Redigerer Vladimir Lenin

{{Infoboks politiker
| navn = Vladimir Iljitsj Lenin 
(Владимир Ильич Ленин)
(Владимиръ Ильичъ Лѣнинъ)
| nummer =
| verv = [[Liste over Russlands statsministre#Statsministre av den Russiske SFSR 1917–1991|Statsminister]] (formann for [[Sovnarkom|folkekomissærenes råd]]) i [[Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk]]
| periode = 8. november 1917–21. januar 1924
| forgjenger = [[Aleksandr Kerenskij]] <small>(minister-formann for [[den russiske provisoriske regjering|den provisoriske regjering]])</small>
| etterfølger = [[Aleksej Rykov]]
| verv2 = [[Sovjetunionens statsminister]] (formann for [[Sovnarkom|folkekomissærenes råd]])
| periode2 = 30. desember 1922–21. januar 1924
| forgjenger2 = Ingen
| etterfølger2 = [[Aleksej Rykov]]
| verv3 = [[Bolsjevik|Bolsjevikpartiets]] leder
| periode3 = 17. november 1903–21. januar 1924
| forgjenger3 = Ingen
| etterfølger3 = [[Josef Stalin]] <small>(som [[generalsekretær]])</small>
| navn2 = Vladimir Iljitsj Lenin
}}  
'''Vladimir Iljitsj Uljanov'''{{efn|[[russisk]]: Владимир Ильич Ульянов}} (1870–1924), kjent under sitt [[pseudonym]] '''Vladimir Lenin''',{{efn|russisk: Владимир Ленин}} var en [[Russland|russisk]] ([[Sovjetunionen|sovjetisk]]) [[politiker]] og [[marxisme|marxistisk]] [[revolusjonær]] [[teoretiker]]. Han regnes som [[leninisme]]ns grunnlegger, og var leder av Russland, fra 1922 Sovjetunionen, fra [[oktoberrevolusjonen]] i 1917 til sin død i 1924.

Han var leder av [[bolsjevik]]partiet og formann for Folkekommissærenes råd i [[Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk]] 1917-24, som sammen med tre andre sovjetrepublikker dannet grunnlaget for en sosialistisk union i 1922. Denne utviklet seg til en [[grunnlov]] i 1924 som legitimerte den nye staten [[Sovjetunionen]].

Etter å ha brukt en rekke [[pseudonym]]er, tok han i 1902 navnet «Lenin», avledet av navnet på elven [[Lena (elv i Russland)|Lena]] i [[Sibir]], hvor man under [[det russiske keiserriket|tsarregimet]] henrettet [[streik]]ende arbeidere.<ref name="Hill35">Christopher Hill: ''Lenin and the Russian Revolution'', London: Penguin (1971), side 35</ref> «Lenin» er også forklart som en variasjon av familienavnet Uljanov, som lenger tilbake i slekten var Uljanin. Mellomnavnet, [[patronym]]et Iljitsj, betyr «sønn av Ilja (dvs. [[Elias]])», på norsk «Eliassen».<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 5), Cammermeyers forlag, 1967</ref>

== Biografi ==
=== Unge år ===
[[Fil:Lenin-circa-1887.jpg|thumb|left|Vladimir Iljitsj Uljanov omkring 1887.]]
Lenin ble født den {{JULGREGDATO|22|4|1870|Lenke="sann"}} i [[Uljanovsk|Simbirsk]] (som senere ble omdøpt til Uljanovsk til ære for Lenin) ved [[Volga]] i en familie i den øvre [[middelklassen]]. Simbirsk var den gang en sedat småby med rundt 25&nbsp;000 innbyggere, der Lenins familie var bosatt på adressen Moskvagaten 48 i et pent strøk på vestbredden av Volga. I trehuset deres var det både [[piano]], [[symaskin]], [[globus]] og bøker på rekke, [[kakkelovn]] og et tykt tyrkisk [[gulvteppe]]. Familiefaren hadde arbeidet seg opp fra lærer til folkeskoleinspektør, og var en uvanlig dyktig organisator som ble [[Adel|adlet]] for sin innsats - til rang 4 i [[embetsmann]]sadelens 14 grader. Han gikk i [[uniform]]; alle embetsmenn, [[student]]er og [[gymnas]]iaster brukt uniform. Lenins far ble tiltalt som «Deres eksellense» og var en tro tilhenger av tsarstyret. Han kunne neppe tenkt seg at alle barna hans skulle bli revolusjonære og etter tur havne i [[fengsel]] for dette.<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 6-7)</ref>  

