Redigerer Vilhelm II av Tyskland

{{Infoboks monark
| navn = Vilhelm II
| tittel = Konge og keiser
| land = Preussen og Det tyske rike
| navn2 = Fredrik Vilhelm Victor Albert 
| regjerte = [[15. juni]] [[1888]]-<br />[[9. november]] [[1918]]
| hus = [[Hohenzollern]]
| forgjenger = [[Fredrik III av Tyskland|Kronprins Fredrik]]
}}
'''Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen''' ([[tysk]]: ''Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen''; født 27. januar 1859 i [[Berlin]] i [[kongedømmet Preussen]], død 4. juni 1941 i [[Doorn]] i [[Nederland]]) var [[Kongeriket Preussen|konge av Preussen]] og keiser av [[Tysklands historie (1871–1918)|Tyskland]] i 30 år i perioden [[1888]] til han måtte abdisere i [[1918]] etter nederlaget i [[første verdenskrig]].

Han hadde arverett som [[Liste over konger av Preussen|konge av Preussen]] som etter [[Det tyske rikes forfatning av 1871]] også ga arverett som [[tysk keiser]]. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm I]] da faren [[Fredrik III av Tyskland|Fredrik III]] døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i [[første verdenskrig]]. Han gikk da i [[eksil]] i [[Nederland]], hvor han levde i 23 år, fram til sin død.

Vilhelm var kjent som [[norgesvenn]] og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke.

== Familiebakgrunn ==
Han var sønn av [[Fredrik III av Tyskland|kronprins Fredrik]] og [[Victoria av Tyskland|prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland]], av huset [[Sachsen-Coburg-Gotha]]. Hans mor var tante til [[Alexandra av Hessen-Darmstadt|Alexandra av Hessen]], gift med tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] (av huset [[Huset Oldenburg|Oldenburg]]) av Russland, og søster til kong Edward VII av Storbritannia. Han var eldste barnebarn av dronning [[Victoria av Storbritannia]] (av [[huset Hannover]]) og prins [[Albert av Sachsen-Coburg-Gotha]]. Han ble døpt med de tradisjonelle prøyssiske kongenavnene Fredrik og Vilhelm, og dessuten oppkalt etter sine besteforeldre i Storbritannia. Hans mor var den britiske dronningens eldste barn, og hadde ikke menn gått foran kvinner, ville han blitt britisk konge også.

[[Fil:The Crown Prince of Prussia and Prince Wilhelm II. at Balmoral Castle. - Oct. 1863.jpg|mini|left|Vilhelm med sin far, [[Fredrik III av Tyskland|kronprins Fredrik]], på [[Balmoral Castle]] i [[Skottland]] i [[1863]]]]

Vilhelm hadde et nært, personlig vennskap med sine fettere, tsar [[Nikolaj II av Russland]] og kong [[Georg V av Storbritannia]].<ref>Miranda Carter: ''George, Nicholas and Wilhelm: Three Royal Cousins and the Road to World War I'' (2010)</ref> Han prøvde ofte å erte og plage sine kongelige slektninger.<ref>Roderick R. McLean: ''Kaiser Wilhelm II and the British Royal Family: Anglo-German Dynastic Relations in Political Context, 1890-1914'' – ''History''  2001 86(284): 478-502</ref>

Vilhelm ble i [[1881]] gift med prinsesse [[Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg]], og fikk syv barn. Etter hennes død ble han i [[1922]] gift med prinsesse [[Hermine Reuss, eldre linje|Hermine Reuss av Greiz]].

== Oppvekst ==
[[Fil:1877 als Student in Bonn.jpg|mini|Den 18 år gamle Vilhelm i 1877, som student i [[Bonn]]]]
=== Medfødte fysiske skader ===
Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert [[setefødsel]], blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene ([[Erbs parese]]) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13&nbsp;cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet.<ref>Svein Skotheim: ''Keiser Wilhelm i Norge'', [[Spartacus Forlag]]  2011 ISBN 978-82-430-0563-1, side 15</ref> Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.<ref>William L. Putnam :''The Kaiser's merchant ships in World War I'' (2001) s. 33</ref>

=== Skolegang ===
Hans skolegang startet da han var seks år, under ledelse av den 39 år gamle huslæreren Georg Ernst Hinzpeter.<ref>* John C. G. Röhl: ''Wilhelm II., Die Jugend des Kaisers 1859–1888''. C. H. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37668-1.</ref><ref>Catrine Clay: ''King, Kaiser, Tsar: three royal cousins who led the world to war'' (2007) a. 14</ref> Han var en humørløs [[Kalvinisme|kalvinist]] som sto for en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers arbeidsdager.<ref>Skotheim, sidene 17-18</ref>

Til tross for sine fysiske handikap, fikk Vilhelm militær utdannelse i den keiserlige residensbyen [[Potsdam]]. Han studerte også ved [[Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität]] i [[Bonn]] blant konservative studenter fra den tyske eliten.<ref name="skotheim18">Skotheim, side 18</ref> Han hadde et kvikt hode og ble kunnskapsrik, men dette ble imidlertid ofte overskygget av hans heftige temperament.

