Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-03-25T19:00:51Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mar. 2026 kl. 19:00
(Ingen forskjell)

nb>KaZoria: Kategori: Kongens fortjenstmedalje i gull

2025-06-29T04:33:43Z

Kategori: Kongens fortjenstmedalje i gull

Ny side

{{refforbedre|dato=2019}}
{{Infoboks biografi}}
'''Johan Adrian Jacobsen''' (1853–1947) var en norsk [[skipskaptein]], [[oppdagelsesreisende]] og [[etnografisk]] samler.

Johan Adrian Jacobsen ble født på [[Risøya (Tromsø)|Risøya]] i [[Tromsø]] [[9. oktober]] [[1853]]. Hans far Jacob Carl Gregoriussen Podeomonrov (1816–1908) var sønn av en [[pomor]]russer Grigorij Ivanovitsj Ponomarjov (1780–u.å.) og Eva Henriksdatter Højer (1786–u.å.) en svensk dame bosatt i [[Tromsø amt|Tromsø]]. I 1838 giftet Jacob Carl Gregoriussen seg med Erika Pauline Eriksdatter (1819–1900). Jacob Carl Gregoriussen var fisker av yrke og på slutten av 1830-årene flyttet han ut til [[Risøya (Tromsø)|Risøya]]. Han fikk kjøpe alle holmene rundt [[Risøya (Tromsø)|Risøya]] i 1848 og Sandvær rundt 1860 da folket som bodde der emigrerte til USA. Jacob Carl Gregoriussen bygget hus og fikk kone og barn flyttet ut på øya. Det ble drevet ishavsfiske og egg- og dunsanking på selve øya og holmene rundt. Som egg- og dunvær var [[Risøya (Tromsø)|Risøya]] nest størst i Norge etter [[Vardøhus festning]]. Dun fra ærfugl, ederdun, ble solgt til resten av Europa og Russland, mens eggene ble solgt i Tromsø. I fiskesesongen hadde Jacob Carl Gregoriussen ca. 200 fiskere sysselsatt.

I 1869 reiste Jacobsen til [[Svalbard]] og tilbrakte sommeren der. Han deltok på reinsdyrjakt, og det var nå han oppdaget kullet som lå på bakken, som han senere hadde planer om å reise tilbake for å samle. Han beskriver selv kullet som av dårlig kvalitet. Jacobsen reiste tilbake til Norge høsten 1869. Vinteren 1869 reiste mange mennesker til [[Queensland]] i [[Australia]] fra Tromsø og øyene rundt, blant annet en av kapteinene som var ansatt av Adrians far og det ble mangel på erfarne sjøfolk. Jacobsen fikk da ideen om at han selv kunne tenke seg å jobbe som kaptein på en av farens båter, men faren mente at han var for ung til en slik stilling. Jacobsen måtte først ta navigasjonseksamen i Tromsø. Jacobsen får selv føre skuta «Elida» som kaptein i en alder av 16 år, etter at han tok skippereksamen i Tromsø i 1870. Ombord på «Elida» var Jacobsen ansvarlig for et meget ungt mannskap. Dette fordi de eldre mer etablerte sjøfolkene, ikke ville være om bord i et skip ført av en så ung mann. Etter endt navigasjonseksamen i 1870 samlet Jacobsen et mannskap til sin første reise som skipper på eget skip.

I 1874 reiser Jacobsen til [[Hamburg]] for å lære seg språket. Fra [[Hamburg]] reiser han videre til [[Valparaíso]] i [[Chile]] og blir der til 1875, da han vender tilbake til Tyskland. Jacobsen fikk kontakt med [[Carl Hagenbeck]], som introduserte europeerne for begrepet «[[Völkerschau]]en», eller antropologisk-zoologisk utstillinger. Hagenbeck forsto forretningsaspektet ved å stille ut levende ikke-vestlige mennesker og begynte rundt 1870 å importere levende mennesker og dyrene deres til Hamburg for å stille dem ut. Han regnes også som grunnleggeren for det som kalles openair zoo, en dyrehage hvor dyrene går fritt i store innhegninger istedenfor å står i bur. Hagenbecks far var fiskehandler og hadde en tilleggsnæring hvor han hadde noen dyr han stilte ut. Det var her interessen for zoologi hos Hagenbeck oppsto. Hagenbeck overtok bedriften etter sin far i 1866 og ansatte jegere som fanget ville eksotiske dyr som Hagenbeck solgte til dyrehager og sirkus. I 1870-årene var det nedgangstider i handelen med dyr og Hagenbeck fant ut i samarbeid med dyremaleren Heinrich Leütemann (1824–1905), at de skulle stille ut levende ikke-vestlige mennesker sammen med dyrene deres. Hagenbeck engasjerte i september 1875 samer fra Karesuando og Tromsø, som ble fraktet til [[St. Pauli]] i [[Hamburg]] sammen med sine reinsdyr. Slike utstillinger av ikke-vestlige levende mennesker ble en stor suksess for Hagenbeck, og denne suksessen ønsket han å gjenta. Han bestemte seg i 1877 for å få inuitter fraktet til Tyskland. Jacobsen får jobben med å engasjere en inuittfamilie, og reiser til [[Grønland]] i 1877.