Lenins morfar var født i [[Ukraina]] av tyske foreldre og utdannet til lege i [[St. Petersburg]]. Lenins mor, Maria Blank, tilhørte den tyske minoriteten og bekjente seg til den [[evangelisk lutheranisme|evangelisk-lutherske]] tro. På egen hånd hadde hun lært seg engelsk og fransk. I hennes slektstre fantes også en inngiftet svensk eller svensk-finsk kvinne. På farssiden hadde Lenin en oldefar som hadde vært [[livegenskap|livegen]], men ble [[skredder]] i [[Astrakhan]] og giftet seg med en [[kalmukk]]jente. Trolig hadde Lenin arvet trekk fra denne oldemorens utseende.<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 8-9)</ref> Han kan også ha hatt [[jøder|jødiske]] aner.<ref>[http://www.nytimes.com/1992/08/05/opinion/l-lenin-and-the-search-for-jewish-roots-747092.html ''Lenin and the search for Jewish roots,] [[New York Times]]'' 5. august 1992</ref> 

Lenin utmerket seg på skolen, og søsteren husket at han en dag kom hjem og ropte at han hadde fått toppkarakteren 5 i alle fag. Han og den eldre broren Alexander («Sasja») lærte å spille [[sjakk]] av sin far, og etter hvert vant alle barna over faren.<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 7)</ref> Etter farens død i 1886 arvet eldstebroren Alexander adelstittelen, men meldte seg frivillig til attentatforsøket på [[Aleksander III av Russland|tsar Aleksander 3.]] året etter. Attentatgruppen på seks studenter planla å drepe tsaren 13. mars 1887, seksårsdagen for mordet på [[Aleksander II av Russland|tsar Aleksander 2.]] Lenins bror «Sasja» laget [[bombe]]n. Men alle seks i gruppen ble arrestert av politiet på gaten like før tsarens vogn ankom. «Sasja» gikk med en tykk medisinsk [[ordbok]] under armen; i den lå bomben gjemt. Ialt ble 74 personer arrestert, deriblant Lenins søster Anna, men bare et fåtall kunne forbindes med attentatet. Som en av hovedmennene erkjente «Sasja» sin skyld og forklarte at bare terror kunne frigjøre folket, siden både [[demokrati]] og [[pressefrihet]] var forbudt. Han ba sin mor om å få med seg [[Heinrich Heine]]s dikt. 8. mai 1887 ble han hengt på [[Sjlisselburg]]-[[festning]]en ([[Oresjek]])<ref>[http://www.museum.ru/M255 Sjlisselburg-festningen, Oresjek]</ref> utenfor St. Petersburg, såvidt 21 år gammel.<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 12-13)</ref> 

Samme året ble Lenin selv arrestert for sin deltakelse i en student[[demonstrasjon]] og forvist til landsbyen Kokusjkino, slik at han først i 1889 fikk fortsette på jusstudiet sitt.<ref>Goplen, Ådne: «Vladimir Lenin» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 21. august 2024 fra [https://snl.no/Vladimir_Lenin]</ref> Han tok avsluttende eksamen som [[jurist]] i [[St. Petersburg]] i [[1891]], og praktiserte som [[advokat]] en stund.<ref>{{kilde www |url=http://www.essortment.com/all/biographyvladim_myd.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-05-03 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090429070622/http://www.essortment.com/all/biographyvladim_myd.htm |arkivdato=2009-04-29 }}</ref>

I Simbirsk vokste også den 11 år yngre [[Aleksandr Kerenskij]] opp, med en far som var bestyrer for skolen som Lenin og hans søsken gikk på. Lenins far, Ilja Uljanov, var skoleinspektør for Volga-distriktet og en god venn av Kerenskijs far. Kerenskijs regjering ble styrtet under oktoberrevolusjonen.<ref name="Salisbury">{{ Kilde bok | forfatter = Salisbury, Harrison E. | utgivelsesår = 1979 | tittel = Den russiske revolusjon: 1900-1930 | isbn = 8257402745 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060300033 | side = }} </ref>
[[Fil:After Lenin Speech 1920.jpg|thumb|Lenin på Sverdlov-plassen (i dag Teaterplassen) i [[Moskva]] taler til [[Den røde armé]] klare for krig mot «det reaksjonære» Polen 5. mai 1920. Originalbildet viser [[Lev Trotskij]] og [[Lev Kamenjev]] stående på trappa til podiet. Etter ordre fra Stalin ble Trotskij seinere [[Fotomanipulasjon|fjernet fra]] bildet.{{byline|Grigory Petrovich Goldstein (1870–1941)}}]]

=== Revolusjonslederen ===
Lenin droppet snart jussen til fordel for revolusjonær virksomhet, inspirert av [[Karl Marx]] og [[Friedrich Engels]]' teorier. Den 7. desember 1895 ble han arrestert og fengslet av myndighetene et helt år, med påfølgende forvisning til byen Sjusjenskoje i [[Sibir]] under ganske frie forhold. Her giftet han seg i 1898 med aktivisten [[Nadezjda Krupskaja]].<ref>Goplen, Ådne: «Vladimir Lenin» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 21. august 2024 fra [https://snl.no/Vladimir_Lenin]</ref> 