=== Politisk brikke ===
[[Fil:Wilhelm II of Germany.jpg|mini|Vilhelm II rundt 1890 i prøyssisk dagliguniform]]
Både gjennom sin utdannelse og miljø ble Vilhelm en ekte [[junker]] og prøysser,<ref name="skotheim18" /> men dette i opposisjon til sine mer liberalt innstilte foreldre.<ref name="snl">[http://snl.no/Vilhelm_2/tysk_keiser_1888-1918 Vilhelm II på Store norske leksikon]</ref> Da han ble keiser etter at faren Fredrik døde av [[spiserørskreft]] etter bare tre måneder på tronen, brøt moren med sønnen.<ref>Skotheim, side 21</ref>

Vilhelm kom i konflikt mellom sin bakgrunn og [[Otto von Bismarck]]s ambisjoner på vegne av ham og for Tyskland. Begge sider av Vilhelms familie hadde hatt psykiske lidelser, og dette kan forklare hans ustabile emosjoner. Begge Vilhelms foreldre, Fredrik og Victoria, beundret [[prinsgemal]]-forholdet som Victorias far var i i forhold til dronning Victoria. De planla derfor å styre på samme måte som dronning Victoria og prins Albert i Storbritannia, og planla å reformere styreformen som Bismarck hadde innført for seg selv og balansere denne ved å gi [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] større innflytelse ved at regjeringen skulle være ansvarlig over den i en [[parlamentarisme]] i stedet for å være ansvarlig overfor keiseren. Videre skulle regjeringens beslutninger bli tatt på grunnlag av konsensus slik at de sto ansvarlig overfor hverandre. Fredrik kalte Bismarcks konstitusjon for «genialt kaos».<ref>Michael Balfour: ''The Kaiser and his Times'', Houghton Mifflin (1964) s. 69</ref>

Kronprinsparet sto politisk nær [[Deutsche Fortschrittspartei]], og Bismarck var svært redd for at om den da i 70-årene keiser [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm I]] skulle dø, så ville en politiker fra Deutsche Fortschrittspartei bli kansler. Han sørget derfor for å holde kronprinsen unna all politisk innflytelse og prøvde å gjøre ham upopulær.<ref>Michael Balfour: ''The Kaiser and his Times'', Houghton Mifflin (1964) s. 70</ref>

Da Vilhelm var tidlig i 20-årene prøvde Bismarck, ganske vellykket, å skille ham fra sine liberale foreldre, og ønsket å bruke den unge prinsen som et politisk våpen mot foreldrene for å sikre sin egen politiske dominans. Vilhelm utviklet gjennom dette et dysfunksjonelt forhold til sine foreldre, særlig overfor sin engelske mor. I et utbrudd i april 1889, som keiserinne Victoria senere gjenga til sin mor, dronning Victoria, hadde Vilhelm rasende sagt at «en engelsk lege (Morell Mackenzie) drepte min far, og en engelsk lege ødela armen min – noe som er min mors feil» som ikke skulle ha tillatt noen tysk lege å behandle verken seg selv eller sin nærmeste familie.<ref>John C. G. Röhl: ''Young Wilhelm: the Kaiser's early life, 1859-1888'' (1998) s. 12</ref>

== Som person og politisk syn ==
[[Fil:Balduinbrücke Einzug Kaiser Wilhelm II Koblenz 1897.jpg|mini|Keiser Vilhelm i [[Koblenz]] over en [[baldakin]]-bro i 1897]]
Vilhelm var veltalende og hadde sans for dramatiske effekter.<ref name="snl" /> Han var samtidens ubestridelige superkjendis og medieyndling,<ref name="skotheim23">Skotheim, side 23</ref> og er blitt kalt den første ukebladkongen, slik han fylte pressen med bilder og stoff fra sine reiser og arrangementer.<ref name="skotheim23" /> Han var musikalsk og språkmektig, en svært god taler og hadde et utpreget sosialt vesen som satte pris på selskapsleker og [[slapstick]]-humor.<ref name="skotheim23" /> Han var svært kunnskapsrik og kunne derfor konversere over et bredt felt.<ref name="skotheim23" />
[[Fil:Karl F. Wunder PC 0560 Kaisertage in Hannover. Begrüßung auf dem Marktplatze.jpg|mini|left|Fra ''keiserdagene'' i [[Hannover]] i 1897]]
Han er omtalt som talentfull, med en rask og noen ganger en helt fremragende forståelse, med sans for moderne, tekniske nyvinninger og industriutvikling. Men samtidig kunne han være overflatisk, forhastet, rastløs og mangle dypere forståelse, og ønske om å nå mål gjennom hardt arbeid eller nok driv til å se hvor arbeidet skal føre til. Han ville at dagene skulle være morsomme og koselige, samtidig som han søkte anerkjennelse fra omgivelsene.<ref>Nipperdey, Thomas: ''Deutsche Geschichte 1866-1918. vol. 2: Machtstaat vor der Demokratie'' (1992) s. 421</ref>

Samtidig hadde han et krevende gemytt, kunne være oppfarende og vanskelig for sine omgivelser. Han hadde vanskeligheter med å ta krevende beslutninger, og kunne bli hysterisk, deprimert og sengeliggende om det gikk galt.<ref name="skotheim23" /><ref name="langer" />

Politisk var han et produkt av sin tid, men var svært konservativ og lite fremtidsorientert. Men hans omskiftelige sinn, han ble i sin samtid kalt «Wilhelm der Plötzliche»,<ref name="skotheim23" /> gjorde at han plutselig kunne gå inn for en sak, uten at det standpunktet var en naturlig del av en politisk tenkning.<ref name="langer">William L. Langer et al. '' Western Civilization'' (1968) s. 528</ref>

