankes første trykte arbeid, ''Geschichten der romanischen und germanischen Völker.'' Ranke siteres ofte fra dette arbeidet med følgende: ''bloß sagen, wie es eigentlich gewesen''. <br />
Litt fyldigere sitert:
<blockquote>
"... Man hat der Historie das Amt, die Vergangenheit zu richten, die Mitwelt zum Nutzen zukünftiger Jahre zu belehren, beigemessen; so hoher Ämter unterwindet sich gegenwärtiger Versuch nicht: er will ''bloß sagen, wie es eigentlich gewesen''. ..."
</blockquote>
<blockquote>
"... Man har tildelt historien den oppgave å dømme fortiden, å belære samtiden til nytte for fremtiden: så høyt drister nærværende forsøk seg ikke: ''det vil kun vise hvordan det egentlig har vært''. ..." <ref>(''Sitert fra Manniche, via [http://www.iho.au.dk/hia/afdelingen/publikationer/kapitel2.pdf Online-udgaven]{{død lenke|dato=november 2017 |bot=InternetArchiveBot }} side 57, pdf-format, (boken s. 60)'')</ref>
</blockquote>
''Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber'', som redegjorde for Rankes oppfattelse av kildematerialet, ble for en hel generasjon av historikere til mønstereksemplet på hvordan materialet burde undersøkes, og er vel en av de mest innflytelsesrike bøkene for historiefaget innenfor den vesteuropeiske kulturkrets.<ref>(''Manniche, s. 73 (boken)'')</ref>

==== Historiesyn ====
Det historiesynet von Ranke representerte – [[historisme]]n – var i motsetning til Hegels historiesyn ikke-spekulativt. Det la vekt på en filologisk kildekritikk og betonte epokenes og begivenhetenes individuelle karakter (das Einmalige). Fortiden skulle forstås på dens egne premisser; den historiske rekonstruksjon av fortiden var historievitenskapens egentlige og vesentligste oppgave. Det dreier seg ikke om å ''dømme'' om historien, eller om å lede menneskeheten inn i fremtiden, men om å fastslå hva som faktisk skjedde den gang i fortiden, ''wie es eigentlich gewesen.''

Der tilhengerne av den [[hegelsk]]e spekulative [[idealisme]] fokuserte på Åndens selvutvikling, la Ranke og ''den historiske skole'' vekt på de enkeltstående begivenheter, ''das Einmalige'' ''... das Uebrige Gott befohlen'', Gud tar seg av resten, helheten.

For de tyske idealistene var Gud identisk med fornuften og på den måte også til syvende og sist gjennomskuelig. For Ranke var Gud i høy grad en realitet, men Han er skjult – ''[[Deus absconditus]]'' – og ikke til å gjenfinne i menneskenes verden. Gud har en plan med verden; en plan som imidlertid kun lar seg ''ane''. Mennesket kan erkjenne de løsrevne fenomener med sikkerhet, hvorimot Gud kan overskue det hele – ja styrer det hele.<ref>(''Mordhorst, s. 29'')</ref>

====Professor ved Berlins universitet ====
[[Fil:Leopold von Ranke 1868.jpg|mini|upright=1.2|Leopold von Ranke, 1868]]
Etter at han ble ekstraordinær professor i Berlin, fikk han (med tanke på [[Staatsbibliothek zu Berlin|Berlinbibliotekets]] samling av italienske [[diplomat]]ers skrivelser hovedsakelig fra 1500- og 1600-tallene) den idé å forlate planen om en fortsettelse av ovennevnte verk, og i stedet utgi en skildring av Sør-Europas fyrster og folk. Starten ble i 1827 verket ''Die Osmanen und die spanische Monarchie im 16. und 17. Jahrhundert''. Årene 1827–28 studerte Ranke de venetianske aktstykkene som var oppbevart i [[Wien]]. Han studerte den beryktede serberen [[Vuk Stefanović Karadžić]]s papirer og muntlige meddelelser, som [[Jernej Kopitar]] tolket for Ranke, og forfattet så ''Die serbische Revolution'' (1829; fortsatt i Rankes ''Sämmtliche Werke''), som vakte stor oppmerksomhet.

Under to og et halvt års opphold i [[Italia]] (høsten 1828 – våren 1831) forsket han med en veldig samlerflid i [[Venezia]]<nowiki/>s, [[Firenze]]<nowiki/>s og [[Roma]]s arkiver. Som protestant var Ranke utestengt fra å se Vatikanets arkiver i Roma, men på grunnlag av private papirer i Roma og Venezia kunne han forklare pavedømmets historie på 1500-tallet. Den fremste frukten av denne forskningen ble – ved siden av monografien ''Die Verschwörung gegen Venedig im Jahre 1618'' (1831) m.fl. – ''Die römischen Päpste, ihre Kirche und ihr Staat im 16. und 17. Jahrhundert'' (tre deler, 1834–36; fullført til Rankes samtid i hans ''Sämmtliche Werke''). Dette var Rankes ypperste verk og som skaffet ham verdensberømmelse. Det var et arbeide der man i rikt monn kunne se de utmerkede drag av hans historiske kunst: store vyer paret med en mangfoldig og prektig utvikling av enkelthetene.{{Tr}}

Upartiskheten som Ranke henvendte seg til [[pavestolen]] med i dette arbeidet, ga ham følelsen av at han ikke hadde latt det [[protestant]]iske perspektiv komme til sin rett. Et patriotiskt begjær for også å skildre Tysklands historie kom dermed opp, også på grunn av det rike materiale de tyske riksdagsaktene tilbød ham. Dette drev ham til å skrive ''Deutsche Geschichte im Zeitalter der Reformation'' (fem bind, 1839–43; og et tilleggsbind med urkunder), et arbeid som vel kan settes ved siden av hans pavehistorie.{{Tr}}

Imidlertid ble Ranke i 1833 ordinær professor, og fortsatte med sine forelesninger helt til sommeren 1871. Tyngdepunktet av hans lærervirksomhet lå imidlertid i de «historiske øvelser» som han anordnet. Han utdannet en rekke dyktige historikere, som hver så utbredte «den rankeske skoles» metode: kritikk av kildene, nøyaktighet og penetrasjon videre utover i Tyskland.

