Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-04-13T04:12:38Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 13. apr. 2026 kl. 04:12
(Ingen forskjell)

nb>Toba: Språk- og lenkepuss

2025-08-10T11:59:23Z

Språk- og lenkepuss

Ny side

[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1976-063-32, Bad Godesberg, Münchener Abkommen, Vorbereitung.jpg|miniatyr|Storbritannias [[Neville Chamberlain|statsminister Chamberlain]] ble vennlig mottatt av [[Adolf Hitler|Hitler]] ved møtet 24. september 1938, hvor Hitler forlangte at Tyskland fikk overta grenseområder i [[Tsjekkoslovakia]]. {{byline|''[[Deutsches Bundesarchiv]], Bild'' 146-1976-063-32 / CC-BY-SA}} ]]
'''Appeasement''' ([[engelsk]] i betydningen «pasifisering, mekling», fra [[gammelfransk]] ''apaiser'', «forsone, mildne»)<ref name="etymonline">[https://www.etymonline.com/word/appeasement «appeasement (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> eller '''ettergivenhet'''<ref>[https://naob.no/ordbok/appeasement «appeasement»], ''NAOB''</ref> er et engelsk begrep brukt om en type [[diplomati]]sk forhandlingspolitikk der motparten tilstås politiske, materielle eller territorielle innrømmelser for å unngå krig eller mer alvorlig konflikt.<ref> [https://web.archive.org/web/20130404054019/http://www.history.co.uk/explore-history/ww2/appeasement.html «Appeasement - World War 2»], ''History''. Arkivert fra [http://www.history.co.uk/explore-history/ww2/appeasement.html originalen] den 4. april 2013.</ref>

Betegnelsen i politisk sammenheng ble først dokumentert i 1919, men først benyttet i nedsettende betydning om den britiske statsministeren [[Neville Chamberlain]]s politikk overfor [[Nazi-Tyskland]]. Denne politikken mislyktes i 1939 og ble opplevd som «ettergivenhet».<ref name="etymonline"/> Begrepet benyttes derfor oftest på utenrikspolitikken ført av britiske regjeringer under [[Ramsay MacDonald]] (1929–35), [[Stanley Baldwin]] (1935–37) og (særlig) Chamberlain (1937–40) overfor Nazi-Tyskland (fra 1933) og det [[Fascisme|fascistiske]] [[Kongedømmet Italia|Italia]] (fra 1922)<ref>Mallett, Robert (1997): «The Anglo‐Italian war trade negotiations, contraband control and the failure to appease Mussolini, 1939–40», ''Diplomacy and Statecraft'' '''8'''(1), s. 137–167.</ref> mellom 1935 og 1939. Etter britisk press spilte ettergivenhet overfor [[nazisme]]n og [[fascisme]]n også en rolle i periodens franske utenrikspolitikk, men betegnelsen benyttes mye sjeldnere der enn i Storbritannia.<ref>Hucker, Daniel (2011): [https://books.google.com/books?id=NEsGDAAAQBAJ ''Public Opinion and the End of Appeasement in Britain and France'']. London: Routledge (utg. 2016). ISBN 9781317073543.</ref>

== Forløpet til andre verdenskrig==
Etter andre verdenskrig har «ettergivenhet» fått en negativ klang, både politisk og allment, som et uttrykk for svakhet, feighet eller selvbedrag.<ref>[https://naob.no/ordbok/ettergivenhet «ettergivenhet», ''NAOB.no]</ref>
Den negative klangen skyldes ettergivenheten europeiske styresmakter viste overfor den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]]s tiltakende krenkelser av [[Versaillestraktaten]] etter sin maktovertakelse i 1933. Særlig tydelig ble dette da europeiske politikere, anført av Storbritannias statsminister Chamberlain i 1938, ga etter for Hitlers krav om å få [[annektering|annektere]] [[Sudetenland]], og senere den resterende [[Tsjekkia|tsjekkiske]] delen av det daværende [[Tsjekkoslovakia]]. Motivet var å avverge en europeisk storkrig.

