Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-04-13T05:07:56Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. apr. 2026 kl. 05:07
(Ingen forskjell)

nb>InternetArchiveBot: Redder 1 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5

2025-02-22T03:54:02Z

Redder 1 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5

Ny side

[[Fil:The Crusader States in 1135.svg|thumb|upright=1.5|alt=map of the Crusader States (1135) |Korsfarerstatene i 1135]]
'''Korsfarerstater''', også kjent som '''''Outremer''''' («oversjøisk»),<ref name="friesian">[https://www.friesian.com/outremer.htm «The Periphery of Francia: Outremer»], ''Friesian School''</ref><ref name="anglo-norman">[https://anglo-norman.net/word-of-the-month-outremer/ «Word of the month: ’Outremer’»], ''Anglo-Norman Dictionary''</ref> var fire [[katolsk]]e riker i [[Midtøsten]] som varte fra [[1098]] til [[1291]]. Disse [[Føydalisme|føydale]] statsdannelsene ble opprettet av de katolske lederne av [[det første korstog]]et gjennom erobring og politiske intriger. De fire statene var [[grevskapet Edessa]] (1098–1150), [[fyrstedømmet Antiokia]] (1098–1287), [[grevskapet Tripoli]] (1102–1289) og [[kongeriket Jerusalem]] (1099–1291). Kongeriket Jerusalem dekket det som nå er [[Israel]], [[Vestbredden]], [[Gazastripen]] og tilstøtende områder. De andre nordlige statene spenner over kystområdene til det som nå er [[Syria]], det sørøstlige [[Tyrkia]] og [[Libanon]].<ref>[https://history-maps.com/story/Crusader-States-Outremer Crusader States (Outremer)], ''History Maps''</ref> betegnelsen «korsfarerstat» kan være misvisende ettersom fra 1130 var svært få av den [[Frankerriket|frankiske]] befolkningen [[korsfarer]]e. Begrepet ''Outremer'' (''outre-mer''), brukt av [[Middelalderen|middelalderske]] og moderne forfattere som et synonym, er avledet fra [[Normannisk|normannisk-fransk]] for «oversjøisk».<ref name="friesian"/><ref name="anglo-norman"/>

I 1098 gikk en væpnede [[pilegrim]]sreisen til Jerusalem gjennom Syria. Korsfareren [[Balduin I av Jerusalem|Baldwin av Boulogne]] erstattet den [[Den gresk-ortodokse kirke|gresk-ortodokse]] herskeren av Edessa etter et [[statskupp]],<ref>[https://www.dhi.ac.uk/crusaders/person/?id=97 «Baldwin unknown of Boulogne»], ''A Database of Crusaders to the Holy Land''</ref> og [[Bohemond I av Antiokia|Bohemond av Taranto]] ble værende som den regjerende fyrsten i den erobrede byen [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]].<ref>[https://www.dhi.ac.uk/crusaders/person/?id=138 «Bohemond I unmarried»], ''A Database of Crusaders to the Holy Land''</ref> I 1099 ble Jerusalem inntatt etter en beleiring. Territoriell konsolidering fulgte, blant annet inntak av [[Tripoli (Libanon)|Tripoli]]. I statenes største utstrekning dekket deres territorium kystområdene i det sørlige moderne Tyrkia, Syria, Libanon, Israel og Palestina. Edessa falt til en tyrkisk krigsherre i 1144, men de andre rikene varte ut på 1200-tallet før de falt til [[Mamelukksultanatet]] i [[Egypt]]. Antiokia ble erobret i 1268 og Tripoli i 1289. Da [[Akko]], hovedstaden i kongeriket Jerusalem, falt i 1291, gikk de siste territoriene raskt tapt, og de overlevende flyktet til [[kongedømmet Kypros]] (etablert etter [[det tredje korstog]]et).<ref>[https://frenchofoutremer.ace.fordham.edu/index-of-sources/sources-by-local/cyprus/ «Cyprus»], Center for Medieval Studies, ''Fordham University''</ref><ref>Antoniou, Antony: [https://cyprus.trellows.com/the-kingdom-of-cyprus-cypriot-history/ «The Kingdom of Cyprus - Cypriot History»] {{Wayback|url=https://cyprus.trellows.com/the-kingdom-of-cyprus-cypriot-history/ |date=20231205111454 }}, ''Trellows Estate Agents''</ref>

