Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-04-08T09:22:15Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. apr. 2026 kl. 09:22
(Ingen forskjell)

nb>Avilena på 18. des. 2025 kl. 15:42

2025-12-18T15:42:43Z

Ny side

{{infoboks biografi}}
'''Johanne Sofie «Janken» Wiel-Hansen''' (født [[11. juli]] [[1868]] i [[Halden|Fredrikshald]], død [[3. april]] [[1938]] i [[Stockholm]]) var en norsk-svensk idrettsutøver. Hun var en pionér innen fekting. Hun var initiativtakeren til Stockholms kvinnliga fäktklubb og kjent som «Stockholms og Sveriges [[D’Artagnan]]».<ref>{{kilde www |tittel=''Det var liksom: Wow – vad är det här för människa?''|url=https://magasin.se/2023/11/janken-wiel-hansen-stockholms-dartagnan/|verk=Magasin K |dato=2023-11-10|besøksdato=2025-12-18 |språk=sv-SE|forfatter=Susanne}}</ref>

== Biografi ==
Janken Wiel-Hansen ble født i 1868 i Fredrikshald, Norge, dagens [[Halden]], på grensen til Sverige. Som grense-, industri- og handelsby var det mange internasjonale kontakter der. Hennes far, Wilhelm Hansen, tilhørte én av byens velstående patrisierfamilier, som drev med skipsfart og handel med trevarer. Han ble utdannet skogvokter i Aschaffenburg i Bayern. Der møtte han katolikken Juliane Catharina Josepha (Julie) Steigerwald. De giftet seg og flyttet til Fredrikshald. I tillegg til Janken (egentlig Johanne Sofie) fikk de barna Anni og Wilhelm. I løpet av barndommen flyttet familien flere ganger mellom Norge og Sverige før den til slutt slo seg ned i Stockholm, hvor faren døde tidlig, i 1886.<ref name=":1">{{kilde artikkel |tittel=Den fäktande damen: En resväska och en historia om queerhet |url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/mus.8.1.3 |publikasjon=Norsk museumstidsskrift |år=2022 |besøksdato=2025-12-18 |issn=2464-2525 |sider=24–41 |volum=8 |nummer=1 |doi=10.18261/mus.8.1.3 |språk=sv |fornavn=Bodil|etternavn=Andersson}}</ref>. Knapt ett år etter farens død ble Janken Wiel-Hansen ansatt ved P.A. Norstedt & Söners forlag. Hun var én av de første kvinnene i selskapet, og var deretter ansatt der i 25 år som kontorist og ansvarlig for kontantsalg. Begge hennes yngre søsken fikk også jobb ved forlaget i løpet av et par år.

Wiel-Hansens bytte av fornavn er ikke kjent, men navneendringen fant sted tidlig på 1900-tallet og er omtalt i svenske medier våren 1906. Året før, i 1905, søkte hun om svensk statsborgerskap.

Janken Wiel-Hansen skal ha fått sin interesse for sport fra faren. I tillegg til fekting viet hun seg til sykling, gymnastikk, ridning, roing, seiling, ski og skøyter. Tidlig på 1900-tallet, da hun var over 30, møtte Janken Wiel-Hansen [[fekting]], som hun mente var den ultimate sporten for kvinner. Hun tok sine første fektetimer i 1903. Somrene 1904 og 1905 studerte hun fekting i England og Frankrike. I 1906 deltok hun i de internasjonale fektekonkurransene i Tourcoing og ble internasjonal mester, noe som gjorde inntrykk i den hjemlige pressen. I 1905 tok hun initiativ til å danne Stockholms Kvinnliga Fäktklubb, hvor hun var en av lederne resten av livet. Klubben var én av Stockholms første idrettsklubber for kvinner.<ref name=":1" /> Janken Wiel-Hansens sterke argumentasjon for fordelene med fekting og ikke minst hennes store suksesser i den bidro til at sporten fikk aksept som en passende sport for kvinner. Dette er fordi den belønner ynde, ro og ble ansett av tilskuerne for å ha estetisk verdi. Samtidig inntok pressen og de mannlige fekteklubbene en noe lunken holdning til kvinnefekting. I 1929 ble hun og to menn tildelt Svenska Fäktförbundets høyeste utmerkelse, et gullæresskjold, da denne ble delt ut for første gang.