Historikere diskuterer i hvilken grad sider ved hans lynne har hatt konsekvenser for særlig hans utenrikspolitikk. Han hadde tiltro til maktbruk og ''[[Survival of the fittest]]'' både i innenriks- og utenrikspolitikken. Samtidig kunne han skjule sin dype usikkerhet gjennom tøffe taleformer.<ref name="langer" />

== Tid som keiser ==

=== Forholdet til Bismarck ===
[[Fil:1890_Bismarcks_Ruecktritt.jpg|left|mini|«Dropping the Pilot» («Losen går fra borde)». Karikatur av [[John Tenniel]] (1820–1914), første gang publisert i det britiske bladet ''[[Punch (tidsskrift)|Punch]]'' i mars 1890.]]
[[Fil:Deutsche Kolonien.PNG|mini|300px|Noe av striden mellom Bismarck og Vilhelm sto om [[Liste over tidligere tyske kolonier|tyske kolonier]]:
{{Legend|#0000AA|[[Det tyske keiserriket]]}}
{{Legend|#5577FF|Keiserrikets kolonier i [[Afrika]] og [[Ny-Guinea]]}}
{{Legend|#00AA00|Kiautschou ([[Jiaozhou]]) i [[Kina]]}}
{{Legend|#FF0000|Kolonier under [[Brandenburg]] og [[Preussen]] (ca. 1680-1720)}}
{{Legend|#FFFF00|''Klein-Venedig'' («Lille Venezia»)  i dagens [[Venezuela]] (1529-1556)}}]]
Da Vilhelm ble keiser, ønsket han innledningsvis å samarbeide med Bismarck. Men Vilhelm var ærgjerrig og egenrådig.<ref name="snlbismarck">[http://snl.no/Otto_Bismarck Bismarck på Store norske leksikon]</ref> Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk,<ref name="snlbismarck" /> og uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen i 1890 da Bismarck måtte gå av.<ref name="snl" /> Bakgrunnen for konflikten var uenighet om både utenrikspolitikken og lovgivningen, herunder både [[Sosialistloven|den anti-sosialistiske loven]] og arbeidervernlovgivningen.

==== Uenighet om utenrikspolitikken ====

Motsetningene i utenrikspolitikken ble skjerpet særlig etter Vilhelms sterke antirussiske innstilling etter fetteren, tsar Nikolajs innblanding i de interne forholdende i [[Østerrike-Ungarn]] da han oppmuntret den [[Slavere|sørslaviske]] befolkningen til å kreve likestilling med den tyske og ungarske befolkningen innen riket. Slik rokket han på Bismarcks fininnstilte, kompliserte og krevende utenrikspolitiske balansepolitikk,<ref>Skotheim, sidene 19-21</ref> og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland.<ref name="snlbismarck" />

Videre var det uenighet mellom Bismarck og den unge keiseren om [[Liste over tidligere tyske kolonier|koloni-politikken]], da Bismarck mislikte all form for [[kolonialisme]]. Keiseren ville gjøre Tyskland til en avgjørende faktor i stormaktspolitikken; og mente Tyskland hadde samme rett til et afrikansk kolonivelde som Frankrike, Belgia og Storbritannia. Vilhelm drømte om å skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. Til tross for at Tyskland kom sent med i [[Kappløpet om Afrika]], lyktes det å etablere tyske kolonier i [[Tysk Sørvest-Afrika]], [[Tysk Østafrika]], [[Kamerun#Tysk Kamerun|Tysk Kamerun]] og deler av dagens [[Togo]].

==== Uenighet om Sosialistloven ====
[[Fil:Wilhelm II. 1905.jpeg|mini|Keiser Vilhelm på et postkort fra 1905]]
Konfliktene knyttet til lovgivning var særlig i forbindelse med Bismarcks ønske om å gjøre ''[[Sosialistloven]]'' permanent. Bismarck hadde støtte fra de konservative og [[Nationalliberale Partei]], bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det [[veto]]et som Bismarck krevde da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.

==== Endelig brudd ====
Keiserens sosialpolitiske engasjement gjorde at han ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere allianser i Riksdagen med det katolske [[Deutsche Zentrumspartei]] uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland.

Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general [[Wilhelm von Hahnke]], leder for det militære kabinettet, at keiseren forventet at Bismarck umiddelbart klargjorde at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for [[Tysklands generalstab|generalstaben]], [[Alfred Graf von Waldersee]] og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet imidlertid i fire dager før han 18. mars 1890 søkte om avskjed.<ref name="snlbismarck" />

=== Gjennomslagskraft ===
[[Fil:Bernhard von Bülow.jpg|mini|left|Keiserens «Bismarck»: [[Bernhard von Bülow]]]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R03954, Kaiser Wilhelm II., von Bülow und Valentini.jpg|mini|Fra venstre: [[Bernhard von Bülow]], Vilhelm II og leder av keiserens politiske kabinett [[Rudolf von Valentini]] om bord på SMY «Hohenzollern» i [[Kiel]] i [[1908]]{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:AugusteViktoriaundWilhelm.jpg|mini|left|Keiserparet i 1910]]
Etter Bismarcks avgang, ønsket Vilhelm selv en sterkere innflytelse over politikken. Han utnevnte derfor svakere kanslere, men den omskiftelige Vilhelms skapte i stedet usikkerhet i statsledelsen.<ref name="snl" /> Umiddelbart etter Bismarck, ble [[Leo von Caprivi]] rikskansler, og han ble erstattet av [[Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst]] i 1894. Det er en debatt mellom historikere i hvilken utstrekning Vilhelm på denne tiden faktisk hadde et personlig styre, men det er klart at det var en helt annen dynamikk mellom keiseren og forvaltningens øverste leder, rikskansleren. Disse rikskanslerne var sentrale og erfarne embetsmenn, og ikke statsmenn som Bismarck.

