Redigerer Walter Anderson (folklorist)

{{Infoboks vitenskapsmann
|nasjonalitet = [[Estland]]
|etnisitet = tysk-estisk
|fagfelt = [[Folkloristikk]]
|arbeidssteder = [[Kazan]], [[Tartu]], [[Königsberg]]<br />og [[Kiel]]
|alma_mater = {{Flagg|Russland}} [[Statsuniversitetet i St. Petersburg]], [[Universitetet i Kazan]]
|kjent_for = Komparative eventyrstudier
}}
'''Walter Arthur Alexander Anderson''' (1885–1962) var en tysk-estisk folklorist. Han regnes som en av de mest betydningsfulle tysktalende [[folkloristikk|folklorist]]er i det [[20. århundre]], og var en av frontfigurene innenfor den [[folkloristikk|folkloristiske]] ''historisk-geografiske metode'', også omtalt som den (finske skole).

== Biografisk skisse ==
Walter Anderson var av [[Baltiske tyskere|estisk og tysk]] avstamming, ble født i [[Minsk]], og vokste opp i [[Kazan]], hvor hans far, Nikolai Anderson, var professor i [[Finsk-ugriske språk]] ved Universitetet. Hans brødre [[statistikk|statistikeren]] [[Oskar Anderson]] (1887–1960) og [[astrofysikk|astrofysikeren]] [[Wilhelm Anderson]] (1880–1940) ble også berømte forskere innenfor sine respektive disipliner.

Walter Anderson startet sine studier ved Det historisk-filologiske fakultet ved Det statlige universitet i [[Kazan]]. Her mottok han i [[1909]] et stipendium for å studere vesteuropeisk litteraturhistorie ved [[Statsuniversitetet i Sankt Petersburg]], hvor det i [[1911]] lyktes ham å ta magistergraden. I [[1912]] fikk Walter Anderson sin første akademiske stilling, som privatdosent i vesteuropeiske litteraturhistorie og lektor i italiensk ved Universitetet i Kazan. Her var det at han i [[1916]] for sin avhandling, skrevet på russisk, over [[gåteeventyr]]et om presten som fikk klokkeren til å møte i sitt sted for å besvare kongens spørsmål, ble kreert som [[dr. philos.]]. Doktorgradsemnet ble godkjent innenfor fagområdet Allmenn litteraturhistorie. 
[[Fil:Tartu 1866.jpg|thumb|400px|right|Dorpat (dvs. Tartu) i 1866. Litografi fra ''Album Livländischer Ansichten. Mit erläuterndem Text von verschiedenen Verfassern''. G.G. Lange, Darmstadt. Tegnet og utgitt av Wilhelm Siegfried Stavenhagen.]]
I [[1918]] ble Walter Anderson ordinert til professor ved lærerstolen for vesteuropeisk litteraturhistorie ved Universitetet i Kazan, men måtte på grunn av revolusjonsuroen avstå fra å tre inn i stillingen. Han ble i 1920 kalt til professor i [[folkloristikk]] ved det nyåpnede [[Universitetet i Tartu]] (tidligere Dorpat) i [[Estland]]) og reiste dit sammen med sin eldre bror [[Wilhelm Anderson]]. Til å begynne med foreleste Walter Anderson på tysk, men fra [[1922]] holdt han alle sine forelesninger på estisk. Walter Anderson oppholdt seg ved denne læreranstalten inntil han i 1939, sammen med andre tysk-baltere, ble tvunget av russerne til flytte til [[Königsberg]]. Ved slutten av [[andre verdenskrig]] reiste Walter Anderson til [[Kiel]], hvor han tilbrakte resten av livet. 

=== Kaiser und Abt ===
Doktoravhandlingen fra 1916 fikk senere tillagt en del 2. Det første tilleggsmanuskriptet skal ha blitt flammenes rov, men Walter Anderson gikk straks igang med å rekonstruere og gjenskape det hele. Den komparative eventyrmonografien ble omsider utgitt samlet på tysk i 1923, i serien [[Folklore Fellows' Communications]], med tittelen ''Kaiser und Abt''. Avhandlingen regnes som Walter Andersons viktigste verk. Her var nær 640 muntlig traderte og litterære varianter av eventyrtypen «[[Presten og klokkeren]]» (AT 922) gjort til gjenstand for en storslått internasjonal undersøkelse.

I studien grupperte han variantene og delte eventyrtypen opp i 18 hovedformer. Dernest viste han hvordan de alle lot seg føre tilbake til en original grunnform, arketypen. Historisk postulerte han med en arkepoet innenfor et jødiske miljøet på 600-tallet, mens resultatet av den geografiske bestemmelsen var at han mente eventyret var oppstått enten i [[Palestina]] eller blant landflyktige jøder i [[Egypt]]. Avhandlingen om «[[Presten og klokkeren]]» var banebrytende både med hensyn til oppfatningen av eventyrenes utvikling, vekselvirkningen mellom litterær og muntlig formidling, og årsakene til fortellertradisjonenes store grad av stabilitet. 

