Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-09-02T05:58:12Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. sep. 2026 kl. 05:58
(Ingen forskjell)

nb>Avilena: WPCleaner v2.05 - Fixed using Wikipedia:WikiProject Check Wikipedia (Feil hakeparantes i slutten av lenke)

2025-06-08T15:15:38Z

WPCleaner v2.05 - Fixed using Wikipedia:WikiProject Check Wikipedia (Feil hakeparantes i slutten av lenke)

Ny side

{{referanseløs}}
{{Infoboks gud
|navn= Adonis
|bilde= Aphrodite Adonis Louvre MNB2109.jpg
|bildetekst= Afrodite og Adonis, attisk rødfigur [[lekyth]]os,<br /> ca. 410 f.Kr., ''[[Louvre]].
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]
|originaltnavn= Ἄδωνις
|foreldre= [[Myrrha]] (mor) og [[Kinyras]] (far)
|søsken=
|make= Afrodite
|barn= Beroe og Golgos
|aspekt= Ungdom, skjønnhet
|bosted=
|symboler= Fargen [[rød]], som i blomsten [[Symreslekta|anemone]] og elven [[Nahr Ibrahim|Adonis]]
|tekster= [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''
|andremytologier= [[Dumuzi]] ([[sumerisk mytologi]])
}}
:''Adonis er også pseudonym for den syriske poeten og essayisten [[Ali Ahmad Said Asbar]]''
'''Adonis''' (gresk: Ἄδωνις) er i [[gresk mytologi]] gud for skjønnhet og begjær, og en sentral figur i ulike [[Mysteriereligion|mysteriekulter]], der grekerne koblet ham til fruktbarhetsgudinnen [[Demeter]]. I vinterhalvåret gleder han hennes datter [[Persefone]] i [[Hades|underverdenen]]; i sommerhalvåret er han [[Afrodite]]s partner, oppe i dagslyset.<ref>Oswyn Murray: ''Early Greece'' (s. 85), Fontana paperbacks, 1980</ref> Ynglingen Adonis hadde flere roller, og det har vært forsket mye på hans betydning og hensikt i de greske religiøse trosforestillinger i [[antikken]].

Han ble dyrket av kvinner, og [[hymne]]ne de sang over ham, uttrykte deres sorg over i et [[patriarkat|patriarkalsk]] samfunn å være nektet en mann som hadde valgt dem av kjærlighet, ikke av praktiske grunner. [[Sapfo]]s [[lyrikk]] er den eldste dokumentasjon for kulten hans i [[Hellas]], rundt [[600 f.Kr.]],<ref>Om Adonis i gresk kultur: Atallah, W. (1966): ''Adonis dans la littérature et l'art grecs'', Paris</ref> i Afrodites kult på [[Lesbos]]: «''Den kjærlige Adonis dør, Kytherea'' (= Afrodite). ''Hva skal vi gjøre? Slå deg for brystet, pike, og riv klærne dine sønder.''»<ref>Oswyn Murray: ''Early Greece'' (s. 86)</ref>

I [[Bibelen]] kjennes navnet Adonis fra navnet på Adoni-Sedek, konge av [[Jerusalem]] ifølge ''[[Josvas bok]]'' 10,1: «''Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, fikk høre at Josva hadde inntatt Ai og slått byen med [[bann]].''»<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2011/JOS/JOS.10] ''[[Josvas bok]]'', 10,1, ''nettbibelen.no]</ref> Også ''[[Esekiels bok]]'' 8,14 omtaler kulten: «''Og se, der satt kvinnene og gråt over Tammuz.''»<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/EZK/EZK.8 Esekiel 8,14, ''nettbibelen.no]</ref> Tammuz er et annet navn på [[Dumuzi]]/Adonis.

