Redigerer Zoë Porfyrogenita

{{Infoboks østromersk keiser}}

'''Zoë Porfyrogenita''' (gresk: Ζωή, ''zoi'' som betyr «''liv''»), født ca. 978, død juni 1050, regjerte som [[Østromerriket|bysantinsk keiser]] sammen med sin søster [[Teodora]] fra 19. april til 11. juni 1042. Hun satt også på tronen sammen flere medkeisere fra [[Romanos III]] i 1028 og til hun døde i 1050 mens hun var gift med [[Konstantin IX]].

== Tidlig liv 978 - 1028 ==
Zoë var en av de få bysantinske keiserinner som var en ''Porfyrogenita'', det vil si at hun var født i det ''lilla rommet'' i keiserpalasset som ektefødt barn av en regjerende keiser. Hun var andre datter av [[Konstantin VIII]] og Helena, datter av Alypius<ref name="Kazhdan, s. 503">Kazhdan, s. 503</ref>. Hennes far var blitt medkeiser i 962 og enekeiser i 1025 etter broren [[Basileios II]]’s død<ref>Canduci, s. 252</ref>. Hans regjeringstid som enekeiser varte mindre enn tre år, fra 15. desember 1025 til 15. november 1028.<ref name="Kazhdan, s. 503"/>

Som en ektefødt keiserlig prinsesse, en porfyrogenita, ble hun ansett som en mulig brud for den [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske]] keiser, [[Otto III av Det tysk-romerske rike|Otto III]] i 996<ref>Norwich, s. 236</ref> som ledd i keiserhusenes plan eller ønske om å forene de to romerske rikene igjen. En delegasjon fra den tysk-romerske keiser i 1001, ledet av [[Arnulf II (erkebiskop av Milano)]] fikk i oppgave å velge en brud til Otto III blant Konstantins tre døtre. Den eldste, Eudocia var vansiret av kopper, mens den yngste, Theodora, var en svært ordinær jente. Arnulf valgte derfor den attraktive 23-åringen Zoë, noe hennes onkel, keiser Basileios II aksepterte<ref>Norwich, s. 237-238</ref>. I januar 1002 ble hun ledsaget av Arnulf tilbake til Italia, men da skipet nådde [[Bari]] i [[Italia]] mottok de beskjeden om at Otto III var død. Zoë vendte derfor tilbake til Konstantinopel <ref>Norwich, s. 259</ref>. En ny mulighet oppsto i 1028, da en utsending fra det vestromerske riket kom til Konstantinopel med et forslag til et keiserlig ekteskap. Konstantin VIII og den da femti år gamle Zoë avviste ideen da det kom for dagen at den påtenkte brudgommen [[Henrik III av Det tysk-romerske rike]], sønnen til keiser [[Konrad II av Det tysk-romerske rike|Konrad II]], bare var ti år gammel.

For å forhindre at andre menn skulle skaffe seg makt i keiserhuset nektet Basileios II sine nieser å gifte seg med bysantinske aristokrater helt til han døde<ref>Garland, ''Zoe Porphyrogenita''</ref>. Zoë levde derfor et avsondret liv i keiserpalassets kvinneavdeling<ref name="Norwich, s. 247">Norwich, s. 247</ref> helt til etter at Basileios II hadde dødd barnløs og faren heller ikke etterlot seg noen sønner. Hun kom da plutselig inn i politikkens sentrum<ref name="Canduci, s. 267">Canduci, s. 267</ref>. Den første potensielle gemal for Zoë var den tidligere hertug (dux) av [[Antiokia]], Konstantin Dalassenos, men han ble satt til side for [[Romanos III|Romanos Argyros]], prefekten i Konstantinopel som også var hennes firmenning<ref name="Norwich, s. 248">Norwich, s. 248</ref>. De giftet seg den 10. november 1028 i keiserpalassets kapell, og den 12. november tok de sete på keisertronen.