Studiet av korsfarerstatene i seg selv, i motsetning til å være et undertema av korstogene, begynte i Frankrike på 1800-tallet som en [[analogi]] til den franske koloniopplevelsen i [[Levanten]]. 1900-tallets historikere avviste dette. Deres konsensussyn var at [[Frankerriket|frankerne]], som vesteuropeerne ble kjent som, levde som et minoritetssamfunn som stort sett var urbant, isolert fra den innfødte befolkningen, med adskilte juridiske og religiøse systemer. Den innfødste befolkningen var fra både [[Kristendom|kristne]] og [[islam]]ske tradisjoner som snakket [[arabisk]], [[gresk]] og [[gammelsyrisk]].<ref>Jacoby, David (1989): ''Studies on the Crusader States and on Venetian Expansion: Studies on the Crusader States and on Venetian Expansion'', Routledge, ISBN 9781138635821. [https://www.academia.edu/19583979/The_Expansion_of_Venetian_Government_in_the_Eastern_Mediterranean_until_the_late_Thirteenth_Century Nedlastbar]</ref><ref>Barber, Malcolm (2012): ''The Crusader States'', New Haven, CT, Yale University Press, ISBN: 9780300113129</ref>

De fire statene var [[grevskapet Edessa]] (1098–1150), [[fyrstedømmet Antiokia]] (1098–1287), [[grevskapet Tripoli]] (1102–1289) og [[kongeriket Jerusalem]]

== ''Outremer'' ==
[[Fil:The Church of the Holy Sepulchre-Jerusalem.JPG|thumb|right|alt=Modern photograph of a large stone building with a tower and a gate on it. |[[Den hellige gravs kirke]] i Jerusalem, en av de helligste stedene for verdens kristendom]]
Begrepene korsfarerstater og Outremer (fransk: outre-mer, «oversjøisk») beskriver de fire føydale statene som ble opprettet etter det første korstoget i Levanten rundt 1100: (fra nord til sør) [[grevskapet Edessa]], [[fyrstedømmet Antiokia]], [[grevskapet Tripoli]] og [[kongeriket Jerusalem]]. Begrepet Outremer er av middelaldersk opprinnelse, mens moderne historikere bruker korsfarerstater, og begrepet frankere for de europeiske innvandrerne. Imidlertid avla relativt få av de innkommende europeerne en korsfarered.<ref> Asbridge (2012), s. 115, 698 (note 49).</ref><ref name="Murray_291–292"> Murray (2013), s. 291–292.</ref> De latinske [[krønike]]ne fra [[det første korstog]]et, skrevet tidlig på 1000-tallet, kalte de vestlige kristne som kom fra Europa for ''Franci'' uavhengig av deres [[etnisitet]] eller naskonale opprinnelse. [[Bysantinsk gresk
|Bysantinske greske]] kilder bruker ''Frangoi'' og [[arabisk]] ''al-Ifranj''. Alternativt brukte krønikerne ''Latini '' (latinere). Disse middelalderske [[etnonym]]ene reflekterer at nybyggerne kunne differensieres fra den innfødte befolkningen ved språk og tro.<ref>Buck (2020), s. 274–276, 279.</ref> Frankerne var hovedsakelig fransktalende romersk-katolikker, mens de innfødte stort sett var arabisk- eller gresktalende [[muslim]]er, kristne fra andre kirkesamfunn og [[jøder]].<ref name="Murray_291–292"/><ref>Buck (2020), s. 297.</ref>

Kongeriket Jerusalem strakte seg over det historiske Palestina og omfattet i størst grad et område øst for [[Jordan (elv)|Jordanelven]]. De nordlige statene dekket det som nå er en del av Syria, det sørøstlige Tyrkia og Libanon. Disse områdene ble historisk kalt Syria (kjent for araberne som ''al-Sham'') og Øvre Mesopotamia (kjent for arabere som ''al-Jazira''). Edessa strakte seg østover utover Eufrat. I middelalderen ble korsfarerstatene også kalt Syria eller ''Syrie''.<ref>Murray (2006), s. 910.</ref> Fra rundt 1115 ble herskeren av Jerusalem framstilt som «konge av latinerne i Jerusalem». Historikeren [[Hans Eberhard Mayer]] mener dette reflekterte at bare latinere hadde fullstendige politiske og juridiske rettigheter i kongeriket, og at den store splittelsen i samfunnet ikke var mellom adelen og allmuen, men mellom frankerne og den innfødte befolkningen.<ref>Mayer (1978), s. 175–176.</ref> Til tross for at de noen ganger mottok hyllest fra, og fungerte som regent for, herskerne i de andre statene, hadde kongen i Jerusalem ingen formalisert overherrestatus, og disse statene forble lovlig utenfor kongeriket.<ref name="Murray&Nicholson_671"> Murray & Nicholson (2006), s. 671.</ref>