Han kastet seg over nok en større komparativ studie av skjemtesagnet, ''Der alte Hildebrand'', som blant annet er kjent som nr. 95 i [[Brødrene Grimm|brødrene Jacob og Wilhelm Grimms]] ''[[Kinder- und Hausmärchen]]''.<ref>[http://gutenberg.spiegel.de/?id=5&xid=969&kapitel=156&cHash=b2042df08bhildebra#gb_found Digitalisert tekst etter Grimmene], eller [http://www.grimmstories.com/language.php?grimm=095&l=de&r=en Sammenstilt tysk og engelsk tekst.]</ref>

Walter Anderson var en meget språkmektig mann, og ga ut en rekke monografier og regionale typekataloger. Det er blitt påstått at han kunne 16 språk flytende, og så mye som 28 språk i alt. Nettopp dette gjorde at han i stor skala kunne drive komparative eventyrstudier innenfor den finske historisk-geografiske skoles metodikk. Han ble også selve drivkraften i utviklingen av folkloristisk og etnografisk vitenskap i de [[Baltikum|baltiske]] landene.

=== Estiske folkeviser ===
Allerede i 1883 var den finske folkloristprofessoren [[Kaarle Krohn]] reist til [[Estland]] for å katalogisere folkeviseopptegnelser, og for å få skrevet av dem som viste seg beslektet med [[Kalevala]]-kvadene. Ideen var å inkorporere disse i den finske utgaven, men materialet viste seg ganske snart å være så omfattende at han overlot det hele til Jakob Hurt (1839–1907), som i perioden 1904-07 fikk utgitt i alt tusen varianter av de kvadene som var samlet blant [[Gresk-Katolsk|gresk-katolske]] [[setukeser]] i serien ''Monumenta Estoniae antiquae''.<ref>Publisert av [[Folklore Fellows]].</ref>

Jakob Hurts død satte en stopper for prosjektet, og revolusjonen i 1907 hadde nær ført til tilintetgjørelse av hele folkeminnearkivet. Heldigvis oppholdt Kaarle Krohn seg nettopp på denne tid i Tartu, og det lyktes ham i siste liten å få rasket med seg hoveddelen av Hurts samlinger trygt tilbake til Finland. Her førte samlingen til at [[Antti Aarne]] i 1918 utga en fortegnelse over estiske eventyr- og sagntyper (FFC 25), og i 1922 en undersøkelse av estisk-ingermanlandske ''Maielied'' (FFC 47). 20 år senere  kom papirene i retur til [[Estland]], og ble innlemmet i det nyopprettede estiske folkeminnearkivet. Her ble arbeidet med utgivelsen av folkevisene straks gjenopptatt under redaksjon av Walter Anderson, i samarbeid med M.J. Eisen (1857–1934),<ref>Walter Anderson og M.J. Eisen: ''Eesti Rahvalaulud''. I-II. 1926-1932.</ref> men atter stanset arbeidet opp igjen på grunn av finansielle problemer med utgivelsen.

=== Prinsippet om selvretting ===
Etter [[Kaarle Krohn]]s død ble Walter Anderson den fremste forkjemper for den historisk-geografiske metode. Han holdt fast på det prinsipp at en hver eventyrtype måtte gå tilbake på en urtype med en spesiell arkepoet. For å rettferdiggjøre til dels meget lange tidsspann, over flere hundre år, var det viktig å få påpekt noen stabiliserende elementer i tradisjonsprosessen. Anderson mente det var et virksomt samspill mellom fortelleren (tradisjonsbæreren) og miljøet, som kjente fortellingene og ville sanksjonere for store avvik. Dette selvrettingsprinsippet omtalte Walter Anderson som «Gesetz der Selbstberichtigung».

Walter Anderson skrev flere innsiktsfulle artikler om emnet eventyrforskning i Lutz Mackensens (1901–1992) tyskspråklige håndbok,<ref>Lutz Mackensen: ''Handwörterbuch des deutschen Märchens''. Vol. I-II. 1930-1940.</ref> og høstet i vide kretser anerkjennelse for sin innsikt i de miljømessige faktorer som virket fastholdende på fortellertradisjonen. På dette felt kom han til å berede grunnen for mer moderne performansstudier. På sine eldre dager kom Walter Anderson til å gi visse innrømmelser med hensyn til den retningen han hadde forsvart og viet størstedelen av sin forskning til, den historisk-geografiske eller finske skole. Han mente de hadde vært for ensporet i jakten på arketyper og historiske tradisjonssentra, og hadde lagt alt for liten vekt på informasjonen og den egenverdien som variantene oppebar.