== Fra Romanos III til Mikael V: 1028-1042 ==
Zoë tilbrakte flere år sammen søsteren Theodora i keiserpalasset og kom etter hvert til å hate sin søster. Hun hadde aldri tilgitt henne at hun var farens førstevalg til å gifte seg med Romanos<ref>Canduci, s. 269</ref> og hun overtalte Romanos tiil å utnevne en av sine menn til å spionere på Theodora<ref>Finlay, s. 469</ref>. Kort tid etter ble Theodora anklaget for å ha planlagt en konspirasjon mot keiseren, først sammen med [[Presian II av Bulgaria]], deretter med [[Konstantin Diogenes]], en administrativ leder i byen [[Sirmium]] i det nåværende [[Serbia]], i 1031<ref>Kazhdan, s. 627</ref>. Theodora ble tvangssendt i kloster og måtte avlegge nonneløftet.

Zoë var svært opptatt av at det makedonske dynastiet skulle bringes videre, og som nygift femtiåring prøvde hun desperat alle metoder for å bli gravid. Dette førte etterhvert til et svært anstrengt forhold i ekteskapet. Romanos begrenset fruens utgifter, men tolererte hennes mange affærer for å få barn<ref name="Norwich, s. 248"/>. Zoë tok en av sine hoffmenn, [[Mikael IV Paflagonieren]] til elsker og ryktet spredte seg om at hun ønsket å gjøre ham til keiser. Den 11. april 1034 ble keiser Romanos III funnet død i sitt bad, og det ble spekulert i om han var blitt forgiftet av Zoë og Mikael og så kvalt eller druknet<ref name="Kazhdan, s. 2228">Kazhdan, s. 2228</ref>. Ryktet ble ikke svekket av at Zoë og Mikael giftet seg samme dag som Romanos døde. Mikael regjerte som keiser Mikael IV til sin død i 1041.

Zoë trodde Mikael skulle bli en mer hengiven ektemann enn Romanos hadde vært, men hun tok feil. Mikael overlot mye av makten til sin bror, evnukken [[Johannes Orfanotrofos]], og Zoë ble nokså utmanøvrert<ref>Finlay, s. 480</ref>. Zoë ble igjen innelukket i palassets kvinneavdeling og holdt under bevoktning, men Mikaels besøk ble mer og mer sjeldne<ref name="Canduci, s. 267"/>. Zoë prøvde på et kupp mot keiseren i 1037 eller 1038, men det mislyktes<ref name="Garland, Zoë Porfyrogenita">Garland, Zoë Porfyrogenita</ref>.

 [[Image:GoldHistamenonZoeAndTheodora1042.jpg|thumb|Gull-histamenon med avbildning av Zoë og Theodora, 1042]]

I 1042 var det åpenbart at keiser Mikael IV var døende. Hans bror, Johannes evnukken, som var ivrig etter å beholde makten, tvang Zoë til å adoptere [[Mikael V|Mikael Kalafates]] som var sønn av Mikael IV’s (og Johannes’) søster<ref name="Kazhdan, s. 2228"/>. Den 10. desember 1041 døde Mikael IV. Hans nevø ble straks kronet som keiser Mikael V. Den unge Mikael kom raskt på kant med Johannes evnukken og forviste ham til klosteret i Monobatae. Han ble senere blindet og deportert til øya [[Lesbos]] hvor han døde i mai 1043. Zoë ble sendt til klosteret i [[Büyükada]], den største av [[Prinseøyene]] i [[Marmarahavet]] etter å ha blitt beskyld for å ha planlagt drap på keiseren<ref>Norwich, s. 245</ref>. Forvisningen av den legitime arvingen til det makedonske dynastiet førte imidlertid til et folkelig opprør i Konstantinopel. Mikael prøvde å beholde makten ved å hente Zoë tilbake til Konstantinopel, men den 19. april 1042 ble han avsatt og Zoë ble gjeninnsatt som keiserinne. Opprørerne krevde også at hennes søster Theodora ble innsatt som medkeiserinne, og hun ble hentet tilbake fra klosteret Petrion og kronet. Etter kroningen stormet opprørerne keiserpalasset og tvang Mikael V til å flykte til et kloster<ref>Norwich, s. 246</ref>.

