Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-04-09T04:38:41Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. apr. 2026 kl. 04:38
(Ingen forskjell)

nb>InternetArchiveBot: Redder 2 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5

2025-02-09T22:36:04Z

Redder 2 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5

Ny side

{{Infoboks bok}}
'''''Arne ''''' er en av [[Bjørnstjerne Bjørnson]]s bondefortellinger, utgitt i 1859.<ref>D’Amico, Giuliano: «Bjørnstjerne Bjørnson» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 5. februar 2024 fra [https://snl.no/Bj%C3%B8rnstjerne_Bj%C3%B8rnson]</ref> Den er tilegnet [[Ole Bull]]. Boka utmerker seg ved sin realistiske skildring av sjeleliv: sinn som går i vranglås, innestengthet, kommunikasjonsvansker, uklare lengsler, ja, samvittighetsnød.
{{sitat|Undrer mig paa, hvad jeg faar at se, over de høje Fjelde|Fra diktet ''Over de høje Fjelde'' som inngår i romanen.|right}}
== Handling ==
Hovedpersonen Arne Kampen er sønn av den arbeidssomme plassjenta Margit og en disharmonisk mesterdanser og [[spillemann]] som går under navnet «Nils Skrædder». Han er åpenbart en uforløst kunstner, en ubalansert fyr som kvinnene dras mot, svikefull, voldelig og mer og mer alkoholisert. Han blir til slutt [[invalid]] både fysisk og psykisk. (Sml. spillemannsmotivet i andre arbeider av Bjørnson, f.eks. i [[novelle]]n «Thrond» fra 1859, sammen med ''[[Synnøve Solbakken]]'' noe av det første Bjørnson utga). Arne er nær ved å gjøre seg til [[drapsmann]] for å forsvare moren mot faren. Farsarven er tung å bære. Arne har gode grunner for å lengte ut og vekk, men kjærligheten til moren, til arbeidet med å opparbeide Kampen (tidligere [[husmannsplass]]), og til Eli Bøen, jenta som forstår og tar vare på [[vise]]ne hans, fører til at han etter hvert finner sin livsoppgave på hjemlig grunn.

== Bjørnsons omtale av romanen ==
:«Fortellingen er ikke så helstøpt som ''Synnøve''. Men ''Arne'' er på mange måter en rikere bok. Spennvidden er større. Her er rystende scener av livet», som Bjørnson skriver til den danske litteraturkritikeren Clemens Petersen<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «Clemens Petersen» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 5. februar 2024 fra [https://snl.no/Clemens_Petersen]</ref> – først og fremst scenen da «Nils skredder» dør, den uhyggeligste variasjon av far-sønn-motivet i hele forfatterskapet.<ref>[[Edvard Beyer]] 1975, i ''Norges litteraturhistorie b. 3, s. 112</ref>

I ''Norges litteraturhistorie'', gjengir [[Edvard Beyer]] et brev der Bjørnson gir uttrykk for at han kanskje hadde gitt i meste laget av seg selv i dette arbeidet: «''Da boken var trykt og Bjørnson leste den om igjen, ble han skremt av det den fortalte om ham selv. I et fortvilt brev til Clemens Petersen skriver han at han «vrir meg som en orm under dens ubarmhjertige alvor'' [...] ''Dette verk er en frukt av mine ikke kuede lidenskaper.''»»<ref>Edvard Beyer 1975, i ''Norges litteraturhistorie b. 3, s. 113</ref>

== Mottakelse og strid om rettigheter==
Boka ble ikke bare godt mottatt. [[A.O. Vinje]] ironiserte over romanen; han likte blant annet dårlig «''den nakne, åndlause skildring av livets armodsdom''», og fant for mye «''Raasmak og Raatev''». Clemens Petersen mente at ''Arne'' nok vitnet om et mer utviklet talent enn ''Synnøve Solbakken'', men han var likevel ikke så sterkt fengslet, mens [[Georg Brandes]] fant at ''Arne'' var den mest interessante av Bjørnsons bondefortellinger.

I tillegg kom det til en langvarig konflikt mellom Bjørnson og «Geelmuydens enke» (Anna Geelmuyden, 1809-72<ref>[https://www.geelmuyden-info.no/TNG/getperson.php?personID=I738&tree=Geelmuyden «Anna Geelmuyden, f. Anna Lemmich Teilmann»]</ref>) i [[Bergen]] om utgiverrettighetene. Hun hadde kjøpt ''[[Halte-Hulda]]'' av Bjørnson, og gikk i 1858 med på også å forlegge ''Arne''. Dessverre ble det ikke inngått noen skriftlig kontrakt, bare muntlig avtale om et honorar på 132 [[spesiedaler]]. Til gjengjeld skulle Anna Geelmuyden ha forlagsrett i et antall år, og hun hevdet i etterkant at det ble avtalt 14-15 år. Bjørnson derimot sa de hadde avtalt en periode på bare 10 år. I august 1859 forelå ''Arne'' ferdigtrykt, men alt et par måneder senere begynte konflikten. Bjørnson ønsket å utgi en forbedret utgave, og sendte et revidert eksemplar til fru Geelmuyden. Dette avviste hun, nå som hun allerede hadde trykt boken slik han først hadde sendt henne den, og Bjørnson prøvde da å få henne til å gi fra seg ''Arne''. Han øynet nemlig mulighet for å få sine samlede fortellinger utgitt hos [[Frederik Hegel]] i [[København]]. I 1868 var tiårsperioden i ferd med å løpe ut, men da tok Anna Geelmuyden initiativet til å få utgitt andreutgaven som Bjørnson hadde sendt henne ni år tidligere. Han ble så opprørt at han skrev øverst i brevet sitt: «''Læs dette helt igjennem, det er ikke ondt.''»<ref>[https://spesial.w.uib.no/?page_id=1326 Sigurd Fasting Jacobsen: «Bjørnson og Geelmuydens enke»,] {{Wayback|url=https://spesial.w.uib.no/?page_id=1326 |date=20240205095755 }} [[universitetsbiblioteket i Bergen]]</ref>

Til gjengjeld truet enkefruen med å røpe opplysninger som angivelig ville avsløre Bjørnsons «''Umandighed og Ynkelighed''».<ref>Eirin Rinke: «Madam Felles ukjente kolleger», ''[[Bergens Tidende]]'', 21. mars 2023</ref> Han forklarte henne at ''Arne'' skulle utgis av Hegel året etter, og at han kom til å kunngjøre sin «''mislige kontrakt''» med henne over hele Skandinavia om hun utga sin andreutgave. Det gjorde han også, da hun ikke ga seg; i ''[[Aftenbladet]]'' 25. februar 1869 stod Bjørnsons «''[[Sirkulære|Circulære]] til Nordens Boghandlere''» på trykk, der han oppfordrer dem til å [[boikott]]e Anna Geelmuydens andreutgave. Saken vakte stor oppsikt, spesielt siden fru Geelmuydens juridiske rett til ''Arne'' var ubestridelig. Likevel gikk salget av andreutgaven dårlig, og fruen ga seg da også. I mai 1871 dro hun selv til København og solgte ''Halte-Hulda'' og ''Arne'' direkte til Frederik Hegel for tusen danske [[rigsdaler]]. Dermed var «''[[heks|Hexen]] ihjælslaat! bøgerne fri!''» som Bjørnson skrev til [[forlegger]] Hegel. Bjørnsons brev til fru Geelmuyden og det reviderte eksemplaret av ''Arne'' tilhører [[universitetsbiblioteket i Bergen]].<ref>{{Kilde www |url=https://spesial.w.uib.no/?page_id=1326 |tittel=Sigurd Fasting Jacobsen: «Bjørnson og Geelmuydens enke», universitetsbiblioteket i Bergen |besøksdato=2024-02-05 |arkiv-dato=2024-02-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20240205095755/https://spesial.w.uib.no/?page_id=1326 |url-status=yes }}</ref>

== Visen «Tonen» ==
::«Det blev ham så underligt, at den sang, som bar all hans lengsel, havde han ''glemt'', men ''hun'' funnet. -» Den omtalte sangen er den som begynner med ordene «Undrer mig på, hva jeg får at se» i bokens tredjesiste kapittel.

Arnes kunstnersinn gjør ham til drømmer og dikter; i [[lyrikk]] og toner finner det innestengte sinnslivet åpent uttrykk:
::Gutten en [[seljefløyte|fløjte av selju]] skar
:::av selju skar, -
::og prøvde om tonen derinne var
:::derinne var.

::Tonen, den hvisked og nevnte sig,
:::og nevnte sig,
::men best som han lydde, den løp sin vej,
:::den løp sin vej

::Ofte, han blunded, den til ham smøg,
:::den til ham smøg,
::og over hans pande med elskov strøk,
:::med elskov strøk.

::Vilde den fange, og våknet bratt,
:::og våknet bratt;
::men tonen hang fast i den bleke natt,
:::den bleke natt.<ref>Diktet «Tonen» i ''Arne''. Bjørnson: ''Samlede Digter-verker b. 1, s. 418-19]</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
{{wikikilden|Arne|Arne}}

{{Bondefortellinger}}
{{Autoritetsdata}}
{{kursiv tittel}}

[[Kategori:Verk av Bjørnstjerne Bjørnson]]
[[Kategori:Lanternebøkene]]
[[Kategori:Norske romaner]]
[[Kategori:Bøker fra 1859]]

Arne (roman) - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>InternetArchiveBot: Redder 2 kilde(r) og merker 0 som død(e).) #IABot (v2.0.9.5