I april 1899 utga Lenin boken ''[[Kapitalismens utvikling i Russland]]''. Da han ble løslatt fra [[fangenskap]] i 1900, la han ut på reise i Russland og øvrige [[Europa]]. I 1900 fikk han tillatelse til å dra til [[Sveits]], der han slo seg sammen med [[marxisme|marxistiske]] [[sosialdemokrati|sosialdemokrater]] i en bevegelse stiftet av russeren [[Georgi Plekhanov]], og startet sitt nye talerør, tidsskriftet ''[[Iskra (avis)|Iskra]]'' («Gnisten»), som allerede i 1903 ble et offisielt organ for det nye [[Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet|all-russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet]]. De første årene var dominert av striden mellom Lenins tilhengere, [[bolsjevik]]ene («flertallsmennene») og Plekhanovs tilhengere, [[mensjevik]]ene («mindretallsmennene»), som førte til at bevegelsen ble splittet i 1903. Lenin representerte den harde linjen, med krav om «[[sentralisering|sentralisme]]» og underkastelse under en felles politikk. Plekhanov representerte en noe mykere linje, og ville også at bevegelsen skulle tjene [[middelklasse]]n.

I 1903 ledet Lenin bolsjevikene i den interne maktkampen mot mensjevikene som brøt med partiet. Han reiste hjem i forbindelse med [[1905-revolusjonen]], men fikk utrettet lite. I 1906 ble han valgt til partileder, men i 1907 måtte han flytte til [[Finland]] av sikkerhetshensyn, og i 1907 var han tilbake i Sveits. Han fortsatte å reise rundt i Europa og deltok i mange sosialistiske møter og aktiviteter, deriblant [[Zimmerwaldkonferansen]]. De neste årene var harde og bitre kampår med økende isolasjon for Lenin. 

Lenin kalte [[gull]] for «djevelens lort», men partikassen trengte like fullt penger. Inntektene var bare medlemskontingenten, bidrag fra emigranter og enkelte rike sympatisører som Nikolai Pavlovitsj Schmidt (Николай Павлович Шмит, 1883-1907<ref>[https://timenote.info/ru/Nikolaj-Shmit «Nikolaj Shmit», ''timenote.info]</ref>) som ble arrestert og omkom i fengselet. Schmidt hadde innsatt partiet som arving til en stor del av formuen sin; men offisielt fantes ikke partiet, og dessuten var det delt i bolsjeviker og mensjeviker - og Lenin var ikke den som ville dele med mensjevikene. Dessuten etterlot Schmidt seg to ugifte arvinger som holdt på arven. Lenin så ingen annen utvei enn å sende en bolsjevik til Moskva, der denne lyktes i å bli gift med den ene arvingen. Men da ble bolsjeviken like uvillig til å hende over pengene til Lenin; han måtte trues på livet før han betalte. Den andre arvingen gikk i samme honningfellen; Lenin sendte henne Viktor Taratuta (1881-1926), som andre bolsjeviker mistenkte for å være en [[spion]]. Undersøkelser viste at Taratuta var en skurk, men ingen spion;<ref>D. Shub: ''Lenin'' (s. 130), Harmondsworth, Middlesex: Penguin, 1966</ref> også han måtte trues før han ga partiet noe av konens penger. Disse to ekteskapene med Schmidts slektninger innbrakte bolsjevikene 280&nbsp;000 rubler. «''Klassekamp står over moral'',» sa Lenin.<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 65-66)</ref> 
[[Fil:Yerevan_Square,_Tbilisi.jpg|thumb|Jerevanplassen i [[Tbilisi]], der bankranet i 1907 fant sted.]]
=== Ransvirksomhet ===
I utgangspunktet hadde den liberale opposisjon ikke tatt bolsjevikene så alvorlig, men da en tredje [[duma]] ble dannet, ble de klar over hvilket hinder bolsjevikene var, om de skulle oppnå tsarens aksept. Pengestøtten avtok, og bolsjevikene grep til bankran («beslagleggelser») som en løsning. I starten fant de sympatisører blant bank-ansatte, og under et ran skal funksjonæren ha beroliget de nervøse ranerne: «''Ta det rolig, kamerater!''» Men stemningen snudde. Funksjonærer og resten av [[middelklasse]]n tok avstand fra bolsjevikenes metoder som aldri mensjevikene gjorde bruk av. I 1906 og 1907 menes nesten 4&nbsp;000 personer sammenlagt å være drept av bomber i slike ran. Bolsjevikenes omdømme led under dette, og i den russiske sosialistkongressen i [[Stockholm]] i 1906 fikk mensjevikene med stor flertall igjennom at ransvirksomheten skulle opphøre. Lenin protesterte og forsvarte voldsbruk i alle revolusjoner; først noen år senere ble han nødt til å ta avstand fra politiske [[mord]] og ran. Virksomheten toppet seg 26. juni 1907, da et følge av [[kosakk]]er til hest, som eskorte for en pengetransport fra jernbanestasjonen i [[Tbilisi]] til statsbanken på torget, ble angrepet av bolsjeviker, anført av en mann forkledd i offisersuniform, som kastet flere bomber mot følget og sikret seg pengene. Ranerne var uskadet og ble heller ikke fanget. Men Stalin ble etter dette kalt «bankrøveren fra Tbilisi»; i Berlin overrakte han personlig pengene til Lenin, som oppga ransutbyttet til å være 341&nbsp;000 rubler. Imidlertid ikke han liten glede av dem. Det var snakk om store sedler, og numrene notert i statsbanken i St. Petersburg, slik at de var vanskelige å omsette. [[Maksim Litvinov]] ble arrestert i Paris da han prøvde å veksle tolv slike 500-rubel-sedler, men ble hjemsendt av justisminister [[Aristide Briand]] med en erklæring om at forbrytelsen hadde vært «politisk».<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 68-70)</ref> 