27. september 1938 sa Chamberlain over radio: «Hvor fryktelig, fantastisk, utrolig er det om vi skulle grave skyttergraver og prøve ut gassmasker her, på grunn av en strid i et land langt borte, blant mennesker vi ikke vet noe om.» Det eneste Storbritannia kunne tilby Tsjekkoslovakia, var et lån på 30 millioner pund, som noen sammenlignet med de 30 sølvpengene [[Judas Iskariot]] mottok.<ref>[[Jardar Seim]]: ''Østeuropas historie'' (s. 309), Aschehoug, Oslo 1994, ISBN 82-03-17169-9</ref> Etter at Hitler i 1939 gikk fra avtalen om de nye grensene, og underla seg også [[Böhmen]] og [[Mähren]], endret Chamberlain sin politikk overfor Tyskland. Nå kom han med konkrete garantier til Polen og lovet å forsvare landet i tilfelle et tysk angrep.

I starten av 1930-tallet falt innrømmelser sammen med antikrigsstemningen (tysk: ''Nie wieder Krieg!'' - «aldri mer krig!», jfr den tyske kunstneren [[Käthe Kollwitz]]) utløst av [[traume]]t fra [[første verdenskrig]] (1914–18), og fascismen utgjorde i tillegg en nyttig motvekt mot [[kommunisme]]n. Det var også en utbredt oppfatning blant ledende politikere og [[intellektuell]]e at det ble stilt altfor strenge [[krigserstatning]]skrav til Tyskland. Chamberlain og [[Cliveden-klikken]] rundt politikeren ''lady'' Nancy Astor (1879-1964)<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «Nancy Witcher Astor» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 16. august 2024 fra [https://snl.no/Nancy_Witcher_Astor]</ref> var blant dem som delte denne oppfatningen; Cliveden-klikken betraktet Hitler som et vern mot kommunismen.<ref>[https://www.english-heritage.org.uk/visit/blue-plaques/lady-nancy-astor/ «lady Nancy Astor», ''english-heritage.org]</ref> De ga derfor helhjertet støtte til ''appeasement''-politikken, men kan i etterkant oppleves nærmest som en konspirasjon i sin påvirkning av britisk utenrikspolitikk.<ref>May, Alex (25. mai 2006): [https://www.oxforddnb.com/display/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-71213 «Cliveden set (act. 1937–1939)»], Oxford Dictionary of National Biography''</ref>

På tidspunktet for [[Münchenavtalen]], inngått 30. september 1938 mellom Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia, ble ''appeasement'' motarbeidet av ''[[Labour Party|Labour]]'' og noen få [[Det konservative parti (Storbritannia)|konservative]] [[dissenter]]e, slik som de framtidige statsministrene [[Winston Churchill]] og [[Anthony Eden]]. Ettergivenhetspolitikken ble derimot støttet av både britisk [[overklasse]] og medlemmer av kongehuset som [[Edvard VIII av Storbritannia|Edvard 8.]] (han abdiserte til fordel for sin bror [[Georg VI av Storbritannia|kong Georg 6.]]), britiske forretningsinteresser (basert i [[City of London]]), [[House of Lords|Overhuset]] og medier som [[BBC]] og ''[[The Times]].<ref>Roberts, Andrew (1. november 2019): [https://www.wsj.com/articles/appeasement-review-what-were-they-thinking-11572619353 ««Appeasement» Review: What Were They Thinking? Britain's establishment coalesced around appeasement and bared its teeth at those who dared to oppose it»], ''[[Wall Street Journal]]</ref>

Storbritannia måtte forholde seg til både et aggressivt Tyskland under Hitler, og sitt eget imperium, med [[koloni]]er og ''[[dominion]]s'' i Amerika, Afrika og Asia. Landet hadde ikke ressurser nok til å forsvare både imperiet og sikre maktbalansen i Europa, og valgte å konsentrere seg om å støtte sin franske allierte og forsvaret av selve Storbritannia. Ved ettergivenhet overfor regionale endringer i andre deler av Europa søkte øyriket å bevare de tre søylene i nasjonal sikkerhet: imperiet, europeisk maktbalanse og gradvis gjenopprustning for en lang krig.<ref name="Hobson2015_435">Hobson 2015, s. 435</ref><ref>Kershaw 2009, s. 35</ref>

