Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-04-29T03:04:03Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. apr. 2026 kl. 03:04
(Ingen forskjell)

nb>Setkey: Fjernet doble mellomrom

2023-03-15T13:35:36Z

Fjernet doble mellomrom

Ny side

{{Infoboks musiker}}
'''Edward Kennedy «Duke» Ellington''' (født [[29. april]] {{Må|1899}} i [[Washington D.C.]], [[USA]], død [[24. mai]] {{Må|1974}} i [[New York City]], [[New York]], USA) var en amerikansk [[jazz]]musiker, [[pianist]] og [[orkesterleder]]. I tillegg både komponerte og arrangerte han musikk.

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ellington ble født i en svart overklassefamilie. Deri inngikk også pianotimer, som han begynte med i 7-8-årsalderen. I tenårene foretrakk han baseball foran musikken.

Han fikk små spillejobber på klubber og kaféer i Washington og tre måneder før han skulle være ferdig med sin yrkesskoleutdannelse sluttet han og ble profesjonell musiker.

=== Musikalsk karriere ===
I {{Må|1917}} startet han sitt første orkester og tok tre viktige steg mot selvstendighet – han flyttet hjemmefra, ble sin egen agent og giftet seg med Edna Thompson.
Populariteten vokste sakte med sikkert for både ham og hans orkester, som spilte på mange av Washingtons eksklusive klubber. Gjennombruddet kom i {{Må|1927}} da orkesteret fikk et engasjement på [[The Cotton Club]] i bydelen [[Harlem]] i [[New York City|New York]], som ledet til radioopptredener og plateinnspillinger.

Ellingtons orkester ble verdenskjent på [[1930-tallet]] og turnerte over hele verden i bortimot 40 år.

En lang rekke førsteklassess jazzmusikere spilte i Ellingtons orkester, noen av disse over lengre perioder. Noen av disse er trompetistene [[James Miley|James «Bubber» Miley]], [[Cootie Williams]], [[Rex Stewart]] og [[Clark Terry]], trombonistene [[Joe Nanton|Joe «Tricky Sam» Nanton]] og [[Lawrence Brown (jazztrombonist)|Lawrence Brown]], klarinettisten [[Barney Bigard]], altsaxofonisten [[Johnny Hodges]], tenorsaxofonistene [[Ben Webster]] og [[Paul Gonsalves]], barytonsaxofonisten [[Harry Carney]] og bassisten [[Jimmy Blanton]].

Gjennom årene utviklet Ellington sitt pianospill og de siste 15 årene av sitt liv spilte han inn flere plater sammen med for eksempel [[Louis Armstrong]], [[John Coltrane]] og [[Charles Mingus]]. Han har fått en stjerne på [[Hollywood Walk of Fame]] og i {{Må|1969}} ble han tildelt [[Presidentens frihetsmedalje]].

=== Besøk i Norge ===
Han gjestet Norge flere ganger.<ref>{{Store norske leksikon|Duke_Ellington}}</ref> Mellom konsertene i [[Örebro]] og [[Karlstad]] den 18. og 21. april 1939 gikk turen med buss via kafestopp på [[Ørje]] til Oslo og [[Colosseum kino]].<ref>{{Kilde www|tittel=Da The Duke dukket opp|forfatter=Tore Robert Klerud|utgiver=Avisa Grenseland|url=http://www.byline.as/aviser/ag1-09_lr.pdf|dato=januar 2009|besøksdato=2014-03-09|arkiv-dato=2014-03-10|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140310021105/http://www.byline.as/aviser/ag1-09_lr.pdf|url-status=død}}</ref><ref>Det sies at «Från 11 april till 1 maj 1939 turnerade Ellington i ett vintrigt Sverige. Han och hans orkester reste runt med tåg, och hann även göra en avstickare till Oslo - förutom framträdanden i Malmö, Helsingborg, Huskvarna, Göteborg, Västerås, Karlstad, Örebro, Eskilstuna, Storvik, Uppsala, Växjö, Karlskrona, Linköping, Norrköping, Varberg och Stockholm» (Sveriges Radio jazzcafe, 17.4.2010)</ref>
Til [[Nordstrandhallen]] kom Duke-bandet den 5. november 1958 med blant andre Johnny Hodges, Harry Carney, Jimmy Hamilton, Terry Clark, Ray Nance, Baker, Brit Woodman, Sam Woodyard.<ref>{{Cite news|title=Toppytelser av et topporkester. De gamle eldst i Duke-bandet|publisher=[[VG]]|date=6.11.1958|author=[[Omar Heide Midtsæter]]}}</ref> To år etter ble hans innspilling av [[Peer Gynt]]-suiten ([[Grieg]]) forbudt utgitt i Norge der musikken til [[Grieg]] var kopibeskyttet frem til 1. januar 1967. Og, i Sverige utkom den i 1966.

I følge med impresario [[Per Gottschalk]], ankom Ellington [[Njårdhallen]] sammen med [[Norman Granz]] den 25. januar 1967 og avholdt en konsert. I orkesteret satt
trompetistene Cootie Williams, Cat Anderson og Herbie Jones, trombonistene Lawrence Brown, Buster Cooper og Chuck Connors, treblåserne Johnny Hodges, Paul Gonsalves, Jimmy Hamilton, Harry Carney og Russel Procobe, bassist John Lamb og trommeslager Sam Woodyard.<ref>{{Cite news|title=Duke Ellington med fint følge til byen|author=[[Eivind Solberg]]|date=25.1.1967|publisher=[[VG]]}}</ref> Så var de på et utsolgt [[Chateau Neuf]] den 8. november 1971.

Orkesteret fortsatte i en tid etter Ellingtons død i 1974, da under ledelse av [[Mercer Ellington]].

== Diskografi (utvalg) ==
* ''Black and Tan Fantasy'' (1927)
* ''Creole Love Call'' (1928)
* ''Mood Indigo'' (1931)
* ''Creole Rhapsody'' (1931)
* ''[[It Don’t Mean a Thing If It Ain’t Got That Swing]]'' (1932)
* ''In a Sentimental Mood'' (1935)
* ''Caravan'' (1937)
* ''Prelude To a Kiss'' (1938)
* ''Concerto for Cootie'' (1940)
* ''Take the A Train'' (1941, komponert av [[Billy Strayhorn]])
* ''I Got It Bad and That Ain’t Good'' (1941)
* ''Don’t Get Around Much Anymore'' (1942)
* ''C jam blues (1942)
* ''Harlem'' (1950)
* ''Satin Doll'' (1958 sammen med Billy Strayhorn og Johnny Mercer)

== Låter i kulturkanon ==
Låter som av [[Alec Wilder]] regnes for å høre med i [[kulturkanon]]en [[den store amerikanske sangboka]] er blant annet «[[Blue Prelude]]».

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Somelenker}}

{{Portal|jazz}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Ellington, Duke}}
[[Kategori:Jazzpianister fra USA]]
[[Kategori:Jazzkomponister fra USA]]
[[Kategori:Hollywood Walk of Fame]]
[[Kategori:Presidentens Frihetsmedalje]]
[[Kategori:Personer fra Washington, D.C.]]

Duke Ellington - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>Setkey: Fjernet doble mellomrom