Men da Hohenlohe ble skiftet ut i 1900, utnevnte han en han  mente var «sin Bismarck», [[Bernhard von Bülow]]. På denne tiden fokuserte keiseren på sin viktigste agenda, oppbyggingen av Den keiserlige flåte som kunne balansere med den britiske, slik at Tyskland kunne få anerkjennelse som [[stormakt]].

Etter hvert sank hans prestisje og han ble særlig utsatt for skarpe angrep fra sosialdemokratene i [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]]. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 kom han i bakgrunnen.<ref name="snl" />

=== Utenrikspolitikk ===
Vilhelm var særlig opptatt av utenriks- og kolonispørsmålene, hvor hans ambisjoner var å gjøre Tyskland til en sentral faktor i stormaktspolitikken. Han forlot Bismarcks forsiktige «kontinentalpolitikk» og fremmet i stedet en «verdenspolitikk».

Han ville skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. For å fremme sine ærgjerrige planer styrket han [[Deutsches Heer#Den keiserlige hæren|Den keiserlige hæren]] og begynte en utstrakt oppbygging av [[Den tyske keiserlige flåte]]. Hans mer aggressive utenrikspolitikk førte til en tilnærming mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, som Bismarcks politikk hadde tatt sikte på å unngå.

Etter at Vilhelm forlot Bismarcks forsiktig «kontinentalpolitikk» og i stedet slo inn på sin «verdenspolitikk», fantes det imidlertid ingen faste linjer i hans utenrikspolitikk.<ref name="snl" />

=== Under første verdenskrig ===
Vilhelm var en nær venn av erkehertug [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este]] og ble dypt sjokkert da han og hans ektefelle [[Sophie Chotek|Sophie von Hohenberg]] ble drept ved [[skuddene i Sarajevo]] 28. juni 1914. Vilhelm støttet derfor alle forsøk på å slå ned [[Den svarte hånd]] i [[Serbia]]. Han ønsket å avlyse sitt årlige cruise til de norske fjordene og bli i Berlin til krisen var over, men ble overtalt til å reise, da en avlysning ville ha forsterket den allerede spente situasjonen.<ref name="skotheim211">Skotheim, s. 211</ref> 6. juli forlot keiserfølget Tyskland, men visste ikke at keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn]] på denne tiden allerede var overtalt til å skrive under en krigserklæring mot Serbia. Også andre i den tyske politiske ledelsen, som marineminister [[Alfred von Tirpitz|Tirpitz]], sjefen for [[Tysklands generalstab|generalstaben]] [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Moltke]], [[Liste over Tysklands utenriksministre|utenriksminister]] [[Gottlieb von Jagow|Jagow]] og [[Tysklands kanslere|rikskansler]] [[Theobald von Bethmann Hollweg]] var på ferie, sistnevnte riktignok med en spesialinstallert telefonlinje til Berlin.<ref name="skotheim211" />

Vilhelm ble 19. juli underrettet om innholdet i det østerrikske ultimatumet til Serbia mens de lå ved [[Balestrand]].<ref>Skotheim, sidene 207-208</ref> Vilhelms reise langs norskekysten ble avbrutt 25. juli<ref>Skotheim, s. 208</ref> da krisen som følge av det østerriksk-ungarske [[ultimatum]] mot Serbia ble utløst, og 27. juli kom keiseryachten [[Seiner Majestät Schiff|SMY]] «Hohenzollern» tilbake til [[Kiel]].

==== Krigsmotstander ====

Den tyske militære ledelsen ønsket en krig med Russland som kunne svekke landet før det ble for sterkt og kunne true Tyskland. De måtte dermed slå ut Frankrike først, som var russisk alliert, og de regnet med at Storbritannia ville holde seg utenfor. Men da det ble klart at Tyskland ville kunne få den to-frontkrigen de hele tiden søkte å unngå, og at Storbritannia ville gå inn i krigen dersom Tyskland angrep Frankrike gjennom det nøytrale Belgia, fikk Vilhelm panikk og prøvde å omdirigere angrepsstyrken østover mot Russland.<ref name="skotheim211" /> [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke]], leder for generalstaben hadde tatt fram [[Schlieffenplanen]] utarbeidet av hans forgjenger [[Alfred Graf von Schlieffen]] i 1905, og forklarte keiseren at en slik omdirigering av en styrke på to millioner mann på det tidspunktet var umulig å gjennomføre. Vilhelm klarte å få Moltke til å ikke angripe Nederland.