== Etymologi og opprinnelse ==
Det greske navnet Ἄδωνις (Adōnis) var et lån fra det [[Semittiske språk|semittiske]] ordet ''adon'' med betydningen «herre».<ref>Burkert (1985): Greek Religion, s. 176-177.</ref> Ordet var lånt fra [[fønikisk]] og beslektet med Adonai, ett av navnene benyttet om [[Jahve]] ({{hebraisk|אֲדֹנָי}}) i ''[[Den hebraiske Bibelen]]'' ([[Gud]]) i [[Det gamle testamente]] og fortsatt benyttes i nåtidens [[jødedom]]. Den [[Syria|syriske]] Adonis er Gauas<ref>Detienne, Marcel (1994): ''The Gardens of Adonis: Spices in Greek Mythology'', Princeton University Press, ISBN 978-0-691-00104-3, s. 137</ref> eller Aos, beslektet med den [[Egyptisk mytologi|egyptiske]] [[Osiris]], semittiske [[Dumuzi]] og [[Baal|Baal Hadad]], den [[Etruskisk mytologi|etruskiske]] Atunis og [[Frygia|frygiske]] [[Attis]]. Alle disse var guder for [[Døende gud|liv-død-gjenfødelse]] og vekster.

== Myter ==
Den mest detaljerte og litterære versjonen av [[myte]]n om Adonis er av sen dato, bok X av [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''.<ref>[[Ovid]]: ''Metamorfoser'', X, 519-741</ref> Den sentrale myten i gresk mytologi er at [[Afrodite]] forelsker seg i den vakre ynglingen (muligens grunnet at hun var blitt rammet av [[Eros]]' pil). Afrodite beskyttet Adonis som nyfødt og overdro ham til [[Persefone]].

Persefone ble så forhekset av Adonis' skjønnhet at hun nektet å gi ham tilbake til Afrodite. Striden mellom gudinnene ble avgjort av [[Zevs]] (eller av [[Kalliope]] på vegne av Zevs): Adonis skulle tilbringe en tredjedel av hvert år hos hver gudinnene, og den siste tredjedelen hvor han måtte ønske. Han valgte å tilbringe to tredjedeler av året hos Afrodite.

Adonis ble drept av et [[villsvin]], angivelig sendt av jaktgudinnen [[Artemis]] som var sjalu på Adonis' ferdigheter som jeger, eller som hevn fordi Afrodite var involvert i [[Hippolytos]]' død, jaktgudinnens favoritt; eller av Afrodites [[Samliv|samboer]] [[Ares]] som var sjalu over Afrodites kjærlighet for Adonis; eller av [[Apollon]] for å straffe Afrodite for å ha blindet hans sønn Erymantos for å ha spionert på hennes intime samvær med Adonis.<ref>Nonnos: ''Dionysiaka'' 42.1f. [[Servius]] om [[Vergil]]: ''Ekloger'' x.18; ''Orfiske hymne'' lv.10; Ptolemaios Hefaestionos, i.306u, alle notert av Graves. Atallah (1966) greide ikke å finne noen kultisk eller kulturell forbindelse med villsvinet som han isteden ganske enkelt vurderer som et heroisk myte-element.</ref> Adonis døde i Afrodites armer da hun kom til ham, etter å ha hørt ham klage seg.

På stedet hvor han døde, ble hun overrislet av [[blod]] med [[nektar]]. Herfra sprang det opp den kortlivede røde blomsten [[Symreslekta|anemone]] som har sitt navn fra vinden som så lett blåser dens [[kronblad]]er av. Myten sier at blodet fra Adonis hver vår farger [[Abraham (elv)|Adoniselven]] i [[Libanon]] rød. (Adoniselven heter i dag Abrahamelven eller [[Nahr Ibrahim]] på [[arabisk]].) Afeka (dagens [[Afqa]]) i [[Libanonfjellene]] er den hellige kilden (som navnet også betyr) der elvevannet strømmer fra en stor [[grotte]] i 200 meter høy klippe. Det er her myten om den [[semittisk]]e gudinnen [[Astarte]] og Adonis hevdes å ha oppstått.<ref>Srarcky, Jean (1946/48): «Récentes découvertes à Palmyre» i: ''Syria'' '''25'''.3/4, s. 335. Forfatteren beskriver et nylig oppdaget oldtidsnavn på en annen kilde fra en grotte, som vannet de syriske [[oase]]ne i Palmyra. Starcky kommenterer det [[gammelarameisk]]e [[rot (ord)|rotordet]] ''nefaq'' («avgang»), og gammelarameisk ''afqâ'' («kanal», «passasje»).</ref>