I tillegg til fekting var sosiale aktiviteter viktige i Stockholms Kvinnliga Fäktklubb. I forbindelse med fektelokalene ble det innredet lounger. Teselskaper, soaréer og teaterforestillinger var en del av foreningens arbeid. Både profesjonelle og husmødre møttes her for å slappe av. Flertallet av medlemmene kom fra samfunnets øvre klasser. Den sportsinteresserte kronprinsesse Margareta var æresmedlem.

Janken Wiel-Hansen likte å stå på scenen og var en hyppig opptredende, ikke bare i fekteklubbens produksjoner, men også i teaterforestillinger på Sällskapet Nya Idun, som hun var medlem av.<ref name=":1" /> Hun spilte ofte mannlige roller.<ref name=":1" /> I Janken Wiel-Hansens fotoalbum finnes det bilder av henne hvor hun poserer som fekter, som Napoleon I og som en bayersk ungdom i tyrolsk drakt med en pipe i munnviken. Det disse skuespillene hadde til felles, var at de ble skrevet av Janken Wiel-Hansens nære venn, [[Ida von Plomgren]], også en suksessfull fekter. Ida von Plomgren var aktiv i og ansatt i [[Fredrika Bremer-förbundet]]. Janken Wiel-Hansen var også en del av kretsen rundt forbundet og var medlem av den.<ref name=":1" /> Plomgren og Wiel-Hansen foretok flere reiser sammen, blant annet til Bayern og Norge.<ref name=":1" />

Plomgren og Wiel-Hansen delte hjem og bodde på samme adresse i minst de siste 15 årene før Wiel-Hansens død i 1938.<ref name=":1" /><ref>{{kilde www |tittel=Stockholms stadsarkiv: Rotemansarkivet (098950240260).|url=https://sok.stadsarkivet.stockholm.se/Rotemannen2012/Print.aspx?Id=098950240260 |verk=sok.stadsarkivet.stockholm.se |besøksdato=2025-12-18}}</ref><ref>{{kilde www |tittel=Stockholms stadsarkiv: Rotemansarkivet (098950240250) |url=https://sok.stadsarkivet.stockholm.se/Rotemannen2012/Print.aspx?Id=098950240250 |verk=sok.stadsarkivet.stockholm.se|besøksdato=2025-12-18}}</ref> Kort tid før sin død skrev Janken Wiel-Hansen et testamente der Plomgren var enebegunstiget.<ref name=":1"/>

Alvorlig revmatisme medførte at Janken Wiel-Hansen måtte pensjonere seg fra arbeidslivet da hun var litt over 40 år gammel. Til tross for dette fortsatte engasjementet i fekteklubben. I gode perioder kunne hun fekte, og hun fortsatte å instruere. Noen ganger måtte dette gjøres fra rullestol. Stockholms Kvinnliga Fäktklubb ble nedlagt kort tid etter Wiel-Hansens død og fusjonert med den større og manneide Föreningen för Fäktkonstens Främjande.<ref name=":1"/>

Som person vakte Janken Wiel-Hansen oppsikt på gatene i Stockholm. Carl Milles portretterte henne med skulpturen ''Skrattet'', som er utstilt på Millesgården på Lidingö. Hun tiltrakk seg tidlig blikk da hun tilbrakte vinteren med kunstløp på isen rundt i byen. Idretten fikk også Janken Wiel-Hansen til å finne sin stil. Hennes hyppige sykling medførte at hun kledde seg i sportskjørt og bluse. Allerede i de første årene av 1900-tallet forårsaket hennes «maskuline kortklippede hår» mange kommentarer. Janken Wiel-Hansens stilideal utviklet seg til en praktisk grå turdress som hun fikk sydd opp i samme modell år etter år. Til fester brukte hun en svart dress eller en herreblazer med et sidt skjørt.

Janken Wiel-Hansen beholdt sin stilen og klesdrakter fram til sin død i 1938. Hun er gravlagt på Norra kirkegård i Solna.

== Referanser ==
<references/>
{{autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Wiel-Hansen, Janken}}
[[Kategori:Norske fektere]]
[[Kategori:Svenske fektere]]
[[Kategori:Personer fra Halden kommune]]

Janken Wiel-Hansen - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>Avilena på 18. des. 2025 kl. 15:42