Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-04-13T05:23:42Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 13. apr. 2026 kl. 05:23
(Ingen forskjell)

95.111.191.233: /* Nietzsches bruk */ Corrected a single letter that was wrong.

2024-02-13T12:20:14Z

Nietzsches bruk: Corrected a single letter that was wrong.

Ny side

'''Apollonisk og dionysisk''' er et [[filosofi]]sk og [[litteratur|litterært]] begrepspar, eller en [[dikotomi]], som baserer seg på visse trekk i [[antikken]]s [[gresk mytologi|greske mytologi]]. Flere filosofiske og litterære personer har grepet til denne dikotomi i kritiske og kreative verker, blant annet [[Plutark]], [[Carl Jung]], [[Friedrich Nietzsche]], [[Robert A. Heinlein]]<ref>Heinlein, ''Stranger in a Strange Land'', 1961.</ref>, [[Thomas Mann]], [[Hermann Hesse]], sangeren [[Jim Morrison]], [[Ayn Rand]], [[Stephen King]], og kulturkritikeren [[Camille Paglia]].

I gresk mytologi er [[Apollon]] og [[Dionysus]] begge [[Zeus]]' sønner. Apollo er [[solgud]]en, lys, musikk, og [[poesi]], mens Dionysus er vinens, ekstasens og berusningens gud. I moderne litterære bruk av begrepet symboliserer kontrasten mellom Apollo og Dionysus [[individualisme]]ns kontra helhetens prinsipper, lys kontra mørke eller sivilisasjon kontra opphavelig natur. De gamle grekerne betraktet ikke de to gudene som motsetninger eller rivaler. [[Parnassus]], det mytiske hjem for poesi og all kunst, ble imidlertid assosiert sterkt med den ene eller den andre guden i forskjellige legender.

==Tysk filosofi==
Selv om bruket av begrepene apollonisk og dionysisk oftest knyttes til [[Nietzsche]]s ''Tragediens fødsel'' (''Die Geburt der Tragödie, 1872),'' var terminologien i bruk før ham i [[Preussen]].<ref>Adrian Del Caro, "[http://links.jstor.org/sici?sici=0022-5037%28198910%2F12%2950%3A4%3C589%3ADCONAO%3E2.0.CO%3B2-T&size=LARGE Dionysian Classicism, or Nietzsche's Appropriation of an Aesthetic Norm]", i ''Journal of the History of Ideas'', Vol. 50, No. 4 (Okt. — Dec., 1989), s. 589-605.</ref> Poeten [[Hölderlin]] brukte dem, mens [[Johann Joachim Winckelmann|Winckelmann]] talte om [[Dionysus|Bacchus]], vinens gud.

==Nietzsches bruk==
Nietzsches [[estetikk|estetiske]] bruk av begrepene, som senere ble utviklet filosofisk, ble først utviklet i ''Tragediens fødsel'', som han publiserte i 1872. Hans fremste premiss var her at sammensmeltningen av dionysisk og apollonisk kunstutøvelse danner dramatisk kunst, eller tragedier. Han fortsetter med å argumentere for at det ikke er blitt oppnådd siden de antikke tragikerne. Nietzsche hevder med kraft at fremfor alt [[Aiskylos]]' verk, men også [[Sofokles]]', representerer høydepunktene av kunstnerisk skapende, den sanne forvirkelse av tragedien; det er med [[Euripides]], hevder han, som tragediens undergang setter inn. Nietzsche protesterer mot Euripides' utnyttelse av sokratisk rasjonalisme i sine tragedier, og hevder at man berøver tragedien dens fundament, nemlig den delikate balanse mellom det dionysiske og det apolloniske, når man blander inn etikk og fornuft.

'''Apollo''' (''apollonisk'' eller ''apollinsk''): drømmetilstanden eller ønsket om å skape orden, ''principium individuationis'' ([[individuasjon]]sprinsippet), bildende kunster, skjønnhet, klarhet, innskrenkning av opptegnede grenser, individualitet, forherligelse av skinn/illusjon, mennesker som kunstnere (eller media for kunstens manifestasjoner), selvkontroll, fullendelse, uttømmende av muligheter, skapelse.

'''Dionysus''' (''dionysisk''): kaos, beruselse, forherligelse av naturen, instinktiv, intuitiv, gjelder lyst- og smerteopplevelser, oppløst og dermed tilintetgjort individualitet, eksistensens helhet, orgiastisk lidenskap, oppløsningen av alle grenser, eksess, mennesket (-er) som kunstverk, forheligelse av kunst, ødeleggelse.

