Redigerer Willibrord av Utrecht

{{ Infoboks helgen
|navn = Den hellige Willibrord
|beskrivelse = Erkebiskop
|dåpsnavn = Willibrord
|salig = -
|hellig = Kort tid etter sin død
|anerkjent = [[Den katolske kirke]]
|biourl= http://www.katolsk.no/biografi/willibro.htm
|fest = [[7. november]]
|vernehelgen = Frisernes apostel, skytshelgen for [[Luxembourg]], [[Utrecht bispedømme]], [[Haarlem bispedømme]], og [[Luxembourg bispedømme]] og mot [[pest]], [[epilepsi]], hudsykdommer, rykninger og [[St. Veitsdans]]
|kunst = Som biskop, ofte med kirkemodell eller et barn
}}
'''Willibrord''' (født [[658]], død [[7. november]] [[739]]) var en [[Den katolske kirke|katolsk]] [[Benediktinerordenen|benediktinermunk]] fra [[Northumbria]] i [[England]]. Han er kjent som ''Frisernes apostel'' ettersom han virket som misjonær i dagens [[Nederland]]. 

==Tidlig liv==

Willibrords far Wilgils bestemte seg for å bli [[eremitt]] da gutten var svært ung, og han ble derfor overlatt til munker i [[Ripon]] før han var syv år gammel. Abbeden i Ripon var [[Wilfrid av York]], som også var [[Northumbria bispedømme|biskop av Northumbria]]. Han fikk innført ''[[Benedikts regel]]'' i klosteret. Wilfrid var innblandet i en rekke disputter, men med Willibrord fikk han raskt et godt vennskap, og gutten ble omtalt som hans sønn (''filius''). [[Bonifatius]] forteller at Willibrord avla [[ordensløfter]] allerede som femtenåring.

I [[678]] ble Northumbria delt i fire bispedømmer, og Wilfrid ble forvist. Willibrord dro også i eksil, mer eller mindre frivillig. Han reiste til et kloster kjent som Rathmelsigi, som muligens er identisk med ruinen Mellifont ved [[Drogheda]] i [[Irland]]. Han studerte der [[teologi]] i tolv år, sammen med [[Egbert av Northumbria]] og [[Wigbert av Fritzlar]]. 

==Misjon==

Egbert var oppsatt på å misjonere i Nord-Tyskland, men ble i en visjon advart mot dette. Wigbert reiste, men kom i [[689]] tilbake etter to fruktesløse år. Willibrord var da 31 år gammel, og hadde blitt [[ordinasjon|presteviet]] av Egbert i [[688]]. Han ønsket å ta på seg det farlige oppdraget. 

I [[690]] vendte han hjem til England og fikk tillatelse til å reise til kontinentet. Samme år dro han videre med elleve engelske munker, blant dem [[Suitbert|Swithbert av Northumbria]], [[Ewald den lyse]] og [[Ewald den mørke]]. De steg iland ved [[Rhinen]]s utløp, og dro så til [[Utrecht]]. Der fikk de audiens ved hoffet til [[Pipin av Herstal|Pipin II av Herstal]], [[Karl Martell]]s far. Han støttet dem, og oppfordret dem til å preke i nedre [[Friesland]], mellom [[Meuse]] og havet. 

Etter at misjonen var etablert reiste Willibrord til [[Roma]] for å få støtte fra [[pave Sergius I]]. Han ble bispeviet av pave Sergius, og fikk med seg [[relikvie]]r, som var nødvendige for å kunne opprette permanente [[alter]]e i kirker som ble bygget. 

Mens Willibrord var i Roma hadde Swithbert blitt bispeviet. I [[693]] hadde Wilfrid nemlig ordinert ham som misjonsbiskop under et opphold i England. Det kan se ut til at Pipin ikke satte pris på dette, for Swithbert flyttet raskt lenger opp langs Rhinen, mens Willibrord fortsatte i Friesland. I [[695]] dro han igjen til Roma, med et brev fra Pipin som anbefalte at han ble bispeviet. [[21. november]] [[695]] ble han konsekrert som erkebiskop for friserne, og Sergius overrakk [[pallium|palliet]] til ham. Fordi den nærmeste minnedagen var den [[23. november]], for pave [[Klemens I]], fikk han navnet Klemens i tillegg til sitt dåpsnavn. 

Etter bare to uker i Roma reiste han tilbake, med mandat til å organisere kirken i Friesland. Han brukte [[Canterbury erkebispedømme]] som modell, og opprettet [[suffragan]]seter i utkanten. Av Pipin fikk han festningen [[Wiltaberg]], senere Utrecht, som sete. 

Resultatene av misjonen var gode i områder som ble styrt av [[frankerne]]. Men ellers var det vanskeligere, og han var hele tiden avhengig av beskyttelse fra verdslige herskere. Han reiste mye rundt og prekte, bygde kirker og innsatte prester og munker. Han konsekrerte også flere biskoper til nye seter. 

I [[698]] fikk han jord av [[Irmina av Öhren]], som var gift med [[Hugobert av Pfalz]]. Hun var også Pipins svigermor, og ble senere [[abbedisse]]. Willibrord grunnla klosteret [[Echternach]] i dagens [[Luxembourg]], og ledet det selv som [[abbed]] en periode. 

Han reiste også til [[Danmark]], hvor han var den første misjonær. Han kjøpte fri tretti slavegutter der, og etter å ha kristnet dem tok han dem med seg, men dette førte ikke til noe ytterligere arbeid i Danmark. Under hjemfarten fra Danmark førte dårlig vær til at han måtte gå iland på [[Helgoland]]. Danskene og friserne regnet dette som et hellig sted, og det var [[tabu]] å drepe noe levende vesene, spise noe som vokste der eller hente opp vann fra en brønn uten at det skjedde i fullstendig stillhet. Willibrord ville demonstrere at dette var [[overtro]], og drepte noen kyr, [[dåp|døpte]] tre personer ved en kilde og snakket svært høyt mens han gjorde dette. Ingenting skjedde, og de som så på var usikre på hvorfor guden ikke inngrep. Men den frisiske herskeren [[Radbod av Friesland|Radbod]] tok affære, og ofret en av Willibrords ledsagere for å blidgjøre guden. 

På [[Walcheren]] gikk ting roligere for seg, og Willibrord konverterte mange. Han ødela også et gudebilde, og da den hedenske presten forsøkte å drepe ham klarte han å komme seg unna, tilbake til Utrecht. Det at han skapp unna gudenes vrede ble lagt merke til, og mange følte at dette gjorde hans budskap mer troverdig. 

I [[714]] døde Pipin II, og året etter drev Radbod Willibrord ut av Utrecht. Mange kirker ble ødelagt, og prester ble drept. Alt var ikke galt dette året; Karl Martell fikk sønnen [[Pipin den yngre]], som ble døpt av Willibrord. Den yngre Pipin ble senere frankernes konge, og var far til [[Karl den store]]. Willibrord virket de neste årene i [[Franken]] og [[Thüringen]]. Radbod ble drept i [[719]], og Willibrord kunne vende tilbake. Den østlige delen av landet lå nå åpent for ham. 

Bonifatius var en sterk støttespiller for Willibrord, men etter tre år sammen dro han til [[Tyskland]]. De to skapte en spesiell institusjon, [[korbiskop]]er (''chorepiscopii''), omvandrende biskoper som dro fra sted til sted for å hjelpe misjonærer. 

Sine siste år tilbrakte Willibrord i Echternach. Han døde der [[7. november]] [[739]], hele 81 år gammel. Han ble straks etter sin død æret som [[helgen]].

==Etter Willibrords død==

I [[1031]] ble hans ben [[relikvarie|skrinlagt]] og flyttet til en hvit marmorsarkofag under høyalteret i basilikaen i Echternach. Under [[den franske revolusjon]] ble de fjernet, men i [[1906]] kom de tilbake. 

[[Minnedag]]en er dødsdagen 7. november, og det er en [[translasjonsfest]] [[10. november]]. Kulten har alltid vært sterkest i Nederland og Luxembourg; i fødelandet England har han ikke vært så kjent, men [[Beda den ærverdige]] skrev om ham, og er den viktigste kilde til kunnskap om Willibrord. [[Alkuin av Tours]] skrev to biografier om ham. Begge handler mest om mirakler og lite om de rent historiske sider ved helgenens arbeid. Ingen av de mange brev Willibrord skrev er bevart. 

I Echternach feires det årlig, på tirsdag etter [[pinse]], en fest kjent som ''Springende Heiligen'' («dansende helgener»). Opphavet er uklart, men den har blitt feiret minst siden [[1553]], bortsett fra årene [[1786]]&ndash;[[1802]]. Deltakerne, som inkluderer biskoper, preste og ordensfolk, går arm i arm, fire eller fem i bredden, i en prosesjonsdans som varer en times tid. Det er formelle trinn, tre frem og to bakover, og det hele akkompagneres med blåseinstrumenter. Prosesjonen krysser en bro over [[Sure]], og ender opp i Willibrords helligdom, hvor deltagerne blir velsignet med [[monstrans|alterets sakrament]]. Den har en botskarakter, og inneholder bønner for de som lider av [[epilepsi]] og mentale sykdommer. Legenden forteller at Willibrord stanset et utbrudd av [[St. Veitsdans]], og dette kombinert med at prosesjonen går til hans kloster tyder på en sammenheng med ham. 

==Relikvier==

En [[helgenkalender]] som ble skrevet ned av en munk i Echternach for Willibrords bruk tidlig på 700-tallet er bevart i [[Bibliotèque Nationale, Paris|Bibliothèque Nationale]] i [[Paris]]. Den er viktigste kilde til kunnskap om kulten til en del helgener fra Northumbria. Kalenderen er et [[relikvie]] fordi Willibrord selv skrev noen linjer om sin bispevielse i den under datoen 21. november 728. I [[Trier]] har man bevart hans [[alter#reisealter|reisealter]].

==Episkopalgenealogi==
Hans [[episkopalgenealogi]] var:
* [[Pave Sergius I]] ( - ) *
* ''Willibrord av Utrecht'' (658-739) *<ref>[http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmuoc.html www.catholic-hierarchy.org muoc], lest 12. mai 2022</ref>

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Angelsaksiske helgener]]
[[Kategori:Nederlandske helgener]]
[[Kategori:Engelske katolske biskoper]]
[[Kategori:Britiske benediktinere]]
[[Kategori:Britiske misjonærer]]
[[Kategori:Katolske misjonærer]]
[[Kategori:Misjonærer i Nederland]]
[[Kategori:Engelske medlemmer av katolske ordener]]
[[Kategori:Personer fra Northumberland]]
[[Kategori:Linjen Sergius (ekstinkt)]]