Vilhelm angret på at han hadde forlatt Berlin i den kritiske perioden, og trodde han kunne ha forhindret krigen om han hadde vært til stede, da han hadde såpass mange kontakter i England som kunne avklare hvordan situasjonen ble vurdert på engelsk hold. At keiseren kunne ha bidratt til at krigen ble unngått, bestrides av historikere.<ref name="skotheim211" /> Men [[De allierte (første verdenskrig)|de allierte]] hadde fanget opp keiserens krigsmotstand, da den franske ambassadøren 4. august skrev til sin britiske kollega at det bare var tre personer i Berlin den dagen som beklaget at krigen ikke lot seg stoppe, de to og den tyske keiseren.<ref>Skotheim s. 212</ref>

==== Skygge-keiser ====

Da Vilhelm hørte at hans fetter Georg V hadde skiftet det britiske kongehusets navn fra [[Sachsen-Coburg-Gotha]] til [[Huset Windsor|Windsor]], bemerket Vilhelm at han planla å se [[Shakespeare]]s skuespill ''[[De lystige koner i Windsor|De lystige koner i Saxe-Coburg-Gotha]]'' (egentlig ''De lystige koner i Windsor)''.
[[Fil:Hindenburg, Kaiser, Ludendorff HD-SN-99-02150.JPG|mini|left|[[Paul von Hindenburg|Hindenburg]], Vilhelm II og [[Erich Ludendorff|Ludendorff]] i januar 1917]]
Men Vilhelms rolle under krigen ble av stadig mindre betydning. Den militære overkommandoen videreførte sine planer selv om Schlieffenplanen hadde slått feil. Moltke fikk et nervøst sammenbrudd og [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]] overtok den overordnede militære ledelsen. Fra 1916 var Tyskland i realiteten et militærdiktatur under Hindenburg og Ludendorff.<ref>Gordon A. Craig: ''Germany 1866–1945'', sidene 374, 377–378 og side 393</ref>

Stadig mer isolert fra begivenhetene, vaklet Vilhelm mellom motløshet og seiersdrømmer, avhengig av meldingene fra fronten. Men den stødige og tunge aldrende Hindenburg ga omgivelsene et inntrykk av at seieren var innen rekkevidde, selv etter at krigen var tapt på slagmarken.

Selv om Hindenburg hadde overtatt Vilhelms rolle som den militært øverstkommanderende, hadde Vilhelm fortsatt en innflytelse over politiske utnevnelser, da hans samtykke var nødvendig før større endringer også i den militære ledelsen kunne gjennomføres. Vilhelm støttet avsettelsen av Moltke i september 1914 og at [[Erich von Falkenhayn]] ble hans erstatter. I 1917 besluttet Hindenburg og Ludendorff at Bethman ikke lenger var akseptabel for dem som rikskansler, og ba Vilhelm om å utnevne en annen. Da de ble spurt om hvem de kunne akseptere, foreslo de [[Georg Michaelis]], en relativ lav embetsmann som var ansvarlig for distribusjon av korn fra Preussen under krigen, og som hadde besøkt det militære hovedkvarter noen uker i forveien. Vilhelm kjente ham ikke, men aksepterte forslaget. Dette var på mange måter keiserdømmets sammenbrudd. Michaelis måtte gå av få måneder senere, da Riksdagen opplevde ham som en marionett for Hindenburg og Ludendorff. Keiserens støtte var helt smuldret bort mot slutten av krigen, både innen hæren, den sivile forvaltningen og i den tyske opinionen. [[USAs president|Den amerikanske presidenten]] [[Woodrow Wilson]] gjorde det klart at keiseren ikke var en aktuell forhandlingsmotpart.<ref>Cecil, ''Wilhelm II: Emperor and exile, 1900-1941'' (1996) s. 283</ref><ref>Klaus Schwabe: ''Woodrow Wilson, Revolutionary Germany, and peacemaking, 1918-1919'' (1985) s. 107</ref>

== Abdikasjon ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 136-C0804, Kaiser Wilhelm II. im Exil.jpg|mini|Vilhelm i sitt eksil i 1933{{Byline|Deutsches [[Bundesarchiv]]}}]]
Da første verdenskrig gikk mot slutten, befant Vilhelm seg i sitt krigshovedkvarter i [[Spa]] i [[Belgia]]. Han ble overrasket over uroen som brøt ut i Tyskland og ble ytterligere sjokkert over mytteriet i [[Kiel]] 3. november. Da [[novemberrevolusjonen]] fulgte etter mytteriet i Kiel, ble han usikker på hva han skulle gjøre og håpet han kunne beholde den prøyssiske kongetronen selv om han gikk av som tysk keiser.

Nederlaget i verdenskrigen kompromitterte imidlertid keiserdømmet, og [[Ententemaktene]] nektet å slutte fred med Vilhelm.<ref name="snl" /> Videre ble han informert av [[Wilhelm Groener]] om at de tyske troppene ikke ville kjempe for ham som keiser i en indre strid i Tyskland.

9. november 1918 annonserte den midlertidige rikskansleren [[Maximilian av Baden]] keiserens abdikasjon.

