Redigerer
Yasir Arafat
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
{{Infoboks person med verv | nummer = | verv = [[President i Den palestinske selvstyremyndigheten]] | periode = 5. juli 1994 – 11. november 2004 | forgjenger = | etterfølger = [[Mahmoud Abbas]] }} {{Nobelpristaker|type=Nobels fredspris|år=[[1994]]}} '''Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Kidwa al-Husseini''' ([[arabisk]]:{{Ar|محمد عبد الرحمن عبد الرؤوف عرفات القدوة الحسيني}}), kjent som '''Yasir Arafat''' og med dekknavnet '''Abu Ammar''', (1929–2004)<ref>Arafat hevdet selv at han ble født den [[4. august]] 1929, men etter at hans fødselsattest ble funnet i Kairo ble det slått fast at hans virkelige fødselsdato er 24. august 1929.<br /> {{Kilde www |url= http://www.dagogtid.no/arkiv/2002/17/midtausten.html |tittel= Autoritære Arafat |besøksdato= 27. april 2008 |forfatter= Noralv Pedersen |forfatter_url= |medforfattere= |utgivelsesdato= |format= |verk= |utgiver= Dag og Tid |sider= |språk= |doi= |arkiv_url= |arkivdato= |sitat= }}</ref> var en [[Palestinere|palestinsk]] leder. Han var [[Formann i Palestinas frigjøringsorganisasjon|formann]] i [[Palestinas frigjøringsorganisasjon]] (PLO) og [[President i den palestinske selvstyremyndigheten|president]] i [[Den palestinske selvstyremyndigheten]],<ref>Noen kilder bruker tittelen ''formann'' fremfor ''president''; det [[arabisk]]e ordet for begge titlene er det samme. Se [[President i den palestinske selvstyremyndigheten]] for mer informasjon.</ref> og kjempet utrettelig mot den [[israel]]ske stat og for palestinsk selvråderett. Han brukte mye av sitt liv på å lede det sekulære, politiske partiet [[Fatah]], som han dannet i 1959.<ref name="FatahF"> {{Kilde bok | forfatter= [[Said Aburish]] | utgivelsesår= 1998 | tittel= From Defender to Dictator | utgivelsessted=New York | forlag=Bloomsbury Publishing | side=33–67 | isbn=1-58234-049-8 | kommentar=Aburish skriver at datoen for opprettelsen av Fatah er uviss, men hevder i 1959 at den ble avslørt i organisasjonens magasin.<br /> Zeev Schiff, Raphael Rothstein (1972). ''Fedayeen; Guerillas Against Israel''. McKay, s.58; Schiff and Rothstein hevder at Fatah ble dannet i 1959.<br /> [[Salah Khalaf]] og [[Khalil Wazir|Khalil al-Wazir]] hevder at Fatahs første, formelle møte var i oktober 1959. Se Anat N.Kurz (2005) ''Fatah and the Politics of Violence: The Institutionalization of a Popular Struggle''. Brighton, Portland: Sussex Academic Press (Jaffee Centre for Strategic Studies), s.29-30 }} </ref> Arafat var opprinnelig imot Israels eksistens, men modifiserte sin posisjon i 1988 da han aksepterte [[Sikkerhetsrådets resolusjon 242|resolusjon 242 fra FNs sikkerhetsråd]]. Arafat og hans bevegelse opererte fra flere arabiske land. På slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet kjempet Fatah mot [[Jordan]], i det som skulle bli en kortvarig konflikt. Arafat og Fatah ble presset ut av Jordan og inn i [[Libanon]], hvor de var mål for Israels invasjoner i 1978 og 1982. Flertallet av det palestinske folket, uavhengig av [[Politiske ideologier|politisk ideologi]] eller fraksjon, anså ham for å være en [[frihetskjemper]] og [[martyr]] som symboliserte deres nasjonale ønsker. Mange israelere så derimot Arafat som en [[Terrorisme|terrorist]] på grunn av de mange angrepene hans gruppe begikk mot sivile.<ref name="Washington">{{Cite news |title=A Dreamer Who Forced His Cause Onto World Stage |url=http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/articles/A41509-2004Nov10.html |first=Lee |last=Hockstader |work=Washington Post Foreign Service |publisher=The Washington Post Company |date=11. november 2004 |accessdate=31. oktober 2007}}</ref> Senere i karrieren deltok Arafat i en rekke forhandlinger med de israelske myndighetene, med sikte på å gjøre slutt på den flere tiår lange konflikten mellom Israel og PLO. Forhandlingene inkluderte [[Madridkonferansen i 1991|Madridkonferansen]] i 1991, [[Oslo-avtalen]] i 1993 og [[Camp David-forhandlingene 2000|Camp David-forhandlingene]] i 2000. Hans politiske rivaler, inkludert [[Islamisme|islamister]] og flere [[Avvisningsfronten|venstreorienterte]] PLO-medlemmer, anklaget ham ofte for å være [[Korrupsjon|korrupt]] eller for å være underdanig i sine forhandlinger, og i sine avtaler med de israelske myndighetene. I 1994 mottok Arafat [[Nobels fredspris]] sammen med [[Yitzhak Rabin]] og [[Shimon Peres]] for sine forhandlinger i Oslo. På denne tiden kom [[Hamas]] og andre [[paramilitær]]e organisasjoner til makten og undergravde autoriteten som Fatah og Arafat hadde gjort krav på. Sent i 2004, etter å ha vært innesperret i sitt hovedkvarter i [[Ramallah]] i over to år av den israelske armeen, ble Arafat syk og falt i [[koma]]. Arafat døde den 11. november 2004, i en alder av 75 år. Dødsfallet skapte stor sorg blant det palestinske folket, og det ble spekulert hyppig i media om potensielle dødsårsaker. Den eksakte dødsårsaken er fortsatt ukjent, og selv om legene snakket om [[idiopatisk trombocytopenisk purpura]] og [[skrumplever]], ble det ikke foretatt noen [[obduksjon]]. == Tidlig liv == === Fødsel og barndom === Arafat ble født i [[Kairo]] av [[Palestinere|palestinske]] foreldre.<ref name="Birth">Ikke sikkert; omdiskutert; de fleste kilder, inkludert Tony Walker, Andrew Gowers, Alan Hart og [[Said Aburish]], oppgir Kairo som Arafats fødested, mens andre oppgir hans fødested som Jerusalem, så vel som Gaza. Se [http://nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1994/arafat-bio.html her] og [http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/890161.stm her] for mer informasjon. Noen tror også at Jerusalem som fødested kanskje kan ha vært et lite kjent rykte startet av [[KGB]].[http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/biography/arafat.html].</ref><ref>Johnston, Elgin H., and Jerold C. Mathews. ''A History of Palestine 1900-1950'', s. 1063. Addison-Wesley, Sydney, Australia, 1978. ISBN 978-0-321-00682-0</ref> Hans far, Abdel Raouf al-Kidwa al-Husseini, var fra [[Gaza (by)|Gaza]]; Yasirs farmor var fra [[Egypt]]. Arafats far jobbet som tekstilhandler i Kairos flerkulturelle distrikt, Sakanini. Yasir var den nest yngste av syv barn og var, (sammen med sin yngre bror [[Fathi Arafat|Fathi]]), det eneste avkommet som ble født i Kairo. Hans mor, Zahwa Abul Saoud, døde av en nyresykdom i 1933, da Arafat var fire år gammel.<ref name="The Making of a Palestinian">{{Kilde bok | forfatter= [[Said Aburish]] | redaktør= | utgivelsesår= 1998 | artikkel= | tittel= From Defender to Dictator | bind= | utgave= | utgivelsessted=New York | forlag=Bloomsbury Publishing | side=7–32 | isbn=1-58234-049-8 | id= | kommentar= | url= }}</ref> Arafats første tilknytning til [[Jerusalem]] ble etablert da hans far, som ikke var i stand til å oppdra syv barn på egen hånd, sendte ham og hans bror Fathi til deres mors familie i [[det marokkanske kvarter]] i [[Gamlebyen (Jerusalem)|Gamlebyen]]. De bodde der med sin onkel, Selim Abul Saoud, i fire år. I 1937 kalte faren dem tilbake for at de skulle bli tatt hånd om av deres eldre søster, Inam. Arafat fikk et stadig dårligere forhold til sin far. Da faren døde i 1952, unnlot Arafat å møte opp i begravelsen. Han besøkte heller ikke farens grav før han returnerte til Gaza.<ref name="The Making of a Palestinian" /> === Utdannelse og den arabisk-israelske krig i 1948 === I 1944 begynte Arafat studier ved [[Universitetet i Kairo|Kong Fuad Is Universitet]] og tok avgangseksamen i 1950. Han hevdet senere å ha søkt bedre forståelse for [[jødedom]]men og [[sionisme]]n ved å delta i diskusjoner med [[jøder]] og ved å lese publikasjoner av [[Theodor Herzl]] og andre fremtredende sionister.<ref>{{Kilde www |tittel=Yasser Arafat: Homeland a dream for Palestinian Authority Chief |url=http://cnnstudentnews.cnn.com/fyi/school.tools/profiles/Yasser.Arafat/student.storypage.html |verk=CNN News |utgiver=Cable News Network |besøksdato=2007-09-15 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070313094525/http://cnnstudentnews.cnn.com/fyi/school.tools/profiles/Yasser.Arafat/student.storypage.html |arkivdato=2007-03-13 }}</ref> Samtidig utviklet hans interesse for [[arabisk nasjonalisme]] seg, og han begynte å anskaffe våpen som skulle smugles inn i det daværende [[Palestinamandatet]], for å brukes av [[Irregulært militærvesen|irregulære]] styrker i [[den høyere arabiske komité]] og milits i [[den hellige krigs armé]].<ref>{{Kilde bok |forfatter=Dany Rubenstein |tittel=The Mystery of Arafat |år=1995 |forlag=Steerforth Press |side=38 |utgivelsessted=New York |isbn=1883642108 }}</ref> Under [[den arabisk-israelske krig i 1948]] forlot Arafat universitetet og planla å slutte seg til de arabiske styrkene i [[Palestina]], i likhet med andre arabere, for å slåss mot [[Haganah|israelske styrker]]. I stedet for å slutte seg til den [[Palestinsk fedayeen|palestinske fedayeen]], sloss Arafat sammen med [[Det muslimske brorskapet]], selv om han ikke ble offisielt medlem av organisasjonen. Arafat kjempet i Gaza-området (som var hovedslagmarken for egyptiske styrker under hele konflikten). Tidlig i 1949 ebbet krigen ut, i Israels favør, og Arafat dro tilbake til Kairo grunnet mangel på forsyninger.<ref name="The Making of a Palestinian" /> Da Arafat returnerte til universitetet, begynte han å studere [[byggeteknikk]] og var president for [[Den Palestinske Studentunion]] (GUPS) fra 1952 til 1956. I sine første år som president for unionen, ble universitetet omdøpt til Universitetet i Kairo etter at et kupp anført av bevegelsen «[[de frie offiserer]]» hadde styrtet [[Faruk I av Egypt|Kong Faruk I]] fra tronen. På dette tidspunktet hadde Arafat tatt avgangseksamen med [[bachelorgrad]] i byggeteknikk for å bli bygningsingeniør, og han ble innkalt til tjeneste for å kjempe med egyptiske styrker under [[Suezkrisen]]. Han deltok likevel ikke i krigføringen.<ref name="The Making of a Palestinian" /> Senere samme året, på en konferanse i [[Praha]], kledde han seg i et helhvitt [[palestinaskjerf]] – forskjellig fra det rutete som han senere tok i bruk i [[Kuwait]], som ble hans kjennemerke.<ref>{{Kilde bok |forfatter=[[Said Aburish]] |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |forlag=Bloomsbury Publishing |side=46 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> === Navn === Arafats opprinnelige, fulle navn var Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Kidwa al-Husseini. Mohammed Abdel Rahman var hans fornavn; Abdel Raouf var farens navn og Arafat var bestefarens. [[Kidwa|Al-Kidwa]] var navnet på hans familie og al-Husseini var klanen som al-Kidwaene tilhørte. Det bør bemerkes at Arafats klan, al-Husseini, var basert i Gaza og ikke er den samme som den velkjente [[al-Husseini]]-klanen fra Jerusalem - men hans mor stammer fra den klanen, fra mufti Mustafa al-Husseini (d. 1868).<ref>{{Kilde bok|tittel=Icon of Evil: Hitler's Mufti and the Rise of Radical Islam|etternavn=Dalin|fornavn=David G,|utgiver=Random House|år=2008|isbn=978-1-4000-6653-7|utgivelsessted=New York|sider=82|kapittel=5}}</ref> Siden Arafat ble oppdratt i Kairo, var det vanlig å følge tradisjonen med å unnlate navnene Mohammed eller Ahmad fra fornavnet; kjente egyptere som [[Anwar Sadat]] og [[Hosni Mubarak]] fulgte denne praksisen. Arafat sløyfet i tillegg Abdel Rahman og Abdel Raouf fra navnet sitt. På begynnelsen av 1950-tallet tok han navnet Yasir, og i starten på sin karriere som [[Geriljakrig|geriljasoldat]] tok han krigernavnet Abu Ammar. Begge navnene er relatert til [[Ammar ibn Yasir]], en av [[Muhammed]]s første [[Sahaba|følgesvenner]]. Han kvittet seg med mesteparten av sine andre navn, men beholdt Arafat på grunn av dets [[Arafatberget|viktige posisjon i Islam]].<ref name="The Making of a Palestinian" /> == Fatahs fremvekst == === Dannelsen av Fatah === Som et resultat av [[Suezkrisen]] i 1956 tillot den egyptiske presidenten [[Gamal Abdel Nasser]], en av lederne i «De frie offiserer», at [[UNEF I]] etablerte seg på [[Sinaihalvøya]] og [[Gazastripen]]. Dette førte til at alle geriljatropper eller «[[Palestinsk fedayeen|fedayeenere]]» ble fordrevet derfra, også Arafat. Arafat forsøkte tidlig å skaffe seg [[visum]] til [[Canada]] og senere til [[Saudi-Arabia]], men fikk avslag på begge søknadene.<ref name="The Making of a Palestinian31">{{Kilde bok | forfatter=Said Aburish |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |forlag=Bloomsbury Publishing |side=31–32 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref><ref>{{Kilde bok |forfatter=Alan Hart |tittel=Arafat |utgivelsesår=1994 |forlag=Sidgwick & Jackson |side=99 |isbn=978-0-283-06220-9 }}</ref> I 1957 søkte han visum til [[Kuwait]] (på den tiden et [[Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland|britisk]] protektorat) og fikk søknaden godkjent, basert på hans arbeid innen byggeteknikk. I Kuwait møtte han to palestinske venner fra Universitetet i Kairo, [[Salah Khalaf]] (''Abu Iyad'') og [[Khalil Wazir]] (''Abu Jihad''), som begge var åpne medlemmer av [[Det muslimske brorskapet|Det muslimske brorskapet i Egypt]]. Sammen fungerte de som Arafats høyre hånd i hans fremtidige, politiske engasjement.<ref> {{Kilde www |tittel=Biography of Khalil Wazir (Abu Jihad) |url=http://www.palestineremembered.com/al-Ramla/al-Ramla/Story175.html |verk=Encyclopedia of the Palestinians |utgiver=Facts on File; 1. utgave |dato=12. november 2000 |besøksdato=17. juli 2007 |forfatter=Mattar, Phillip |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060821202540/http://www.palestineremembered.com/al-Ramla/al-Ramla/Story175.html |arkivdato=2006-08-21 |url-status=død }} </ref> I 1960 fikk Arafat hjelp av Abu Iyad til å få midlertidig jobb som lærer.<ref name="Fatah and Road to 1967">{{Kilde bok |forfatter=Said Aburish |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |forlag=Bloomsbury Publishing |side=33–67 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> [[Fil:Flag of Palestine.svg|thumb|[[Palestinas flagg]], tatt i bruk av [[Palestinas frigjøringsorganisasjon]] fra den ble dannet i 1964]] Arafat utviklet stadig nye vennskap med andre palestinske flyktninger (noen var bekjente fra tiden i Kairo), og de etablerte gradvis gruppen som senere fikk navnet [[Fatah]]. Datoen for dannelsen av Fatah er ikke kjent. I 1959 fikk gruppen derimot promotert sin eksistens i et nasjonalistisk, palestinsk tidsskrift, ''Filastununa Nida al-Hayat'' («Vårt Palestina, livets kall»), som ble skrevet og redigert av Abu Jihad.<ref name="FatahF" /> FaTaH er et omvendt [[akronym]] av det arabiske navnet ''Harakat al-Tahrir al-Watani al-Filastini'' som kan oversettes med «Den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen».<ref name="Fatah and Road to 1967" /><ref>{{Kilde bok |forfatter=Hassan Khalil Hussein |tittel=Abu Iyad, Unknown Pages of his Life |side=64 |utgivelsesår= }}</ref> Ordet Fatah ble også brukt i tidlig [[Kalif|islamsk]] tid for å referere til «erobring».<ref name="Fatah and Road to 1967" /> Fatah dedikerte sitt arbeid til frigjøringen av Palestina gjennom væpnet strid, startet av palestinerne selv. Dette skilte dem fra andre palestinske, politiske organisasjoner og geriljagrupper, som hovedsakelig hadde sterk tro på en samlet, arabisk respons.