Redigerer Wienerkongressen

[[Fil:CongressVienna.jpg|miniatyr|Representantene til Wienkongressen i 1814-1815]]
{{koord|48|12|30|N|16|22|23|E|dim:10km|vis=tittel}}
'''Wienerkongressen''' fant sted i [[Wien]] i [[Østerrike]] fra oktober [[1814]] til juni [[1815]] for å regulere og restaurere (gjenopprette) [[Europa]]s politiske forhold etter [[Napoleonskrigene]]. Dette var den tredje store fredskongress i den nyere tid. 

Kongressen kom til som den østerrikske utenriksminister fyrst [[Klemens von Metternich]]s verk, og hans avvisning av tidens liberale og nasjonale ideer fikk sette sitt preg på den. 

==Styrende prinsipper==
Kongressens politiske prinsipper var:

* ''Restaurasjon'': Gjenetablering av den politiske tilstand fra 1792 (før [[den franske revolusjon]])
* ''Legitimitet'': [[Charles-Maurice de Talleyrand]]s prinsipp til rettferdiggjørelse av ''[[Ancien régime]]''-dynastienes krav
* ''Solidaritet'': De rettmessige herskeres felles interessepolitikk til forsvar mot revolusjonære ideer eller bevegelser

==Deltakere==
Nesten alle [[Europa]]s stater og fyrstehus tok del på kongressen. De fem stormaktenes delegasjonsledere var [[Metternich]] for [[Østerrike]], [[Robert Stewart|Castlereagh]] for [[Storbritannia]], keiser [[Alexander I av Russland|Alexander I]] og [[Karl Robert von Nesselrode|Nesselrode]] for [[Russland]], [[Karl August von Hardenberg|Hardenberg]] og [[Wilhelm von Humboldt|Humboldt]] for [[Preussen]], og [[Charles-Maurice de Talleyrand|Talleyrand]] for [[Frankrike]].

På vegne av [[Sverige]] deltok greve [[Carl Axel Löwenhielm]], og på vegne av Danmark deltok utenriksminister greve [[Niels Rosenkrantz]]. Kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] var også til stede.

==Forløp==
Det [[Polen|polsk]]-[[Sachsen|saksiske]] spørsmål førte til randen av krig. Opptatt av den europeiske likevekt motsatte Castlereagh og Metternich seg at Russland skulle få annektere Polen. Talleyrand, fransk utenriksminister både under [[Paul de Barras|Barras]], [[Napoléon Bonaparte]] og kong [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] benyttet seg av krisen for å oppnå en politisk styrkelse av Frankrike ved at han tiltrådte den hemmelige britisk-østerrikske pakten mot Russland og Preussen (januar 1815). 

Napoléons hjemkomst fra [[Elba]] førte til kompromissvilje og en rask avslutning av Wienkongressens arbeid. I juni 1815 ble avtaleverket ferdig.

==Resultater==
Wienkongressen gjenetablerte balansen mellom de fem stormaktene («pentarkiet»).

* [[Frankrike]] beholdt i det vesentlige sine grenser og besittelser fra 1792, i tillegg kontrollert av en ''krans av mellomstore stater'': den nye staten [[Det forente nederlandske kongedømme]], [[Kongedømmet Sardinia-Piemonte]] nå forøket med de fransktalende områder av [[Savoia]].
* [[Norge]] ble overført fra Danmark til den svenske kongen.
* [[Storbritannia]] i [[personalunion]] med det nye [[Kongedømmet Hannover]] og med de nye besittelsene [[Malta]], [[Ceylon]], [[Kappkolonien]] og [[Helgoland]] kom ut av kongressen som de egentlige seierherrer.
* [[Russland]] vant [[Kongress-Polen]] (med egen forfatning) og ble en ledende kolonimakt.<ref>Hobson 2015, s. 97</ref>
* [[Østerrike]] gav avkall på de [[habsburg]]ske Nederlandene ([[Belgia]]) og [[For-Østerrike|Fremre Østerrike]] (i dagens [[Tyskland]], Frankrike m.v.) i bytte mot territoriegevinster i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]], [[Italia|Øvre Italia]] og [[Dalmatia]]. Landet utøvet et politisk tilsyn med store deler av dagens Italia.
* [[Preussen]] slo seg til ro med en deling av [[Sachsen]] og fikk i bytte [[Rhinland|Rhinprovinsen]] og [[Westfalen]].
* [[Sveits]] fikk sin «evigvarende nøytralitet» garantert.