== Livet i eksil ==
[[Fil:Huisdoorn.JPG|mini|Vilhelm II kjøpte [[Huis Doorn]] utenfor [[Doorn]] i provinsen [[Utrecht (provins)|Utrecht]] i 1919 og bodde her fram til sin død i 1941. Han er begravet på eiendommen. Eiendommen er i dag et nederlandsk [[Rijksmonument]] og museum, bevart slik det var da han døde]]
Den 11. november ble [[våpenstillstanden i Compiègneskogen]] inngått, og krigen var over. Kort før, den 10. november krysset Wilhelm Hohenzollern, som en privatperson, grensen til Nederland med tog og søkte eksil der. Nederland hadde vært nøytralt i krigen.<ref>Lamar Cecil: ''Wilhelm II'' (1996) vol. 2 side 294.</ref> og var derfor ikke omfattet av [[Versaillestraktaten]]s bestemmelser. Da denne ble inngått tidlig i 1919, ble det gjennom artikkel 227 bestemt straffeforfølgelse av den tidligere keiseren «for særlige forbrytelser mot den internasjonale moral og overholdelse av traktater». Den nederlandske dronningen [[Wilhelmina av Nederland|Wilhelmina]] nektet imidlertid å utlevere ham, til tross for sterke henstillinger og begjæringer fra [[De allierte (første verdenskrig)|de allierte]]. Den britiske kong [[Georg V av Storbritannia|Georg V]] skrev at han anså fetteren «som den mest kriminelle i historien», men motsatte seg statsminister [[David Lloyd George]]s forslag «Hang the Kaiser» («Heng keiseren»). Den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]] motsatte seg utlevering av Vilhelm, og hevdet at å straffe ham for krigen ville destabilisere den internasjonale orden og sette freden i fare.<ref>Nigel J. Ashton og Duco Hellema: «Hanging the Kaiser: Anglo-Dutch Relations and the Fate of Wilhelm II, 1918–20» i ''Diplomacy & Statecraft'' 2000 11(2): 53–78. ISSN 0959-2296</ref>

Den tidligere keiseren ble innvilget [[politisk asyl]]<ref name="snl" /> i Nederland. Han kjøpte 16. august 1919 eiendommen [[Huis Doorn]] i [[Doorn]] hvor han og Auguste Viktoria flyttet inn 15. mai det følgende året,<ref>Macdonogh, Giles: ''The Last Kaiser: William the Impetuous'', London: Weidenfeld & Nicolson, 2001. ISBN 9781842124789 s. 426</ref> og dette ble hans hjem fram til hans død mer enn tyve år senere.

=== Forholdet til nasjonalsosialistene ===

Tidlig på 1930-tallet hadde Vilhelm tiltro til at framgangen til [[NSDAP]] i Tyskland kunne stimulere en ny interesse for det tyske monarkiet. Hans andre hustru, Hermine, hadde en aktiv korrespondanse på vegne av sin mann med [[Nasjonalsosialisme|de nasjonalsosialistiske]] myndighetene etter at de kom til makten i januar 1933. Men [[Adolf Hitler]] la ansvaret for det tyske nederlaget i første verdenskrig på keiseren, og dette var et element i [[Dolkestøtlegenden]]. Videre ønsket ikke Hitler noen som kunne komme i veien for ham, slik at Vilhelms muligheter for rehabilitering var nytteløs. 
[[Fil:Bundesarchiv Bild 136-C0805, Kaiserpaar im Haus Doorn.jpg|mini|left|Vilhelm og Hermine i Huis Doorn, september 1933]]
Selv om han hadde besøk av [[Hermann Göring]] i Doorn i hvert fall ved én anledning, ble han stadig mer skeptisk til Hitler. Da han hørte om [[De lange knivers natt]] 30. juni 1934, undret han seg over hva folket ville ha sagt om han hadde stått for noe lignende.<ref>''The Last Kaiser'', side 452</ref> og da han hørte om mordet på hustruen til [[Kurt von Schleicher|rikskansler Schleicher]] mente han at Tyskland var blitt et lovløst samfunn og at alle måtte være forberedt på at nasjonalsosialistene ville kunne stille dem opp mot veggen.<ref>''The Last Kaiser'', sidene 452–453</ref>

Han ble også forferdet over [[Krystallnatten]] 9.–10. november 1938, og sa: «Jeg har gjort mine standpunkter klare overfor [[August Vilhelm av Preussen|Auwi]] (Vilhelms fjerde sønn) i nærværet av hans brødre, og han var freidig nok til å si at han var enig i pogromene mot jødene og forsto hvorfor de kom. Da jeg fortalte at ethvert anstendig menneske ville kalle disse handlingene for gangsterstyre, var han helt uberørt. Han er fullstendig tapt for familien ...»<ref>''The Last Kaiser'', s. 456</ref> Han hevdet også: «For første gang skammer jeg meg over å være tysker».<ref>Michael Balfour, ''The Kaiser and his Times'', Houghton Mifflin (1964) s. 419</ref>

Etter det vellykkede tyske [[felttoget i Polen i 1939]] skrev Vilhelms representant i Tyskland, general Wilhelm von Dommes<ref name="Jonathan Petropoulos 2006 s. 170">Jonathan Petropoulos: ''Royals and the Reich'', [[Oxford University Press]] (2006) s. 170</ref> på vegne av Vilhelm til Hitler og forsikret Huset Hohenzollerns lojalitet og påpekte at åtte prøyssiske prinser (en sønn og syv barnebarn) tjenestegjorde ved fronten. Vilhelm sto i hyppig kontakt med Hitler gjennom general Dommes, og var svært glad for den tyske militære framgangen tidlig i [[andre verdenskrig]], og sendte et personlig gratulasjonstelegram etter at Paris falt, hvor han sier: «Gratulerer, du har vunnet ved å bruke ''mine'' styrker.» I et brev til datteren [[Viktoria Luise av Preussen|Viktoria Luise]], hertuginnen av [[Braunschweig-Lüneburg]] skrev han triumferende at «slik ble onkel Edvard VIIs skadelige [[Entente cordiale]] nullet ut».<ref>Alan Palmer: ''The Kaiser: Warlord of the Second Reich'', Charles Scribner's Sons (1978), side 226</ref> Men etter den tyske erobringen og okkupasjonen av Nederland i 1940, trakk den aldrende Vilhelm seg fullstendig ut av det offentlige liv. I mai 1940, da Tyskland invaderte Nederland, avslo Vilhelm et tilbud fra Churchill om asyl i Storbritannia, og foretrakk å kunne dø i ''Huis Doorn''.<ref>Gilbert, Martin ''First World War'' (1994) s. 523</ref>

