Redigerer Vei

[[Fil:Road in Norway-1.jpg|thumb|Norsk vei beregnet for biltrafikk.]]
'''Vei''' (eller '''veg''') er en ferdselsåre anlagt for å lette fremkomst til fots, til [[hest]] eller i et [[kjøretøy]]. Det er et [[arveord]] som finnes i mange [[indoeuropeiske språk]]. Det [[urgermansk]]e [[substantiv]]et ''*wega'' (m) kunne bety «ferd», «reise» og «vei», og var avledet av [[verb]]et ''wegan'', «bevege», «fare» eller «veie».<ref>[[Harald Bjorvand]] og [[Fredrik Otto Lindeman]]:''Våre arveord – etymologisk ordbok''. Oslo 2000</ref>

== Veihistorie ==
De eldste veiene var [[sti]]er eller tråkk i terrenget, som ved stadig ferdsel, særlig til hest, ble slitt ned til [[hulvei]]er. Tungtransport til lands av varer og materialer foregikk i eldre tid mest med [[slede]] på vinterføre. Hjultransport krever bredere og jevnere veibaner, og [[Norge]]s spesielle [[topografi]] gjorde at det meste av samferdsel og varetransport foregikk til vanns med båter eller skip. Mangelen på kjøreveier var grunnen til at alle tidlige bydannelser i Norge oppsto der båt kunne legge til.

Omkring 2000 f.Kr. ble de tidligste kjørbare veiene anlagt i [[Mesopotamia]] og senere også i [[Egypt]] og [[Hellas]], men hovedsakelig bare på korte strekninger fra [[produksjon]]ssteder til nærmeste havn, eller derfra til nærliggende byer eller tettsteder. 

[[Aztek]]ene hadde et velutviklet veinett, men siden de ikke kjente [[hjul]]et eller hadde [[kløvhest|kløvdyr]], foregikk all ferdsel på land til fots eller i [[bærestol]], båret av andre som var til fots. Som folk i Europa tok aztekene sjøveien når muligheten forelå, i [[kano]] på elvene.<ref>[https://www.mexicolore.co.uk/aztecs/kids/aztec-transport Aztekernes transportsystem]</ref> De spanske [[conquistador]]ene anla derfor ''el camino real'', «kongeveien», som var egnet for ridedyr og hestetrukne kjøretøyer.<ref>[https://geo-mexico.com/?p=2214 ''El Camino Real or Royal Road, the spine of the colonial road system in New Spain (Mexico)]</ref> [[Mayakulturen]]s templer var trolig forbundet med et nettverk av veier, men i ettertid grodde de til av [[jungel]].<ref>[https://www.mayaincaaztec.com/highinterestreading/mayan-system-of-transportation Mayænes transportsystem]</ref>