=== I eksil ===
I 1910 deltok han i sosialistenes kongress i [[København]], der 23 russiske sosialdemokrater stilte, foruten bolsjeviker og mensjeviker som Trotskij og [[Aleksandra Kollontaj]]. Lenin losjerte i tre uker hos «arbeidsmann» Petersen i bakgårdsleiligheten i [[Vesterbrogade (København)|Vesterbrogade 112a]]. Fru Petersen pusset Lenins gamle sko og sa til sin mann: «''Denne russeren har gått langt.''» I 1917 gjenkjente hun ham på avisbilder og sa at han «''var en dannet mann - man kunne ikke tenke seg ham som opprører''». Han hadde klappet de tre barna hennes på håret og lekt med dem, betalt en hel månedsleie (kr 15), og selv kjøpt mat, mest skinke og egg, som han ble svært glad over at fruen laget i stand. Han spiste også «forloren [[skilpadde]]»,<ref>[https://www.nrk.no/mat/forloren-skilpadde-1.13499542 «Forloren skilpadde», NRK]</ref> og mistolket navnet som «skilpadde mistet på gulvet». De første dagene var han opphovnet av tannverk, men det gikk over. Også på folkefesten i Søndermarken<ref>[http://www.kulturarv.dk/1001fortaellinger/da_DK/bopael-for-lenin/stories/newest/1/historien-bag-lenins-danske-ophold Magnus Kristensen: «Historien bak Lenins danske opphold»]</ref> holdt han seg i bakgrunnen, og selv [[Georg Brandes]] som flere ganger hadde besøkt Russland og kalte seg en «[[aristokrati]]sk [[anarkist]]», tok ingen notis av ham.<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 85-86)</ref> 

Lenin møttes med [[Karl Liebknecht]] på kaféen Helvede i andre etasje i [[Købmagergade]] 47.<ref>[https://kbhbilleder.dk/kbh-museum/122004 Kafé Helvede, Købmagergade 47]</ref> Lenin fordømte danske og svenske sosialdemokrater som «borgerlige», men likte [[N.F.S. Grundtvig]]s linjer: «''Da har i rikdom vi drevet det vidt, når få har for meget, og færre for litt.''» Derimot avviste han Grundtvigs krav om «''frihet for [[Loke]] så vel som for [[Tor]]''». Etter kongressens slutt ble han værende i København en stund og satt på lesesalen på [[Det Kongelige Bibliotek|Det kgl. bibliotek]] der han fordypet seg i tyske bøker om danske bønders [[andelslag|andelsbevegelse]], som han senere utga en liten [[avhandling]] om. Han ble også kjent med den russiske flyktningen Mikhail Kobetskij (1881-1937)<ref>[https://www.marxists.org/history/usa/parties/cpusa/1920/09/0930-kobetsky-eccifrainares.pdf ''Resolution of the Executive Committee of the Communist International on the Case of Louis C. Fraina, September 30, 1920'', notat om M. Kobetskij nederst på siste side]</ref> som lærte å snakke dansk uten [[aksent]], og senere skulle bli Sovjetunionens første ambassadør til Danmark; hjemkalt i 1937 og henrettet under [[Den store terroren|Stalins terror]]. Kongressen i København vedtok enstemmig at skulle krig bryte ut, var det sosialdemokraters plikt å bringe den raskest mulig til opphør «...og fremskynde kapitalismens fall». Men slik gikk det ikke da [[første verdenskrig]] ble en realitet.<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 87-88)</ref> 