== Regjeringstiden sammen Theodora og Konstantin IX: 1042-1050 ==
Zoë grep makten umiddelbart og prøvde å sende Theodora tilbake til klosteret, men Senatet krevde at de to søstrene skulle regjere sammen<ref name="Finlay, s. 497">Finlay, s. 497</ref>. Deres første utfordring var å ta stilling til Mikael V’s skjebne. Zoë ønsket å tilgi og løslate ham, men den sterkere Theodora var bestemt på at han skulle straffes. Hun garanterte ham først sin sikkerhet, før hun blindet ham og sendte ham i kloster<ref name="Norwich, s. 247"/>. Selve blindingen ble etter all sannsynlighet utført av keiserens skandinaviske [[væring]]garde under ledelse av den senere norske konge [[Harald Hardråde]]<ref>[[Snorre Sturlason]], [[Harald Hardrådes saga]], kap. 14, Gyldendal, 1979, s. 490</ref>. Haralds hird[[skald]] [[Tjodolv Arnorsson]] skrev dette om episoden:

{|
|
:''Ut lot krigerhøvding''
:''begge øyne stikke''
:''på Grekenlands stolkonge''
:''Stridens tid var inne''
:''Egdefyrsten merket''
:''østpå djerve kongen''
:''med et grusomt lyte.''
:''Leit det gikk med kongen.''<ref>Tjodolv Arnorsson, Seksstevja ([[dråpa]] om Harald Hardråde), vers 5,</ref>
|
|}

Av søstrene ble Theodora sagt å være den drivende kraft i administrasjonen, mens Zoë i navnet var den ledende. Den samtidige historikeren Michael Psellus hevdet at deres felles regjeringstid var mislykket, mens [[Johannes Skylitzes]] mente de oppfylte sine plikter godt<ref name="Norwich, s. 248"/>.

Selv om Theodora og Zoë møtte opp sammen på møter i Senatet og når de opptrådte offentlig ellers, var det klart at deres felles regjeringstid var underlagt betydelig press. Zoë var fortsatt sjalu på Theodora og hadde ikke noe ønske om å administrere imperiet, men hun ville ikke tillate Theodora å drive offentlig virksomhet alene. Regjeringen delte seg etter hvert i to leirer som støttet hver sin søster<ref name="Norwich, s. 248"/>. Zoë ønsket etter noen måneder å skaffe seg en ny ektemann, sin tredje<ref>I henhold til den [[ortodokse kirke]]s regler var det egentlig forbudt for enker å gifte seg på nytt, og tredje ekteskap var det absolutt siste.</ref>, for å redusere Theodoras politiske innflytelse<ref name="Finlay, s. 497"/>.

Zoë tenkte først på Konstantin Dalassenos som hadde blitt foreslått av hennes far tilbake i 1028, men han viste forakt for keiserinnen og ble forkastet. I Harald Hardrådes saga hevder Snorre at Harald, som da ledet væringgarden, hadde fridd til Zoës brordatter Maria, men at Zoë hadde sagt nei. Det ble da sagt at dette var fordi Zoë selv ønsket å gifte seg med Harald<ref>Harald Hardrådes saga, kap 13, s 489</ref>. Dette giftermålet ble det imidlertid ikke noe av.

Hennes neste valg var Konstantin Atroklines, en gift mann i administrasjonen som det også gikk rykter om at hun hadde hatt en affære med mens hun var gift med Romanos III<ref name="Kahzdan, s. 2228">Kahzdan, s. 2228</ref>. Denne Konstantin døde under uklare omstendigheter noen dager før bryllupet skulle finne sted, muligens forgiftet av sin daværende kone.