== Herkomst og fødsel ==
[[Fil:Adonis Mazarin Louvre MR239.jpg|thumb|left|''Adonis'', romersk statue restaurert og fullført av François Duquesnoy, ''[[Louvre]].]]
[[Fil:Nahr Ibrahim, river in Lebanon 2011 - P1060155 r1.jpg|thumb|Nahr Ibrahim, tidligere elva Adonis.]]
Adonis' fødsel er forvirrende for den som krever en enkelt, autoritativ versjon.
Mest kjent er versjonen i [[Ovid]]s ''Metamorfoser'', hvor Adonis var sønn av Myrrha og hennes far Kinyras. Myrrha ble forvandlet til et [[myrra]]tre, og den romerske fødselsgudinnen [[Lucina]] (hennes greske parallell var [[Eileithyia]]) hjalp treet å føde Adonis.<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', X, 298-518</ref>

De patriarkalske grekerne søkte etter en far til guden og fant ham i den [[Libanon|libanesiske]] havnebyen [[Jbeil|Byblos]] og på øya [[Kypros]], noe moderne forskere tolker som den ruten Adonis-myten tok på sin vei til Hellas. [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]<ref>[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]: [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|''Bibliotheca'']], 3.182</ref> betraktet Adonis som sønn av Kinyras på Kypros, og med [[Galateia|Metharme]] som mor. Ifølge Pseudo-Apollodorus skal [[Hesiod]] i et nå ukjent verk ha gjort ham til sønn av Foiniks (far til [[Europa (mytologi)|Europa]]) med den ellers ukjente Alfesiboea (Æfesiboea).<ref>Pseudo-Apollodorus: ''Bibliotheca'', iii.14.4.1.</ref>

På Kypros ble Adonis gradvis til en sønn av Kinyras.<ref name="Atallah">Atallah, W. (1966): ''Adonis dans la littérature et l'art grecs'', Paris</ref> Hesiod gjorde ham etter sigende til en sønn av Foiniks, [[eponym]] til [[Fønikia|fønikerne]], og dermed en figur av fønikisk opphav; Adonis' tilknytning til Kypros er ikke bevitnet før i klassisk tid. Forskeren Atallah mener den senere greske myten om Adonis skildrer en sammensmelting av to uavhengige tradisjoner.<ref name="Atallah"/>

Alternativt hevder beskriver Pseudo-Apollodorus ham som sønn av Kinyras og Metharme. En annen versjon er at Afrodite tvang Myrrha til [[blodskam]] med sin far, Theias, en gresk sagnfigur, skildret som konge av [[Assyria]]. Da Myrrha flyktet fra hans vrede, ble hun forvandlet til et myrratre. Theias skjøt en pil inn i treet, det brast og fødte Adonis. Nok en versjon hevder at et villsvin rev opp treet med sine hoggtenner, et varsel om Adonis' død.