I 1912 fikk bolsjevikene lov til å starte avisen ''[[Pravda]]'' («Sannhet»), og i [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] i 1917 falt tsarregimet, hvoretter statsdumaen utnevnte en midlertidig regjering, ledet av [[Georgij Lvov]]. Nå ønsket Lenin som var bosatt i Sveits, å vende hjem til Russland snarest for å ta del i den russiske revolusjonen. Hans interesser sammenfalt med den tyske [[generalstab]]ens, som antok at en hjemvendt Lenin ville ha en destabiliserende innflytelse på Russland. Tysk [[UD]] bevilget 40&nbsp;580&nbsp;997 [[gullmark]] til rådighet for «[[propaganda]] og spesielle formål». Beløpene ble overført via [[Sverige]]. I februar 1917 eide ikke bolsjevikene en eneste trykkpresse, og ''Pravda''s kasse var bunnskrapt. Men samme sommer hadde bolsjevikpressen et daglig opplag på 320&nbsp;000 eksemplarer pluss ca. 350&nbsp;000 brosjyrer. Medlemstallet steg fra 23&nbsp;000 til ca. 200&nbsp;000 på fire måneder. Bolsjevikene selv ville aldri gi noen forklaring på hvor de enorme pengesummene kom fra.<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 155-6), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4</ref> Tysklands [[ambassadør]] i København, grev [[Ulrich von Brockdorff-Rantzau]], formidlet hjelp til russiske kommunister i form av våpen og [[sprengstoff]] som ble smuglet inn i Russland ved [[bestikkelse|å bestikke]] [[grensevakt]]ene. «De tyske gavene» senket skip i [[Arkhangelsk]] og satte havner i brann.<ref>[https://www.dw.com/en/how-germany-got-the-russian-revolution-off-the-ground/a-41195312 Volker Wagener: ''Germany's role in the Russian Revolution'', 11. juli  2017]</ref> 
[[Fil:Parvus_Alexander.jpg|thumb|Israel Lasarevitsj Gelfand («Alexander Parvus»).]]
=== Hjemreise ===
9. april 1917 kjørte toget fra Zürich. Noen var møtt frem for å ønske «god reise» og synge ''[[Internasjonalen]]''; andre ropte «svikere, skurker, svin» etter dem. Toget var chartret av keiser Wilhelm II for å underminere Russland som han hadde vært i krig med siden 1914. Planen var unnfanget av den russiske jøden Israel Lasarevitsj Gelfand («Alexander Parvus», 1867-1924) som hadde skrevet for venstresidens aviser, sittet i fangenskap i [[Sibir]], klart å rømme og siden slått seg opp som forretningsmann i [[Istanbul]], der han også grunnla en bank. Gelfand kjente folk som [[Rosa Luxemburg]], Lenin og [[Leo Trotskij]], men disse tok avstand fra ham fordi han la seg til en livsstil etter [[kapitalisme]]ns verdier. Siden 1914 hadde Gelfand søkt å overbevise den tyske ambassadør i Tyrkia om at Tyskland og de russiske bolsjevikene hadde felles interesser, og til sist fikk han [[audiens]] i Berlin. På 23 maskinskrevne sider beskrev Gelfand hvordan et [[statskupp]] kunne lykkes i Russland, om utlandet skaffet midlene. Og en måned senere stilte det keiserlige tyske finansdepartement 2 millioner ''Mark'' til rådighet for revolusjonært propagandaarbeid i Russland.<ref>[https://www.dw.com/en/how-germany-got-the-russian-revolution-off-the-ground/a-41195312 Volker Wagener: ''How Germany got the Russian revolution off the ground'', 11. juli 2017]</ref>

Lenin og [[Karl Radek]] var blant de 32 politiske flyktningene som fikk forlate Sveits i en «plombert» jernbanevogn i april 1917, via [[Berlin]] og [[Sassnitz]] til [[Sverige]] og [[Finland]] og videre til Petrograd,<ref>[https://www.therailwayhub.co.uk/11242/from-the-archive-by-train-to-the-revolution-the-journey-that-shook-the-20th-century/ Sam Hewitt: ''Lenin's journey that shook the 20th century'', reiseruten]</ref> våre dagers [[St. Petersburg]]. Vognen var slett ikke plombert, det var bare avtalt at de reisende ikke fikk gå ut av toget eller ta kontakt med tysk lokalbefolkning. Tyske aviser hadde forbud mot å omtale Lenins reise, som skulle holdes hemmelig så lenge råd var. I byen [[Halle]] ble kronprinsens tog holdt tilbake i nesten to timer, så flyktningenes tog fikk passere. Mange var redde for å bli henrettet underveis, med Lenin som den første og Radek som nr 2. Men Lenin beholdt fatningen, og Radek sang og underholdt sine medpassasjerer. Lenin var den eneste som ikke [[tobakk|røykte]], og til slutt var kupéen så full av røyk at han bare tillot røyking på [[toalett]]et. I Berlin prøvde flere tyske sosialdemokratiske partiledere å entre toget, tydeligvis med regjeringens tillatelse for å skaffe seg rede på Lenins hensikter, men han ropte straks at de skulle forsvinne.<Ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 130-31)</ref> 