=== Død ===
[[Fil:Mausoleumwhilhelm.JPG|mini|Vilhelm IIs mausoleum i parken rundt Huis Doorn]]
Han døde av [[lungeemboli]] på Huis Doorn 3. juli 1941, få uker før Tyskland iverksatte [[Operasjon Barbarossa]]. Hitler ble rasende da han fant ut at eiendommen hadde blitt voktet av tyske soldater etter den tyske okkupasjonen av Nederland fra 15. mai 1940. Selv om Hitler hadde mislikt Vilhelm, ville han bringe den døde Vilhelm tilbake til Tyskland for en statsbegravelse, for slik å markere forbindelsen mellom det tyske keiserriket og [[det tredje rike]].<ref>Jack Sweetman: ''The Unforgotten Crowns: The German Monarchist Movements, 1918–1945'' (avhandling ved Emory University, 1973), 654–655.</ref>

Men Vilhelms ønske om ikke å returnere til Tyskland før monarkiet var gjenopprettet ble til slutt respektert, og han ble begravet i et lite [[mausoleum]] på eiendommen i Doorn. De tyske okkupasjonsmyndighetene organiserte en mindre begravelse med noen få hundre tilstedeværende gjester, blant dem [[August von Mackensen]] sammen med noen få andre militære rådgivere. Vilhelms ønske om at seremonien skulle være uten [[hakekors]] og andre nasjonalsosialistiske symboler ble imidlertid ikke respektert, og disse er medvirkende på de offisielle fotografiene fra begravelsen.

Mausoleet har siden blitt et valfartssted for tyske monarkister som årlig samles her på Vilhelms dødsdag.<ref>{{Cite web |author=Rob Ruggenberg |url=http://www.greatwar.nl/frames/default-kaiser.html |title=«How A German Soldier Still Loves His Dead Kaiser» |publisher=Greatwar.nl |date= |accessdate=2011-11-30 |archive-date=2013-11-03 |archive-url=https://web.archive.org/web/20131103235607/http://www.greatwar.nl/frames/default-kaiser.html |url-status=yes }}</ref>

== Norgesvenn ==
[[Fil:SMY Hohenzollern 1902.jpg|mini|[[Seiner Majestät Schiff|SMY]] «Hohenzollern» i 1902]]
Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur. I tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte ''Nordlandfahrt'', et tokt med keiseryachten [[Seiner Majestät Schiff|SMY]] «Hohenzollern» til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern». Til tross for dette ble Vilhelms besøk ikke sett på som udelt positive, slik dikteren [[Theodor Caspari]] beskrev det:<ref>{{Kilde bok|tittel=Romsdal Sogelag Årsskrift 2012|utgiver=Romsdal Sogelag|isbn=978-82-90169-97-3|språk=no}}</ref> «Sammen med en liten flokk turister, mest tyskere, sto jeg på lande- veien utenfor (skyss)skiftet og ventet tålmodig på at keiseren skulle heve taffelet og passere forbi. Omsider reiste han og følget seg og satte seg i bevegelse. - Vil De ikke utbringe et hoch for ham, hvisket en nordmann meg i øret. - Nei, ellers mange takk, var mitt svar. En tysk turist overtok vervet, og vi 10 - 15 turister stemte i. Vi kunne spart oss umaken. Ikke en mine fortrakk seg i keiserens ansikt - uten et nikk til oss småpuslin- ger, ja uten så mye som å se til den kant vi sto, passerte den høye herre forbi. Å nei, det skulle nok mer til for at imperator rex Wilhelm II skulle bemerke noen hyllest. Det skulle da være om [[Romsdalshornet|Romsdalshorn]] hadde bøyd hodet og [[Trolltindan|Trolltindene]] ropt hoch.»

Da [[Bybrannen i Ålesund 1904|Ålesund brant ned i 1904,]] organiserte keiseren hjelp og ga 12 000 kroner av egen lomme. Keiseren ga nødhjelp ved hjelp av forsyninger fra Kiel, den tyske marine. Han donerte to eller tre store glassmalerier til den nye og gjenoppbyggede Ålesund kirke. Det ble reist en statue av Wilhelm i 1910.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/norge/i/3EaW9/100-aar-siden-aalesund-brant|tittel=100 år siden Ålesund brant|besøksdato=2022-11-12|dato=2004-01-11|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref>

I 1913 ga han [[Vangsnes]] ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten [[Fridtjof den frøkne]]. Han var selv romantisk fascinert av vikingtiden.

Vilhelm ble [[1. august]] [[1888]] tildelt storkorset av [[St. Olavs Orden]].