Fra [[Hitlers maktovertakelse|Hitler kom til makten]] brøt han stadig flere av de restriksjoner Tyskland var pålagt i Versaillestraktaten (forbud mot opprustning, [[demilitarisering]] av [[Rhinland]]et). Den britiske regjeringen viste en viss forståelse for dette, men dermed undervurderte de hvor aggressiv Hitler var. Storbritannia befant seg også i tung økonomisk krise, og var uforberedt på krig. Da var det bedre å gi Tyskland et visst spillerom i Øst- og Sørøst-Europa, så lenge det lot seg gjøre innenfor et internasjonalt avtaleverk. Samtidig økte Storbritannia sine bevilgninger til opprustning. [[Den tysk-britiske flåteavtale]]n fra 1935 kan sees i dette perspektivet.<ref name="Hobson2015_435"/><ref name="Hobson2015_439–440"/>

[[Slaget om Narvik|Det britiske felttoget]] i Norge våren 1940 fikk tragisk utfall, med historisk betydning fordi det førte til Chamberlains fratreden som britisk statsminister. Kong Georg 6. satte sluttstrek for ''appeasement'' da han 10. mai 1940 tilkalte Churchill og utnevnte ham til statsminister i stedet. Hadde Chamberlain fortsatt som statsminister, er det fullt mulig at han ville ha inngått fredsavtale med Hitler i 1940, noe som ville gitt Hitler anledning til å konsentrere sine styrker på [[østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] og gitt andre verdenskrig en helt annen retning og et annet utfall.<ref>Max Hastings: ''All hell let loose'' (s. 53), Harper press 2011, ISBN 978-0-00-745072-5</ref>

===Münchenavtalen===
Etter hvert som det ble advart sterkere om fascismens økende framvekst, forsøkte Chamberlain å [[sensur]]ere nyhetsmediene for å kontrollere opinionen.<ref>McDonough, Frank (1998): [https://books.google.com/books?id=3tQoAEo9Y6oC&pg=PA114 ''Neville Chamberlain, Appeasement, and the British Road to War'']. Manchester UP. ISBN 9780719048326; s. 114</ref><ref>McDonough, Frank (1998): [https://books.google.com/books?id=3tQoAEo9Y6oC ''Neville Chamberlain, Appeasement, and the British Road to War''], Manchester UP. ISBN 9780719048326; s. 124. Sitat: «''By and large, the Chamberlain government tried to persuade editors to operate an informal self-censorship. [...] Editors of leading national newspapers were asked to support Chamberlain's efforts to gain a peaceful settlement and to avoid critical comment. Yet the freedom enjoyed by the press ensured that total government control was never feasible and critical comment continued to appear.
''Government pressure to restrict criticism of appeasement on BBC radio was far more successful. Radio coverage of foreign policy during the inter-war years was severely restricted through a combination of discreet pressure, self-censorship and guidance from [[Downing Street]] and the foreign office.''»</ref> Han kunngjorde selvsikkert etter München at han hadde sikret «fred for vår tid».<ref>Hunt, Lynn (2004): ''The Making of the West: Peoples and Cultures'', Bedford/St. Martin's, ISBN 978-0312409593; s. 861</ref>

Da Tyskland marsjerte inn i Østerrike, kom det ingen protester fra britisk side. Man betraktet ''[[Anschluss]]'' som et internt anliggende mellom disse to «tyske» statene. Det var først da Hitler utløste [[Sudetenkrisen]] ved å true med å okkupere de tyskspråklige områdene av Tsjekkoslovakia, og britene fikk grunn til å frykte krig, at Storbritannia engasjerte seg. Men på en internasjonal konferanse i [[München]] i slutten av september 1938 gav vestmaktene Storbritannia og Frankrike tyskerne fripass med [[Münchenavtalen]], noe som førte til at Tyskland annekterte [[Sudetenland]]. I London var man av den oppfatning at det var rimelig etter prinsippet om folkenes [[selvbestemmelsesrett]] at sudettyskere og østerrikere som ønsket det, kunne slutte seg til [[Det tredje rike|Tyskland]]. Dette var i pakt med Versaillestraktatens reguleringer som hadde tillatt polakker og tsjekkere innenfor Tysklands gamle grenser å stemme sine områder hjem til sine respektive [[nasjonalstat]]er.<ref name="Hobson2015_439–440">Hobson 2015, s. 439–440</ref>