<ref name="Fatah and Road to 1967" /><ref>{{Kilde bok |forfatter=John K. Cooley |tittel=Green March, Black September |utgivelsesår=1973 |forlag=Frank Crass & Co. |side=100 |isbn=0-7146-2987-1 }}</ref> Arafats organisasjon bandt seg aldri til ideologien til de store, arabiske, nasjonale myndighetene på den tiden, mens andre, palestinske fraksjoner ble dominert av Egypt, [[Irak]], Saudi-Arabia, [[Syria]] og andre.<ref>{{Kilde bok |forfatter=Bassam Abu Sharif og Uzi Mahmaini |tittel=Tried by Fire |utgivelsesår=1996 |forlag=Time Warner Paperbacks |side=33 |isbn=0751516368 }}</ref> Arafat nektet på generell basis å akseptere donasjoner til organisasjonen fra store arabiske land. Dette var i samsvar med hans ideologi, og et forsøk på å holde seg uavhengig av dem. Samtidig ønsket han ikke å distansere seg helt og søkte deres støtte ved å unngå allianser med grupper tilknyttet andre ideologier. I Kuwait jobbet Arafat mye for å etablere et fundament for Fatahs fremtidige finanser. Dette gjorde han ved å ta imot bidrag fra de mange velstående palestinerne som jobbet der og i andre [[De arabiske gulfstater|gulfstater]] som [[Qatar]], (hvor han møtte [[Mahmoud Abbas]] i 1961).<ref>{{Kilde bok |forfatter=Andrew Gowers og Tony Walker |tittel=Behind the Myth: Yasser Arafat and the Palestinian Revolution |utgivelsesår=1991 |forlag=Interlink Pub Group Inc |side=65 |isbn=0940793865}}</ref> Bidragsyterne var i hovedsak forretningsmenn og oljearbeidere, og de bidro med kraftig økonomisk støtte til organisasjonen. Arafat gjorde dette også i andre arabiske land, blant annet i [[Libya]] og Syria.<ref name="Fatah and Road to 1967" /> I perioden 1962–1966 innvandret Arafat og hans nærmeste venner til Syria – et land med grense til Israel – som nylig hadde gått ut av en [[Forente arabiske republikk|union med Nassers Egypt]]. I Syria var han i stand til å rekruttere medlemmer i større grad, og omsider bygge opp til væpnet kamp mot Israel. Før dette hadde Fatah hatt omtrent 300 medlemmer og ingen soldater.<ref name="Fatah and Road to 1967" /> Fatahs slagkraft økte gradvis etter Arafats avgjørelse om å tilby langt høyere lønninger til medlemmer av [[den palestinske frigjøringshæren]] (PLA), [[Palestinas frigjøringsorganisasjon|PLO]]s militærstyrke, som ble dannet av [[Den arabiske liga]] sommeren 1964. Den [[31. desember]] samme året forsøkte [[al-Assifa]], som var Fatahs væpnede enhet på den tiden, å infiltrere Israel. De ble stoppet og holdt igjen av [[Libanon|libanesiske]] sikkerhetsstyrker. Flere forsøk fulgte i ettertid med Fatahs dårlig trente og svakt utrustede krigere. Dette endte i både vellykkede og mislykkede raid, hvorav flere var ledet av Arafat personlig.<ref name="Fatah and Road to 1967" /> Arafat og Abu Jihad ble anholdt i Syria etter at den pro-syriske palestinske lederen Yusuf Orabi ble drept. Noen timer før drapet hadde Arafat diskutert med ham i et forsøk på å samle fraksjonene og for å spørre om Orabis støtte mot Arafats rivaler i Fatah. Like etter at Arafat forlot møtet, ble Orabi kastet ut av vinduet fra en tre etasjers bygning, og syrisk politi rettet umiddelbart mistanke mot Arafat. Det syriske politiet hadde nære kontakter med [[Hafez al-Assad]], som var en «nær venn» av Orabi. Assad iverksatte et etterforskningspanel, som erklærte Arafat og Abu Jihad skyldige i drapet. Likevel ble begge to benådet av Syrias president [[Salah Jadid]], men hendelsen førte til et dårlig forhold mellom Assad og Arafat. Dette viste seg senere da Assad ble president i Syria.<ref name="Fatah and Road to 1967" /> === Palestinernes leder === Den [[13. november]] [[1966]] startet Israel et storstilt raid mot den [[jordan]]skstyrte byen [[as-Samu]] på [[Vestbredden]]. Dette kom som et svar på et bombeangrep iverksatt av Fatah på en landevei, som tok livet av tre medlemmer av [[Israelske sikkerhetsstyrker|de israelske sikkerhetsstyrkene]] nær [[Grønne Linje]] ved sørgrensen. Aksjonen resulterte i mange dødsofre blant de jordanske sikkerhetsstyrkene og 125 bolighus ble jevnet med jorden. Dette angrepet var en av flere årsaker til [[seksdagerskrigen]] i 1967.<ref>{{Kilde bok |forfatter=Michael Oren |tittel=Six Days of War, June 1967 and the Making of the Modern Middle East |utgivelsesår=2003 |forlag=The Random House Publishing Group |side=33–36 |utgivelsessted=New York |isbn=0-345-46192-4}}</ref> Israel innledet seksdagerskrigen med et luftangrep mot [[Egypts luftforsvar]] den [[5. juni]] [[1967]]. Krigen endte med tap for araberne, og Israel okkuperte flere arabiske territorier, inkludert Vestbredden og [[Gazastripen]]. Selv om Nasser og hans allierte tapte kampen, bidro krigen og utviklingen etter den til å styrke Arafat og Fatah. Majoriteten av palestinerne, som før dette hadde rettet seg etter og sympatisert med enkelte arabiske myndigheter, begynte nå å innse at en egen, palestinsk løsning knyttet til deres situasjon var nødvendig.<ref name="Consolidation of Power">{{Kilde bok |forfatter=[[Said Aburish]] |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |forlag=Bloomsbury Publishing |side=69–98 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> Mange palestinske politiske partier gikk i oppløsning etter at de mistet sin økonomiske støtte fra myndighetene. Dette inkluderte [[George Habash|Habashs]] [[Den arabiske nasjonalistbevegelsen|arabiske nasjonalistbevegelse]], [[Haj Amin al-Husseini|al-Husseinis]], [[Den høyere arabiske komité|høyere arabiske komité]] og den islamske frigjøringsfront samt flere grupper som var støttet av Syria. Bare én uke etter nederlaget krysset en forkledd Arafat elven [[Jordan (elv)|Jordan]] og beveget seg inn på Vestbredden. Han satte opp rekrutteringssentre i [[Hebron]], [[Jerusalem]]-området og [[Nablus]] og begynte å verve geriljakrigere og bidragsytere.<ref name="Consolidation of Power" /> Nasser kontaktet Arafat via [[Mohamed Hassanein Heikal|Mohammed Heikal]], (en av Nassers rådgivere), og erklærte ham som «palestinernes leder».<ref>{{Kilde bok |forfatter=[[Said Aburish]] |tittel=Nasser, The Last Arab |utgivelsesår=2004 |forlag=Thomas Dunne Books |utgivelsessted=New York |isbn=978-0312286835 }}</ref> [[Ahmad Shukeiri]] trakk seg fra stillingen som [[Formann i Palestinas frigjøringsorganisasjon|formann i PLO]] i desember 1967. [[Yahya Hammuda]] erstattet ham og inviterte Arafat til å slutte seg til organisasjonen. Fatah ble tildelt 33 av 105 seter i [[Palestinas frigjøringsorganisasjons eksekutivkomité]], mens 57 seter ble gitt til andre geriljafraksjoner.<ref name="Consolidation of Power" /> == Slaget om Karameh == {{Utdypende artikkel|Slaget om Karameh}} I 1968 var Fatah og andre palestinske væpnede grupper mål i en stor israelsk, militær operasjon i den jordanske landsbyen [[Karameh]] hvor det var en mellomstor palestinsk [[flyktningleir]] og Fatah hadde en styrke der. Stedets navn kommer fra det [[arabisk]]e ordet for verdighet, som fremhevet dets symbolske betydning for det [[Arabere|arabiske folk]], spesielt etter nederlaget i 1967. Operasjonen var et svar på angrepene mot Israel, inkludert Fatah og andre palestinske militsers rakettangrep mot den okkuperte Vestbredden. Ifølge [[Said Aburish]] ble Arafat informert av de jordanske myndighetene og flere Fatah-kommandoer, om at Israel forberedte store, militære angrep på landsbyen. Dette førte til at fedayeengrupper som George Habashs nydannede gruppe [[Folkefronten for Palestinas frigjøring]] (PFLP) og [[Nayef Hawatmeh]]s utbryterorganisasjon [[Demokratisk front for frigjøring av Palestina]] (DFLP) trakk sine styrker ut. Arafat ble rådet til å flytte ut sine styrker og hovedkvarterer til en nærliggende ås av en jordansk divisjonskommandør og Fatah-tilhenger. Arafat nektet<ref name="Consolidation of Power"/> og uttalte: «Vi vil overbevise verden om at det finnes de i den arabiske verden som ikke vil trekke seg tilbake eller rømme».<ref name="Sayigh">{{Kilde bok |forfatter=Yezid Sayigh |tittel=Armed Struggle and the Search for State, the Palestinian National Movement, 1949–1993 |utgivelsesår=1997 |forlag=Oxford University Press |isbn=0198296436 }}</ref> Aburish skriver at Fatah ble værende på Arafats kommando og at den jordanske hæren godtok å støtte dem dersom det kom til strid.<ref name="Consolidation of Power" /> Om natten den [[21. mars]] gikk de israelske sikkerhetsstyrkene til angrep på Karameh med tungt skyts, pansrede kjøretøy og jagerfly.<ref name="Consolidation of Power" /> Fatah holdt stillingen, noe som overrasket israelerne. Da de israelske styrkene intensiverte sine angrep, valgte den jordanske hæren å involvere seg, og israelerne måtte ty til retrett for å unngå full krig.<ref>{{Kilde bok |forfatter=John Bulloch |tittel=Final Conflict: The War in Lebanon |utgivelsesår=1983 |forlag=Century Publishing |side=165 |utgivelsessted=London |isbn=0712601716 }}</ref> Ved slutten av slaget hadde nesten 150 av Fatahs krigere, i tillegg til 20 jordanske og 28 israelske soldater, blitt drept. På tross av arabernes høye dødstall regnet Fatah seg som slagets seierherre, sett ut fra den israelske hærens raske tilbaketrekning.<ref name="Consolidation of Power" /> Arafat deltok selv på slagmarken, men detaljene knyttet til hans bidrag er uklare. Hans allierte – samt [[Mossad|den israelske etterretningstjenesten]] – hevder at han manet sine menn til kamp og til å holde sine posisjoner gjennom hele slaget.<ref>{{Kilde bok |forfatter=Neil Livingstone og David Halevy |tittel=Inside the PLO |utgivelsesår=1990 |forlag=Reader's Digest Association |side=80 |isbn=978-0-7090-4548-9 }}</ref> Slaget fikk detaljert nyhetsdekning i ''[[Time Magazine]]'', og Arafats ansikt kom på forsiden av utgaven fra [[13. desember]] [[1968]], noe som for første gang eksponerte ham for et større publikum.<ref>{{Kilde www |url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,839649,00.html |tittel=The Guerrilla Threat In the Middle East |besøksdato=24. august 2007 |dato=13. desember 1968 |utgiver=Time |arkiv-dato=2013-06-24 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130624144449/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,839649,00.html |url-status=død }}</ref> I tiden etter seksdagerskrigen ble Arafat og Fatah trukket frem i forbindelse med dette vendepunktet, og han ble ansett som en folkehelt som våget å konfrontere Israel. Fatah mottok mye skryt og påfølgende donasjoner fra [[den arabiske verden]]. Fatah fikk dermed bedre tilgang på våpen og utstyr. Gruppens medlemstall økte betraktelig fordi mange unge arabere, inkludert tusenvis av ikke-palestinere, gikk inn i Fatahs rekker.<ref>{{Kilde bok |forfatter=Helena Cobban |tittel=The Palestinian Liberation Organization, Power, People and Politics |utgivelsesår=1984 |forlag=Cambridge University Press |side=39 |isbn=0521272165 }}</ref> Yahya Hammuda trakk seg fra sin stilling som formann i PLO ved [[Det palestinske nasjonalrådet]] (PNC) i [[Kairo]] den [[3. februar]] [[1969]]. Arafat tok over etter ham, ble [[øverstkommanderende]] for de palestinske revolusjonære styrkene to år senere, og i 1973 ble han leder for PLOs politiske avdeling.<ref name="Consolidation of Power" /> == Fatah i Jordan == {{Se også|Sorte september i Jordan}} [[Fil:Arafat in Jordan.jpg|thumb|Arafat med lederen av [[Demokratisk front for frigjøring av Palestina]], [[Nayef Hawatmeh]] og den palestinske forfatteren [[Kamal Nasser]] under en pressekonferanse i [[Amman]] i 1970.]] Forholdet mellom palestinerne og de jordanske myndighetene ble mer anspent mot slutten av 1960-tallet. Tungt væpnede, arabiske motstandsgrupper hadde dannet en virtuell ''«stat i staten»'' i Jordan. Etter hvert kontrollerte disse gruppene flere av landets strategiske posisjoner. Etter seieren i slaget om Karameh, begynte Fatah og andre palestinske militser å ta kontroll over Jordans sivile borgere. De satte opp veisperringer, ydmyket jordanske politistyrker offentlig, antastet kvinner og krevde inn ulovlige skatter, noe Arafat valgte å se gjennom fingrene med.<ref name="Sayigh" /> [[Hussein av Jordan|Kong Hussein]] anså dette som en økende trussel mot kongerikets suverenitet og sikkerhet, og han forsøkte å avvæpne militsene. Han ville likefullt unngå en militær konfrontasjon med sine motstandere, og avskjediget flere av sine ministere som var imot PLO (inkludert noen av sine egne familiemedlemmer), og anmodet Arafat om å bli [[Liste over Jordans statsministre|statsminister i Jordan]]. Arafat nektet og henviste til sin tro på behovet for en palestinsk stat med palestinsk lederskap.<ref name="Black September">{{Kilde bok |forfatter= [[Said Aburish]] |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |forlag=Bloomsbury Publishing |side=100–112 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> De militære aksjonene i Jordan fortsatte på tross av Husseins motstand. Den [[15. september]] [[1970]] kapret [[Folkefronten for Palestinas frigjøring|PFLP]] fem fly og landet tre av dem på [[Flykapringene på Dawson's Field|Dawson's Field]], 48 km øst for [[Amman]]. Etter at passasjerene hadde blitt flyttet til andre steder, ble tre av flyene sprengt. Dette gjorde at Arafats omdømme ble svekket i flere vestlige land, blant annet i [[USA]], som holdt ham ansvarlig for å kontrollere palestinske fraksjoner som tilhørte PLO.<ref>{{Kilde www |url=http://www.airodyssey.net/articles/hijack.html |tittel=This Is a Hijack |besøksdato=2007-08-24 |utgiver=AirOdyssey.net |språk=engelsk |dato=2000 |forfatter=Ortega, Sergio |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070912231107/http://www.airodyssey.net/articles/hijack.html |arkivdato=2007-09-12 }}</ref> Arafat ga etter for press fra de arabiske myndighetene, og gikk ut med en offentlig fordømmelse av flykapringene. Han suspenderte også PLFP fra alle geriljaaksjoner i flere uker (han hadde gjort det samme etter at PFLP angrep [[Eleftherios Venizelos internasjonale lufthavn|flyplassen i Athen]]). Jordanske myndigheter tok tilbake kontrollen over eget territorium, og dagen etter innførte Kong Hussein [[unntakstilstand]] (mer korrekt «martial law»).<ref name="Black September" /> Samme dag ble Arafat øverstkommanderende i PLA.<ref name="Jordan">{{Kilde www |tittel=Black September in Jordan 1970–1971 |url=http://www.onwar.com/aced/data/bravo/blacksept1970.htm |utgiver=Armed Conflict Events Data |dato=16. desember 2000 |besøksdato=17. juli 2007 |språk=engelsk |arkiv-dato=2014-08-27 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140827112926/http://www.onwar.com/aced/data/bravo/blacksept1970.htm |url-status=død }}</ref> Andre arabiske myndigheter forsøkte å forhandle frem en fredelig løsning etter hvert som konflikten utviklet seg. Som en del av dette iverksatte Gamal Abdel Nasser [[Den arabiske liga]]s første krisetoppmøte i Kairo den [[21. september]]. Arafats tale vakte sympati hos tilstedeværende arabiske ledere; andre statsoverhoder gikk imot Hussein, inkludert [[Muammar al-Gaddafi]] som spottet både ham og hans schizofrene far, [[Talal av Jordan|Kong Talal]]. Forsøket på å inngå en fredsavtale mellom partene feilet. Nasser døde av hjerteinfarkt noen timer etter møtet.