I Nord-Europa viser [[helleristning]]er at hjuldoninger fantes, trolig mest for [[ritual|rituelle]] formål. Veiløp fra [[bronsealder]]en er mest hulveier med utgangspunkt i beferdede stier, og bare unntaksvis planmessig anlagte veier. I [[Danmark]] ble det bygd veier for å trygge passasje av myrer og [[våtmark]], og kjørbar [[brostein|brolagt]] vei fra [[400 f.Kr.]] fører inn til Borremose, som ellers er mest kjent for tre [[myrlik]].<ref>Kaul, Flemming: «Borremose» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 19. juli 2024 fra [https://denstoredanske.lex.dk/]</ref> Oldtidsveien fra [[500 f.Kr.]]-år 0 ved Tibirke i [[Nordsjælland]] er brolagt der den krysser Ellemose. Et veianlegg fra 2800 f.Kr. er Danmarks eldste.<ref>Schovsbo, Per Ole; Jørgensen, Mogens Schou: «Tibirke oldtidsveje» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 19. juli 2024 fra [https://denstoredanske.lex.dk/Tibirke_oldtidsveje]</ref>
[[Fil:Part of Tabula Peutingeriana.jpg|mini|300px|Utsnitt av Tabula Peutingeriana med dagens [[Kroatia]] øverst, Sør-Italia, [[Sicilia]] og [[Libya]].]]
[[Romerriket]] var den første staten som anla riksdekkende nett av kjørbare veier - ''cursus publicus'' - over lange strekninger for å binde sammen de forskjellige delene av riket, særlig med tanke på rask forflytning av [[militær]]e [[Romersk legion|legioner]] og politisk kontroll over provinsene. Den romerske hæren anla veier så snart et område var erobret, særlig med sikte på å knytte den nye provinsen nærmere til Roma og for rask troppeforflytning. Hæren tok utgangspunkt i eksisterende stier og stakk ut rette linjer over lange avstander. I ulendt terreng, f.eks. i dagens [[Kroatia]], gikk romerne etter hvert bort fra prinsippet om rette linjer. [[Romersk vei|De romerske veiene]] var 1-7 meter brede og fantes i tre kategorier: ''Via terrena'' («jordvei»), ''via glareata'' («grusvei») og ''via munita'' («vei brolagt med tilhugde stener»). I flere land følger veitraseene fortsatt de opprinnelig romerske veiløpene. Den godt bevarte [[Via Appia]] viser hvordan romerske veier så ut. Romerne innførte også [[veiskilt]] i form av milestener som med intervaller på 1 eller 5 romerske mil anga avstanden til Roma eller nærmeste store by. Langs veiene ble det også opprettet skysstasjoner.<ref>Lindhagen, Marina Prusac: «Veiene fra Roma». ''[[Klassekampen]]'', 12. august 2013.</ref> ''Tabula Peutingeriana'' er et kart over hele de romerske veinettet på 300-tallet.<ref>[https://digitalmapsoftheancientworld.com/ancient-maps/tabula-peutingeriana/ ''Tabula Peutingeriana]</ref> Etter Romerrikets fall forfalt veinettet i Europa, og det var først på 900-tallet at organisert veibygging ble gjenopptatt. I [[Norden]] kom egentlig veibygging først i gang på 1500-tallet som følge av at statene fikk sterkere sentralstyring.

I de fleste stater i Europa ble det fra ca. 1600 anlagt et sammenhengende nett av kjørbare veier. De fikk etter hvert en bedre teknisk standard med solide fundamenter, jevnere og mer slitesterke [[veidekke]]r, og grøfter for [[drenering]]. Til veinettet ble det knyttet [[skysstasjon]]er, og det ble opprettet offentlige organer for anlegg og vedlikehold.  

Med framveksten av [[bilisme]]n på 1900-tallet skjøt veibyggingen for alvor fart. Gamle veier ble rettet ut og utvidet i bredden og fikk bedre dekker med [[makadamisering]], [[brolegning]], [[asfalt]] eller [[betong]]. [[Motorvei]]er reservert for motorkjøretøyer med stor [[hastighet]] ble fra 1930-årene anlagt utenom byer og tettsteder, med separate [[kjørefelt]] i hver retning, og uten kryssende trafikk.

===Konstruksjon===
I [[Mesopotamia]] ble noen veier i byene brolagt med steinplater omkring 2000 år [[f.Kr.]]. Romernes veier ble anlagt ved at et lag småstein ble lagt på hardtrampet jord, og trampet til en hard overflate som buet svakt slik at vann rant av; en del veier ble brolagt med flate steiner. Romersk veibygging ble kopiert av veiingeniører i Frankrike på [[Napoléon Bonaparte|Napoleons]] tid. På 1800-1900-tallet tok veianleggene i bruk [[tjære]], [[asfalt]] og [[betong]]. Fra 1810 tok [[Makadamisering|MacAdam]] i bruk [[Pukkverk|pukkstein]] i bunnen og dekket denne med mindre steiner som ble jevnet ut med sand. Ideen om å binde sammen overflaten med tjære eller asfalt skal ha oppsatt ved en tilfeldighet da en tønne tjære veltet og innholdet rant ut. I 1854 ble noen gater i Paris asfaltert, og i 1888 fikk veier i [[Wrocław]] betongdekke. På 1900-tallet ble motorveier laget av pukk, stein og sand dekket av asfalt eller betong.<ref name="DetBeste1994">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1994 | tittel = Det Bestes faktabok | isbn = 8270102539 | utgivelsessted = no# | forlag = Det Beste | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015042348056 | side = }}</ref>