Statsminister Chamberlain kom tilbake fra München, overbevist om at han hadde sikret «fred for vår tid» (''peace for our time!''). I ettertid er det lett å se at ettergivenheten bare tjente til å utsette krigsutbruddet med noen måneder. Annekteringen av de gjenværende delene av [[Bøhmen]] og [[Mähren]] i mars 1939 åpnet de vestalliertes øyne for at man ikke kunne stole på selv bindende avtaler med Hitler. Han brøt dem. Storbritannia og Frankrike ga Polen en garanti våren 1939. Da Tyskland likevel [[invasjonen av Polen|invaderte Polen]], tok Storbritannia og Frankrike konsekvensen av dette og erklærte Tyskland krig den [[3. september]] [[1939]].<ref name="Hobson2015_439–440"/>

På den annen side hadde [[Münchenavtalen]] gitt de allierte tid til å forsere sin [[opprustning]]. For Frankrikes del viste det seg ikke å strekke til, men Storbritannia var i stand til å avverge en tysk landstigning sommeren og høsten 1940.

== Forståelse ==
Akademikere, politikere og diplomater har intenst diskutert 1930-årenes forsoningspolitikk helt siden de fant sted. Historikeres vurderinger har variert fra fordømmelse («Lærdom av München») for å la Nazi-Tyskland vokse for sterkt til dommen om at Tyskland var så sterkt at det godt kunne vinne en krig og at det var i Vestens beste interesse å utsette et oppgjør. Det er mulig å se på Chamberlains politikk med ettergivenhet, å gi noe for å få noe, kjøpte et verdifullt år for Storbritannia å gjøre seg klar til krigen som var nødt til å komme.<ref>[https://www.nationalarchives.gov.uk/education/resources/chamberlain-and-hitler/ Chamberlain and Hitler 1938], ''The National Archives''</ref>

''Appeasement'', eller ettergivenhet, var en pragmatisk strategi. Det reflekterte britiske innenlandske bekymringer og diplomatisk filosofi i 1930-årene. Strategien stoppet ikke Adolf Hitler og nazistene, som var fast bestemt på å erobre territorium og føre krig.<ref>[https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/neville-chamberlain «The British Policy of Appeasement toward Hitler and Nazi Germany»], ''Holocaust Encyclopedia''</ref> Et av ledemotivene i utenrikspolitisk debatt etter andre verdenskrig i USA er den farlige sammenblandingen av diplomati og forsoning. «Ekte ettergivenhet er forrædersk, men anklager om forsoning er også kostbare når de blir kastet mot ethvert forsøk på å forhandle med motstandere overhodet, uansett hvor fornuftig og potensielt fordelaktig utfallet er.»<ref>Chivvis, Christopher S. (22. januar 2015): [https://www.rand.org/blog/2015/01/the-difference-between-negotiation-and-appeasement.html The Difference Between Negotiation and Appeasement], ''Rand Research''</ref>

== Se også ==
* [[Fait accompli]]
* [[Avskrekkelse og beroligelse]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Finney, Patrick (2000): [http://sas-space.sas.ac.uk/3385/1/Journal_of_International_History_2000-06_Finney.pdf «The romance of decline: The historiography of appeasement and British national identity»] (PDF), ''Electronic Journal of International History 1''. Omfattende evaluering av forskningen.
* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]] (2015): ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', Cappelen Damm Akademisk, ISBN 978-82-02-24316-6.
* [[Ian Kershaw|Kershaw, Ian]] (2009): ''Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940-1941'', Historie & kultur, ISBN 978-82-92870-17-4.
* Lanyi, George A. (januar 1963): [https://www.jstor.org/stable/2009378 «Review: The Problem of Appeasement»], ''World Politics'', '''15'''(2), s. 316-328.
* Walker, Stephen G. (1980): [https://www.jstor.org/stable/20096892 «Solving the Appeasement Puzzle: Contending Historical Interpretations of British Diplomacy during the 1930s»], ''British Journal of International Studies'', '''6'''(3), s. 219–246.

== Eksterne lenker ==
* {{Commons category|Appeasement}}
* [https://www.youtube.com/watch?v=is6rN1A2F00&t=128s «Was peace with Hitler ever possible?»], av [[Imperial War Museums]], fra YouTube, lengde 0:11:50
* [https://www.youtube.com/watch?v=ZDal5_73OY0 'Britain in the 20th Century: "Appeasement"'], foredrag av professor Vernon Bogdanor, på Youtube, lengde 0:59:12

{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Sikkerhetspolitikk]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Engelske ord og uttrykk]]
[[Kategori:Politiske ord og uttrykk]]
[[Kategori:Strategi]]

Appeasement - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>Toba: Språk- og lenkepuss