=== De senere år ===
Etter at [[Sovjetunionen]] annekterte Estland arbeidet Anderson fra [[1940]] til tidlig i [[1945]] ved Albertina Universitet i [[Königsberg]], [[Preussen|Preußen)]], hvorfra de russiske styrkene fikk ham til å flykte over hals og hode. Fikk han en undervisningspost ved [[Christian-Albrechts-Universität zu Kiel]]. 

På 1950-tallet forsøkte han også å gripe de nye folkloristiske emneområdene i diverse studier av levende kulturuttrykk, og satte blant annet i gang med innsamling av lokumsvers. Dette gjorde han med sedvanlig akademisk grundighet, og det vakte således stor oppsikt på en konferanse da fagfrendene kunne iaktta den gamle hedersmann saumfare doveggene etter folkelige ytringer av det mer vovete slag, som han nøye skrev ned i sin lille notisbok.

En høstdag i 1962 ble Walter Anderson påkjørt i et fotgjengerfelt i Kiel, og som en følge av trafikkulykken døde han kort tid etter.

== Referanser ==
<references />

== Bibliografi ==
* ''Kaiser und Abt. Die Geschichte eines Schwanks''. (I+II). VI + 449 pp. [[Folklore Fellows' Communications]] N:o 42, Volume IX. Helsinki, 1923.
* ''Die Marspanik in Estland 1921.'' Zeitschrift des Vereins für Volkskunde 35/36, Berlin, 1926.
* ''Novelline popolari sammarinesi''. 3 Vol. Tartu 1927-33.
* ''Über P. Jensens Methode der vergleichenden Sagen-forschung.'' Eesti Vabariigi Tartu Ülikooli Toimetused, Dorpat, 1930.
* ''Der Schwank vom alten Hildebrand. Eine vergleichende Studie''. (I+II). Eesti Vabariigi Tartu Ülikooli Toimetused / Acta et Commentationes Universitatis Tartuensis. Dorpat 1931.
* ''Zu Albert Wessekski's Angriffen auf der finnischen folkloristischen Forschungsmethode''. Tartu 1935.
* ''Johannes Bolte. Ein Nachruf''. 16 pp. FF Communications N:o 124. Vol. LI. Helsinki 1939. ISSN 0014-5815
* ''Ein volkskundliches Experiment''. Suomalainen Tiedeakatemia. 45 pp. [[ Folklore Fellows' Communications]] N:o 141, Vol. LX. Helsinki 1951.
* ''Eine neue Arbeit zur experimentellen Volkskunde''. 24 pp. FF Communications N:o 168. Vol. LXVII. Helsinki 1956.

== Kilder ==
* [[Kurt Ranke]] (utg.): ''Beiträge zur vergleichenden Erzählforschung. Festschrift für Walter Anderson''. [[Folklore Fellows' Communications]]. Vol. LXIV, Academia Scientiarum Fennica, Helsinki
* Kurt Ranke: «Anderson, Walter» (s. 493-494). ''[[Enzyklopädie des Märchens]]'', Bd. 1, 1977.
* Elo Tuglas 2008 [1996]. ''Tartu päevik 1928 – 1941''. Tallinn: Tänapäev. (Lk. 100–102 toob mõned toredad lood W. Andersonist ja tema vennast, sealhulgas nende külaskäigust Konstantin Ramuli juurde Rutjal.)
* Otto A. Webermann: «Walter Anderson (1885–1962) [Nachruf]» (s. 708-718). ''Zeitschrift für Ostforschung''. 12/1963.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.hanko.uio.no/planses/Ulrika.html On the history of comparison in folklore studies]
* [https://kultuuriteadused.ut.ee/en/foklore-department‎ Folkloristikk – Department of Estonian and Comparative Folklore]{{Død lenke}} – Universitetet i [[Tartu]].
* [http://www.europaeische-ethnologie-volkskunde.uni-kiel.de/ Etnologi (Volkskunde) – Department of European Ethnology] – [[Christian-Albrechts-Universität zu Kiel]].
* [https://web.archive.org/web/20121211182337/http://www.folklorefellows.fi/ Folklore Fellows] – FFC.

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Anderson, Walter}}
[[Kategori:Folklorister]]
[[Kategori:Tyske etnologer]]
[[Kategori:Estlendere]]
[[Kategori:Tysk-baltere]]
[[Kategori:Den hvite stjernes orden]]
[[Kategori:Medlemmer av Det prøyssiske vitenskapsakademiet]]
[[Kategori:Personer fra Minsk]]