Jøder, kristne og muslimer respekterte Palestina, kjent som [[Det hellige land]], som et usedvanlig hellig sted. De assosierte alle regionen med livene til [[profet]]ene i [[Den hebraiske Bibelen]] ([[Det gamle testamente]]). [[Det nye testamente]] presenterte Palestina som arena for handlingene til [[Jesus Kristus|Jesus]] og hans [[Apostel|apostler]]. [[Islam]]sk tradisjon beskrev regionens viktigste by, Jerusalem, som stedet for [[Muhammed]]s [[Mirakel|mirakuløse]] nattreise og oppstigning til himmelen (''Isra'' og ''Miraj'').<ref>[https://lasjan.page.tl/Isra-and-Miraj.htm «Isra and Miraj: The Miraculous Night Journey»], ''Dāiyah''</ref> Steder knyttet til hellige mennesker utviklet seg til helligdommer, besøkt av pilegrimer som kom fra fjerne land, ofte som en botshandling (''[[pønitens]]'').<ref>[https://naob.no/ordbok/p%C3%B8nitens «pønitens»], ''NAOB''</ref> [[Den hellige gravs kirke]] ble bygget for å minnes [[Jesus Kristus|Kristi]] [[korsfestelse]] og [[oppstandelse]] i Jerusalem. [[Fødselskirken]] ble antatt å omslutte fødestedet hans i [[Betlehem]]. [[Klippedomen]] og [[Al-Aqsa-moskeen]] minnet Muhammeds nattreise.<ref name="Cobb_33–34">Cobb (2016), s. 33–34.</ref><ref> Jotischky (2004), s. 34, 122.</ref> Selv om de helligste stedene for fromhet var i Palestina, var nabolandet Syria også full av populære helligdommer.<ref name="mack"> Cobb (2016), s. 34–35.</ref> Som et grenseland for [[den muslimske verden]], var Syria et viktig krigsområde for islamsk hellig krig (''[[jihad]]''), selv om entusiasme for å forfølge den hadde falmet ved slutten av 1000-tallet.<ref>Hillenbrand (1999), s. 100–103.</ref> I motsetning til dette utviklet den [[Den katolske kirke|romersk-katolske]] [[ideologi]]en om hellige kriger seg raskt, og kulminerte med ideen om [[korstog]] for land som ble krevd for kristendommen.<ref name="Cobb_33–34"/><ref> Tyerman (2019), s. 28–29.</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Asbridge, Thomas (2012): ''The Crusades: The War for the Holy Land''. Simon & Schuster. ISBN 978-1-84983-688-3.
* Murray, Alan V (2013): «Chapter 4: Franks and Indigenous Communities in Palestine and Syria (1099–1187): A Hierarchical Model of Social Interaction in the Principalities of Outremer», Classen, Albrecht, red.: ''East Meets West in the Middle Ages and Early Modern Times: Transcultural Experiences in the Premodern World''. Walter de Gruyter GmbH. s. 291–310. ISBN 978-3-11-032878-3.
* Buck, Andrew D. (2020): [https://doi.org/10.1093/ehr/ceaa008 «Settlement, Identity, and Memory in the Latin East: An Examination of the Term 'Crusader States'»], ''The English Historical Review''. '''135'''(573), s. 271–302. doi:[https://doi.org/10.1093%2Fehr%2Fceaa008 10.1093/ehr/ceaa008]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0013-8266 0013-8266].
* Murray, Alan V (2006): «Outremer», Murray, Alan V., red.: ''The Crusades: An Encyclopedia''. Vol. III: K–P. ABC-CLIO. pp. 910–912. ISBN 978-1-57607-862-4.
* Mayer, Hans Eberhard (1978): [https://www.jstor.org/stable/24411092 «Latins, Muslims, and Greeks in the Latin Kingdom of Jerusalem»], ''History: The Journal of the Historical Association''. '''63'''(208), s. 175–192. doi:[https://doi.org/10.1111%2Fj.1468-229X.1978.tb02360.x 10.1111/j.1468-229X.1978.tb02360.x]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0018-2648 0018-2648]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/24411092 24411092].
* Murray, Alan V; Nicholson, Helen (2006): «Jerusalem, (Latin) Kingdom of», Murray, Alan V., red.: [https://archive.org/details/crusadesencyclop0002unse/page/n5/mode/2up ''The Crusades: An Encyclopedia'']. Vol. II: D–J. ABC-CLIO. s. 662–672. ISBN 978-1-57607-862-4.
* Cobb, Paul M. ([2014] 2016): ''The Race for Paradise: An Islamic History of the Crusades''. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-878799-0.
* Jotischky, Andrew (2004): [https://books.google.com/books?id=rTUlDwAAQBAJ ''Crusading and the Crusader States'']. Taylor & Francis. ISBN 978-0-582-41851-6.
* Hillenbrand, Carole (1999): ''The Crusades: Islamic Perspectives''. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-0630-6.
* Tyerman, Christopher (2019): ''The World of the Crusades''. Yale University Press. ISBN 978-0-300-21739-1.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Korsfarerstater| ]]
[[Kategori:Kristne begrep]]

Korsfarerstat - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>InternetArchiveBot: Redder 1 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5