Byen Berytos ([[Beirut]]) i Libanon ble sagt å være oppkalt etter en datter av Adonis og Afrodite, Beroe. Både Dionysos og Poseidon forelsket seg i henne. (I virkeligheten er [[stedsnavn]]et Beirut avledet av [[hebraisk]] ''be'erot'' («brønner»)<ref>[https://www.etymonline.com/word/Beirut «Beirut», ''etymonline.com]</ref> en henvisning til [[grunnvann]]et.) Første historiske referanse til Beirut stammer fra 1300-tallet f.Kr. da den nevnes i [[kileskrift]] i [[Amarnabrevene]] som Biruta.<Ref>[http://www.case.edu/univlib/preserve/Etana/encyl_biblica_l-p/philologus-pildash.pdf «Phoenicia» (PDF), ''Encyclopaedia Biblica'',] Case Western Reserve University</ref>
[[Fil:0 Monument funéraire - Adonis mourant - Museu Gregoriano Etrusco.JPG|thumb|Den døende Adonis, gravmonument fra mellom 250 og 100 f.Kr., Museo Gregoriano Etrusco, Roma.]]
== Kultens opprinnelse ==
Adonis var i stor grad basert på [[Dumuzi]], en gud i [[sumerisk mytologi]], på [[akkadisk]] kalt for Tammuz, der hans semittiske navn betyr «trofast» eller «ekte sønn». Han ble dyrket som en mat- og vegetasjonsgud, også i de senere [[Mesopotamia|mesopotamiske]] statene [[Akkad]], [[Assyria]] og [[Babylonia]]. Det er likevel ikke avdekket noen semittisk myte tilsvarende den greske.<ref>Burkert (1985), s. 177 note 6 bibliografi</ref> Ifølge [[Walter Burkert]]: «Kvinner satt ved gatene og gråt over Dumuzi, eller de ofret [[røkelse]] til [[Baal]] på hustakene og dyrket vakre planter. Dette ses også i Adonis-kulten: en kult forbeholdt kvinner som ble feiret på flate hustak, hvor Adonis-hager ble anlagt ved å kaste ut potteskår med frø for hurtigspirende grønn salat(...)Klimaks er høy klage og gråt over den døde guden.»<ref>Burkert (1985), side 177</ref>

Kvinnene i [[Athen]] plantet «Adonis-hager» med hurtigvoksende [[grønnsak]]er. Adonis-festivalen ble feiret av kvinner ved [[midtsommer]] ved å så [[fennikel]], [[Hagesalat|salat]], [[hvete]] og [[Bygg (korn)|bygg]]. Plantene vokste raskt og visnet tilsvarende raskt, en parallell til Adonis' altfor tidlige død som kvinnene sørget over.<ref>Detienne (1972): ''Les jardins d'Adonis</ref>

Det er omdiskutert når sagnet om Adonis ble tatt opp i gresk kultur. Burkert forslår at Adonis kom samtidig med Afrodite: «I Hellas er Adonis-legendens særlige funksjon å gi en mulighet for uhemmede følelsesutbrudd i kvinnenes sterkt begrensede liv, en kontrast til det strenge livet i ''polis'' og familien med offisielle kvinnefestivaler til ære for Demeter.»<ref>Burkert (1985), side 17</ref>

Adonis ble dyrket i diverse greske [[Mysteriereligion|mysteriekulter]]. Først i [[romersk]] [[Det romerske keiserriket|keisertid]] finnes det skriftlige kilder som nevner at kvinner ble trøstet av en gjenoppstått Adonis.<ref>[[Lukian]]: [https://web.archive.org/web/19990908021859/http://www.geocities.com/SoHo/Lofts/2938/deasyria1.html ''De Dea Syria'', kap. 6]</ref> Poeten Euforion fra [[Khalkis]]<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Euphorion «Euforion», ''1911 Encyclopedia Britannica]</ref> på 200-tallet f.Kr. skrev i sin tekst ''Hyakinthos'' at «bare Kokytos vasket Adonis' sår.»<ref>Bemerket i forbifarten av [[Fotios I av Konstantinopel|Fotios]], ''Bibliotheca'' 190 ([http://www.tertullian.org/fathers/photius_copyright/photius_05bibliotheca.htm oversettelse online]).</ref> Kokytos var i gresk mytologi «jammerens elv» i [[Hades]].
== Kulturelle referanser til gjenfødsel ==
[[Fil:Adonis01.jpg|thumb|left|En reproduksjon fra 1800-tallet av en gresk bronsestatue av Adonis funnet i [[Pompeii]].]]
[[Fil:Auguste Rodin - The Death of Adonis - Walters 27491.jpg|thumb|300px|Adonis' død, statue av [[Auguste Rodin]] (etter 1888).]]
Myten om Adonis' død og gjenfødsel er kjent fra et mangfold av kilder. [[Theokrit fra Syrakus]]' femtende idyll skildrer en praktfull Adonis-fest i [[Alexandria]]. Giambattista Marinis mesterverk ''Adone'' fra 1623 er et langt, sensuelt dikt som utdyper myten, og representerer overgangen i [[italiensk litteratur]] fra [[manierisme]] til [[barokk]]. [[Percy Bysshe Shelley|Shelley]] skrev diktet ''Adonais'' for [[John Keats]], og benyttet myten som en utvidet [[metafor]] for Keats' død.