== Barn ==
* [[Friedrich Wilhelm Victor August Ernst]] (6. mai 1882&ndash;20. juli 1951)
* Eitel Friedrich (1883&ndash;1942)
* Adalbert (1884&ndash;1948)
* [[August Vilhelm av Preussen|August Wilhelm]] (1887&ndash;1949)
* Oskar (1888&ndash;1958)
* Joachim (1890&ndash;1920)
* [[Viktoria Luise av Preussen|Victoria Luise]] (13. september 1892&ndash;11. desember 1980)

== Stamtavle ==
{{Ahnentafel
|collapsible = yes
|boxstyle_1=background-color: #fcc;
|boxstyle_2=background-color: #fb9;
|boxstyle_3=background-color: #ffc;
|boxstyle_4=background-color: #bfc;
|boxstyle_5=background-color: #9fe;
|1= 1. '''Vilhelm II, tysk keiser'''
|2= 2. [[Fredrik III av Tyskland]]
|3= 3. [[Victoria av Tyskland|Victoria av Sachsen-Coburg-Gotha]]
|4= 4. [[Vilhelm I av Tyskland]]
|5= 5. [[Augusta av Sachsen-Weimar-Eisenach|Prinsesse Augusta av Sachsen-Weimar-Eisenach]]
|6= 6. [[Albert av Sachsen-Coburg-Gotha|Prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha]]
|7= 7. [[Viktoria av Storbritannia]]
|8= 8. [[Fredrik Vilhelm III av Preussen]]
|9= 9. [[Louise av Mecklenburg-Strelitz|Hertuginne Louise av Mecklenburg-Strelitz]]
|10= 10. [[Karl Fredrik av Sachsen-Weimar-Eisenach]]
|11= 11. [[Maria Pawlowna|Storhertuginne Maria Pavlovna av Russland]]
|12= 12. [[Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha]]
|13= 13. [[Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg|Prinsesse Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg]]
|14= 14. [[Edward Augustus, hertug av Kent og Strathearn]]
|15= 15. [[Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld]]
|16= 16. [[Fredrik Vilhelm II av Preussen]]
|17= 17. [[Fredrika Louise av Hessen-Darmstadt|Landgrevinne Fredrika Louise av Hessen-Darmstadt]]
|18= 18. [[Karl II av Mecklenburg-Strelitz|Karl II, storhertug av Mecklenburg-Strelitz]]
|19= 19. [[Friederike Caroline Luise av Hessen-Darmstadt|Prinsesse Friederike Caroline Luise av Hessen-Darmstadt]]
|20= 20. [[Karl August av Sachsen-Weimar-Eisenach|Karl August, storhertug av Sachsen-Weimar-Eisenach]]
|21= 21. [[Louise av Hessen-Darmstadt (1757–1830)|Prinsesse Louise av Hessen-Darmstadt]]
|22= 22. [[Paul I av Russland]]
|23= 23. [[Maria Fjodorovna (Sophie Dorothea av Württemberg)|Hertuginne Sofie Dorotea av Württemberg]]
|24= 24. [[Franz Friedrich av Sachsen-Coburg-Saalfeld|Frans, hertug av Sachsen-Coburg-Saalfeld]]
|25= 25. [[Augusta av Reuss-Ebersdorf|Augusta Reuss av Ebersdorf]]
|26= 26. [[August av Sachsen-Gotha-Altenburg]]
|27= 27. [[Louise Charlotte av Mecklenburg-Schwerin]]
|28= 28. [[George III av Storbritannia]]
|29= 29. [[Charlotte av Mecklenburg-Strelitz|Hertgunne Charlotte av Mecklenburg-Strelitz]]
|30= 30. [[Franz Friedrich av Sachsen-Coburg-Saalfeld|Frans, hertug av Sachsen-Coburg-Saalfeld]] (= 24)
|31= 31. [[Augusta av Reuss-Ebersdorf|Augusta Reuss av Ebersdorf]] (= 25)
}}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Macdonogh, Giles: ''The Last Kaiser: William the Impetuous'', London: Weidenfeld & Nicolson, juni 2001. ISBN 978-18-421-2478-9

;Om keiser Vilhelm og Norge:
* Svein Skotheim: ''Keiser Wilhelm i Norge'', [[Spartacus Forlag]]  2011 ISBN 978-82-430-0563-1 [http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&counter=595 Forlagets nettside med mulighet til å lese bokens 24 første sider]

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Politiker}}
* {{språkikon|no}} [http://snl.no/Vilhelm_2/tysk_keiser_1888-1918 Omtale på Store norske leksikon]
* {{språkikon|no}} [http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/1891112.html NRK Sogn og Fjordane fylkesleksikon om Vilhelm II]

{{Startboks}}
{{Verv to til to|Forgjenger=[[Fredrik III av Tyskland|Fredrik III]]|Hva1=[[Tyske keiser|Keiser av det tyske rike]]|Startår1=[[1888]]|Sluttår1=[[1918]]|Etterfølger=Monarkiet avskaffet<br />[[Friedrich Ebert]] som [[Reichspräsident|rikspresident]]|Hva2=[[Liste over konger av Preussen|Konge av Preussen]]|Startår2=[[1888]]|Sluttår2=[[1918]]}}
{{Sluttboks}}

{{Preussens monarker}}
{{Autoritetsdata}}
{{Portal|første verdenskrig}}

[[Kategori:Tyske keisere]]
[[Kategori:Prøyssiske kongelige]]
[[Kategori:Tyskere fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Huset Hohenzollern]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Militär-Max-Joseph-Orden]]
[[Kategori:Den røde ørns orden]]
[[Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors]]