I de fleste stater i Europa ble det fra ca. 1600 anlagt et sammenhengende nett av kjørbare veier. De fikk etterhvert en bedre teknisk standard med solide fundamenter, jevnere og mer slitesterke [[veidekke]]r, og grøfter for [[drenering]]. Til veinettet ble det knyttet [[skysstasjon]]er, og det ble opprettet offentlige organer for anlegg og vedlikehold.  

Med framveksten av [[bilisme]]n på 1900-tallet skjøt veibyggingen for alvor fart. Gamle veier ble rettet ut og utvidet i bredden og fikk bedre dekker med [[makadamisering]], [[brolegning]], [[asfalt]] eller [[betong]]. [[Motorvei]]er reservert for motorkjøretøyer med høy [[hastighet]] ble fra 1930-årene anlagt utenom byer og tettsteder, med separate [[kjørefelt]]er i hver retning, og uten kryssende trafikk.

===Middelalderen===
Den eldste skriftlige beskrivelsen av veibygging i Norge er fra [[Snorre]]s saga om [[Olav den hellige]]. På Olavs reise fra [[Sunnmøre]] til [[Lesja]] (trolig i [[1028]]) reiste følget gjennom [[Valldal]]en og ryddet der vei gjennom Skjerdsura («Sevdsurd»), ifølge tradisjonen langs omtrent samme trasé som dagens [[fylkesvei 63]].<ref>''Vei og virke i [[Møre og Romsdal]]'', oktober 1986 (nr 3, 14. årgang)</ref> Omkring 1280 kunngjorde kongen at det skulle ligge [[vertshus]] langs hovedveiene. Veier var som oftest kjørbare bare i bygdene, utenfor var veiene ofte smale, steinete og gjørmete, mer en sti enn kjørevei. På de mest trafikkerte strekningene fikk veiene ofte preg av dype renner og ble kalt hulveier. Sjøen var den viktigste transportmåten om sommeren, og utenlandske handelsmenn la til i de norske kystbyene. Vinteren gjorde sjøtransport vanskelig, mens varetransport i innlandet var lettere med slede på snø og islagte innsjøer og elver - de store markedene ble ofte holdt om vinteren, og kongen besøkte ofte innlandet på vinterføre.<ref>Klassekampen 9. september 2013.</ref>