I [[Arthur Miller]]s [[skuespill]] ''[[En handelsreisendes død]]'' omtaler Willy Loman sine to sønner Biff og Happy som «adoniser», typisk for det idealiserende bildet han har av dem. Av nordiske diktere har blant andre [[Danmark|danske]] Frederik Paludan-Müller (1809-76)<ref>«Frederik Paludan-Müller» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 30. mai 2025 fra [https://snl.no/Frederik_Paludan-M%C3%BCller]</ref> i sitt siste arbeid, ''Adonis'' fra [[1874]], behandlet myten.

Slike hentydninger har fortsatt fram til denne dag. Adonis eller Adunis, en [[arabisk]] transkripsjon av det samme navnet, أدونيس, er forfatternavnet til en kjent syrisk poet, [[Ali Ahmad Said Asbar]], nominert til [[nobelprisen i litteratur]] flere ganger. Hans valg av forfatternavn refererer særlig til gjenfødselsmyten som var et viktig tema på midten av [[1900-tallet]] i arabisk poesi, fremst blant tilhengerne av «frie vers» (الشعر الحر) som ble grunnlagt av den irakiske poeten Badr Shakir al-Sayyab. Adunis har benyttet myten i mange var sine dikt, eksempelvis «Wave I» i sin bok ''Start of the Body, End of the Sea'' (Saqi, 2002), med en fullstendig gjenfortelling av gudens fødsel.

I moderne språkbruk brukes betegnelsen «Adonis» som en [[allusjon]] for en billedskjønn ung mann. Skikkelsens legendariske sjarm og tiltrekningskraft beskrives i ''Sarrasine'', en kortroman av [[Honoré de Balzac]] fra [[1830]], om en ugjengjeldt forelskelse som hovedpersonen gjennomlever. Oppfatningen av skjønnhet og tiltrekningskraft er opphav til [[psykoanalyse]]ns betegnelse «[[Megareksi|Adonis-kompleks]]», en besettelse hvor fysisk og ungdommelig utseende for enhver pris må bevares og forbedres inntil det sykelige.

I [[dagligtale|moderne språkbruk]] brukes betegnelsen «Adonis» også som allusjon for en svært vakker og tiltrekkende - og kanskje selvopptatt forfengelig - unggutt.<ref>[https://ordnet.dk/ods/ordbog?query=adonis «adonis», ''ordnet.dk]</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Burkert, Walter (1985): ''Greek religion'', «Foreign gods», side 176f
* Detienne, Marcel (1972): ''Les jardins d'Adonis'', oversatt av Janet Lloyd, 1977. ''The Gardens of Adonis'', Harvester Press.
* [[Károly Kerényi|Kerenyi, Karl]] (1951): ''The Gods of the Greeks'', side 75–76.
* [[Jean-Pierre Thiollet|J-P. Thiollet]] (2005): ''Je m'appelle Byblos'', side 71-80.
* [https://web.archive.org/web/19990908021859/http://www.geocities.com/SoHo/Lofts/2938/deasyria1.html De Dea Syria by Lucian of Samosata]

== Eksterne lenker ==
* [http://www.phoenician.org/adonis_legend.htm «Adonis Legend»], ''Phoenician.org''
* [http://www.pantheon.org/articles/a/adonis.html «Adonis»] av Morgan Upright, ''Encyclopedia Mythica''
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Greske guder]]
[[Kategori:Liv-død-gjenfødelsesguder]]
[[Kategori:Fønikiske guddommer]]

Adonis - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>Avilena: WPCleaner v2.05 - Fixed using Wikipedia:WikiProject Check Wikipedia (Feil hakeparantes i slutten av lenke)