<ref name="Black September" /> Den [[25. september]] hadde den jordanske hæren fått overtaket, og to dager senere ble Arafat og Hussein enige om våpenhvile i Amman. Den jordanske hæren hadde påført palestinerne store tap – inkludert sivile ofre – omtrent 3 500 menneskeliv.<ref name="Jordan" /> Etter gjentatte brudd på våpenhvilen fra begge hold, gikk Arafat inn for å styrte Kong Hussein fra tronen. Som et svar på denne trusselen beordret Hussein i juni 1971 sine styrker til å drive ut de resterende palestinske krigerne fra det nordlige Jordan, noe han lyktes med. Arafat og flere av hans styrker – inkludert de militære lederne [[Salah Khalaf|Abu Iyad]] og [[Khalil Wazir|Abu Jihad]] – ble presset inn i et hjørne i det nordøstlige Jordan. De forflyttet seg til like utenfor byen [[Gerasa]], som ligger nær grensen til Syria. Med hjelp fra [[Munib Masri]], en pro-palestinsk jordansk statsråd, og Fahd al-Khomeimi, Saudi-Arabias ambassadør i Jordan, klarte Arafat å komme seg inn i Syria med nesten 2 000 av sine soldater. Fiendtlighetene mellom Arafat og Syrias president, [[Hafez al-Assad]], (som tidligere hadde veltet president [[Salah Jadid]]), gjorde at palestinerne fortsatte og krysset grensen til Libanon for å slutte seg til PLOs styrker der, og de etablerte et nytt hovedkvarterer.<ref name="Mahran">{{Kilde bok |forfatter=Mahran Rasheda |tittel=Arafat, the Difficult Number |kommentar=arabisk |forlag=Dar al-Hayan |side=175–181 |isbn=}}</ref> == Libanon == === Terrorangrep på 70-tallet og offisiell anerkjennelse === Siden Libanon hadde en svak sentralregjering kunne PLO opptre omtrent som en uavhengig stat på 1970-tallet. På denne tiden var flere [[Venstreorientert politikk|venstreorienterte]] PLO-grupper med på militære aksjoner mot Israel, hvor det ble gjennomført angrep på både sivile og militære mål i og utenfor Israel. To store hendelser fant sted i 1972. En underorganisasjon av Fatah, kjent som [[Sort September (organisasjon)|Sort September]], kapret et fly på vei til [[Wien]] og tvang det til å lande på flyplassen [[Ben Gurion internasjonale lufthavn|Ben Gurion]] i [[Lod]], Israel.<ref name="PLO terrorist attacks">{{Kilde bok |forfatter=[[Said Aburish|Aburish, Said K.]] |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |utgiver=Bloomsbury Publishing |sider=s. 122–125 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> PFLP og [[Den japanske røde armé]] utførte en [[Massakren på Lod lufthavn|massakre på samme flyplass]]. Den resulterte i at 24 sivile ble drept.<ref name="PLO terrorist attacks" /><ref>{{Kilde www |tittel=2 Who Share a Past Are Rivals for Israel's Future |utgiver=[[The New York Times]] |sider=seksjon A, side 3, kolonne 1 |utgivelsesår=1999 |url=http://select.nytimes.com/gst/abstract.html?res=F30917FD3D5E0C738EDDAD0894D1494D81&n=Top%2fReference%2fTimes%20Topics%2fPeople%2fB%2fBarak%2c%20Ehud |dato=20. april 1999 |språk=engelsk|forfatter=Sontag, Deborah }}</ref> Israel hevdet senere at attentatet mot PFLPs talsmann, [[Ghassan Kanafani]], kom som et svar på PFLPs engasjement i planleggelsen av angrepet. To dager senere slo flere PLO-fraksjoner tilbake ved å bombe en busstasjon, som tok livet av elleve sivile.<ref name="PLO terrorist attacks" /> [[Fil:Bundesarchiv Bild 183-L0827-207, München, XX. Olympiade, Eröffnungsfeier, DDR-Mannschaft.jpg|thumb|DDRs utøvere under olympiaden i München i 1972 {{Byline|Friedrich Gahlbeck, Deutsches Bundesarchiv}}]] Under [[Sommer-OL 1972|Sommer-OL i München]] ble elleve israelske utøvere kidnappet og drept av Sort September.<ref>{{Kilde bok |etternavn=Klein |fornavn=Aaron |tittel=Striking Back: The 1972 Munich Olympics Massacre and Israel's Deadly Response |utgivelsesår=2005 |utgiver=Random House |utgivelsessted=New York |isbn=1920769803 }}</ref> Flere kilder, inkludert [[Abu Daoud]] som var en av hjernene bak [[München-massakren]], og den fremtredende, israelske historikeren [[Benny Morris]], har uttalt at Sort September var en militær divisjon under Fatah som ble brukt til paramilitære operasjoner. I Abu Daouds bok fra 1999 uttaler han at «Arafat ble orientert om planene for gisseltakingen i München».<ref>{{Kilde www |tittel=Munich Massacre Remembered |url=http://www.cbsnews.com/stories/2002/09/05/world/main520865.shtml |verk=CBS News |utgiver=MMII, CBS Worldwide Incorporate |dato=5. september 2002 |besøksdato=17. juli 2007 |forfatter=Berger, Robert |arkiv-dato=2013-10-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131019154449/http://www.cbsnews.com/stories/2002/09/05/world/main520865.shtml |url-status=død }}</ref> Drapene ble fordømt internasjonalt. I 1973–74 la Arafat ned gruppen Sort September, og beordret PLO til å trekke seg ut av voldshandlinger utenfor Israel, Vestbredden og Gazastripen.<ref>{{Kilde bok |etternavn=Morris |fornavn=Benny |tittel=Righteous Victims: A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881–2001 |utgivelsesår=2001 |utgiver=Vintage Books |sider=s. 383 |isbn=9780679744757 }}</ref> I 1974 godkjente PNC ''tipunktsprogrammet'' (satt sammen av Arafat og hans rådgivere), og foreslo et kompromiss med israelerne. Den krevde en palestinsk selvstyremyndighet i alle deler av «frigjort palestinsk territorium»,<ref>{{Kilde www |url=http://www.un.int/palestine/PLO/docone.html |tittel=Political Program Adopted at the 12th Session of the Palestine National Council |utgiver=Permanent Observer Mission of Palestine to the United Nations |dato=8. juni 1974 |språk=engelsk |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080118193127/http://www.un.int/palestine/PLO/PNA1.html |arkivdato=2008-01-18 }}</ref>, som viser til de områder som var okkupert av arabiske styrker under [[Den arabisk-israelske krig i 1948]] (dagens Vestbredden, [[Øst-Jerusalem]] og Gazastripen). Dette førte til misnøye i flere av PLO-fraksjonene, og PFLP, DFLP og andre partier dannet utbryterorganisasjonen [[Avvisningsfronten]].<ref name="Recognition">{{Kilde bok |forfatter=[[Said Aburish|Aburish, Said K.]] |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |utgiver=Bloomsbury Publishing |sider=s. 140–142 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> Israel og USA har påstått at Arafat også var involvert i [[Diplomatattentatene i Khartoum 1973|diplomatattentatene i Khartoum]], hvor fem diplomater og ytterligere fem personer ble drept. Et dokument fra [[Utenriksdepartementet (USA)|Utenriksdepartementet i USA]] i 1973, som ble frigitt i 2006, konkluderte med at «Khartoum-operasjonen ble planlagt og utført med Yasir Arafats fulle viten og personlige godkjenning».<ref>{{Kilde www |url=http://www.state.gov/documents/organization/67584.pdf |tittel=The Seizure of the Saudi Arabian Embassy in Khartoum |utgiver=U.S. Department of State |dato=4. mai 2006 |språk=engelsk |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20060610225158/http://www.state.gov/documents/organization/67584.pdf |arkivdato=2006-06-10 |url-status=død }}</ref> Arafat nektet for all involvering i operasjonen og insisterte på at den ble utført uavhengig av gruppen [[Sort September (organisasjon)|Sort September]]. Israel hevdet at Arafat til syvende og sist hadde kontroll over disse organisasjonene, og dermed ikke hadde sluttet med terrorisme.<ref name="Rejectionists">{{Kilde bok |forfatter=[[Said Aburish|Aburish, Said K.]] |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |utgiver=Bloomsbury Publishing |sider=s. 252–261 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> Samme året ble PLO erklært som den «enestående, legitime representant for det palestinske folk», og ble gitt fullt medlemskap i Den arabiske liga under et toppmøte i [[Rabat]].<ref name="Recognition" /> Arafat ble den første representanten fra en [[ikke-statlig organisasjon]] til å tale under et [[plenum]]smøte for [[FNs hovedforsamling]]. I sin tale til [[FN]] fordømte Arafat sionismen, men sa videre: «I dag har jeg kommet bærende på en olivengren og en frihetskjempers pistol. La ikke olivengrenen falle fra min hånd».<ref>{{Kilde www |url=http://www.weltpolitik.net/texte/policy/israel/Speecharafat_1974.pdf |tittel=Yasser Arafat's UN General Assembly speech, November 13, 1974 |besøksdato=12. mars 2008 |arkiv-dato=2008-07-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080704213245/http://www.weltpolitik.net/texte/policy/israel/Speecharafat_1974.pdf |url-status=død }}</ref> Talen skaffet ham internasjonal sympati for sin palestinske kampsak.<ref name="Recognition" /> === Fatahs deltakelse i den libanesiske borgerkrigen === {{Utdypende artikkel|Den libanesiske borgerkrigen}} Fatah og Arafat var i begynnelsen avventende til å ta side i konflikten, men fikk senere en viktig rolle i den libanesiske borgerkrigen. Arafat gav etter for press fra undergrupper av PLO, slik som PFLP, DFLP og [[den palestinske frigjøringsfronten|den palestinske frigjøringsfronten (PLF)]], og knyttet PLO til den venstreradikale og [[Nasserisme|nasseristiske]] [[Den libanesiske nasjonalbevegelsen|libanesiske nasjonalbevegelsen (LNM)]]. LNM var under ledelse av [[Kamal Jumblatt]], som hadde et vennskapelig forhold til Arafat og andre ledere i PLO. Syrias president, [[Hafez al-Assad]], som opprinnelig var på lag med Fatah, fryktet tap av påvirkningskraft i Libanon og byttet side. Assad sendte sin hær, sammen med de Syria-støttede palestinske fraksjonene [[as-Sa'iqa]] og [[Folkefronten for Palestinas frigjøring - Generalkommandoen|PFLP-GC]] ledet av [[Ahmed Jibril]], for å slåss med de radikale, kristne høyrefløystyrkene mot PLO og LNM. Den kristne fronten bestod hovedsakelig av [[Den maronittiske kirke|maronittiske]] [[Falangistpartiet (Libanon)|falangister]], som var lojale mot [[Bashir Gemayel]] og militsen [[Tigrene]]. Tigrene var under ledelse av [[Dany Chamoun]], sønn av den tidligere [[Liste over Libanons presidenter|presidenten]], [[Camille Chamoun]].<ref name="Lebanese Civil War">{{Kilde bok |forfatter=[[Said Aburish|Aburish, Said K.]] |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |utgiver=Bloomsbury Publishing |sider=s. 150–175 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> [[Fil:Arafat_in_Lebanon.jpg|thumb|upright|left|Arafat i en palestinsk flyktningleir i [[Sør-Libanon]], 1978. {{Byline|Hans Weingartz}}]] I februar 1975 skjøt Tigrene et viktig, pro-palestinsk, libanesisk parlamentsmedlem, Ma'arouf Sa'ad, grunnleggeren av Popular Nasserite Organization.<ref>{{Kilde www | url = http://www.lebanonwire.com/0207/02072610DS.asp | tittel = Mohammed Zaatari Saad loses final battle against cancer | utgiver = ''Lebanonwire'' | dato = 26. juli 2002 | språk = engelsk | url-status=død | arkivurl = https://web.archive.org/web/20080601085634/http://www.lebanonwire.com/0207/02072610DS.asp | arkivdato = 2008-06-01 }}</ref> Han døde måneden etter av skadene, og sammen med drapet i april samme år på 27 bussreisende palestinere og libanesere på vei mellom flyktningleirene [[Shatila|Sabra og Shatila]] til [[Tel el Zaatar]], fraktet av falangistiske styrker, var det med på å fremprovosere den libanesiske borgerkrigen.<ref name="Chomsky">{{Kilde bok |tittel=The Fateful Triangle: The United States, Israel and the Palestinians |forfatter=[[Noam Chomsky]] |utgivelsesår=1999 |utgivelsessted=USA |utgiver=South End Press |sider=184 |isbn=0896086011}}</ref> Arafat var uvillig til å svare med makt, men mange av Fatah og PLOs andre medlemmer var uenige.<ref name="Sayigh" /> For eksempel utførte DFLP flere angrep mot den libanesiske hæren. I 1976 beleiret en allianse av kristne militser, med støtte fra den libanesiske og syriske armeen, flyktningleiren Tel el Zaatar øst for [[Beirut]].<ref name="LAA">{{Kilde www |url=http://www.laa.org/tours/thewar.htm |tittel=The Civil War... 1975, Regional Intervention |utgiver=The Lebanese-American Association |språk=engelsk |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20131020142835/http://www.laa.org/tours/thewar.htm |arkivdato=2013-10-20 }}</ref><ref name="Harris">{{Kilde bok |etternavn=Harris |fornavn=William |tittel=Faces of Lebanon. Sects, Wars, and Global Extensions |utgivelsesår=1996 |utgiver=Markus Wiener Publishers |sider=s. 162–165 |isbn=1558761152 }}</ref> PLO og LNM slo tilbake ved å angripe byen [[Massakren i Damur|Damur]], som var et falangistisk tilholdssted. Over 330 personer ble drept, og mange flere ble skadet.<ref name="LAA" /> Tel el Zaatar tilfalt de kristne etter seks måneders beleiring, og deretter fulgte en [[Massakren i Tel el Zaatar|massakre]] hvor tusenvis av palestinere ble drept.<ref>I ''Faces of Lebanon. Sects, Wars, and Global Extensions'' s.162–165, hevder William Harris at «muligens 3 000 palestinere, hovedsakelig sivile, døde under beleiringen og dens etterspill». Denne kilden hevder at 2 000 ble drept, [http://www.111101.net/facts/history/chronology/index.html?http://www.111101.net/facts/history/chronology/phase.php?year=1976] mens denne siden anslår flere tusen. {{kilde www|url=http://www.laa.org/tours/thewar.htm|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2007-11-11|arkivurl=https://web.archive.org/web/20131020142835/http://www.laa.org/tours/thewar.htm|arkivdato=2013-10-20|url-status=død}}</ref> Arafat og Abu Jihad klandret seg selv for at de ikke hadde organisert en vellykket redningsoperasjon.<ref name="Lebanese Civil War" /> PLO trappet opp antallet grensekryssende raid mot Israel sent på 1970-tallet. Et av de kraftigste var [[Massakren på Israels kysthovedvei|massakren]] på hovedveien mellom Haifa og Tel Aviv-Jaffa den [[11. mars]] [[1978]]. En styrke på nesten et dusin fra Fatah sjøsatte sine båter nær kystveien, og kapret deretter en buss. Både bussens passasjerer og forbipasserende kjøretøy ble beskutt, og 37 sivile døde under skytingen.<ref name="Terrorist Attacks of the PLO in 1970s">{{Kilde www |url=http://www.palestinefacts.org/pf_1967to1991_terrorism_1970s.php |tittel=What happened at Ma'alot, Kiryat Shmona, and other terrorist targets in the 1970s? |besøksdato=2007-10-05 |utgiver=Palestine Facts |språk=engelsk |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930015347/http://www.palestinefacts.org/pf_1967to1991_terrorism_1970s.php |arkivdato=2007-09-30 }}</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.mfa.gov.il/MFA/Foreign%20Relations/Israels%20Foreign%20Relations%20since%201947/1977-1979/133%20Statement%20to%20the%20press%20by%20Prime%20Minister%20Begin |tittel=133 Statement to the press by Prime Minister Begin on the massacre of Israelis on the Haifa - Tel Aviv Road- 12 March 1978 |dato=12. mai 1978 |utgiver=Israels utenriksdepartement |språk=engelsk}}</ref> IDF iverksatte [[Operasjon Litani]], en gjengjeldesesaksjon tre dager senere, med det mål å ta kontroll over Sør-Libanon opp til elven [[Litani (elv)|Litani]]. De nådde målet, og Arafat trakk sine PLO-styrker nordover til [[Beirut]].<ref>{{Kilde www |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/country_profiles/819200.stm |tittel=Time Line: Lebanon Israel Controls South |verk=[[BBC|BBC News]] |dato=9. oktober 2007 |besøksdato=9. oktober 2007 |utgiver=BBC MMVII |språk=engelsk }}</ref> Fiendtlighetene mellom PLO og Israel fortsatte etter at israelerne trakk sine styrker ut av Libanon, selv om PLO innførte en ny, tilbakeholden politikk i perioden fra august 1981 til mai 1982. Den gikk ut på at de ikke skulle svare på provoserende utspill.