Når kongen reiste mellom Oslo, Tønsberg og Bergen, reiste han helst sjøveien; seilasen mellom Oslo og Bergen kunne ta en uke i godvær, mens reisen over land tok uker. Under gode forhold kunne en rytter klare Oslo - Trondheim (Nidaros) på en uke. Veiene som knyttet sammen bygder, byer og setre ble i middelalderen kalt ''tjodvegr'' («folkevei»). Landsloven av 1274 defineres disse som veier «som løper gjennom bygdene fra ende til annen og de som løper fra fjell til fjære». De viktigste og mest trafikkerte veiene var de som fulgte omtrent samme ruten som dagens jernbanerlinjer. Fra Bergen (den gang landets største by) gikk veien over [[Filefjell]] til Østlandet. På Østlandet gikk hovedveien nordover via [[Eidsvoll]], [[Hamar]] og [[Gudbrandsdalen]] over [[Dovrefjell]] til Trondheim. Til Sverige gikk landeveien via [[Sarpsborg]] til [[Konghelle]] ved den daværende riksgrensen (denne ble mest brukt som bygdevei mens fjerntrafikken gikk på sjøen).<ref>Skeie, Tore: Naturen viser vei. ''[[Klassekampen]]'', 9. september 2013.</ref>
[[Fil:Norge 220.jpg|thumb|220px|[[Vindhelleveien (Lærdal)|Vindhallaveien]] ved [[Borgund (Vestland)|Borgund]] i [[Lærdal]].]]
===Etter reformasjonen===
Den første kjøreveien eller [[kongevei]]en i Norge ble bygget i årene 1625-30 mellom [[Kongsberg]] og [[Hokksund]] for transport mellom [[Kongsberg sølvverk]] og nærmeste [[havn]]. Omkring 1650 ble den forlenget til [[Drammen]] og [[Christiania]]. Siden ble «kongevei» fellesbetegnelsen for gjennomgående hovedveier anlagt av statlige myndigheter. [[Den Fredrikshaldske kongevei]] gikk mellom [[Christiania]] og [[Fredrikshald]] (Halden) og var en videreføring av de eldre tråkk, dels [[oldtidsvei]]er, som ble forsøkt gjort farbare med kjøretøyer rundt 1660. Den Fredrikshaldske var en del av Norges første utenriks ferdselsvei, Københavnske kongevei, som ved hjelp av fergeforbindelse fra [[Helsingborg]] til [[Helsingør]] førte helt til [[København]]. [[Den bergenske kongevei]] bandt sammen Oslo og [[Bergen]], blant annet over [[Krokkleiva]] i Buskerud og [[Harestua]] i Oppland. [[Den wingerske kongevei]] var hovedferdsåren mellom [[Kristiania]] og [[Stockholm]] og gikk via [[Kongsvinger]]. Andre norske kongeveier er [[Østerdalen|Den østerdalske kongevei]] og [[Den trondhjemske postvei|Den trondhjemske kongevei]]. Den gamle [[kjerrevei]]en fra [[Kristiansand]] til [[Jæren]] og [[Stavanger]] er også en kongevei. En gammel kongevei gikk dessuten gjennom den dype [[Vidalen]] i Oppland og en annen fra [[Ringerike]] til [[Valdres]].

Rundt 1820 besto hovedveinettet av veier ut fra Christiania nordover til Trondheim (gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen), vestover til Bergen over [[Filefjell]], sørover til Kristiansand, og over grensen ved [[Ørje]] og [[Kornsjø]], dessuten var det hovedveier inn mot Bergen og Stavanger (langs Jæren).<ref name=Bjornland>Bjørnland, Dag (1989): ''Vegen og samfunnet.'' Utgitt av Vegdirektoratet.</ref>  

Det meste av 1800-tallet var sleden det viktigste transportmiddel i [[landbruk]]et, og det fantes sleder til ulike formål. Rundt 1800 hadde 40 % av gårdsbrukene hjulredskap, mens det rundt 1850 var økt til 80 prosent. På Østlandet og i Trøndelag var hjulredskapene innført overalt før 1850. Persontransport med kjøretøy på vei foregikk særlig i [[karjol]], en tohjulet hestevogn med plass til én passasjer, samt skyssgutt (hesteføreren).<ref name=Bjornland/>

===Veiloven av 1824===
Veiloven av 1824 etablerte klare bestemmelser om veibredde og andre krav til veibygging. For hovedveiene var det generelt krav om 5 m bredde, mens kravet for bygdeveier var 3,75 m. Hovedveier ble definert til mellomriksveier, veier mellom landsdeler, veier mellom eller inn til byer. De øvrige veiene var da bygdeveier og inkluderte blant annet kirkeveier og tingveier. Etter vedtaket om veiloven av 1851 ble det fart over veiutbyggingen i alle deler av landet. 1851-loven videreførte krav til bredde, men åpnet for henholdsvis 3,75 m og 2,5 m for eksisterende veier eller spesielle situasjoner. veiloven fra 1851 beholdt også inndelingen i hovedveier og bygdeveier.<ref name=Bjornland/> veiloven av 1824 videreførte dansk lovgivning om at kjørende som møtes, skal holde til høyre, dermed var [[høyrekjøring]] innført i Norge, mens Sverige fikk [[venstrekjøring]]. 1824-loven bestemte også at større broarbeider skulle utføres i [[entreprise]] etter [[anbud]], selv om veien for øvrig ble bygget av bøndene som ubetalt pliktarbeid.

Veier med transport som hovedformål utformes slik at de gir effektiv transport av personer og gods. Veiene utformes derfor med tanke på høy transporthastighet og tilstrekkelig transportkapasitet. I veiplanlegging er det anbefalt{{hvem}} å planlegge for en tidsperiode på 20-30 år frem i tid når transportkapasiteten skal dimensjoneres.

Etter veiloven 1824 §47 hadde [[lensmann]]en plikt til å føre tilsyn med at det årlige veiarbeidet ble forsvarlig utført: «''Viser nogen Lehnsmand Efterladenhed i Opfyldelsen af de ham ved denne Lov paalage Pligter, straffes han, efter Forsømmelsens Grad og Sagens Beskaffenhed, med Bøder fra 5 til 20 [[Specidaler]]''.» Veiloven 1824, §86

===Moderne tid===
I tillegg til at veiene skal være effektive som transportårer er det høye krav til sikkerhet i trafikken. veimyndighetene arbeider etter en visjon om null drepte og null varig skadde i trafikken, den såkalte [[Nullvisjonen om ingen drepte eller hardt skadde|nullvisjonen]]. Nullvisjonen innebærer noen enkle huskeregler for dimensjonering av maksimum hastighetsnivå på veier. Det er 70 km/t på strekninger med møtende trafikk uten midtdeler, 50 km/t for veier med kryssende trafikk (kryssområder) og 30 km/t i områder med mange gående og syklister (bysentrum, boliggater). Av [http://www.tryggtrafikk.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4044 statistikken] fremgår at 214 personer omkom i trafikken i 2009, det laveste antallet trafikkofre siden 1955.

Veiene er i dag mye bredere enn før, med [[fortau]] og eventuelt [[sykkelsti]]. I svinger er det vanlig med [[dossering]] av veien.

I bebygde strøk er det vanlig med [[fartsgrense|fartsbegrensning]], gjerne forbundet med [[fartshump]]er for å beskytte «myke trafikanter», som også har [[prioritet]] når de krysser veien på [[fotgjengerovergang]]er.

=== Administrativ inndeling ===
I Norge kan veiene deles inn i følgende kategorier:
* [[Europavei]]er
* [[Riksvei]]er
* [[Fylkesvei]]er
* [[Kommunal vei|Kommunale veier]]
* [[Privat vei|Private veier]]

I 1912 ble de offentlige veiene inndelt i hovedveier og bygdeveier. Inndelingen i riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier) ble innført i [[1931]].

Det var i 2007 i alt 92 946 km offentlige veier i Norge, fordelt på riksveier (inkludert europaveier) 27 343 km (29,4 %), fylkesveier 27&nbsp;075 km (29,1 %) og kommunale veier 38 528 km (41,5 %).<ref>[http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-416.html Statistisk sentralbyrå: Tabell 416: Offentlige veier etter fylke 1. januar 2007] {{Wayback|url=http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-416.html |date=20080114063846 }}<br />Merk: Tallene er medregnet gatenettet i byene. For kommunale veier er ikke alle kommunene oppdatert.</ref> I tillegg til dette kommer private veier.

Navn på gater og veier i Norge bestemmes av kommunen. Ofte har navnet lange tradisjoner eller har lokalhistoriske referanser.

==Referanser==
<references/>

== Se også ==
* [[Anleggsvei]]
* [[Chaussé|Chausse]]
* [[Corniche]]
* [[Dossering]]
* [[Gate]]
* [[Hulvei]]
* [[Kjerrevei]]
* [[Kongevei]]
* [[Makadamisering]]
* [[Mil]]
* [[Motorvei]]
* [[Nordmannsslepa]]
* [[Rast]]
* [[Sti]]
* [[Trafikk]]
* [[Vannvei]]
* [[Vegteknologi|Veiteknologi]]


{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Veier| ]]