Redigerer Vilhelm Buhl

{{Infoboks politiker}}
'''Vilhelm Buhl''' (1881–1954) var en [[Danmark|dansk]] [[politiker]], [[Finansminister|finans]]- og [[statsminister]]. 

Vilhelm Buhl var [[jurist]] og var som student medstifter av Juridisk Diskussionsklub<ref>https://jdku.dk/</ref> i [[1903]]. Han ble i [[1924]] skattedirektør i København. Han ble medlem av [[Landstinget]] i [[1932]] og var fra [[1939]] til [[1953]] medlem av [[Folketinget]], representant for [[Socialdemokratiet]]. Fra [[1937]] til [[1942]] fungerte han som en pålitelig finansminister i den [[sosialdemokratisk]]-radikale [[Thorvald Stauning|Stauning]]/Munch-regjeringen. Han var blant de få som ikke lot seg dupere av [[utenriksminister]] (senere statsminister) [[Erik Scavenius]]' [[arroganse|arrogante]] væremåte, men bremset Scavenius' ettergivenhet overfor okkupasjonsmakten, slik som under forhandlingene om mynt- og [[tollunion]] med [[Nazi-Tyskland]] i 1940 og [[Antikominternpakten]] i [[1941]]. Hensynet til Danmarks formelle [[suverenitet]] og internasjonale omdømme var viktig for Buhl.<ref>[https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/vilhelm-buhl-1881-1954/ «Vilhelm Buhl, 1881-1954», ''danmarkshistorien.dk]</ref>
  
Etter Staunings død i mai [[1942]] var han naturlig arvtaker til posten som [[statsminister]]. [[2. september]] [[1942]] holdt han på [[radio]] den såkalte «sabotasjetalen», som innbrakte ham sterk kritikk fra motstandskretser. Sommeren 1942 hadde den danske [[motstandsbevegelse]]n begynt med [[sabotasje]]aksjoner mot de tyske okkupantene som la press på den danske regjeringen om å bringe aksjonene til opphør. Buhl appellerte derfor til den danske befolkningen om å stanse sabotasjeaksjonene som var en trussel mot den offisielle danske [[samarbejdspolitikken]], og hjelpe politiet med å finne de skyldige.<ref>[https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/statsminister-vilhelm-buhls-s-antisabotagetale-2-september-1942/ «Statsminister Buhls antisabotagetale, 2. september 1942», ''danmarkshistorien.dk]</ref>  

Tanken bak talen var å holde tyskerne fra å opprette [[krigsrett]]er i Danmark og dermed kunne avsi [[dødsdom]]mer. Buhl forsøkte å bevare rettsvesenet som dansk. Hele regjeringen støttet derfor talen hans, likeså [[Rigsdagen]], kong [[Christian 10.]] og dansk [[pressen|presse]]. I [[1940]] fikk Danmark beholde sitt eget rettsvesen og en regjering som ikke var en ren [[marionettregjering]], slik man fikk i [[Norge]] og andre tyskokkuperte land.<ref>[https://www.information.dk/debat/2020/10/vilhelm-buhl-udskaeldt-samarbejdspolitikken-fortjener-langt-bedre-eftermaele Tim Knudsen: «Vilhelm Buhl er udskældt for samarbejdspolitikken, men fortjener et langt bedre eftermæle»] ''[[Information]]'' 26. oktober 2020</ref>

Under den tyske okkupasjonen var Buhl overbevist om at samarbejdspolitikken var riktig og helt nødvendig, men han ønsket ingen tysk seier, og allerede i november 1942 måtte han gå av etter tysk press og ble etterfulgt av [[Erik Scavenius]]. Under den regjeringsløse tiden etter [[29. august]] [[1943]] fremsto han som den uformelle, men faktiske regjeringslederen, og var den som satt i spissen i forhandlingene med [[Frihedsrådet|Frihetsrådet]] om de fremtidige politiske forholdene etter det forventede tyske nederlaget. 

Under [[rettsoppgjøret i Danmark]] etter det tyske nederlaget i 1945, ble det et alvorlig problem og et paradoks å behandle saker om [[angiveri]] i sabotasjesaker. Den lovlig valgte statsministeren Buhl hadde jo i radiotalen sin oppfordret folk til å politianmelde sabotører. Også etter bruddet med den tyske okkupasjonsmakten i august 1943 ble det forhandlet med tyske myndigheter om dansk politi fikk etterforske saker om sabotasje, men dette mislyktes.<ref>Ditlev Tamm: ''Retsopgøret efter besættelsen I'' (s. 41-42), 1984, ISBN 87-574-4261-4</ref>

Vilhelm Buhl ble statsminister i Vilhelm Buhls andre regjering («frigjøringsregjeringen») i [[1945]], og satt på posten inntil han ble avløst av [[Knud Kristensen]] etter [[folketingsvalget 1945|folketingsvalget i oktober 1945]]. I [[Hans Hedtoft]]s første regjering fra [[1950]] til [[1953]] var han [[minister uten portefølje]], men med fortsatt betydelig innflytelse på den økonomiske politikken.

I [[etterkrigstiden]] tilhørte han den kretsen av danske politikere som nektet å ta ansvar for den samarbeidspolitikken de selv hadde fremsnakket i de første okkupasjonsårene.<ref>Ditlev Tamm: ''Retsopgøret efter besættelsen I'' (s. 40)</ref> Samtidig opplevde folk som hadde vært ansatt som sabotasjevakter i tiltro til Buhls radiotale, å bli rettsforfulgt. I august 1945 ble en slik vakt dømt til to års [[fengsel]], enda han var godkjent av dansk politi da han tiltrådte i april 1943. En annen fikk fire års fengselsstraff. Først en lovendring i 1946 sikret at de eneste sabotasjevaktene som kunne straffes, var de som ble ansatt etter 19. september 1944, og da ved en bedrift som var spesielt utsatt for sabotasje «''i kampen mot okkupasjonsmakten, og som med våpenmakt bekjempet slike angrep''».<ref>Ditlev Tamm: ''Retsopgøret efter besættelsen I'' (s. 292)</ref>

== Referanser ==
<references/>

{{Danmarks statsministre 1901-1945}}
{{Danmarks statsministre etter 1945}}
{{Autoritetsdata}}
{{Portal|Danmark}}

{{STANDARDSORTERING:Buhl, Vilhelm}}
[[Kategori:Danske statsministre]]
[[Kategori:Danske finansministre]]
[[Kategori:Danske justisministre]]
[[Kategori:Socialdemokratiet-ministre]]
[[Kategori:Folketingsmedlemmer fra Socialdemokratiet]]
[[Kategori:Danske jurister]]
[[Kategori:Alumni fra Københavns Universitet]]
[[Kategori:Personer fra Fredericia]]