<ref>[[Noam Chomsky]], ''Fatal Triangle,'' 1999 p.346</ref> Ifølge enkelte kilder ble den israelske invasjonen i 1982 gjennomført for å knuse palestinernes nasjonalfølelse, ved å eliminere deres styrker på Vestbredden og i nærliggende områder.<ref>Mordechai Bar-On, cited in Chomsky, ''The Fatal Triangle'', 1999 pp.355-356</ref> Beirut ble senere beleiret og bombardert av IDF,<ref name="Lebanese Civil War" /> og like etter erklærte Arafat byen som «IDFs [[Hanoi]] og [[Volgograd|Stalingrad]]».<ref name="Lebanese Civil War" /> Borgerkrigens første fase var nå over, og Arafat – som kommanderte Fatahs styrker i Tel el Zaatar – klarte så vidt å rømme etter hjelp fra saudiarabiske og kuwaitiske diplomater.<ref>{{Kilde www |url=http://www.liberty05.com/civilwar/civil1.html |tittel=The Battle of Tel al-Zaatar |utgiver=Liberty 05 |språk=engelsk |besøksdato=2008-04-04 |arkiv-dato=2015-02-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150219030133/http://www.liberty05.com/civilwar/civil1.html |url-status=yes }}</ref> For å få en slutt på beleiringen, meglet amerikanske og europeiske myndigheter om en avtale som garanterte fri passasje for Arafat og PLO. De ble derfor voktet av en multinasjonal styrke på 800 soldater fra [[United States Marine Corps|US Marines]], støttet av [[United States Navy|US Navy]] til sitt eksil i [[Tunis]].<ref name="Lebanese Civil War" /> Arafat dro tilbake til Libanon ett år etter utkastelsen fra Beirut, for å etablere seg i den nordlige byen [[Tripoli (Libanon)|Tripoli]]. Nok en gang ble han forvist, denne gangen av palestinere som jobbet for [[Hafez al-Assad]]. Arafat kom ikke tilbake til Libanon etter dette, selv om flere av Fatahs krigere gjorde det.<ref name="Lebanese Civil War" /> == Arafat i Tunisia == Arafat og Fatahs operasjonssenter var basert i [[Tunis]], hovedstaden i Tunisia, frem til 1993. I 1985 overlevde han et israelsk attentatforsøk da [[Heyl Ha'Avir|Israels luftforsvar]] bombet Arafats hovedkvarterer med fly av typen [[Boeing F-15 Eagle|F-15]], som en del av [[Operasjon «Wooden Leg»]]. 73 mennesker ble drept i angrepet, men Arafat overlevde ettersom han hadde begitt seg ut på en joggetur den morgenen.<ref>{{Kilde www |url = http://www.mfa.gov.il/MFA/Foreign%20Relations/Israels%20Foreign%20Relations%20since%201947/1984-1988/92%20Press%20Conference%20Following%20Israel%20Air%20Force%20Att |tittel = 92 Press Conference Following Israel Air Force Attack on PLO base in Tunis |besøksdato = |besøkt_dag_måned = |besøkt_måned_dag = |besøksår = |forfatter = |etternavn = |fornavn = |forfatter_url = |medforfattere = |utgivelsesdato = 1985-11-01 |år = |måned = |format = |verk = |utgiver = Israeli Ministry of Foreign Affairs |sider = |språk = |doi = |arkiv_url = |arkivdato = |sitat = }}</ref> === Første intifada === På 1980-tallet mottok Arafat økonomisk støtte fra Libya, Irak og Saudi-Arabia, noe som bidro til at han fikk bygget opp igjen PLOs medtatte organisasjon. Dette kom spesielt til nytte under den [[første intifada]] i desember 1987, som begynte som et opprør blant palestinsk ungdom mot Israels okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen. Ordet «intifada» er arabisk og betyr bokstavelig talt «jordskjelv» eller bare «skjelv», men det brukes mer for å beskrive et opprør.<ref name="Intifada">{{Cite book |last=Aburish |first=Said K. |authorlink=Said K. Aburish |title=From Defender to Dictator |year=1998 |publisher=Bloomsbury Publishing |pages=pp.201–228 |location=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> Intifadaens første stadium kom som en spontanreaksjon på en hendelse ved [[Erez-overgangen]], hvor et israelsk militærkjøretøy hadde kjørt ned ned og drept fire palestinske arbeidere. Noen uker senere tok Arafat og PLO over styringen av opprøret, delvis på grunn av forespørsler fra Abu Jihad, som varte frem til 1992–93. Abu Jihad hadde tidligere fått ansvaret for de palestinske territoriene under PLOs kontroll, og ifølge biografen [[Said Aburish]] hadde han «imponerende kunnskap om lokale forhold» i de israelskokkuperte territoriene. Den [[16. april]] [[1988]], mens intifadaen begynte å bygge seg opp, ble Abu Jihad drept i sitt hjem i Tunis, angivelig av en israelsk [[spesialstyrke]] tilhørende [[Israels forsvar]]. Arafat regnet Abu Jihad som PLOs motvekt til de lokale palestinske styresmaktene, og holdt en [[prosesjon]] for ham i [[Damaskus]].<ref name="Intifada" /> Palestinernes mest brukte taktikk under intifadaen var å kaste stein mot israelske stridsvogner, noe som ble et symbol på opprøret. Lokale styresmakter i flere byer på Vestbredden innledet ikke-voldelige protester mot okkupasjonen ved å delta i skattenekt og andre former for boikott. Israel svarte med å konfiskere store pengebeløp ved å raide husstander.<ref name="Intifada" /><ref>A Matter of Justice: Tax Resistance in [[Beit Sahour]]-Nonviolent Sanctions; Albert Einstein Institution, Spring/Summer 1992</ref> Da intifadaen nærmet seg slutten, begynte nye palestinske, væpnede grupper – i hovedsak [[Hamas]] og [[Islamsk Jihad]] (PIJ) – å utfordre sivile israelere med den nye taktikken [[Selvmordsbombe|selvmordsbombing]]. Antallet interne stridigheter blant palestinerne økte dramatisk på dette tidspunktet.<ref name="Intifada" /> === Arafat endrer retning === Den [[15. november]] [[1988]] kunngjorde PLO den uavhengige staten [[Palestina]]. I sine taler [[13. desember|13.]] og [[15. desember]] aksepterte Arafat [[Sikkerhetsrådets resolusjon 242|resolusjon 242 fra FNs sikkerhetsråd]], som proklamerte Israels «rett til å eksistere i fred og sikkerhet», og forkastet «terrorisme i alle dens former, inkludert statsterrorisme».<ref>{{Kilde www |url = http://mondediplo.com/focus/mideast/arafat88-en |tittel = Yasser Arafat, Speech at UN General Assembly Geneva, General Assembly 13. desember 1988 |besøksdato = |forfatter = |etternavn = |fornavn = |forfatter_url = |medforfattere = |utgivelsesdato = 1988-12-13 |år = |måned = |format = |verk = |utgiver = [[Le Monde Diplomatique]] |sider = |språk = |doi = |arkiv_url = |arkivdato = |sitat = }}</ref><ref>{{Kilde www |url = http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Terrorism/plotstate1.html |tittel = Arafat Clarifies Statement to Satisfy U.S. Conditions for Dialogue |besøksdato = 2007-07-18 |besøkt_dag_måned = |besøkt_måned_dag = |besøksår = |forfatter = |etternavn = |fornavn = |forfatter_url = |medforfattere = |utgivelsesdato = |år = |måned = |format = |verk = Jewish Virtual Library |utgiver = |sider = |språk = |doi = |arkiv_url = |arkivdato = |sitat = }}</ref> Arafats kursendring ble mottatt med bifall av den amerikanske regjeringen, som lenge hadde insistert på at resolusjonen var utgangspunktet for offisielle diskusjoner mellom USA og PLO. Arafats uttalelser indikerte et skifte vekk fra ett av PLOs primærmål – Israels undergang – og mot opprettelsen av to separate entiteter: en israelsk stat innenfor grønn linje og en arabisk stat på Vestbredden og Gazastripen. Den [[2. april]] [[1989]] ble Arafat valgt til president over den proklamerte staten Palestina av sentralrådet i [[det palestinske nasjonalrådet]] (PNC), PLOs styreorgan.<ref name="Intifada" /> I forkant av [[Gulfkrigen]] i 1990–91, da intifadaen begynte å stilne, gikk Arafat ut med offentlig støtte til [[Saddam Hussein]]s invasjon av [[Kuwait]], og motsatte seg dermed den USA-styrte koalisjonen mot Irak. Han tok denne beslutningen uten samtykke fra de andre medlemmene av Fatah og PLO. Arafats høyre hånd, Abu Iyad, ønsket å holde seg nøytral og gikk imot en allianse med Saddam. Abu Iyad ble drept i et attentat den [[17. januar]] [[1991]] av den pro-irakiske [[Abu Nidal|Abu Nidal-organisasjonen]]. Arafats beslutning forverret også relasjonene til Egypt og mange av de oljeproduserende arabiske statene som støttet den USA-styrte koalisjonen. Flere amerikanere tolket attpåtil Arafats beslutning slik at han ikke lenger var en fredsvenn. Etter at fiendtlighetene tok slutt, valgte flere arabiske stater å stoppe sin økonomiske støtte til PLO, og begynte heller med å gi finansiell støtte til den rivaliserende organisasjonen Hamas og flere andre islamske grupper.<ref name="Intifada" /> I 1990, i en alder av 61, giftet Arafat seg med den 27 år gamle palestinske, kristne [[Suha Arafat|Suha Tawil]], etter å ha møtt henne for første gang under sitt første besøk i Frankrike i 1989. Før giftemålet hadde hun jobbet som sekretær for Arafat i Tunis etter at hennes mor introduserte henne for ham i [[Paris]].<ref>{{Cite book |last=Aburish |first=Said K. |authorlink=Said K. Aburish |title=From Defender to Dictator |year=1998 |publisher=Bloomsbury Publishing |pages=pp.246–247 |location=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref><ref name="Suha">{{Cite news |title=Profile: Suha Arafat-Blonde, convent-educated and with a rumored penchant for designer suits, Suha Arafat makes an unlikely wife for the leader of the Palestinian resistance. |url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/3965541.stm |work=[[BBC|BBC News]] |publisher=BBC MMVII |date=2005-11-17 |accessdate=2007-07-21 }}</ref> I forkant av ekteskapet adopterte Arafat femti palestinske barn som var blitt foreldreløse etter krigen.<ref name="timeexpecting">{{Cite news |title=Milestones |publisher=Time Magazine |date=1994-12-19 }}</ref> Arafat var nok en gang nær døden den [[7. april]] [[1992]], da flyet hans krasjlandet under en sandstorm i [[Den libyske ørken]]. To piloter og en tekniker døde, mens Arafat unnslapp forslått og rystet.<ref>{{Cite news |title = Timeline: Yasser Arafat |url = http://www.foxnews.com/story/0,2933,136880,00.html |work = [[FOX News Channel|FOX News]] & [[Associated Press]] |publisher = Fox News Network |date = 2005-02-08 |accessdate = 2007-07-27 |archiveurl = https://web.archive.org/web/20070804051541/http://www.foxnews.com/story/0,2933,136880,00.html |url-status = dead }}</ref> == Palestinsk selvstyre og fredsforhandlinger == === Oslo-avtalen i 1993 === [[Fil:Bill_Clinton,_Yitzhak_Rabin,_Yasser_Arafat_at_the_White_House_1993-09-13.jpg|thumb|[[Yitzhak Rabin]], [[Bill Clinton]] og Arafat under [[Oslo-avtalen]] den [[13. september]] [[1993]]. {{Byline|Vince Musi / Det hvite hus}}]] Tidlig på 90-tallet deltok Arafat og flere av Fatahs ledere i en rekke hemmelige møter og forhandlinger med Israels myndigheter, noe som førte til [[Oslo-avtalen]] i 1993.<ref name="Palestinian peace">{{Cite book |last=Carter |first=James |authorlink= |coauthors= |title=Palestine Peace Not Apartheid |url=https://archive.org/details/palestinepeaceno00cart |year=2006 |publisher=Simon & Schuster, Inc. |pages=pp.147–150 |location=New York |isbn=978-0-7432-8502-5 }}</ref><ref name="Rejectionists" /> Avtalen dreide seg om implementering av palestinsk selvstyre i deler av Vestbredden og Gazastripen over en femårsperiode, i tillegg til umiddelbar stans og gradvis fjerning av de israelske bosetningene i disse områdene. Avtalen medførte også opprettelse av en palestinsk politistyrke, som skulle dannes av lokale rekrutter og utenlandske palestinere, for å patruljere områdene hvor selvstyre var innført. Myndighet over slikt som utdannelse og kultur, sosialtrygd, direkte beskatning og turisme, ville bli overført til den palestinske interimregjeringen. Begge parter godtok også opprettelsen av en komité som skulle etablere samarbeid og koordinering med bestemte økonomiske sektorer, inkludert hjelpesystemer, industri, handel og kommunikasjon.<ref>{{Kilde www |url = http://www.palestinefacts.org/pf_1991to_now_oslo_accords.php |tittel = Israel 1991 to Present: Oslo Accords, What were the details of the Oslo Accords |besøksdato = 2007-08-24 |utgiver = palestinefacts.org |dato = 2007 |url-status=død |arkivurl = https://web.archive.org/web/20070820021433/http://www.palestinefacts.org/pf_1991to_now_oslo_accords.php |arkivdato = 2007-08-20 }}</ref><ref>{{Kilde www |url = http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Peace/gazajer.html |tittel = Agreement on the Gaza Strip and the Jericho Area |besøksdato = 2007-08-24 |utgiver = The American-Israeli Cooperative Enterprise |dato = 2007 }}</ref> Før han skrev under på avtalen, undertegnet Arafat to brev – på vegne av PLO som organisasjonens formann og offisielle representant – hvor han tok avstand fra vold og offisielt anerkjente Israel som stat. Som motytelse erklærte statsminister [[Yitzhak Rabin]] samme anerkjennelse av PLO, på vegne av Israel.<ref>{{Kilde www |url=http://www.state.gov/p/nea/rls/22579.htm |tittel=Israel-PLO Recognition: Exchange of Letters Between PM Rabin and Chairman Arafat |besøksdato=2007-08-24 |utgivelsesdato=1993-09-03 |utgiver=U.S State Department Bureau of Near Eastern Affairs |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20031016172451/http://www.state.gov/p/nea/rls/22579.htm |arkivdato=2003-10-16 |sitat= |url-status=død }}</ref> Året etter ble Arafat og Rabin tildelt [[Nobels fredspris]], sammen med [[Shimon Peres]].<ref name="Oslo Accords">{{Kilde www |url = http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/october/14/newsid_3694000/3694744.stm |tittel = 1994: Israelis and Arafat share peace prize |besøksdato = 2007-08-24 |utgivelsesdato = 1993-09-03 |verk = [[BBC|BBC News]] |utgiver = BBC MMVII }}</ref> Tildelingen ble kritisert, og det vakte stor oppsikt at [[Kåre Kristiansen]] trakk seg fra [[Den Norske Nobelkomite|Nobelkomiteen]] i protest mot at fredsprisen ble tildelt Arafat.<ref>[http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article1171024.ece VG Nett: Kåre Kristiansen er død]</ref> Palestinernes reaksjon på Oslo-avtalen var blandet. [[Avvisningsfronten]] i PLO allierte seg med islamister i en felles opposisjon mot avtalen. Den ble også avvist av palestinske flyktninger i Libanon, Syria og Jordan, samt flere fremtredende palestinere og lokale ledere i de palestinske territoriene. Derimot var territorienes innbyggere generelt positive, både til avtalen og til Arafats løfte om fred og økonomisk velvære.<ref name="After Oslo">{{Cite book |last=Aburish |first=Said K. |authorlink=Said K. Aburish |title=From Defender to Dictator |year=1998 |publisher=Bloomsbury Publishing |pages=262–292 |location=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> === Ny territorial myndighet === Blant vilkårene i Oslo-avtalen var enigheten om at Arafat skulle innføre en PLO-myndighet på Vestbredden og Gazastripen. Han insisterte på at økonomisk støtte var nødvendig for å etablere denne myndigheten, og for å sikre avtaleaksept blant palestinerne i disse områdene. I 1991 nektet Arafats tidligere, økonomiske støttespillere, de arabiske gulfstater, å finansiere ham og PLO med donasjoner av noen størrelsesorden, grunnet hans sympati for Irak under Gulfkrigen.<ref name="After Oslo" /> [[Ahmed Ali Mohammed Qurei|Ahmed Qurei]], som var en av Fatahs nøkkelpersoner under forhandlingene i Oslo, annonserte offentlig at PLO hadde gått konkurs.