I [[Frankfurt]] gikk Lenin og flere passasjerer likevel av, og tilbragte natten i byen. Lenin ble også fotografert på gaten i Stockholm.<ref name="Widmer" /> Togreisen gikk gjennom det nøytrale Sverige og Finland (som fortsatt var en del av Russland) nord om [[Bottenviken]] var 3200 km og tok åtte dager. Da Lenin den 16. april 1917 nådde Finland jernbanestasjon i [[St. Petersburg|Petrograd]] holdt han en revolusjonstale for de som hadde kommet for å møte ham.<ref>Missed connection. ''The Economist'', 8. oktober 2016, s. 74.</ref><ref>{{Kilde www|tittel=The Russian Revolution (1917–1918|url=http://www.sparknotes.com/history/european/russianrev/section3.rhtml|utgiver=Sparknotes|besøksdato=2013-05-21}}</ref> Et musikkorkester sto på perrongen og spilte [[Marseillaisen]]. Et kjent bilde av Mikhail Sokolov (1885-1947<ref>[https://stedleyart.com/collection/mikhail-sokolov/ «Mikhail Sokolov»]</ref>) viser Lenin på vei ut av vognen, med luen løftet høyt foran folkemengden. Lenins søster tok imot ham; av [[propaganda]]hensyn ses [[Stalin]] titte ut av døren bak ham, men han var slett ikke til stede.<ref name="Widmer">{{Kilde avis|tittel=Lenin and the Russian Spark|avis=The New Yorker|url=https://www.newyorker.com/culture/culture-desk/lenin-and-the-russian-spark|besøksdato=2018-05-27|etternavn=Widmer|fornavn=Ted|dato=20. april 2017|side=|språk=en-US|sitat=}}</ref> Hans ankomst [[radikalisering|radikaliserte]] bolsjevikenes politikk overfor den provisoriske regjeringen. I [[apriltesene]] utpekte han den som en motstander. Etter det mislykkede revolusjonsforsøket i juli, fikk Lenin tillatelse til å fly til Finland fordi man ennå ikke anså ham som farlig. Han vendte tilbake i oktober og ledet et vellykket væpnet kupp (se [[oktoberrevolusjonen]]) mot den midlertidige regjeringen. I [[pamflett]]en ''Staten og revolusjonen'' redegjorde han for den nye staten, basert på et slags [[arbeiderråd]] («sovjeter»).
[[Fil:Lenin.gif|thumb|Lenin var kjent for sine engasjerende og energiske taler.]]
[[Fil:Lenin-last-photo.jpg|thumb|upright|Ett av de siste bildene av Lenin, tatt i mai 1923, med sin søster og lege.]]

=== Statslederen ===
I oktober [[1917]] grep Lenin makten, og Europas historie tok en ny retning. Han dominerte Sovjetregimets politikk til sitt første slag i 1922. Han kunne snart gjenoppta sine plikter delvis, men et nytt slag var helt ødeleggende, og han døde 21. januar 1924 på godset Gorkij ved [[Moskva]].

Lenin viet hele sitt voksne liv til kampen for kommunismen, alt annet var underordnet. Han levde nøysomt, uavhengig av om han hadde god eller dårlig råd. Han hadde sjeldne evner som politisk leder, både som strateg, organisator og teoretiker var han sine motstandere og egne meningsfeller overlegen. Han var dessuten en energisk [[demagog]], skjønt her var [[Trotskij]] bedre. Lenin gjorde et grundig arbeid som marxistisk teoretiker. I notatbøkene hans, som munnet ut i boka ''Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium'', finnes referanser til 148 bøker og 232 artikler.<ref>Service, 2004</ref>

Etter sin død ble han [[balsamering|balsamert]] og lagt for utstilling i et [[mausoleum]] på Den røde plass i [[Moskva]] (se [[Lenins mausoleum]]).

== Lenins Russland ==
Russlands kommunistparti kom til makten i oktober 1917, og i november hadde antallet medlemmer vokst fra {{formatnum:24000}} til mer enn {{formatnum:100000}}. Til tross for den raske økningen, fikk partiet bare 25% av statsdumaens støtte i november. Resultatet ble at Lenin innførte et [[ettpartistat|ettpartisystem]], hvor samtlige politiske partier – deriblant andre marxistiske og sosialistiske partier – ble ulovlige.<ref>http://www.historylearningsite.co.uk/party_systems.htm</ref><ref>http://www.uniyar.ac.ru/index.php?title=Lenin_Vladimir_Ilyich&uselang=en</ref> Etter Lenins regime ble [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Sovjet-Russland]] og fra 1922 [[Sovjetunionen]] styrt etter Karl Marxs og Friedrich Engels ideer om sosialismen og [[proletariatets diktatur]]. Det første Lenin gjorde etter å ha gjennomført revolusjonen var å trekke alle russiske tropper hjem fra [[første verdenskrig|krigen]] som herjet i Europa, og offisielt slutte fred med [[Tyskland]].

I de russiske byene ble arbeiderne etablert i [[arbeiderråd]] («sovjeter»). Disse skulle være med på å styre samfunnet, og fungere som [[demokrati]]ske organer. Konseptet fungerte allikevel ikke i praksis, blant annet fordi lederne måtte godkjennes av Lenin personlig. Under [[Stalin]]s [[diktatur]] ble arbeiderrådene avskaffet i [[Stalin-grunnloven|grunnlovsendringen av 1936]].<ref>http://www.departments.bucknell.edu/russian/const/1936toc.html</ref>

=== Hungersnøden i 1921 ===
I 1921 ble Russland kastet inn i en [[Hungersnøden i Russland 1921–1922|hungersnød]] som skulle koste fem millioner russere livet.<ref>http://www.cbc.ca/world/story/2008/05/08/f-natural-disasters-history.html</ref> Situasjonen hadde forverret seg gjennom [[første verdenskrig]] og [[den russiske borgerkrigen]] (1918–20). Under borgerkrigen hadde alle parter ([[den hvite armé]], [[bolsjevikene]], [[anarkisme|anarkistene]] og de ulike gruppene av [[nasjonalisme|nasjonalister]]) konfiskert bøndenes [[korn]]. I 1920 beordret Lenin kraftig økning i mengden korn bøndene skulle levere til bolsjevikene, ut fra en mistanke om at bøndene saboterte krigsinnsatsen ved å holde tilbake korn. Statistiske analyser tyder på at kornet heller ble solgt på [[svartebørs]]en.<ref>Carr, E.H., 1966, The Bolshevik Revolution 1917-1923, Part 2, p.233, Chase, W.J., 1987, Workers, Society and the Soviet State: Labour and Life in Moscow 1918-1929 pp.26-7, and Nove, A. 1982, An Economic History of the USSR, p.62, cited in Flewers, Paul, War Communism in Retrospect http://www.whatnextjournal.co.uk/Pages/Back/Wnext5/Warcomm.html {{Wayback|url=http://www.whatnextjournal.co.uk/Pages/Back/Wnext5/Warcomm.html |date=20180310005310 }}</ref> Noen offisiell forespørsel om [[nødhjelp]] ble aldri sendt, selv om matmangelen ble kritisk.

[[Herbert Hoover]] tilbød hjelp for å takle tørken allerede i 1919, forutsatt at det ble gitt fri tilgang til det russiske tognettet. Lenin nektet, ettersom han så på dette som et forsøk på å påvirke russisk politikk.<ref>{{Kilde www |url=http://www.hoover.org/publications/digest/6731711.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-05-08 |arkiv-dato=2007-07-30 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070730081935/http://www.hoover.org/publications/digest/6731711.html |url-status=død }}</ref> I 1921 slapp han likevel til utenlandsk nødhjelp, da hungersnøden kulminerte våren 1921. Han innførte også en [[NEP|ny økonomisk politikk]], som gjorde at man tillot en viss privat næringsvirksomhet og handel, og bønder kunne selge varene fritt. [[Røde Kors]] arrangerte den 15. august (1920) en konferanse om [[hungersnød]]en i Russland, ''[[holodomor]]'', ledet av [[Fridtjof Nansen]] assistert av [[Vidkun Quisling]].

[[Fil:Lenin-east_village.jpg|thumb|Lenin skuer ut over [[New York City|New Yorks]] ''[[East Village]]'', nå flyttet til ''[[Lower East Side]].]]
== Ettermæle ==
Etter sin død har Lenins teori og politikk hatt stor betydning. [[Marxismen-leninismen]], et begrep som brukes for Lenins versjon av marxismen, er den vanligste retningen i kommunistpartier internasjonalt.

Lenins ettermæle preges av hans opprettelse av sikkerhetspolitiet [[tsjeka]], forløperen for [[KGB]], som forfulgte enhver antatt meningsmotstander og iverksatte «[[den røde terroren]]». I 1918 diskuterte han og Trotskij opprettelse av [[konsentrasjonsleir]]e der «klassefiender» skulle settes i hardt fysisk arbeid. Leire for tyske [[krigsfange]]r som var løslatt etter [[Brest-Litovsk-avtalen]] 1917, ble tatt i bruk for fengsling av bolsjevikenes meningsmotstandere,<ref>[https://gulag.online/articles/historie-gulagu?locale=en «1918», ''gulag.online]</ref> og utviklet seg til et system av konsentrasjonsleire kjent som [[Gulag]].

Den sovjetiske [[nobelpris]]vinneren [[Aleksandr Solzjenitsyn]] (1918-2008) ble sendt i [[eksil]] for å ha skildret sitt fangeopphold i ''[[Gulag-arkipelet]]''. Den amerikanske forfatterinnen [[Anne Applebaum]] vant [[Pulitzerprisen]] i 2004 for [[dokumentar]]en ''Gulag: A History''.
 
Det finnes statuer av Lenin og minnesmerker rundt om i verden, til og med i [[New York City|New Yorks]] ''[[East Village]]'' (nå flyttet til ''[[Lower East Side]]''<ref>[https://ny.curbed.com/2017/6/12/15781458/east-village-vladimir-lenin-statue-178-norfolk Lenins statue] i ''[[East Village]]</ref>), men mange ble revet i begeistringen over Sovjetunionens fall. I [[Berlin]]s østsone ruvet en 19 meter høy statue av Lenin som ble revet i [[1991]], foreviget i filmen ''[[Good bye, Lenin!]]'' fra 2003, der man ser statuen fraktes bort av et [[helikopter]], svevende over storbyens tak. Den ble gravd ned i en bortgjemt skog; men statuens hode, 3,5 tonn tungt, ble 24 år senere gravd opp igjen som del av en utstilling i [[Spandau (citadell)|Spandau-citadellets museum]].<ref>[https://www.bbc.com/news/world-europe-34208055 ''Giant Lenin «head» unearthed 24 years after burial in Berlin,''] [[BBC]] 10. september 2015</ref> En langt mindre statue av politikeren har fått stå foran flyttebyrået ''Zapf Umzüge'' med adresse Brommystraße i bydelen [[Friedrichshain-Kreuzberg]] ved elven [[Spree]].<ref>[http://www.secretcitytravel.com/berlin-june-2014/hidden-in-berlin-lenin-statue.shtml ''Lenin's last stand]</ref><ref>[https://www.google.com/maps/@52.5052034,13.4358774,3a,75y,231.42h,91.01t/data=!3m6!1e1!3m4!1sx_2wFvy-HdKxLNSaSaPkfQ!2e0!7i16384!8i8192?coh=205409&entry=ttu Brommystraße i Berlin, ''google maps]</ref>

== Bøker ==
Lenin skrev mange bøker, blant annet:
* ''«[[Hva må gjøres?]]»''
* ''«To slags taktikk»''
* ''«Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium»''
* ''«Den proletariske revolusjon og renegaten [[Karl Kautsky|Kautsky]]»''
* ''«Radikalismen»''
* ''«Et skritt frem og to tilbake»''
* ''«Staten og revolusjonen»''
* ''«Oppbygginga av sovjetøkonomien»''
* ''«Marx' lære»''

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* G. D. H. Cole: ''Den sosialistiske tenkningens historie, bd. IV; Kommunismen og sosialdemokratiet'' (Nisus Forlag, 2014).
* [[Robert Service]]: ''Lenin : en biografi'', N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1

== Eksterne lenker ==
{{Wikiquote3|Vladimir Lenin}}
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{språkikon|no}} [http://www.akp.no/hefter/lenin/staten-total.htm Staten og revolusjonen, Den marxistiske teorien om staten og oppgåvene til proletariatet i revolusjonen august–september 1917]
* {{språkikon|no}} [http://www.marxists.org/norsk/lenin/index.htm Norsk Lenin-arkiv på Marxists Internet Archive]
* {{språkikon|no}} [http://akp.no/ml-historie/pdf/klassikerne/lenin/index.html Lenin: Utvalgte verker i tolv bind] (pdf-filer)

{{Start boks}}
{{Verv|Forgjenger=ingen|Hva=[[Liste over Russlands statsministre|Sovjetunionens statsminister]]|Startår=[[1923]]|Sluttår=[[1924]]|Etterfølger=[[Aleksej Rykov]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[Aleksandr Kerenskij]]|Hva=[[Liste over Russlands statsministre|Russlands statsminister]]|Startår=[[1917]]|Sluttår=[[1924]]|Etterfølger=[[Aleksej Rykov]]}}
{{Slutt boks}}
{{Kommunisme}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Lenin, Vladimir}}
[[Kategori:Sovjetledere]]
[[Kategori:Personer fra Uljanovsk]]
[[Kategori:Den russiske borgerkrigen]]
[[Kategori:Revolusjonteoretikere]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Ateismeforkjempere]]
[[Kategori:Revolusjonære]]
[[Kategori:Gammelbolsjeviker]]
[[Kategori:Russiske aktivister]]