Den 14. juni samme år påtok Jacobsen seg nok en reise for Hagenbeck. Jacobsen reiste til Finnmark. Her skulle han samle inn etnografiske gjenstander og bringe samer og reinsdyr tilbake til Tyskland for nok en utstilling. Som igjen ble en stor suksess. I 1880 ble det bestemt at nok et med inuitter skulle settes opp, og Jacobsen reiser til [[New Foundland]] og [[Hebron]] for å samle inn gjenstander og folk. Denne reisen endte tragisk for inuittene ved at alle 8 døde i Europa av kopper.

I 1881–1888 reiste Adrian Jacobsen som etnografisk samler for det kongelige etnografiske museum i Berlin, hvor han var blitt ansatt av Adolf Bastian for å samle inn gjenstander fra forskjellige folkeslag til det nyåpnede museet i Berlin. Denne samlingen, den såkalte Jacobsen-samlingen, kan sees i museet i Berlin i dag og inneholder over 18 000 gjenstander. Man finner også gjenstander innsamlet av Jacobsen i andre museer rundt omkring i verden, som blant annet Field Museun of Natural History i Chicago og Kulturhistorisk museum i Oslo. Det er usikkert hvor mange gjenstander det finnes totalt i verden innsamlet av Adrian Jacobsen og hans bror Bernhard Filip Jacobsen (1884–1935). Mange av gjenstandene ble ødelagt under andre verdenskrig [[Operation Gomorrah]] 1943, da huset til Jacobsen ble bombet og brant ned.

Adrian Jacobsen skreiv etnografiske [[avhandling]]er og [[reisebeskrivelse]]r som ble trykt i tyske og amerikanske magasiner. Sammen med A. Woldt, skrev Jacobsen ''Capitän Jacobsens Reise an der Nordwestküste Amerikas'' (1884), utgitt på norsk som ''Kaptein Jacobsens Reiser til Nordamerikas Nordvestkyst 1881-83 : efter hans egne Optegnelser'' (1887). Seinere kom ''Eventyrlige farter : fortalte for ungdommen ved Ingeborg v.d. Lippe Konow'' (1894) (eksemplar av denne boken befinner seg på [[Nasjonal biblioteket]] i [[Oslo]]), ''Reise in die Inselwelt des Banda-Meeres, bearbeitet von Paul Roland'' (1896) og ''Die weiße Grenze : Abenteuer eines alten Seebären rund um den Polarkreis'' (1931; ''Gjennom ishav og villmarker : en norsk skipper på forskerfærd blant naturfolkene'', 1944).

== Ekspedisjoner ==
* 1881–1883 Nordvestkysten av Nord-Amerika på oppdrag for [[Ethnologisches Museum|Museum für Völkerkunde]] i Berlin
* 1884–1885 [[Russland]], [[Sibir]], [[Sakhalin]], [[Mandsjuria]], [[Korea]], [[Japan]], [[San Francisco]], [[Victoria (Britisk Columbia)|Victoria, Britisk Columbia]]
* 1887–1889 [[Indonesia]]
* 1910 Pine Ridge, Sør-Dakota

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* [http://www.nb.no/utlevering/nb/ddc9c3a13ca61d30297211691abf0642#&struct=DIV318 Om Adrian Jacobsen i Asbjørn Jaklins ''Nordlendinger til tusen'' (1999)]
* [https://runeberg.org/nfbl/0623.html Leksikonartikkel i ''Nordisk familjebok'' (1910, på svensk)]
* [https://runeberg.org/salmonsen/2/12/0765.html Leksikonartikkel i ''Salmonsens konversationsleksikon'' (1922, på dansk)]
* [http://www.polarhistorie.no/personer/Jacobsen,%20Johan%20Adrian Biografi på Polarhistorie.no] {{Wayback|url=http://www.polarhistorie.no/personer/Jacobsen,%20Johan%20Adrian |date=20221203183819 }}
* [http://ejas.revues.org/8518 Om Adrian Jacobsen på engelsk]
* [https://web.archive.org/web/20170803172807/http://thefirstnationscanada.com/ First Nations, British Colombia]
* [http://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/4289/thesis.pdf?sequence=1 Mastergradoppgave] av Kirsten Katharina Kotte Holiman Adrian Jacobsen, «Fra polarkulden og inn i varmen? En biografisk beretning om etnografen, eventyreren og polarpioneren Norge glemte».

{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Jacobsen, Adrian}}
[[Kategori:Norske kapteiner]]
[[Kategori:Norske etnografer]]
[[Kategori:Norske oppdagere]]
[[Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull]]
[[Kategori:Personer fra Tromsø kommune]]
[[Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet]]

Adrian Jacobsen - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>KaZoria: Kategori: Kongens fortjenstmedalje i gull