Redigerer Vippeposisjon

{{kildeløs}}
[[Fil:Vippeposisjon.jpg|thumb|Vippeposisjon{{byline|type=Tegning|Frederik Lunde, 2014}}]]
'''Vippeposisjon''' er et uttrykk  i [[politikk]]en som beskriver den posisjonen et [[politisk parti]]  er i etter et [[valg]] når partiet ved å velge en av to sider kan sørge for at den ene siden får flertall.  Partiet som er i vippeposisjon får dermed langt større påvirkningskraft enn partiets størrelse og oppslutning skulle tilsi.

Kjente eksempler på vippeposisjoner i det norske [[Stortinget]] var i periodene 1961–1965 og 1985–1989. I 1961 fikk [[Arbeiderpartiet]] og de [[borgerlig]]e 74 [[mandat]]er hver. [[Sosialistisk Folkeparti]] (SF) fikk to representanter og bestemte dermed hvilken regjering landet skulle ha. I 1963 benyttet SF vippeposisjonen først til å felle [[Einar Gerhardsens tredje regjering]] for senere å felle [[John Lyngs regjering]] og innsette [[Einar Gerhardsens fjerde regjering]]. I 1985 havnet [[Fremskrittspartiet]] (FrP) på vippen med to mandater, da de borgerlige uten Frp fikk 78 mandater og Arbeiderpartiet og [[Sosialistisk Venstreparti]] til sammen fikk 77. I 1986 benyttet Fremskrittspartiet vippeposisjonen til å felle [[Kåre Willochs regjering|regjeringen Willoch]] og innsette [[Gro Harlem Brundtlands andre regjering]]. I [[Sverige]] kom partiet [[Sverigedemokraterna]] i vippeposisjon etter [[Det svenske riksdagsvalget 2010|Riksdagsvalget i 2010]].

Vippeposisjoner oppstår oftest i systemer med [[forholdstallsvalg]]. Systemet med [[flertallsvalg]] favoriserer store partier i forhold til små, og vippeposisjoner oppstår sjeldnere. I [[Storbritannia]] var [[Irish Parliamentary Party]] i vippeposisjon etter valget i 1910, og etter [[parlamentsvalget i Storbritannia 2010]] havnet [[Liberaldemokratene (Storbritannia)|Liberaldemokratene]] i vippeposisjon.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Politiske ord og uttrykk]]
[[Kategori:Valgterminologi]]