<ref>{{Cite book |last=Heikal |first=Mohammed |authorlink= |title=Secret Channels |year=1996 |publisher=HarperCollins Publishing |pages=479 |isbn=0006383378 }}</ref> I 1994 flyttet Arafat til [[Gaza (by)|Gaza by]], som var et av territoriene under kontroll av [[den palestinske selvstyremyndigheten|den palestinske selvstyremyndigheten (PNA)]] – en provisorisk instans som ble opprettet under forhandlingene i Oslo.<ref name="share">{{Kilde www |url = http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/october/14/newsid_3694000/3694744.stm |tittel = 1994: Israelis and Arafat share peace prize |besøksdato = 2007-08-24 |utgivelsesdato = 1993-09-03 |verk = [[BBC|BBC News]] |utgiver = BBC MMVII }}</ref> Arafat ble [[President i den palestinske selvstyremyndigheten|president]] og [[statsminister]] i PNA, øverstkommanderende for [[Den palestinske frigjøringshæren|PLA]] og formann i [[Palestinas lovgivende forsamling|PLC]]. Etter at PNA ble erklært som palestinernes offisielle myndighet i juli, ble den foreløpige lovsamlingen [[Palestinas konstitusjon|«Basic Law»]] publisert av PLO.<ref>[http://en.wikisource.org/wiki/Constitution_of_Palestine_%281994%29 Constitution of Palestine (1994)] [[Wikisource]] 2006-07-26. Besøkt den 12.04.2008</ref> Arafat fortsatte ved å gjøre strukturelle endringer innen PNA. Han etablerte først en [[Palestinas frigjøringsorganisasjons eksekutivkomité|eksekutivkomité]] (eller regjering) bestående av tyve medlemmer, og tok seg deretter også friheten å erstatte og ansette ordførere og bystyrer i de større byene, blant annet Gaza og [[Nablus]]. Han begynte å tilordne ikke-statlige organisasjoners ansvar for utdannelse, helse og sosiale saker under egen kontroll, ved å erstatte de folkevalgte lederne og direktørene med egne, lojale ledere fra PNA. Han valgte deretter seg selv til formann for den palestinske, finansielle organisasjonen som ble dannet av [[Verdensbanken]], for å kunne sette inn mesteparten av bistandsmidlene til å hjelpe denne nye palestinske instansen.<ref name="After Oslo" /> Arafat dannet en palestinsk politistyrke kalt for [[Palestinske sikkerhetsmyndigheter]], som ble iverksatt den [[13. mai]]. Den bestod hovedsakelig av soldater fra PLA og frivillige palestinere fra utlandet. Arafat satte [[Mohammed Dahlan]] og [[Jibril Rajoub]] til å lede organisasjonen.<ref name="After Oslo" /> [[Amnesty International]] anklaget Arafat og ledelsen i PNA for slurvete etterforskning av maktmisbruket som foregikk i PSS (inkludert tortur og drap). Politiske motstandere og [[dissident]]er var blant ofrene, og i tillegg arresterte de flere menneskerettsaktivister.<ref>{{Kilde www |url=http://www.phrmg.org/Corruption%20in%20the%20Palestinian%20Authority.htm |tittel=The Chaos of Corruption, Challenges for the improvement of the Palestinian Society: VI. PA security service, 1. Abuses, torture and infringements of the law |besøksdato=2007-11-04 |forfatter=Forgione, Fabio |utgivelsesdato=oktober 2004 |utgiver=The Palestinian Human Rights Monitoring Group (PHRMG) |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080111224551/http://www.phrmg.org/Corruption%20in%20the%20Palestinian%20Authority.htm |arkivdato=2008-01-11 }}</ref> Den [[24. juli]] [[1995]] fødte Arafats kone Suha deres datter i [[Sorbonne]], [[Frankrike]]. Hun fikk sitt navn, Zahwa, etter Arafats avdøde mor.<ref name="Suha" /> I perioden november-desember 1995, besøkte Arafat dusinvis av palestinske byer som var evakuert av israelske styrker, inkludert [[Jenin]], Ramallah, [[al-Bireh]], Nablus, [[Qalqilya]] og [[Tulkarem]], og erklærte dem for «frigjort». PNA fikk også kontroll over Vestbreddens [[postvesen]] i denne perioden.<ref name="PASSIA">{{Kilde www |url=http://www.passia.org/palestine_facts/chronology/19941995.htm |tittel=Palestine Facts: 1994-1995 |besøksdato=2008-03-15 |utgiver=Palestinian Academic Society for the Study of International Affairs (PASSIA) |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20130819000000/http://www.passia.org/palestine_facts/chronology/19941995.htm |arkivdato=2013-08-19 }}</ref> Den [[20. januar]] [[1996]] ble Arafat valgt til president for PNA, med overveldende 88,2 % av stemmene (motkandidaten var veldedighetsarbeideren [[Samiha Khalil]]). Valgkandidatene var få, ettersom [[Hamas]], DFLP og andre opposisjonelle folkebevegelser valgte å boikotte presidentvalget. Arafats overlegne seier sikret Fatah 51 av de 88 mandatene i PLC. Etter utvelgelsen ble Arafat ofte referert til som ''Ra'is'' («president» på arabisk), men selv omtalte han seg som «generalen».<ref>{{Kilde www |url = http://www.nytimes.com/2004/11/10/international/middleeast/10WIRE-ARAFAT.html?pagewanted=print&position= |tittel = Obituary: Yasir Arafat, Palestinian Leader, Dies at 75 |besøksdato = 2007-11-25 |forfatter = Miller, Judith |utgivelsesdato = 2004-11-10 |utgiver = New York Times }}</ref> I 1997 anklaget PLC ledelsen i PNA for økonomisk vanstyre, noe som førte til at fire medlemmer av Arafats regjering leverte inn oppsigelse. Arafat nektet derimot å fratre sin posisjon.<ref>{{Cite book |last=Aburish |first=Said K. |authorlink=Said K. Aburish |title=From Defender to Dictator |year=1998 |publisher=Bloomsbury Publishing |pages=pp.293–320 |location=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> === Andre fredsavtaler === [[Fil:Yasser-arafat-1999-3.jpg|thumb|Arafat med regjeringsmedlemmer fra PNA ved et møte i [[København]] i 1999. {{Byline|Hans Andersen}}]] I midten av 1996 ble [[Benjamin Netanyahu]] valgt til statsminister i Israel med en margin på bare én prosent. Forholdet mellom palestinere og israelere ble stadig mer fiendtlig ettersom konflikten vedvarte.<ref>{{Cite news |title=Profile: Binyamin Netanyahu-Binyamin Netanyahu was one of the most right-wing and controversial leaders in Israel's history. |url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/2393677.stm |work=[[BBC|BBC News]] |publisher=BBC MMVII |date=2005-12-20 |accessdate= }}</ref> På tross av forliket mellom Israel og PLO, var Netanyahu sterkt imot en palestinsk stat.<ref>{{Cite news |title=Hardliners Gain Around Likud Vote |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/2558451.stm |work=[[BBC|BBC News]] |publisher=BBC MMIII |date=2002-12-09 |accessdate=2007-07-21 }}</ref> I 1998 ble de to lederne overtalt til å møtes av USAs president, [[Bill Clinton]]. På møtet ble [[Wye-avtalen]], fremforhandlet. Den inneholdt en detaljert plan for hvordan Israels myndigheter og PNA skulle fullføre fredsforhandlingene.<ref>{{Kilde www |url = http://www.knesset.gov.il/process/docs/wye_eng.htm |tittel = The Wye River Memorandum |besøksdato = 2007-08-24 |besøkt_dag_måned = |besøkt_måned_dag = |besøksår = |forfatter = |etternavn = |fornavn = |forfatter_url = |medforfattere = |utgivelsesdato = |format = |verk = |utgiver = The State of Israel (Translated from Hebrew) |sider = |språk = |doi = |arkiv_url = |arkivdato = |sitat = |dato = 1998 }}</ref> Arafat fortsatte forhandlingene med Netanyahus etterfølger, [[Ehud Barak]], under [[Camp David-forhandlingene 2000|toppmøtet på Camp David]] i juli 2000. Barak tilbød Arafat en palestinsk stat som opprinnelig skulle omfatte 73 % av Vestbredden og hele Gazastripen. Forslaget gikk ut på at den palestinske kontrollen over vestbredden skulle øke til 90 % over en periode på mellom ti og tjuefem år, men innebar fortsatt israelsk kontroll over Jerusalem. Tilbudet åpnet også for tilbakeføring av et mindre antall flyktninger, og kompensasjon til de som ikke fikk tillatelse til å vende tilbake. Arafat takket nei til Baraks tilbud, og nektet å komme med et umiddelbart motkrav.<ref name="Palestinian peace" /> Han informerte president Clinton om at «den arabiske leder som vil overgi Jerusalem har ikke blitt født ennå».<ref name="Arafat Timeline">{{Kilde www |url = http://www.passia.org/Arafat/Arafat.pdf |tittel = Yasser Arafat (1929–2004) |utgivelsesdato = 2004-12-11 |utgiver = PASSIA |url-status = død |arkivurl = https://web.archive.org/web/20120229043817/http://www.passia.org/Arafat/Arafat.pdf |arkivdato = 2012-02-29 }}</ref> [[Fil:Arafat&Clinton&Barak.jpg|thumb|left|Arafat med Ehud Barak og Bill Clinton under [[Camp David-forhandlingene 2000|toppmøtet på Camp David]] i 2000. {{Byline|US government photo}}]] Forhandlingene fortsatte under [[Taba-forhandlingene]] i januar 2001. Denne gangen trakk Ehud Barak seg ut av samtalene for å føre en kampanje før valget i Israel. <br /> I slutten av september 2000 gjennomførte den israelske opposisjonslederen [[Ariel Sharon]] et omstridt besøk ved [[Klagemuren]]. Denne hendelsen, samt den i utgangspunktet spente situasjonen førte til blodige sammenstøtet mellom palestinere og israelsk politi de nærmeste dagene.<ref>{{Kilde www |url= http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001000055710&tag=item&words=Ariel%3BSharon |tittel= Tre drept i blodig sammenstøt |utgiver= ''Dagbladet'' |forfatter= |dato= 30. september 2000 |sitat=''I det blodigste sammenstøtet mellom palestinere og israelsk politi på fire år ble tre mennesker drept og 175 skadd i Jerusalem i går.'' |besøksdato= 2008-12-22 }}</ref> I løpet av de første ti dagene var over 80 døde, de fleste palestinere. Samtidig vedtok [[FN]]s [[sikkerhetsrådet|sikkerhetsråd]] en resolusjon som fordømte Israels bruk av vold mot palestinerne. I resolusjonsteksten la Sikkerhetsrådet indirekte skylden på opposisjonslederen Ariel Sharon for å ha provosert fram urolighetene og sammenstøtene den siste uka.<ref>{{Kilde www |url= http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/10/08/222360.html |tittel= Sikkerhetsrådet fordømmer Israels voldsbruk |utgiver= ''Dagbladet'' |forfatter= |dato= 8. oktober 2000 |sitat=''I resolusjonsteksten legger Sikkerhetsrådet indirekte skylden på opposisjonslederen Ariel Sharon for å ha provosert fram urolighetene og sammenstøtene den siste uka da han besøkte Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem i forrige uke.'' |besøksdato= 2008-12-22 }}</ref><ref>{{Kilde www |url= http://daccessdds.un.org/doc/UNDOC/GEN/N00/679/37/PDF/N0067937.pdf?OpenElement |tittel= Resolution 1322 (2000) |utgiver= United Nations Security Council |forfatter= |dato= 7. oktober 2000 |sitat= ''Condemns acts of violence, especially the excessive use of force against Palestinians, resulting in injury and loss of human life. Deplores the provocation carried out at Al-Haram Al-Sharif in Jerusalem on 28 September 2000, and the subsequent violence there and at other Holy Places, as well as in other areas throughout the territories occupied by Israel since 1967, resulting in over 80 Palestinian deaths and many other casualties'' |besøksdato= 2008-12-22 }}{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Konflikten eskalerte ytterligere og førte utover høsten til flere kraftige selvmordsbombinger gjennomført av palestinske militære grupper. Disse aksjonene ble fulgt opp kraftige av israelske militære motangrep, noe som førte til utbruddet av den [[andre intifada]]. Fredsprosessen fikk en brå slutt etter at [[Ariel Sharon]] vant valget i februar 2001. Det palestinske valget var opprinnelig planlagt i januar 2002, men ble utsatt etter en uttalelse om at intifadaen og krisesituasjonen gjorde det umulig å føre en kampanje, samt fordi IDF satte restriksjoner på [[bevegelsesfrihet]]en i de palestinske territoriene. {{-}} == Kamp for sin politiske eksistens == === Forholdet til Hamas og andre militære grupper === [[Fil:ArafatEconomicForum.jpg|thumb|upright|Arafat ved det årlige møtet i [[Verdens økonomiske forum]] i 2001. {{Byline|Remy Steinegger, World Economic Forum}}]] Arafat overlevde, personlig og politisk, i meget lang tid. Ifølge vestlige eksperter, var dette et tegn på hans mesterlige [[Asymmetrisk krigføring|asymmetriske krigføring]] og taktiske evner, gitt de ekstremt farlige forholdene i politikken i Midtøsten og de mange attentatene.<ref name="From Defender to Dictator">{{Kilde bok |forfatter=[[Said Aburish]] |tittel=From Defender to Dictator |utgivelsesår=1998 |forlag=Bloomsbury Publishing |side=321–325 |utgivelsessted=New York |isbn=1-58234-049-8 }}</ref> Noen tror at han overlevde hovedsakelig på grunn av Israels frykt for at han ville bli en [[martyr]] for sin palestinske kampsak, dersom han ble drept eller bare arrestert av Israel.<ref>{{Kilde www |url=http://www.time.com/time/world/article/0,8599,781566-2,00.html |tittel=A Life in Retrospect: Yasser Arafat |side=2 |besøksdato=24. august 2007 |dato=12. november 2004 |utgiver=Time |språk=engelsk |forfatter=Beyer, Lisa |arkiv-dato=2013-08-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130821035838/http://www.time.com/time/world/article/0,8599,781566-2,00.html |url-status=død }}</ref> Andre tror at Israel unnlot å handle mot Arafat, fordi de fryktet Arafat mindre enn [[Hamas]] og andre islamske bevegelser med høyere oppslutning enn Fatah. Forholdene mellom USA, Israel, Saudi-Arabia og de andre arabiske statene var både skrøpelige og komplekse, noe som også bidro til Arafats lange fartstid som palestinernes leder.<ref name="From Defender to Dictator" /> Arafats evne til å tilpasse seg nye taktiske og politiske situasjoner, ble muligens satt på prøve av organisasjonene Hamas og [[Islamsk Jihad]]s fremvekst. Dette var islamske grupper som [[Avvisningsfronten|gikk mot]] Israels eksistens, og som tok i bruk nye taktikker som selvmordsbombing, ofte mot ikke-militære mål som kjøpesentre og kinoer, for å gjøre mest mulig psykologisk skade og ta flest mulige sivile liv. På 1990-tallet så disse gruppene ut til å vanskeliggjøre Arafats arbeid med å opprettholde en samlet, sekulær og nasjonalistisk organisasjon hvis mål var å danne en egen stat.<ref name="From Defender to Dictator" /> Arafat så ikke ut til å ha noen innflytelse eller kontroll over disse gruppene, som aktivt kjempet imot Fatah. Enkelte hevder også at Arafat godtok deres handlinger for å legge mer press på Israel.<ref name="Intifada" /> I 2002 kom [[Den arabiske liga]] med et tilbud om å anerkjenne Israel mot at de trakk seg ut av alle territoriene som ble okkupert under Seksdagerskrigen, i tillegg til dannelsen av en palestinsk stat under styring av Arafats PNA.<ref>{{Kilde www |url=http://www.mideastweb.org/saudipeace.htm |tittel=The Arab Peace Initiative |besøksdato=26. august 2007 |dato=12. november 2004 |utgiver=MEW 2002 |språk=engelsk|forfatter=Isseroff, Ami }}</ref> Like etter utførte Hamas et angrep som tok livet av tjueåtte sivile israelere som feiret [[pesach]].<ref>{{Kilde www |tittel=Al-Aqsa Intifada timeline: 2002 |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/3677206.stm |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |dato=29. september 2004 |besøksdato=11. september 2007 |språk=engelsk}}</ref> Israel svarte med å iverksette [[Operasjon «Defensive Shield»]]; en stor militær offensiv i flere byer på Vestbredden. Enkelte israelske embedsmenn påstod i 2002 at [[al-Aqsa-martyrenes brigader]], en væpnet undergruppe av Fatah, utførte angrepene mot Israel for å konkurrere med Hamas.