Henriette Bie Lorentzen - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-07-27T16:44:48Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. jul. 2026 kl. 16:44
(Ingen forskjell)

nb>J.l.por: /* Litteratur */

2026-05-26T16:42:33Z

Litteratur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. mai 2026 kl. 16:42
Linje 63:		Linje 63:
	===Arrestert og torturert===		===Arrestert og torturert===
	[[File:ARKIVET-utendors-SAR-00296.png\|thumb\|[[Arkivet]], der Henriette Haagaas ble torturert i 1943]]		[[File:ARKIVET-utendors-SAR-00296.png\|thumb\|[[Arkivet]], der Henriette Haagaas ble torturert i 1943]]
	Sommeren 1943 ble et av medlemmene av ektemannens motstandsgruppe arrestert og satt i Kristiansand kretsfengsel. Der var det norske vakter, og han klarte å få en av vaktene til å flykte sammen med seg. ~~De fikk advart hennes~~ mann ~~Øyvind~~ Bie Lorentzen om at ~~han øyeblikkelig~~ måtte gå i dekning~~, men de sa til~~ Henriette ~~at hun ikke skulle flykte. De~~ trodde ikke ~~en gravid kvinne~~ ville bli utsatt for noe.<ref name=nrk1985/>		Sommeren 1943 ble et av medlemmene av ektemannens motstandsgruppe arrestert og satt i Kristiansand kretsfengsel. Der var det norske vakter, og han klarte å få en av vaktene til å flykte sammen med seg. Kort etter kom det en mann syklende i full fart til familien Bie Lorentzen og fortalte at Øyvind straks måtte gå i dekning. Det var utstedt arrestordre på ham. På denne tiden var Henriette gravid og motstandsbevegelsen trodde ikke hun ville bli utsatt for noe. En flukt for henne ble derfor ikke prioritert. Øyvind gikk først i dekning hos Henriettes venninne, bibliotekar Margot Jacobsen, som ifølge Henriette var en «edderkopp» i motstandsarbeidet.<ref name=nrk1985/><ref name=VeAgd>{{ Kilde bok \| utgivelsesår = 2021 \| tittel = Vest-Agder under okkupasjonen \| isbn = 9788291495668 \| forlag = Friluftsforlaget \| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2024071048010 \| side =640–644 }}</ref>

	Dagen etter reiste hun til Kristiansand, der ekteparet hadde skjult penger og illegale aviser i buken på tørrfisken. Dette måtte hun bli kvitt. Neste dag dundret [[Gestapo]] på døren. Henriette fortalte som hun hadde blitt fortalt at mannen var på fiske i Setesdal. I virkeligheten hadde han flyktet ~~alene~~ til Sverige.<ref name=nrk1985/>		Dagen etter reiste hun til Kristiansand, der ekteparet hadde skjult penger og illegale aviser i buken på tørrfisken. Dette måtte hun bli kvitt. Neste dag dundret [[Gestapo]] på døren. Henriette fortalte som hun hadde blitt fortalt at mannen var på fiske i Setesdal. I virkeligheten hadde han flyktet til Sverige i en liten motorbåt sammen med noen andre motstandsfolk, blant andre skipsreder Yngvar Hansen-Tangen.<ref name=nrk1985/><ref name=VeAgd/>

	Hun ble ført til [[Arkivet]], der hun ble forhørt og torturert av [[Ole Wehus]] og Hans Lipicki fra [[Gestapo]].		Hun ble ført til [[Arkivet]], der hun ble forhørt og torturert av [[Ole Wehus]] og Hans Lipicki fra [[Gestapo]].
Linje 101:		Linje 101:

	===Norsk Kvinnesaksforening===		===Norsk Kvinnesaksforening===
	Noen uker etter at hun hadde kommet tilbake til Norge fra konsentrasjonsleir ble hun invitert til å åpne det første årsmøtet i [[Norsk Kvinnesaksforening]] (NKF) etter krigen. Hun sa at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.» Budskapet var helt i tråd med de verdiene [[Nansenskolen]] hadde stått for i 1930-årene og ikke minst [[Anders Platou Wyller]]s tanker om «kjempende humanisme». Hun meldte seg inn i NKF i september 1945 og ble en av de mest sentrale personene i foreningen i de første etterkrigsårene. Hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag om kvinnesak, og i samarbeid med foreningens leder [[Margarete Bonnevie]] arbeidet hun for etablering av flere lokallag. Ved omorganiseringen av NKF i 1946 ble hun den første nestlederen i [[Oslo Kvinnesaksforening\|Stor-Oslo Kvinnesaksforening]] (senere Oslo Kvinnesaksforening), i perioden 1946–1948; i styret satt også hennes kusiner [[Nora Schjander]] og [[Eva Gram]].<ref name=Lønnå1996>[[Elisabeth Lønnå]] (1996). ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008073000077 Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913]'' (s. 145), [[Gyldendal Norsk Forlag]], 341 sider, ISBN 8205244952</ref> I 1948 ble hun etterfulgt av [[Eva Kolstad]] i vervet.<ref>{{cite news \|title=Stor-Oslos Kvinnesaksforening holdt årsmøte \|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_hamarstiftstidendenittentjueni_null_null_19480423_102_93_1 \|date=23. april 1948 \|work=Hamar Stiftstidende}}</ref> Flere andre av hennes slektninger var også medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening, herunder onkelen [[George Wegner Paus]].<ref name=Nylænde>''[[Nylænde]]'', årgang 33, nr. 19, s. 296</ref>		Noen uker etter at hun hadde kommet tilbake til Norge fra konsentrasjonsleir ble hun invitert til å åpne det første årsmøtet i [[Norsk Kvinnesaksforening]] (NKF) etter krigen. Hun sa at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.» Budskapet var helt i tråd med de verdiene [[Nansenskolen]] hadde stått for i 1930-årene og ikke minst [[Anders Platou Wyller]]s tanker om «kjempende humanisme». Hun meldte seg inn i NKF i september 1945 og ble en av de mest sentrale personene i foreningen i de første etterkrigsårene. Hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag om kvinnesak, og i samarbeid med foreningens leder [[Margarete Bonnevie]] arbeidet hun for etablering av flere lokallag. Ved omorganiseringen av NKF i 1946 ble hun den første nestlederen i [[Oslo Kvinnesaksforening\|Stor-Oslo Kvinnesaksforening]] (senere Oslo Kvinnesaksforening), i perioden 1946–1948; i styret satt også hennes kusiner [[Nora Schjander]] og [[Eva Gram]].<ref name="Lønnå1996">[[Elisabeth Lønnå]] (1996). ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008073000077 Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913]'' (s. 145), [[Gyldendal Norsk Forlag]], 341 sider, ISBN 8205244952</ref> I 1948 ble hun etterfulgt av [[Eva Kolstad]] i vervet.<ref>{{cite news \|title=Stor-Oslos Kvinnesaksforening holdt årsmøte \|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_hamarstiftstidendenittentjueni_null_null_19480423_102_93_1 \|date=23. april 1948 \|work=Hamar Stiftstidende}}</ref> Flere andre av hennes slektninger var også medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening, herunder onkelen [[George Wegner Paus]].<ref name=Nylænde>''[[Nylænde]]'', årgang 33, nr. 19, s. 296</ref>

	===''Kvinnen og Tiden'' ===		===''Kvinnen og Tiden'' ===
Linje 155:		Linje 155:
	* Lorentzen, Henriette Bie, i: ''Store norske leksikon''		* Lorentzen, Henriette Bie, i: ''Store norske leksikon''
	* [[Mirjam Kristensen]]: ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller'', [[Stiftelsen Arkivet]], 2009, ISBN 9788292306130		* [[Mirjam Kristensen]]: ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller'', [[Stiftelsen Arkivet]], 2009, ISBN 9788292306130
			*{{ Kilde bok \|forfatter=[[Johan Christian Frøstrup]] og Bjørn Davidsen \| utgivelsesår = 2021 \| tittel = Vest-Agder under okkupasjonen \| isbn = 9788291495668 \| forlag = Friluftsforlaget \| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2024071048010 \| side =640–644 }}
			*{{ Kilde bok \|forfatter=Stig H. Christensen \| utgivelsesår = 2025 \| tittel = Kvinnestemmer fra Ravensbrück \| isbn = 9788256031573 \| forlag = Solum Bokvennen \| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000074814 \| side = }}
	* Nekrolog av [[Bjørn Egge]], ''[[Aftenposten]]'', 30.08.2001, s. 19		* Nekrolog av [[Bjørn Egge]], ''[[Aftenposten]]'', 30.08.2001, s. 19
	* Artikkel i ''Allers'' 52/1991 (med bilde ca. 1940)		* Artikkel i ''Allers'' 52/1991 (med bilde ca. 1940)
Linje 190:		Linje 192:
	[[Kategori:St. Hallvard-medaljen]]		[[Kategori:St. Hallvard-medaljen]]
	[[Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig]]		[[Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig]]
	~~[[Kategori:Personer fra Oslo]]~~
	[[Kategori:Fanger i Ravensbrück]]		[[Kategori:Fanger i Ravensbrück]]
	[[Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening]]		[[Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening]]
	[[Kategori:Blå skilt i Oslo]]		[[Kategori:Blå skilt i Oslo]]
	[[Kategori:Alumni fra Hartvig Nissens skole]]		[[Kategori:Alumni fra Hartvig Nissens skole]]
			[[Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund]]
			[[Kategori:Personer fra Oslo]]

Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-04-09T06:19:04Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. apr. 2026 kl. 06:19
(Ingen forskjell)

~2026-16936-20 på 18. mar. 2026 kl. 07:27

2026-03-18T07:27:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. mar. 2026 kl. 07:27
Linje 12:		Linje 12:
	I etterkrigstiden fortsatte hun opplysningsarbeidet for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbyggingen av landet. Hun var redaktør, utgiver og eier av tidsskriftet ''[[Kvinnen og Tiden]]'' i perioden 1945–1955, sammen med Norges første kvinnelige statsråd, [[Kirsten Hansteen]], og med støtte fra den svenske liberale politikeren [[Elisabeth Tamm]]. Tidsskriftet var også et sentrum for studiesirkler og sommerkurs på Nansenskolen. Hun fortsatte også sitt freds- og menneskerettsengasjement og sitt engasjement for den humanistiske filosofien i den brede og inkluderende tradisjonen Nansenskolen står for. Hun ble også ofte intervjuet om sine opplevelser i Gestapos fangenskap og i konsentrasjonsleir. Hun var også lektor og inspektør ved [[Statens lærerhøgskole i forming, Oslo\|Den kvinnelige industriskole]].<ref>{{ Kilde bok \| utgivelsesår = 1975 \| tittel = Forming i 100 år \| utgivelsessted = Oslo \| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062804031 \| side = }}</ref>		I etterkrigstiden fortsatte hun opplysningsarbeidet for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbyggingen av landet. Hun var redaktør, utgiver og eier av tidsskriftet ''[[Kvinnen og Tiden]]'' i perioden 1945–1955, sammen med Norges første kvinnelige statsråd, [[Kirsten Hansteen]], og med støtte fra den svenske liberale politikeren [[Elisabeth Tamm]]. Tidsskriftet var også et sentrum for studiesirkler og sommerkurs på Nansenskolen. Hun fortsatte også sitt freds- og menneskerettsengasjement og sitt engasjement for den humanistiske filosofien i den brede og inkluderende tradisjonen Nansenskolen står for. Hun ble også ofte intervjuet om sine opplevelser i Gestapos fangenskap og i konsentrasjonsleir. Hun var også lektor og inspektør ved [[Statens lærerhøgskole i forming, Oslo\|Den kvinnelige industriskole]].<ref>{{ Kilde bok \| utgivelsesår = 1975 \| tittel = Forming i 100 år \| utgivelsessted = Oslo \| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062804031 \| side = }}</ref>

	Hun var i de første etterkrigsårene en av de mest sentrale personene i gjenoppbyggingen av [[Norsk Kvinnesaksforening]] (NKF), i nært samarbeid med [[Margarete Bonnevie]], og i etableringen av [[Oslo Kvinnesaksforening]] (1946) der hun og to kusiner satt i det første styret. På det første årsmøtet i NKF etter krigen i 1945 sa den nettopp hjemvendte konsentrasjonsleirfangen i åpningstalen at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett».<ref>''[[Kvinnesaksnytt]]'', vol. 64, nr. 1</ref> For Bie Lorentzen inngikk kvinnesaken i et bredere humanistisk forankret menneskerettsengasjement. Hun stod hele tiden for et progressivt, liberalt, humanistisk samfunnssyn, der toleranse og respekt for menneskeverd var bærende idealer, og der støtten til alle utsatte og forfulgte grupper var viktig. Krigen lærte henne at uvitenhet åpner for hat og rasisme. Hun så sitt engasjement mot rasisme og sin støtte til skeives rettigheter som en naturlig forlengelse av kvinnesaken. I ''Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960'', en essaysamling redigert av NKF-leder [[Kari Skjønsberg]], skrev hun at hun følte det som en oppgave å være med på å bygge «et samfunn med frihet for nød og frykt, en verden med lik rett for alle, uansett farge, rase eller kjønn».<ref name=HBL1979/> ~~«Håpet~~ er det vi trenger mest idag (...) vi må kjempe mot nynazisme og rasisme hver dag»~~, sa hun i 1995~~.<ref name=Gjengangeren1995/> Hun ~~startet også en litterær studiesirkel som senere ble en av de tidlige gruppene~~ i ~~[[Amnesty International\|Amnesty Norge]]~~, og som ~~engasjerte seg~~ for ~~[[samvittighetsfange]]r~~, og ~~hennes engasjement for Amnesty stod sentralt i den senere fasen av livet hennes. Hun var også engasjert i [[Foreningen Norden]] og [[Bestemødre mot atomvåpen]]~~.		Hun var i de første etterkrigsårene en av de mest sentrale personene i gjenoppbyggingen av [[Norsk Kvinnesaksforening]] (NKF), i nært samarbeid med [[Margarete Bonnevie]], og i etableringen av [[Oslo Kvinnesaksforening]] (1946) der hun og to kusiner satt i det første styret. På det første årsmøtet i NKF etter krigen i 1945 sa den nettopp hjemvendte konsentrasjonsleirfangen i åpningstalen at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett».<ref>''[[Kvinnesaksnytt]]'', vol. 64, nr. 1</ref> For Bie Lorentzen inngikk kvinnesaken i et bredere humanistisk forankret menneskerettsengasjement. Hun stod hele tiden for et progressivt, liberalt, humanistisk samfunnssyn, der toleranse og respekt for menneskeverd var bærende idealer, og der støtten til alle utsatte og forfulgte grupper var viktig. Krigen lærte henne at uvitenhet åpner for hat og rasisme. Hun så sitt engasjement mot rasisme og sin støtte til skeives rettigheter som en naturlig forlengelse av kvinnesaken. I ''Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960'', en essaysamling redigert av NKF-leder [[Kari Skjønsberg]], skrev hun at hun følte det som en oppgave å være med på å bygge «et samfunn med frihet for nød og frykt, en verden med lik rett for alle, uansett farge, rase eller kjønn».<ref name=HBL1979/> Hun la stor vekt på håp og sa i 1995 at «håpet er det vi trenger mest idag (...) vi må kjempe mot nynazisme og rasisme hver dag».<ref name=Gjengangeren1995/> Hun sa at «unge mennesker skal ikke glemme at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krig og folkemord skjer, finnes det mennesker som kjemper for toleranse, menneskeverd, ytringsfrihet og fred».<ref name=Gjengangeren1995/>

	Hun mottok [[St. Hallvard-medaljen]] i 1995. Et [[Blå skilt\|blått skilt]] minner om henne ved barndomshjemmet, [[Riddervolds gate (Oslo)\|Riddervolds gate]] 9 i Oslo. Hun har også fått en bygning ved [[Oslomet]] og en sal ved [[Nansenskolen]] oppkalt etter seg, samt Henriette Bie Lorentzens ytringsfrihetsstipend ved Nansenskolen. I 2015 var hun en av tre nordmenn som ble løftet frem under en stor utstilling i [[Deutsches Historisches Museum]] i Berlin om andre verdenskrigs slutt i 12 land, der [[Frank-Walter Steinmeier]] i åpningstalen også fremhevet hennes innsats for kvinnesaken i etterkrigsårene.		Hennes engasjement for [[Amnesty International]] stod sentralt i den senere fasen av livet hennes. Hun startet en litterær studiesirkel som meldte seg kollektivt inn i Amnesty ved etableringen og som engasjerte seg for [[samvittighetsfange]]r. Hun var også engasjert i [[Foreningen Norden]] og [[Bestemødre mot atomvåpen]]. Hun mottok [[St. Hallvard-medaljen]] i 1995. Et [[Blå skilt\|blått skilt]] minner om henne ved barndomshjemmet, [[Riddervolds gate (Oslo)\|Riddervolds gate]] 9 i Oslo. Hun har også fått en bygning ved [[Oslomet]] og en sal ved [[Nansenskolen]] oppkalt etter seg, samt Henriette Bie Lorentzens ytringsfrihetsstipend ved Nansenskolen. I 2015 var hun en av tre nordmenn som ble løftet frem under en stor utstilling i [[Deutsches Historisches Museum]] i Berlin om andre verdenskrigs slutt i 12 land, der [[Frank-Walter Steinmeier]] i åpningstalen også fremhevet hennes innsats for kvinnesaken i etterkrigsårene.

	== Bakgrunn og tidlig liv (1911–1937) ==		== Bakgrunn og tidlig liv (1911–1937) ==
Linje 117:		Linje 117:

	Henriette Bie Lorentzen har vært intervjuet i en rekke sammenhenger om sine opplevelser under krigen. Hun var en av ti kvinner som medvirket i [[Karoline Frogner]]s film ''[[Mørketid – kvinners møte med nazismen]]'' (1994). Sammen med datteren Kristin var hun intervjuet i Cecilie N. Seiness' bok ''Livsmot'' (2001). Datteren Kristin har fortalt at hun ikke hadde et særlig nært forhold til moren i oppveksten, og at Henriette Bie Lorentzen etter krigen gikk fullt inn for sin samfunnsoppgave, som redaktør, freds- og kvinnesaksforkjemper. Først på sine eldre dager fikk hun et nærmere forhold til barna. Kristin var intervjuet i [[Mirjam Kristensen]]s bok ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller''.<ref>[[Mirjam Kristensen]], ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller'', [[Stiftelsen Arkivet]], 2009</ref>		Henriette Bie Lorentzen har vært intervjuet i en rekke sammenhenger om sine opplevelser under krigen. Hun var en av ti kvinner som medvirket i [[Karoline Frogner]]s film ''[[Mørketid – kvinners møte med nazismen]]'' (1994). Sammen med datteren Kristin var hun intervjuet i Cecilie N. Seiness' bok ''Livsmot'' (2001). Datteren Kristin har fortalt at hun ikke hadde et særlig nært forhold til moren i oppveksten, og at Henriette Bie Lorentzen etter krigen gikk fullt inn for sin samfunnsoppgave, som redaktør, freds- og kvinnesaksforkjemper. Først på sine eldre dager fikk hun et nærmere forhold til barna. Kristin var intervjuet i [[Mirjam Kristensen]]s bok ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller''.<ref>[[Mirjam Kristensen]], ''Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller'', [[Stiftelsen Arkivet]], 2009</ref>

			Henriette Bie Lorentzen la stor vekt på håp. I 1995 sa hun at «håpet er det vi trenger mest idag (...) vi må kjempe mot nynazisme og rasisme hver dag».<ref name=Gjengangeren1995/> Hun sa at «unge mennesker skal ikke glemme at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krig og folkemord skjer, finnes det mennesker som kjemper for toleranse, menneskeverd, ytringsfrihet og fred».<ref name=Gjengangeren1995/>

	Henriette Bie Lorentzen ønsket ikke å ha en egen grav, og er begravet i anonym [[minnelund]] på [[Vestre gravlund]] i Oslo (gravnr. 20.912). Amnestys logo var plassert på forsiden av programheftet ved begravelsen.<ref>«[https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/XbeP3o/torturistens-offer Torturistens offer]»</ref>		Henriette Bie Lorentzen ønsket ikke å ha en egen grav, og er begravet i anonym [[minnelund]] på [[Vestre gravlund]] i Oslo (gravnr. 20.912). Amnestys logo var plassert på forsiden av programheftet ved begravelsen.<ref>«[https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/XbeP3o/torturistens-offer Torturistens offer]»</ref>

Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-03-11T12:41:54Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mar. 2026 kl. 12:41
(Ingen forskjell)

nb>J.l.por på 28. jan. 2026 kl. 23:05

2026-01-28T23:05:53Z

Vis endringer