Det innbyrdes forhold mellom det apolloniske og dionysiske er tydelig, mente Nietzsche i ''Tragediens fødsel,'' i den greske tragedies vekselvirkning. Dramaets tragiske helt, som er hovedpersonen, kjemper for å skape orden (i den apolloniske betydningen) av sin urettferdige (kaotiske) Skjebne, skjønt han til slutt dør utilfredsstilt. Denne tragedie tillater publikummet, anså Nietzsche, å oppfatte en underliggende essens som han kalte «"opphavelig enhet» og som vekker vår dionysiske natur til liv — noe som er nesten ubeskrivelig lystfylt. Selv om han senere forlot denne tanke og kalte den «...tynget av alle ungdommens mistak» (Forsøk på selvkritikk 2§) var det overgripende tema en slags metafysisk trøst eller forbindelse med skapelsens hjerte, så å si.

==Paglias bruk==
[[Camille Paglia]] skriver om det apolloniske og dionysiske i ''[[Sexual Personae]]''.<ref>Paglia, ''Sexual Personae'', 1990.</ref> De to begreper er poler i en serie dikotomier som er grunnlag for Paglias teori. For henne er det dionysisk [[ktonisk]] og det apolloniske lyst og strukturert. Det dionysiske knyttes til naturen, kvinner og sex, mens det apolloniske med klarhet, soliditet og kjønnløs målorientert fremskritt. Paglia tilskriver menn som gjør opprørr mot den kvinnelige dionysiske kraft og i stedet orienterer seg mot apollonisk ordnet skapelse alle sivilisasjonens fremskritt. Det dionysiske er en kaosets og ødeleggelsens kraft som er den uimotståelig lokkende virkelige naturtilstand, og at man har vendt seg bort fra det til sosialt konstruerte dygder forklarer forekomsten av aseksualitet og homoseksualitet hos genier og i de kulturelt mest fremgangsrike steder slik som Athen.

Abraham Akkerman har utvidet bruken av termene apollonisk og dionysisk til et argument om interaksjon mellom bevisstheten og det fysiske miljø. Han har pekt på maskuline og feminine trekk i byenes fremtoning.<ref>{{Tidningsref|titel = Femininity and Masculinity in City-Form: Philosophical Urbanism as a History of Consciousness|tidning = Human Studies|förnamn = Abraham|författare = Akkerman|författare2 = |volym = 29|nummer = 2|sidor = 229-256|id = {{doi|10.1007/s10746-006-9019-4}}|url = http://www.springerlink.com/content/9337128m117q48k2/}}{{Død lenke|dato=januar 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>.

==Apollonianisme i lingvistikken==
På lignende måte som Nietzsche bruker en del lingvister '''Apollonianism''' (engelsk) om «ønsket å beskrive og skape orden, særlig vedrørende ukjent informasjon eller ny erfaring».<ref>Se s. 244-245 i Ghil'ad Zuckermann (2006), "'Etymythological Othering' and the Power of 'Lexical Engineering' in Judaism, Islam and Christianity. A Socio-Philo(sopho)logical Perspective", ''Explorations in the Sociology of Language and Religion'', Tope Omoniyi & Joshua A. Fishman (red.), Amsterdam: John Benjamins, s. 237-258.</ref>

I [[lingvistikk]] manifesterer apollonianismen seg i rettferdiggjøringen av bruken av et ord og i et behov for meningsfullhet. Et eksempel er unge israelere som hører navnet på barneboksforfatteren [[Dr. Seuss]], som uttales «doktor sus» (דוקטור סוס). Mange israelere er sikre på at han er «Doktor Hest» ettersom det [[hebraisk]]e ''sus'' betyr hest - jamfør [[folkeetymologi]]en at dette skyldes den almenne forekomst av dyr i hans historier. Denne misforståelse kan ha å gjøre med lingvisten [[Einar Haugen]]s allmenne påstand angående [[låneord]] at «hver talende forsøker å gjenskape tidligere lærte lingvistiske mønster i et forsøk på åt hanskes med nye språklige situasjoner».<ref>Se s. 245 i Zuckermann (2006).</ref>

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Filosofisk terminologi]]

Apollonisk og dionysisk - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

95.111.191.233: /* Nietzsches bruk */ Corrected a single letter that was wrong.