<ref>{{Cite news |first=Jeremy |last=Bowen |authorlink= |title=Palestinian Authority funds go to militants |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/3243071.stm |work=[[BBC|BBC News]] |publisher=BBC MMVII |date=7. november 2003 |accessdate=26. august 2007}}</ref> Den [[6. mai]] gav Israels myndigheter ut en rapport, delvis basert på stjålne dokumenter fra Israels okkupasjon av Arafats hovedkvarterer i Ramallah. Denne inneholdt kopier av noen brev som Arafat hadde skrevet under, hvor han tillot finansiering av al-Aqsa-martyrenes brigader og deres aktiviteter.<ref>{{Kilde www |url=http://www.israel-mfa.gov.il/MFA/MFAArchive/2000_2009/2002/5/The%20Involvement%20of%20Arafat-%20PA%20Senior%20Officials%20and |tittel=The Involvement of Arafat, PA Senior Officials and Apparatuses in Terrorism against Israel- Corruption and Crime |utgiver=Ministry of Foreign Affairs - The State of Israel |dato=6. mai 2002 |besøksdato=15. oktober 2007 |språk=engelsk |forfatter=Naveh, Dani |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080312075422/http://www.israel-mfa.gov.il/MFA/MFAArchive/2000_2009/2002/5/The%20Involvement%20of%20Arafat-%20PA%20Senior%20Officials%20and |arkivdato=2008-03-12 }}</ref> === Forsøk på marginalisering === Israelske myndigheter forsøkte i lengre tid å [[Marginalisering|marginalisere]] Arafat ved å finne en annen leder for det palestinske folk, men uten hell. Arafat nøt bred oppslutning blant grupper som, hans egen historie tatt i betraktning, normalt ville ha kviet seg for å forhandle med eller støtte ham. [[Marwan Barghouti]] ble ansett som en mulig erstatter under den andre intifada, men han ble arrestert av israelerne som holdt ham ansvarlig for drapene på tjueseks sivile utført av al-Aqsa-martyrenes brigader. Barghouti ble dømt til fem livstidsdommer.<ref>{{Kilde www |tittel=Profile: Marwan Barghouti |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/1473585.stm |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |dato=13. desember 2004 |besøksdato=11. september 2007 |språk=engelsk}}</ref> I januar 2002 beordret Sharon at Arafat skulle sperres inne i sin [[Mukata#Arafats mukata|mukata]] i [[Ramallah]], som følge av en selvmordsbombing i den israelske byen [[Hadera]].<ref name="Arafat Timeline" /> USAs president [[George W. Bush]] støttet Sharons handling, og hevdet at Arafat var «et hinder for friheten».<ref>{{Cite news |title=Mid-East press reflects on Arafat legacy: Israeli newspaper Maariv |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4002497.stm |work=[[BBC|BBC News]] |publisher=BBC MMIII |date=2004-11-05 |accessdate=2007-09-17 }}</ref> Arafat fikk først forlate mukataen den [[3. mai]], etter at intense forhandlinger endte i et forlik: I samme bygg som Arafat befant det seg seks militære personer fra PFLP, inkludert generalsekretæren [[Ahmed Sadat]], som også var innesperret. Disse var ettersøkt av Israel, men skulle etter avtalen slippe både å overføres til Israel eller å holdes i forvaring av PNA. I stedet skulle et britisk-amerikansk sikkerhetsapparat sikre at de ble fengslet i [[Jeriko]]. (Mennene ble senere tatt til fange av Israel i en nattoperasjon mot fengselet i 2006.<ref>[http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/4806714.stm Israel holds militant after siege] ''[[BBC News]]'' 14. mars 2006.</ref> Sammen med et løfte om at Arafat skulle ta en telefon på arabisk til palestinerne for å stoppe angrepene på Israel, ble han sluppet fri.<ref>{{Kilde www |tittel=Arafat's Failure May Offer Seeds of Hope |url=http://www.danielpipes.org/article/399 |verk=[[Los Angeles Times]] |utgiver=1980–2007 Daniel Pipes |dato=6. mai 2002 |besøksdato=7. oktober 2007 |språk=engelsk|forfatter=Pipes, Daniel }}</ref> Telefonsamtalen tok han [[8. mai]], men i likhet med tidligere forsøk ble hans ytringer oversett.<ref>{{Cite news |first=Serge |last=Schmemann |title=Arafat Remains Defiant Amid Rubble of His Compound |url=http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9A07E6DE1739F931A1575AC0A9649C8B63&sec=&spon=&pagewanted=2 |publisher=[[The New York Times|New York Times]] |date=22. september 2002 |accessdate=17. februar 2006}}</ref> I 2003 gikk Arafat av som statsminister etter press fra USA, og ble etterfulgt av [[Mahmoud Abbas]].<ref>{{Kilde www |tittel=Arafat vs Abbas |url=http://weekly.ahram.org.eg/2003/647/re2.htm |utgiver=Al-Ahram Weekly |dato=23. juli 2003 |besøksdato=17. februar 2006 |språk=engelsk|forfatter=Amayreh, Khalil }}</ref> I 2004 erklærte president Bush at han droppet Arafat som en fremtidig forhandlingspartner.<ref>{{Cite news |first = G. Robert |last = Hillman |title = Bush dismisses Arafat as Partner, Pushes for New Leader |url = http://media.www.westerncourier.com/media/storage/paper650/news/2003/09/19/Nation/Bush-Dismisses.Arafat.Pushes.For.New.Leader-470765.shtml |publisher = The Dallas Morning News |date = 2003-09-19 |accessdate = 2007-07-21 |url-status = død |archiveurl = https://web.archive.org/web/20071013215544/http://media.www.westerncourier.com/media/storage/paper650/news/2003/09/19/Nation/Bush-Dismisses.Arafat.Pushes.For.New.Leader-470765.shtml |archivedate = 2007-10-13 |tittel = Arkivert kopi |besøksdato = 2007-07-21 |arkivurl = https://web.archive.org/web/20071013215544/http://media.www.westerncourier.com/media/storage/paper650/news/2003/09/19/Nation/Bush-Dismisses.Arafat.Pushes.For.New.Leader-470765.shtml |arkivdato = 2007-10-13 |url-status = død }} {{Kilde www |url=http://media.www.westerncourier.com/media/storage/paper650/news/2003/09/19/Nation/Bush-Dismisses.Arafat.Pushes.For.New.Leader-470765.shtml |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-04-14 |arkiv-dato=2007-10-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20071013215544/http://media.www.westerncourier.com/media/storage/paper650/news/2003/09/19/Nation/Bush-Dismisses.Arafat.Pushes.For.New.Leader-470765.shtml |url-status=yes }}</ref> Arafat hadde et blandet forhold til lederne av øvrige arabiske land, og deres støtte så ut til å øke hver gang han var under press fra Israel. Dette viste seg tydelig da Israel annonserte i 2003 at de i prinsippet hadde besluttet å fjerne ham fra den israelskstyrte Vestbredden.<ref name="Arafat Timeline" /> Etter Ariel Sharons anmodning om at Arafat skulle utestenges fra [[de palestinske territoriene]] på livstid, kom Arafat med et svar i et intervju hos den arabiske TV-kanalen ''[[Al-Jazeera]]'': «Er det hans [Sharons] hjemland, eller vårt? Vi ble plassert her før profeten Abraham kom, men det ser ut som om de [israelerne] ikke forstår historie eller geografi».<ref name="Arafat Timeline" /> == Økonomiske transaksjoner == I august 2002 uttalte sjefen for det israelske militære etterretningsdirektoratet [[Aman (IDF)|Aman]], at Arafats personlige formue beløp seg til 1,3 milliarder dollar,<ref>{{Cite news |first=Gideon |last=Alon |coauthors=Amira Hass |title=MI chief: terror groups trying hard to pull off mega-attack |url=http://www.haaretz.com/hasen/pages/ShArt.jhtml?itemNo=197188&contrassID=1&subContrassID=0&sbSubContrassID=0 |publisher=Haaretz |date=2002-08-14 |accessdate=2007-07-21 |archivedate=2007-10-01 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20071001004133/http://www.haaretz.com/hasen/pages/ShArt.jhtml?itemNo=197188&contrassID=1&subContrassID=0&sbSubContrassID=0 |url-status=yes }}</ref> men viste ikke til håndfaste bevis. I 2003 tok [[Det internasjonale pengefondet]] (IMF) en gjennomgang av PNAs regnskaper, og slo fast at Arafat plasserte offentlige midler for 900 millioner dollar på en bankkonto han kontrollerte sammen med myndighetens øverste finansrådgiver. IMF hevdet derimot at det ikke var ulovligheter knyttet til dette, og vektla at mesteparten av midlene hadde blitt investert i palestinske eiendeler, både internt og utenlands.<ref>{{Cite news |first=Karim |last=Nashashibi |coauthors=Adam Bennett |title=Business & Economy: IMF audit reveals Arafat diverted $900 million to account under his personal control |url=http://electronicintifada.net/v2/article1958.shtml |publisher=The Electronic Intifada |date=2003-09-20 |accessdate=2007-07-21 }}</ref><ref>For et generelt overblikk over den avgjørende viktigheten av utenlandsk sponsing i fredsprosessen, og PNAs bruk av slik bistand, se Rex Brynen, ''A Very Political Economy: Peacebuilding and Foreign Aid in the West Bank and Gaza,'' United States Institute of Peace Press, 2000</ref> I 2003 begynte en gruppe amerikanske revisorer å undersøke forholdene rundt Arafats økonomi – innleid av Arafats eget [[finansdepartement]]. De hevdet at deler av den palestinske lederens formue befant seg i en hemmelig [[portefølje]] på nesten 1 milliard dollar, med investeringer blant annet i et tapperi for [[Coca-Cola]] i Ramallah og et tunisisk mobiltelefonselskap, samt i [[venturefond]] i USA og på [[Caymanøyene]]. Lederen av undersøkelsen uttalte at ''«selv om pengene i porteføljen kom fra [[Offentlig finansiering|offentlige midler]] som palestinske skatter, ble omtrent ingenting av det brukt på det palestinske folk, men derimot kontrollert av Arafat. Ingen av disse transaksjonene ble heller offentliggjort»''.<ref name="Stahl">{{Cite news |first=Lesley |last=Stahl |title=Arafat's Billions, One Man's Quest To Track Down Unaccounted-For Public Funds |url=http://www.cbsnews.com/stories/2003/11/07/60minutes/main582487.shtml |publisher=CBS News |date=2003-11-09 |accessdate=2007-07-21 }}</ref> Arafat levde en beskjeden livsstil, men ble likevel kritisert av [[Dennis Ross]], tidligere forhandler i Midtøsten for presidentene [[George H.W. Bush]] og Bill Clinton. Han hevdet at Arafats penger finansierte et enormt beskyttelsessystem kjent som [[nypatrimonialisme]]. Ifølge [[Salam Fayyad]], en tidligere leder av [[Verdensbanken]] som ble utnevnt til [[Finansminister i den palestinske selvstyremyndigheten|finansminister i PNA]] av Arafat i 2002, kunne Arafats varehandelsmonopol anses som bedrageri overfor sitt eget folk, ''«spesielt i Gaza som er fattigere, noe som er fullstendig uakseptabelt og umoralsk»''. Fayyad hevdet videre at Arafat brukte 20 millioner dollar fra offentlige midler til å betale ledelsen i PNAs sikkerhetsapparat (Preventive Security Service) alene.<ref name="Stahl" /> [[Den europeiske union|EU]] gransket påstander om at deres egne midler ble misbrukt av Palestinas myndigheter, men fant ingen bevis for at de finansierte terrorhandlinger.<ref>{{Cite news |first=Rue |last=Wiertz |title=EU funding to the Palestinian Authority: Commissioner Patten responds to a letter from Mr. Laschet, MEP |url=http://ec.europa.eu/external_relations/mepp/eufundspa.htm |publisher=European Union External Relations |date=2003-01-21 |accessdate=2007-09-26 }}</ref> Fuad Shubaki, Arafats tidligere finansielle rådgiver, fortalte det israelske sikkerhetsapparatet [[Shin Bet]] at Arafat brukte flere millioner dollar av bistandsmidler til å kjøpe våpen og til støtte av militære grupper.<ref>{{Cite news |first=Yaakov |last=Katz |title=Arafat used aid to buy weapons |url=http://fr.jpost.com/servlet/Satellite?cid=1145961361493&pagename=JPost/JPArticle/ShowFull |publisher=JPost |date=2006-05-17 |accessdate=2007-07-21 }}</ref> == Sykdom og død == Med årene ble Arafats helsetilstand redusert, noe som først viste seg da han kastet opp under et møte. Arafats talsmann omtalte det hele som [[influensa]], etter at de første rapportene om medisinsk behandling nådde offentligheten den [[25. oktober]] [[2004]]. Tilstanden hans forverret seg de påfølgende dagene.<ref name="Government" /> Leger fra blant annet Tunisia, Jordan og Egypt ble senere hentet inn i et forsøk på å diagnostisere og hjelpe ham. Det ble klart at Arafat skulle fraktes med et jetfly tilhørende Frankrikes myndigheter til [[Percy militærsykehus]] i [[Clamart]], en forstad utenfor Paris. Som en forutsetning ble det avtalt at Israel ikke skulle hindre ham i å returnere.<ref name="Funeral">{{Kilde www |tittel=Arafat's funeral held in Cairo: Mystery illness |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4005027.stm |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |dato=12. november 2004 |besøksdato=2. november 2007 |språk=engelsk|forfatter=Biles, Peter }}</ref> === Koma === Ifølge en av legene, led Arafat av [[idiopatisk trombocytopenisk purpura]] (ITP), en kroppstilstand med unormalt få sirkulerende blodplater.<ref name="Government">{{Kilde www |url=http://www.tqnyc.org/NYC052021/Government/GovernmentPage.html |tittel=Ending of Yasser's Life |utgiver=Palestine: The Mystery Country |språk=engelsk |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930015507/http://www.tqnyc.org/NYC052021/Government/GovernmentPage.html |arkivdato=2007-09-30 }}</ref> Den [[3. november]] falt han i en gradvis dypere koma. De påfølgende dagene hersket det en viss tvil om Arafats helse, med mistanker om at han var rammet av [[Gift|forgiftning]] eller [[aids]].<ref>{{Kilde www |url=http://web.israelinsider.com/Articles/Diplomacy/4348.htm |tittel=Hospital concealment strengthens suspicion: Arafat died of AIDS |dato=11. november 2004 |verk=Israel Insider |utgiver=Koret Communications |språk=engelsk |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080503233119/http://web.israelinsider.com/Articles/Diplomacy/4348.htm |arkivdato=2008-05-03 }}</ref> Ulike kilder spekulerte i om Arafat var [[koma]]tøs, i en «[[vegetativ tilstand]]» eller død, men de palestinske myndighetene og Arafats jordanske lege avviste påstandene om at Arafat var hjernedød og ble holdt kunstig i live.<ref>{{Kilde www |url=http://www.volokh.com/posts/chain_1100148783.shtml |tittel=Arafat: If he is "brain-dead," he is dead |dato=4. november 2004 |verk=The Volokh Conspiracy using passage ugitt av France-Press |språk=engelsk|forfatter=Lindgren, Jim }}</ref> Deretter oppstod det en kontrovers mellom ledere av PNA og Suha Arafat, da flere av lederne reiste til Frankrike for å besøke Yasir Arafat. Suha uttalte at «de forsøker å begrave Abu Ammar [Arafat] levende».<ref>{{Cite news |first = Julie |last = Stahl |title = 'They're Trying to Bury My Husband Alive' Suha Arafat Says |url = http://www.cnsnews.com/ViewForeignBureaus.asp?Page=/ForeignBureaus/archive/200411/FOR20041108c.html |work = CNS News |publisher = Cybercast News Service |date = 11. august 2004 |accessdate = 11. oktober 2007 |url-status = død |archiveurl = https://web.archive.org/web/20070929103031/http://www.cnsnews.com/ViewForeignBureaus.asp?Page=%2FForeignBureaus%2Farchive%2F200411%2FFOR20041108c.html |archivedate = 2007-09-29 |tittel = Arkivert kopi |besøksdato = 2007-10-11 |arkivurl = https://web.archive.org/web/20070929103031/http://www.cnsnews.com/ViewForeignBureaus.asp?Page=%2FForeignBureaus%2Farchive%2F200411%2FFOR20041108c.html |arkivdato = 2007-09-29 |url-status = død }} {{Kilde www |url=http://www.cnsnews.com/ViewForeignBureaus.asp?Page=%2FForeignBureaus%2Farchive%2F200411%2FFOR20041108c.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-07-08 |arkiv-dato=2007-09-29 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070929103031/http://www.cnsnews.com/ViewForeignBureaus.asp?Page=%2FForeignBureaus%2Farchive%2F200411%2FFOR20041108c.html |url-status=yes }}</ref> Frankrikes rettssystem forbyr leger å diskutere sine pasienters tilstand med noen, med unntak av nære pårørende i tilfeller med dystre prognoser.