Zoë bestemte seg så for den kjekke [[Konstantin IX|Konstantin Monomakos]], en annen tidligere flamme<ref name="Kahzdan, s. 2228"/>. De to ble gift den 11. juni 1042 uten deltakelse av [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|patriarken]] [[Alexios I av Konstantinopel]] som nektet å forrette under et tredje ekteskap. Dagen etter ble Konstantin formelt utropt til keiser Konstantin IX sammen med Zoë og Theodora.

Den styrtrike og sjarmerende Konstantin hadde såpass med selvtillit at han tillot seg å ta med seg sin elskerinne Maria Sklerina til keiserpalasset<ref>Finlay, s. 501</ref>, noe Zoë tilsynelatende ikke motsatte seg. Sklerina mottok også den honorære tittelen "Augusta", en tittel som ellers bare tilfalt keiserens ektefeller. Hun fikk rang etter Zoë og Theodora og gikk bak dem i offisielle prosesjoner og seremonier<ref name="Garland, Zoë Porfyrogenita"/>.

Befolkningen så på Konstantins favoriseing av elskerinnen som en ren skandale, og ryktene begynte å spre seg om at Maria Skleraina planla å drepe både Zoë og søsteren Theodora<ref>Norwich, s. 249</ref>. Dette førte til et folkelig opprør i Konstantinopel hvor mobben var nære på å antaste Konstantin under en religiøs prosesjon. Situasjonen roet seg da Zoë og Theodora viste seg på en balkong og forsikret om at det ikke var noen fare for deres liv<ref>Finlay, s. 503</ref>.

Zoë var femti år da hun giftet seg første gang, men til tross for sin alder, giftet hun seg to ganger til. Ironisk nok var den dyktigste av hennes ektemenn den som var dårligst forberedt på å bli keiser, nemlig Mikael IV. Det sies at hun var utrolig vakker, og Michael Psellos kommenterte i sin nær samtidige historiekrønike "Chronographia" at "hver del av hennes var fast og i god stand"<ref>Sherrard, Philip, ''Byzantium'', Time-Life Books (1966), s. 79</ref>. Hun var klar over sin egen sjarm og ønsket å beholde og bruke den så lenge som mulig. På typisk bysantinsk vis fikk hun mange rom i sine keiserinnekamre omgjort til laboratorier for utarbeidelse av hemmelige salver, og hun var i stand til å holde ansiktet fri for rynker til hun var seksti år<ref>Garland, "Zoë Porphyrogenita"</ref>.

== Referanser ==
<references/>

== Kilder ==
=== Primærkilder ===
* Mikael Psellus, ''Chronographia''
* Johannes Stylitzes, ''A Synopsis of Byzantine History 811 – 1057'', Cambridge University Press, 2010

=== Sekundærlitteratur ===
* John Julius Norwich, ''Bysants’ historie'', Pax Forlag A/S, 1997
* ''The Oxford Dictionary of Byzantium'', Oxford University Press, 1991
* Warren Treadgold, ''A History of the Byzantine State and Society'', Stanford University Press, 1997
* George Finlay, (1856), ''History of the Byzantine Empire from DCCXVI to MLVII'', 2nd Edition, Published by W. Blackwood
* Timothy E. Gregory, ''A History of Byzantium'', Blackwell Publishing, 2005, ISBN 0-631-23512-4
* The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991 
* [http://www.roman-emperors.org/zoep.htm Garland, Lynda. "Zoe Porphyrogenita (wife of Romanus III, Constantine IX, and Michael IV)", ''De Imperatoribus Romanis''] (2006)

{{Østromersk keiser|Forgjenger=[[Konstantin VIII]]|Etterfølger=[[Konstantin IX]] og [[Theodora Porfyrogenita]]|Dynasti=Makedonske dynasti|Startår=1028|Sluttår=1050|}}
{{Bysantinske keisere}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Østromerske keisere]]
[[Kategori:Makedonske dynasti]]
[[Kategori:Fødsler i 978]]
[[Kategori:Dødsfall i 1050]]