I år 1841 ble Ranke utnevnt til [[Preussen|prøyssisk]] rikshistoriograf, og i 1854 til medlem av statsrådet. På høsten samme år var han den [[Bayern|bayerske]] kong [[Maximilian II av Bayern|Maximilian II]]s gjest i [[Berchtesgaden]] og holdt da for kongen en serie foredrag i allmenn historie. Allerede da ble det drøftet dem i mellom spørsmålet om det historiske samfunn. Det begynte sin virksomhet i [[München]] under navnet «Historische Kommission bei der Akademie der Wissenschaften» høsten 1858. Kommisjonen utgav senere blant annet de tyske riksdagsakter, ''Jahrbücher der deutschen Geschichte'' og ''Allgemeine Deutsche Biographie''.

Ranke ble adlet i 1865 og fikk i 1882 som virkelig [[geheimeråd]] tittelen [[excellense]]. Han ble i 1885 æresborger av byen Berlin i sammenheng med sin 91. fødselsdag, og han mottok en storartet hyllest ikke bare av sine landsmenn, men nær sagt fra alle land i Europa.

==== Senere karriere ====
De femten siste årene av sitt liv led Ranke av svekket syn til den grad at han nesten helt måtte avstå fra å lese og skrive. Men han opphørte imidlertid ikke med sin litterære virksomhet. Med støtte av to vitenskapelig dannede menn, fortsatte han sine daglig forskninger og dikterte en rekke omfattende historiske skrifter gjennom dem.

Blant fruktene av Rankes kolossale historiske skrifter, foruten de forannevnte, kan medtas ''Neun Bücher preussischer Geschichte'' (tre bind, 1847-48; i nytt opplag omarbeidet til ''Zwölf Bücher preussischer Geschichte''), som særlig behandlet Fredrik Vilhelm Is historie og begynnelsen av [[Fredrik II]]s historie, ''Französische Geschichte'' (fim band, 1852–61), ''Englische Geschichte'' (syv bind, 1859–68), ''Zur Reichsgeschichte'' (omfatter tiden 1575–1619), ''Geschichte Wallensteins'' (1869), ''Der Ursprung des sieben-Jährigen Krieges'' (1871), ''Die deutschen Mächte und der Furstenbund, deutsche Geschichte von 1780 bis 1790'' (to bind, 1872), ''Genesis des preussischen Staats'' (1873), ''Ursprung der Revolutionskriege 1791 und 1792'' (1875), ''Zur Geschichte Österreichs und Preussens zwischen den Friedensschlüssen zu Aachen und Hubertusburg'' (samme år), Weltgeschichte (ni bind, 1880- 88), et arbeid han gikk løs på sommeren 1879 ved 84-års alder og som han selv rakk å utarbeide syv bind av (til slutten av 1000-tallet).

På oppdrag fra den prøyssiske regjeringen grunnla og redigerte Ranke tidsskriftet Historische-Politische Zeitschrift fra 1832 til 1836. Av to bind av disse forfattet han to tredjedeler (omkring 1000 sider). I tillegg utga han i 1873 ''Aus dem Briefwechsel Friedrich Wilhelms IV. mit Bunsen'' og i 1877 ''Denkwürdigkeiten des Staatskanzlers Fürsten von Hardenberg'' (fem bind). Av Rankes ''Sämmtliche Werke'' ble utarbeidet 48 bind (1867–81) av ham selv (fortsettelsen, bind 49-52, 1887–88, ble publisert av A. Dove).

== Bibliografi ==
*''Geschichte der romanischen und germanischen Völker von 1494 bis 1514'' (1824)
*''Fürsten und Völker von Süd-Europa im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert''
*''Die römischen Päpste in den letzen vier Jahrhunderten'', (1834–1836)
*''Deutsche Geschichte im Zeitalter der Reformation'' (1845–1847)
*''Neun Bücher preussischer Geschichte'' (1847–1848)
*''Französische Geschichte, vornehmlich im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert'' (1852–1861)
*''Englische Geschichte, vornehmlich im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert'' (1859–1869)
*''Die deutschen Mächte und der Fürstenbund'' (1871–1872)
*''Ursprung und Beginn der Revolutionskriege 1791 und 1792'' (1875)
*''Hardenberg und die Geschichte des preussischen Staates von 1793 bis 1813'' (1877)

Ranke var også grandonkel til den britiske dikteren [[Robert Graves]].

== Referanser ==
<references/>

== Kilder ==
* [[Richard J. Evans|Evans, Richard J.]] (2000), ''In defence of history'', Granta, London, ISBN 978 1 86207 395 1

==Eksterne lenker==
* https://web.archive.org/web/20031206134912/http://www.geschichte.hu-berlin.de/galerie/texte/rankee.htm
* http://www.google.de/search?q=cache:9272yPBjeZUJ:www.bautz.de/bbkl/r/ranke_l.shtml+%22Moriz+Ritter%22&hl=de{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Ranke, Leopold von}}
[[Kategori:Tyske historikere|Ranke, Leopold von]]
[[Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin]]
[[Kategori:Personer fra Kyffhäuserkreis]]
[[Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab]]

Leopold von Ranke - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>TorbjørnS: /* top */typos using AWB