<ref>{{Kilde www |url=http://www.legifrance.gouv.fr/WAspad/UnArticleDeCode?commun=&code=CSANPUNL.rcv&art=L1110-4 |tittel=Code of Public Health |dato=5. mars 2002 |utgiver=Legifrance |språk=fransk }}</ref> Følgelig måtte all kommunikasjon vedrørende Arafats helse bli godkjent av hans kone, noe som hindret palestinernes delegasjon i å besøke ham på sykehuset. Flere palestinske ledere uttrykte misnøye med at nyhetene om Yasir Arafat ble «filtrert» gjennom henne.<ref name="BBC">{{Kilde www |tittel=Top Palestinians arrive in Paris 'Apologize' |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/3991153.stm |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |dato=11. august 2004 |besøksdato=11. oktober 2007 |språk=engelsk}}</ref> Dagen etter meldte sjefskirurgen Christian Estripeau ved Percy at Arafats tilstand hadde forverret seg, og at han hadde falt i en enda dypere koma.<ref>{{Kilde www |url=http://news.xinhuanet.com/english/2004-11/07/content_2187955.htm |tittel=Arafat's health unchanged: French official |dato=7. november 2004 |verk=China View |utgiver=Xinhua News Agency |språk=engelsk}}</ref> [[Taissir Tamimi|Sjeik Taissir Tamimi]], lederen av det islamske rettsvesenet i palestinske territorier, besøkte Arafat og erklærte at det var uaktuelt å koble ham fra respiratoren, siden en slik handling ifølge ham selv var forbudt i [[islam]]. Han holdt derimot en våkenatt ved Arafats sengekant.<ref name="Arafat Timeline" /> === Dødsfall og reaksjoner === Arafat ble erklært død kl. 03.30 [[UTC]] den [[11. november]] 2004, i en alder av 75 år. Den eksakte dødsårsaken er ukjent. Tamimi beskrev det som «et meget smertefullt syn».<ref name="Arafat Timeline" /> Da Arafats død var annonsert, gikk det palestinske folket inn i dyp sorg, hvor sørgende [[Koranen|koranske]] bønner runget ut fra moskeers høyttalere og bildekk brant i gatene. Nettstedet ''Maavik Sotzialisti'' (engelsk: ''Socialist World'') beskrev det hele med følgende minneord: ''«Mange palestinere vil se på Yasir Arafats dødsfall med en blanding av sorg og et ønske om at den palestinske myndigheten han ledet, hadde gjort mye mer for å ende fattigdommen og undertrykkelsen som ødelegger deres liv»''.<ref>{{Cite news |first = Rotem |last = |title = Palestinians mourn Arafat but struggle for liberation will continue |url = http://www.socialistworld.net/eng/2004/11/11arafat.html |work = Obituary |publisher = Maavik Sotzialisti (Socialist World News) |date = 11. november 2004 |accessdate = 21. juli 2007 |url-status = død |archiveurl = https://web.archive.org/web/20170111102436/http://www.socialistworld.net/eng/2004/11/11arafat.html |archivedate = 2017-01-11 |tittel = Arkivert kopi |besøksdato = 2007-07-21 |arkivurl = https://web.archive.org/web/20170111102436/http://www.socialistworld.net/eng/2004/11/11arafat.html |arkivdato = 2017-01-11 |url-status = død }} {{Kilde www |url=http://www.socialistworld.net/eng/2004/11/11arafat.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-04-21 |arkiv-dato=2017-01-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170111102436/http://www.socialistworld.net/eng/2004/11/11arafat.html |url-status=yes }}</ref> Avisen ''[[Le Canard enchaîné|Canard Enchaîné]]'' rapporterte like etter om påstått informasjonslekkasje av ikke navngitte medisinske kilder ved Percy, som hadde tilgang til Arafat og hans helsedokumenter. Ifølge avisen fryktet legene, allerede ved Arafats ankomst til sykehuset, store leverskader som medførte endring i blodsammensetningen. Arafat ble derfor lagt inn på en [[hematologi]]avdeling, men [[leukemi]] ble raskt utelukket. Samme kilde hevdet også at han ble diagnostisert med [[skrumplever]], men at dette ikke kunne offentliggjøres av hensyn til allmennheten, fordi skrumplever normalt assosieres med konsekvensene av alkoholmisbruk. Selv om diagnosen ikke gjaldt alkoholisk skrumplever og Arafat ikke var kjent for å konsumere alkohol, virket ryktene sanne for mange. Kilden skrev videre at Arafats leveforhold gjorde lite for å forbedre situasjonen. Dermed slo de fast at det var flere årsaker til sykdommen; Arafats koma var en konsekvens av en stadig forverret skrumplever. Den franske avisen ''[[Le Monde]]'' siterte leger som uttrykte at han led av «en uvanlig blodsykdom og et leverproblem».<ref>{{Cite news |title=Palestinians head to Paris to probe Arafat's death |url=http://www.despardes.com/oscartango/111704.html |work=Oscar-Tango |publisher=Despardes Inc. |date=17. november 2004 |accessdate=26. september 2007 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070404023909/http://www.despardes.com/oscartango/111704.html |archivedate=2007-04-04 }} {{Kilde www |url=http://www.despardes.com/oscartango/111704.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-04-21 |arkiv-dato=2007-04-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070404023909/http://www.despardes.com/oscartango/111704.html |url-status=yes }}</ref> Etter Arafats død fortalte det franske forsvarsdepartementet at Arafats helsedokumenter bare ville overføres til hans nærmeste pårørende. Det ble fastslått at Arafats nevø og PNA-utsendelse til FN, [[Nasser al-Kidwa]], var en nær nok slektning. Han fikk utlevert en kopi av Arafats helsedokumenter på 558 sider av Frankrikes forsvarsdepartement, og uttalte deretter at han ville trosse Suha Arafats ønsker og offentliggjøre innholdet for det palestinske folk av politiske årsaker.<ref>{{Kilde www |tittel=Arafat doctors found 'no poison':Tests on Yasser Arafat's body showed no traces of any known poisons, according to medical files released on Monday. |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4032257.stm |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |dato=22. november 2004 |besøksdato=2. oktober 2007 |språk=engelsk}}</ref> === Påstander om forgiftning og aids === I september 2005 skrev den israelske avisen ''[[Haaretz]]'' at franske eksperter ikke var i stand til å fastslå årsaken til Arafats død. Avisen siterte en israelsk aidsekspert, som hevdet at Arafat hadde alle symptomene for aids. Denne hypotesen ble senere forkastet av den amerikanske avisen ''[[The New York Times]]''.<ref name="AIDS">{{Kilde www |url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/4225332.stm |tittel=Cause of Arafat death 'unknown' Medical records of former Palestinian leader Yasser Arafat appear to show that doctors could not determine the underlying cause of his death. |dato=8. september 2005 |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |språk=engelsk}}</ref> Ashraf al-Kurdi, som var Arafats personlige lege i mer enn tyve år og som også behandlet flere konger av Jordan, erklærte senere at det ikke ble nevnt noe om en slik infeksjon i Arafats medisinske rapport.<ref name="Al-Kurdi Claims">{{Kilde www |forfatter=Danny Rubenstein |url=http://www.haaretz.com/hasen/pages/ShArt.jhtml?itemNo=892231&contrassID=1&subContrassID=1 |tittel=Arafat's doctor: There was HIV in his blood, but poison killed him |dato=8. september 2005 |verk=Haaretz |utgiver=Haaretz |besøksdato=2008-04-21 |arkiv-dato=2008-03-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080312060531/http://www.haaretz.com/hasen/pages/ShArt.jhtml?itemNo=892231&contrassID=1&subContrassID=1 |url-status=yes }}</ref> En annen israelsk lege skrev i en artikkel i avisen ''Haaretz'' at det var «et klassisk tilfelle av matforgiftning», sannsynligvis forårsaket av et måltid som ble inntatt fire timer før han ble dårlig. Maten skal ha kunne inneholdt et giftstoff, slik som [[ricin]], i stedet for en vanlig bakteriell forgiftning. I samme uke publiserte derimot ''The New York Times'' en egen rapport, som også var basert på tilgang til Arafats sykejournal. Der ble det hevdet at Arafat høyst sannsynlig ikke var rammet av aids eller [[matforgiftning]].<ref name="AIDS" /><ref name="MSNBC">{{Cite news |title=Arafat’s doctor wants autopsy |url=http://www.msnbc.msn.com/id/6472056/ |work=Associated Press |date=12. november 2004 |accessdate=12. desember 2007}}</ref> Begge publikasjonene spekulerte videre i om dødsårsaken kan ha vært en infeksjon av ukjent natur eller opphav. Ryktene om matforgiftning har likevel blitt hyppig diskutert verden rundt, spesielt i arabiske miljøer. Al-Kurdi klaget over det faktum at Arafats kone, Suha, ikke ville tillate en [[obduksjon]], noe som kunne ha gitt svar på mange spørsmål som fortsatt er ubesvart.<ref name="Al-Kurdi Claims" /><ref>{{Kilde www |forfatter=Steven Erlanger og Lawrence K. Altman |tittel=Medical Records Say Arafat Died From a Stroke |url=http://www.nytimes.com/2005/09/08/international/middleeast/08arafat.html?n=Top%2FReference%2FTimes%20Topics%2FSubjects%2FP%2FPoisoning%20and%20Poisons&pagewanted=print |verk=The New York Times |utgiver=New York Times Company |dato=8. september 2005 |besøksdato=26. september 2007 |språk=engelsk}}</ref> I 2005 ropte al-Kurdi på etableringen av en uavhengig kommisjon som skulle lede etterforskningen av Arafats mystiske dødsfall, og uttalte at «en hvilken som helst lege vil fortelle deg at dette er symptomer på forgiftning».<ref name="Al-Kurdi Claims" /><ref>{{Cite news |first=Amnon |last=Kapeliouk |title=Yasser Arafat a-t-il été assassiné? ("Was Arafat murdered?") |url=http://www.monde-diplomatique.fr/2005/11/KAPELIOUK/12894?var_recherche=arafat |publisher=Le Monde diplomatique |date=2. november 2005 |accessdate=21. juli 2007 |language= fransk }}</ref> Han hadde tidligere fortalt nyhetsbyrået ''[[Associated Press]]'' at Arafat hadde et aidsvirus og at «det ble gitt til ham for å skjule giften».<ref name="Al-Kurdi Claims" /> [[Claude Goasguen]], et medlem av [[Frankrikes nasjonalforsamling]], etterlyste en parlamentarisk granskningskomité for Arafats død i et forsøk på å avlive alle falske rykter. Franske myndigheter insisterte på at det ikke fantes noe bevis for at Arafat hadde blitt forgiftet, og at en etterforskning ville ha blitt iverksatt ved mistanke om det.<ref>{{Cite news |title=Debate on the Death of Yasser Arafat |url=http://forum.aufeminin.com/forum/actu1/__f32528_actu1-Polemique-sur-la-mort-de-yasser-arafat.html |work=[[Reuters]] |publisher=Un site auFeminin.com Network |date=17. november 2004 |accessdate=2. september 2007 |language=fransk }}</ref> Den 24. august [[2012]] ble det besluttet at hans levninger skulle undersøkes av sveitsiske eksperter for å finne ut om han hadde blitt forgiftet. Arbeidet med å åpne graven begynte 13. november 2012,<ref>[http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Arafats-grav-i-ferd-med-a-apnes-7043970.html Arafats grav i ferd med å åpnes], Aftenposten, 13. november 2012</ref> og 27. november var levningene hentet ut av graven.<ref>NTB: [http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Haper-a-fa-svar-pa-om-Arafat-ble-forgiftet-7055275.html Håper å få svar på om Arafat ble forgiftet], Aftenposten, 26. november 2012</ref> Bakgrunnen var at sveitsiske eksperter tidligere hadde påvist unormalt store mengder av det radioaktive stoffet [[polonium]] på hans eiendeler. [[Suha Arafat|Arafats enke]] og [[de palestinske selvstyremyndighetene]] gav tillatelse til at levningene undersøkes. Undersøkelsene ble gjort på et [[radiolog]]isk laboratorium ved Lausannes universitetssykehus.<ref>[http://www.dagbladet.no/2012/08/24/nyheter/politikk/utenriks/23099654/ Dagbladet - Arafats levninger skal undersøkes for gift (24.8.2012)]</ref> Høsten 2013 bekreftet sveitsiske eksperter at hadde funnet spor av det radioaktive grunnstoffet [[polonium]] på Arafats klær. Uttalelsene i rapporten støttet opp under tidligere rapporter i mediene om funn av polonium på Arafats klær og styrket dermed muligheten for at han ble forgiftet.<ref>[http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10144303 VG - Giftteori styrket - fant radioaktivt stoff på Arafats klær (14.10.2013)]</ref> I desember 2013 konkluderte franske eksperter med at Arafat døde av naturlige årsaker og utelukket forgiftning.<ref>[http://www.theguardian.com/world/2013/dec/03/yasser-arafat-died-natural-causes-french-investigators Yasser Arafat died of natural causes, French investigators say], The Guardian, 3. desember 2013: "Scientific and medical experts rule out possibility that Palestinian leader was poisoned amid reports of high levels of polonium-210".</ref> Senere samme måned kom et russisk institutt til samme resultat.<ref>[http://www.nytimes.com/aponline/2013/12/26/world/europe/ap-eu-russia-arafats-death.html?ref=world&_r=0 Russia: Arafat's Death Not Caused by Radiation], The New York Times, 26. desember 2013: "A Russian probe into the death of Palestinian leader Yasser Arafat has found no trace of radioactive poisoning, the chief of the government agency that conducted the study said Thursday."</ref> === Begravelse === [[Fil:Arafat Tomb.JPG|thumb|right|Arafats grav ved PNAs [[Mukata#Arafats mukata|presidentkontorer]] i [[Ramallah]], 2004]] Den [[11. november]] avholdt franske, militære [[æresvakt]]er en minnemarkering for Arafat på en militær flyplass i nærheten av Paris.<ref>{{Kilde www |tittel=Arafat begins final journey |url=http://www.guardian.co.uk/israel/Story/0,,1348445,00.html |verk=Guardian Unlimited |utgiver=Guardian News and Media Limited |dato=11. november 2004 |besøksdato=4. desember 2007 |språk=engelsk|forfatter=Left, Sarah }}</ref> President [[Jacques Chirac]] stod alene ved siden av Arafats kropp i omtrent ti minutter, som et siste tegn på respekt for lederen han omtalte som «en mann av mot».<ref>{{Kilde www |tittel=Arafat's Body Arrives in Cairo Ahead of Ceremony on Friday |url=http://www.nytimes.com/2004/11/11/international/middleeast/11cnd-araf.html?pagewanted=2 |verk=[[The New York Times]] |utgiver=The New York Times |dato=11. november 2004 |besøksdato=6. desember 2007 |språk=engelsk}}</ref> Dagen etter ble Arafat flydd til Egypts hovedstad Kairo for den offisielle, militære begravelsesseremonien, før han ble gravlagt i Ramallah senere samme dag. Flere statsoverhoder, statsministre og utenriksministre var til stede under begravelsen.<ref>{{Kilde www |tittel=Arafat's funeral: Who was there |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4003463.stm |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |dato=12. november 2004 |besøksdato=2. november 2007 |språk=engelsk}}</ref> Egypts høytstående storimam og storsjeik [[Mohammed Sayyid Tantawi|Sayyid Tantawi]] ledet bønnene i forkant av prosesjonen.<ref name="Funeral" /> Israel avslo Arafats ønske om å gravlegges nær [[al-Aqsa-moskéen]] eller noe sted i [[Jerusalem]], og henviste til bekymringer knyttet til sikkerheten.<ref>{{Cite news |title=Israel Plans for Arafat Burial in Gaza |url=http://www.newsmax.com/archives/articles/2004/11/7/113931.shtml |publisher=Associated Press |date=4. november 2004 |accessdate=21. juli 2007}}</ref> Etter prosesjonen i Kairo ble Arafats kropp «midlertidig» lagt i hans [[Mukata#Arafats mukata|tidligere hovedkontorer]] i Ramallah. Seremonien ble sett av flere tusen palestinere.