== Betydning for utvikling av diplomati ==

Wien-kongressen var et vendepunkt fordi diplomatiske praksiser ble kodifisert og formalisert, og på grunn av at det dreide seg om en form for samhandling mellom diplomater som gikk utover det å diskutere spesifikke avtaler eller situasjoner; man befattet seg også med å trekke opp et sett spesifikke praksiser for hvordan internasjonal politikk skulle foregå i stort. I og med at det dreiet seg om å kodifisere suvereners rettigheter overfor hverandre og dermed bidra til å slå tilbake de universalistiske tankene som den franske revolusjons-diplomatiet som [[Napoléon Bonaparte]] hadde forsøkt å eksportere på bajonettspissene, kunne [[Henry Kissinger]] med rette kalle sin doktorgrad om temaet ''A World Restored''.<ref name="Kissinger" /> Den østerrikske statsmannen Metternich var blant dem som var seg dette bevisst da han under kongressens gang observerte at

{{sitat|Det kreves ingen stor politisk innsikt for å se at denne kongressen ikke kan ta mønster av noen forgjenger. Tidligere møter som har blitt kalt for Kongresser har begrenset seg til å sette opp fredsavtaler mellom parter som enten lå i krig eller var rede til å gå til krig. Den gangen er fredsavtalen allerede ferdig, og partene møtes som venner, venner som ikke nødvendigvis har de samme interesser, men som sammen ønsker å ferdigstille og styrke den foreliggende avtale. Sakene som skal diskuteres er en mangfoldig liste med spørsmål. I noen tilfelle er de delvis avgjort under tidligere diskusjoner, i andre er de ikke tidligere berørt.<ref name="Hamilton" />}}

I en av de hemmelige klausulene i første Paris-traktat fra 1814 ble [[Frankrike]]s fire motstandere enige om å opprette «et system med faktisk og  permanent maktbalanse i Europa» (engelsk: «a system of real and permanent balance of power in Europe»).<ref name="Webster" /> Dermed var grunnstenen lagt for det som skulle bli kalt en stormaktskonsert, og denne konserten var samtidig den første formaliseringen av ideen om at det fantes [[stormakter]]. Makter som fikk være med i enkelte sammenhenger, men ikke i alle, kom i en mellomstilling, mens de som ble ekskludert fra samtlige møter havnet i kategorien vi nå kjenner som småstater.

Nye kongresser, der statsoverhoder og/eller utenriksministre fra tre eller flere av disse stormaktene ([[Storbritannia]], [[Preussen]], [[Østerrike-Ungarn]], [[Russland]], [[Frankrike]]) deltok, ble holdt i [[Paris]] etter [[Krimkrigen]] i 1856, og i [[Berlin]] etter det man kan kalle den første Balkan-krig i 1878. I tillegg ble det i perioden mellom Wien-kongressen og [[Første verdenskrig|den første verdenskrig]] avholdt omkring to dusin kongresser, der det var sendemenn som var hovedaktørene. Det diplomatiske systemet som manifesterte seg i kongresser og konferanser kalles ofte den europeiske konsert.  

Konsertdiplomatiet kjennetegnes også ved at stormaktenes skriftlige, og i takt med fremveksten av ny teknologi som telefoni, også  muntlige dialog seg imellom utgjør et tyngdepunkt som omkranses av annen og andres diplomatiske praksis. Kongressene og konferansene, som de siste tiårene har blitt enda flere og enda mer sentrale for diplomatisk praksis, kan sees som formelle møter som utfyller den løpende utveksling av dokumenter.<ref name="Neumann" />

== Se også ==

* [[Den hellige allianse]]

== Referanser ==
<references>
<ref name="Neumann">Neumann, Iver B. (2002): «Diplomaten» i Neumann, Iver B., Thorbjørn Knutsen, Morten Bøås og Henrik Thune: ''Global politikk. Krig, diplomati, handel og nyhetsformidling i praksis.'' Oslo: Cappelen forlag</ref>
<ref name="Webster">Webster, C.K. ([1919] 1934): ''The Congress of Vienna, 1814-1815.'' London: Bell</ref>
<ref name="Kissinger">Kissinger, Henry (1957): ''A World Restored: Metternich, Castlereigh and the Problems of Peace 1812-22.'' Boston, MA: Houghton Mifflin</ref>
<ref name="Hamilton">sitert i Hamilton, Keith og Richard Langhorne (1995): ''The Practice of Diplomacy: Its Evolution, Theory and Administration''. London: Routledge</ref>
</references>

== Kilder ==
* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', [[Cappelen Damm Akademisk]], Oslo 2015, {{ISBN|978-82-02-24316-6}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Europas historie]]
[[Kategori:Traktater av 1815]]
[[Kategori:1814 i Østerrike]]
[[Kategori:1815 i Østerrike]]
[[Kategori:Wiens historie]]