<ref name="Funeral" /> Etter at [[Taissir Tamimi|Sjeik Taissir Tamimi]] oppdaget at Arafat var feilaktig gravlagt og i en kiste – noe som ikke er tillatt ifølge [[Sharia|islamsk lov]] – ble Arafat gravlagt på nytt om morgenen den [[13. november]], omtrent kl. 03.00.<ref>{{Cite news |title=No way to die |url=http://www.guardian.co.uk/israel/Story/0,2763,1374609,00.html |work=Guardian Unlimited |publisher=Guardian News and Media Limited |date=16. desember 2004}}</ref> Den [[10. november]] [[2007]], nesten 3 år etter Arafats død, avduket Abbas et [[mausoleum]] for Arafat i nærheten av den midlertidige graven, til ære for ham.<ref>{{Kilde www |tittel=Arafat mausoleum opened by Abbas |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/7088743.stm |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |dato=10. november 2007 |besøksdato=10. november 2007 |språk=engelsk}}</ref> == Etter Arafat == === Etterfølger === PLCs formann [[Rawhi Fattuh]] tok over for Arafat som interimspresident i PNA allerede før hans død. PLOs generalsekretær [[Mahmoud Abbas]] ble valgt til formann i PLO, og [[Farouk Kaddoumi]] ble leder av Fatah.<ref name="Sucessor">{{Kilde www |tittel=Who could follow Arafat? |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/1362216.stm |verk=[[BBC|BBC News]] |utgiver=BBC MMVII |dato=1. desember 2004 |besøksdato=2. november 2007 |språk=engelsk|forfatter=Hardy, Roger }}</ref> PNA og ledelsen ved de palestinske flyktningleirene i Libanon meldte om 40 dagers sørgetid over Arafat.<ref name="Funeral" /> Abbas vant [[Presidentvalget i Palestina 2005|presidentvalget i januar 2005]] med god margin, noe som befestet hans posisjon som Arafats etterfølger og palestinernes leder. I 2009 ble Mahmoud Abbas ny leder for Fatah. === Arafats rolle og betydning === Arafat oppnådde noen av sin bevegelses mål før sin død – men ikke alle. Opprettelsen av en palestinsk stat ved siden av den jødiske har [[de facto]] skjedd, men ikke på langt nær etter de [[FNs delingsplan for Palestina|grensene]] som ble antydet i [[1948]]. Staten har en egen, folkevalgt palestinsk regjering og president, men er militært og økonomisk langt underlegen den jødiske nabostaten. Arafat nådde ikke sitt hovedmål – en uavhengig palestinsk stat med [[Jerusalem]] som hovedstad. Han bygde ikke opp en etterfølger som kunne innta en samlende posisjon etter hans død, tvert imot mener enkelte observatører at Arafat var en leder som representerte et «minste felles multiplum», med en samlende evne til å inngå kompromisser og føre forhandlinger, og få til resultater som ikke kunne vare etter hans epoke. Yasir Arafat var en omstridt leder, som med årene opplevde både internasjonal anerkjennelse og kritikk fra ulike hold. Synet på ham varierte sterkt; mange palestinere anså ham som en helteskikkelse som kjempet for deres rettigheter, mens mange israelere og amerikanere regnet ham som en terrorist og fiende.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nationalreview.com/2004/11/chaos-opportunity-chesapeake/|tittel=In Chaos, Opportunity : What Arafat's death means for Israel, and for us.|besøksdato=2023-03-03|dato=2004-11-11|språk=en-US|verk=National Review}}</ref> I nesten et halvt århundre var Arafat symbolet på palestinsk nasjonalisme og selvstendighetskamp. Hans internasjonale status endret seg betraktelig over tid; på 1960-tallet ble han kjent som terrorist – en leder som søkte fokus på palestinernes kamp gjennom spektakulære terrorangrep mot Israel, hvor også uskyldige sivile ble drept. Arafat fikk større anerkjennelse som politiker på 1970-tallet. Han talte i FN første gang 13. november 1974, og ble snart ansett av mange regjeringer som en «statsleder uten land», selv om han fortsatt ble assosiert med utenompolitiske og voldelige aktiviteter fra 60-tallet. På 1980-tallet begynte Arafat å få mer støtte fra vestlige land, mye på grunn av Israels engasjement mot massakrer og voldelig politikk. Etter hvert oppnådde PLO observatørstatus i [[FN]], og pr i dag (2023) er det De palestinske selvstyreområdene som i kraft av en FN-resolusjon fra 2012 har slik status.<ref>{{Kilde www|url=https://www.un.org/en/about-us/non-member-states|tittel=Non-Member-States|besøksdato=2023-03-03|fornavn=|etternavn=|språk=en|verk=United Nations|sitat=By resolution A/RES/67/19 of 29 November 2012, the General Assembly accorded non-Member Observer State status to Palestine.}}</ref> På [[1990-tallet]] skulle Arafat bli regnet som pragmatisk moderat, og ble en reell forhandlingsmotpart for sine israelske motstandere. Høydepunktet ble undertegningen av Oslo-avtalen foran Det hvite hus i [[1993]], og [[1994]] da han fikk Nobels fredspris sammen med Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Mange israelere forsonte seg med Arafat i disse årene.<ref>[http://www.antiwar.com/hacohen/?articleid=3963 Antiwar.com] - How to Remember Arafat, artikkel av Ran HaCohen 12. november 2004.</ref> Tilbakeslaget kom da fredsgarantisten Rabin ble drept, og en uforsonlig [[Benjamin Netanyahu]] overtok som forhandlingsmotpart. Etter Netanyahu fulgte [[Ariel Sharon]] som Israels sterke mann, som var enda mer uforsonlig overfor palestinernes krav på anerkjente landområder.<ref name="Sagflaat">[http://www.dagsavisen.no/meninger/article285734.ece Dagsavisen] {{Wayback|url=http://www.dagsavisen.no/meninger/article285734.ece |date=20111008012933 }} - Erik Sagflaat, «President uten land», 6. november 2004.</ref> Arafat balanserte i vanskelig terreng når han bega seg inn i forhandling med Israel, et land som hans organisasjon i lang tid ønsket å utslette som selvstendig stat. Allerede i 2000 var fredsforhandlingene i realiteten strandet, da Israel nektet de mange millioner palestinske flyktningene fra 1948 å vende tilbake til sine hjem i Israel. For Arafat var det uaktuelt å svikte flyktningenes sak og krav på egne hus og eiendommer som var overtatt av jøder femti år tidligere. Løsningen ble å stilltiende godta den [[Andre intifada|nye intifadaen]] og vold mot israelske mål – en feilslått strategi dersom målet var å få Israel tilbake til innrømmelser ved forhandlingsbordet. I 2001 ble Arafats posisjon og popularitet svekket. Andre mer radikale grupper vokste fram og samlet bred støtte på grunn av misnøye med Oslo-avtalen, motstand mot et mer uforsonlig Israel, og manglende sosial framgang i selvstyreområdene. Utbredt korrupsjon og vanstyre bidro til misnøyen. Krigeren Arafat hadde større evner enn den sivile statslederen Arafat, som holdt både [[Mahmoud Abbas]] og [[Ahmed Qurei]] (Abu Ala) nede uten å bygge opp noen arvtaker.<ref name = "Sagflaat" /> Israelske aksjoner mot den palestinske infrastrukturen, blant annet mot politiet, hadde gjort det tilnærmet umulig for Arafat å utøve særlig makt. Han undertrykte Hamas, men bevarte sin håpløse forhandlingsvilje overfor Israel under intifadaen – noe som styrket Hamas' omdømme og malte et bilde av Arafat som svak og ettergiven overfor Israel.<ref>[http://www.eurozine.com/pdf/2007-04-17-mtaylor-no.pdf Eurozine]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }} – Mark Taylor, Palestinsk selvbestemmelse, 17. april 2007.</ref> Samtidig støttet Arafat stilltiende selv radikale grupper, og angrep på israelsk jord ettersom han opplevde lite samarbeid med israelske ledere, og fredsforhandlingene ikke ledet fram. Han utviklet en utydelig dobbeltposisjon hvor han ble innhentet av historien og av Hamas' attraksjon som like tydelige og uforsonlige som de israelske motpartene. Det var Arafats forhandlingsverk som etter Rabins død forvitret på begge sider av de nye grensene, uten at han selv klarte å frigjøre seg fra forhandlingsveien. Han døde dermed isolert – som forsoningens mann i en tid da få palestinere og israelere ønsket forsoning. == Se også == * [[Midtøsten-konflikten]] * [[Årets person (Time)|Årets person i Time Magazine]] == Referanser == <references /> == Litteratur == * {{Cite book|last= Aburish |first= Said K. |authorlink= Said Aburish |coauthors= |title= Arafat: From Defender to Dictator |url= https://archive.org/details/arafat00said |year= 1998 |publisher= [[Bloomsbury Publishing]] |location= |isbn= 978-1-58234-049-4 }} * {{Cite book|last= Cobban |first= Helena |title= The Palestine Liberation Organisation: People, Power and Politics |url= https://archive.org/details/palestinianliber0000cobb |date= 1984 |publisher= [[Cambridge University Press]] |location=[[Cambridge]] |isbn= 0-521-27216-5}} * {{Cite book|last= Gowers |first= Andrew |authorlink= |coauthors= Tony Walker |title= Arafat: The Biography |year= 2005 |publisher= Virgin Books |location= |isbn= 978-1-85227-924-0 }} * {{Cite book|last= Hart |first= Alan |authorlink= |coauthors= |title= Arafat |url= https://archive.org/details/arafatpoliticalb0000hart |year= 1994 |publisher= Sidgwick & Jackson |location= |isbn= 978-0-283-06220-9 }} * {{Cite book|last= Livingstone |first= Neil |authorlink= |coauthors= |title= Inside the PLO |url= https://archive.org/details/insideplocovertu0000livi_w9q9 |year= 1990 |publisher= [[Det beste|Reader's Digest Association]] |location= |isbn= 978-0-7090-4548-9 }} * {{Cite book|last= Rubin |first= Barry M. |authorlink= |coauthors= Judith Colp Rubin |title= Yasir Arafat: A Political Biography |url= https://archive.org/details/yasirarafatpolit00rubi |year= 2003 |publisher= [[Oxford University Press]] |location= |isbn= 978-0-19-516689-7 }} * {{Cite book|last= Rubenstein |first= Danny |authorlink= |coauthors= Dan Leon |title= The Mystery of Arafat |year= 1995 |publisher= Steerforth Press |location= |isbn= 978-1-883642-10-5 }} * {{Cite book|last= Wallach |first= Janet |authorlink= |coauthors= |title= Arafat: In the Eyes of the Beholder |url= https://archive.org/details/arafatineyesofbe0000wall_x6v6 |year= 1990 |publisher= Lyle Stuart |location= |isbn= 978-0-8184-0533-4 }} == Eksterne lenker == * {{Offisielt nettsted}} * {{Filmperson}} * {{Musikklenker}} * {{språkikon|en}} [http://nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1994/arafat-bio.html Biography of Yasser Arafat] Nobels e-museum * {{språkikon|en}} [https://web.archive.org/web/20120229043817/http://www.passia.org/Arafat/Arafat.pdf Yasser Arafat (1929–2004)] på Passia.org * {{språkikon|en}} [https://web.archive.org/web/20080418235505/http://www.dmoz.org/Regional/Middle_East/Palestinian_Territory/Society_and_Culture/Politics/Politicians/Yasser_Arafat/ Yasir Arafat] på [[Open Directory Project]] {{Wikiquote|Yasir Arafat}} {{Nobels fredsprisvinnere 1976-2000}} {{Årets person Time 1976–2000}} {{Autoritetsdata}} {{Utmerket}} {{STANDARDSORTERING:Arafat, Yasser}} [[Kategori:Nobelprisvinnere (fred)]] [[Kategori:Palestinas presidenter]] [[Kategori:Palestinske politikere]] [[Kategori:Palestinske ingeniører]] [[Kategori:Personer fra Jerusalem]] [[Kategori:Personer fra Kairo]] [[Kategori:Medlemmer av PLO]] [[Kategori:Personer tilknyttet Fatah]]
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Maler som brukes på denne siden:
Yasir Arafat
(
rediger
)
Mal:-
(
rediger
)
Mal:Ar
(
rediger
)
Mal:Autoritetsdata
(
rediger
)
Mal:Br separated entries
(
rediger
)
Mal:Byline
(
rediger
)
Mal:Category handler
(
rediger
)
Mal:Cite book
(
rediger
)
Mal:Cite news
(
rediger
)
Mal:Clear
(
rediger
)
Mal:Commonscat fra Wikidata
(
rediger
)
Mal:Død lenke
(
rediger
)
Mal:Filmperson
(
rediger
)
Mal:Fix
(
rediger
)
Mal:Fix/category
(
rediger
)
Mal:Genitiv
(
rediger
)
Mal:Hlist/styles.css
(
rediger
)
Mal:ISOtilNorskdato
(
rediger
)
Mal:Ifsubst
(
rediger
)
Mal:Infoboks/styles.css
(
rediger
)
Mal:Infoboks 4rad
(
rediger
)
Mal:Infoboks biografi
(
rediger
)
Mal:Infoboks dobbeltrad
(
rediger
)
Mal:Infoboks overskrift
(
rediger
)
Mal:Infoboks person med verv
(
rediger
)
Mal:Infoboks person med verv/periode
(
rediger
)
Mal:Infoboks rad
(
rediger
)
Mal:Infoboks slutt
(
rediger
)
Mal:Infoboks start
(
rediger
)
Mal:KategoriKjønn
(
rediger
)
Mal:Kilde avis
(
rediger
)
Mal:Kilde bok
(
rediger
)
Mal:Kilde www
(
rediger
)
Mal:Musikklenker
(
rediger
)
Mal:Navboks
(
rediger
)
Mal:Nobelpristaker
(
rediger
)
Mal:Nobelprisvinner
(
rediger
)
Mal:Nobels fredsprisvinnere 1976-2000
(
rediger
)
Mal:Nobels fredsprisvinnere 1976–2000
(
rediger
)
Mal:Offisielle lenker
(
rediger
)
Mal:Offisielt nettsted
(
rediger
)
Mal:PAGENAMEBASE
(
rediger
)
Mal:Se også
(
rediger
)
Mal:Sister-inline
(
rediger
)
Mal:Språk
(
rediger
)
Mal:Språkikon
(
rediger
)
Mal:Str number/trim
(
rediger
)
Mal:Toppikon
(
rediger
)
Mal:Utdypende artikkel
(
rediger
)
Mal:Utmerket
(
rediger
)
Mal:Wayback
(
rediger
)
Mal:Wdib
(
rediger
)
Mal:Wikiquote
(
rediger
)
Mal:Årets person Time 1976–2000
(
rediger
)
Modul:Arguments
(
rediger
)
Modul:Category handler
(
rediger
)
Modul:Category handler/blacklist
(
rediger
)
Modul:Category handler/config
(
rediger
)
Modul:Category handler/data
(
rediger
)
Modul:Category handler/shared
(
rediger
)
Modul:Check for unknown parameters
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/COinS
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Configuration
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Date validation
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Identifiers
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Utilities
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Whitelist
(
rediger
)
Modul:Date
(
rediger
)
Modul:External links
(
rediger
)
Modul:External links/conf
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Autoritetsdata
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Filmperson
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Musikk
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Offisielle lenker
(
rediger
)
Modul:Genitiv
(
rediger
)
Modul:GetParameters
(
rediger
)
Modul:I18n
(
rediger
)
Modul:ISOtilNorskdato
(
rediger
)
Modul:KategoriKjønn
(
rediger
)
Modul:Mapframe
(
rediger
)
Modul:Math
(
rediger
)
Modul:Namespace detect/config
(
rediger
)
Modul:Namespace detect/data
(
rediger
)
Modul:Navbar
(
rediger
)
Modul:Navbar/configuration
(
rediger
)
Modul:Navboks
(
rediger
)
Modul:Navbox/configuration
(
rediger
)
Modul:Navbox/styles.css
(
rediger
)
Modul:Reference score
(
rediger
)
Modul:Reference score/conf
(
rediger
)
Modul:Reference score/i18n
(
rediger
)
Modul:String
(
rediger
)
Modul:String2
(
rediger
)
Modul:Wayback
(
rediger
)
Modul:WikidataAlder
(
rediger
)
Modul:WikidataBilde
(
rediger
)
Modul:WikidataCommonscat
(
rediger
)
Modul:WikidataDato
(
rediger
)
Modul:WikidataIB
(
rediger
)
Modul:WikidataIB/i18n
(
rediger
)
Modul:WikidataIB/nolinks
(
rediger
)
Modul:WikidataIB/titleformats
(
rediger
)
Modul:WikidataListe
(
rediger
)
Modul:WikidataListe/conf
(
rediger
)
Modul:Yesno
(
rediger
)
Denne siden er medlem av 11 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler med filmpersonlenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler med musikklenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata
Kategori:Artikler uten musikklenker fra Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år
Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst
Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn
Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato
Kategori:Utmerkede artikler
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon