Redigerer Vanth

{{Infoboks gud
|navn=Vanth
|bilde=Vanth.jpg
|bildetekst=Vanth, etruskisk psykopomp, gravfresko.
|trossystem=[[Etruskisk mytologi]]
|religionssenter=[[Etruria]], [[Italia]]
|originaltnavn=
|foreldre=
|søsken= 
|make=
|barn=
|aspekt=[[Psykopomp]]
|bosted=
|symboler=Fakkel, nøkkel, skriftrull
|tekster=
|andremytologier=[[Erinyer]]? ([[gresk mytologi]])
}}
'''Vanth''' er i [[etruskisk mytologi]] en kvinnelig [[demon]] som tjente som [[psykopomp]] som veiledet [[sjel]]ene i den etruskiske [[Dødsrike|underverden]], og en av de hyppigst avbildete [[ktoniske guder]] i etruskisk begravelseskunst, selv om navnet hennes bare er funnet i syv inskripsjoner.<ref>Bronwen Elizabeth MacDonald: ''Vanth'' (s. III), 2022</ref> Hun var også en jordgudinne gjengitt i ulike former og utgaver i gravkunsten, som [[fresko]]malerier i gravkamrene og på [[sarkofag]]ene. Oftest ble hun avbildet med vinger.  

== Ingen gresk motpart ==
Vanth ble ofte ledsaget av enten andre Vanth-figurer eller av en annen demon, [[Charun]].<ref name="Bane 2012">{{cite book
| last              = Bane
| first             = Theresa
| title             = Encyclopedia of Demons in World Religions and Cultures
| publisher         = McFarland & Company
| publication-place = Jefferson, North Carolina
| year              = 2012
| isbn              = 978-0-7864-8894-0
| oclc              = 774276733
| url               = https://books.google.com/books?id=njDRfG6YVb8C&pg=PA322
| page              = 322
| access-date       = 2018-12-15
}}</ref> Både Vanth og Charun ses først i [[ikonografi]]en rundt år 400 f.Kr., den midterste perioden av etruskisk kunst, skjønt en del tidligere inskripsjoner bærer hennes navn.<ref>Weber-Lehmann, C. (1986): «Vanth» LIMC VIII, 173-183. Zürich: ''Artemis''. Side 173</ref>

Vanth forekommer bare i etruskisk kunst, og har ingen direkte motpart i [[gresk mytologi]], men er blitt sammenlignet med [[erinyer]] («de rasende»), spesielt de eldste fremstillingene, der hun ble avbildet med vinger.<ref>Loringhoff, B. (1986): ''Das Giebelrelief von Telamon und seine Stellung innerhalb der Ikonographie der «Sieben gegen Theben»'', RM Erg.-H 27. passim</ref> Men i motsetning til erinyene var Vanth velvillig innstilt og de dødes hjelper. Alle demonene avbildet i etruskiske gravkamre tyder på at Vanths og Charuns nærvær var avgjørende for at sjelen skulle klare seg i underverdenen.<ref>[https://mjpcuervo.com/2016/06/06/the-etruscan-demoness-of-death/ Maria J. Pérez Cuervo: ''Etruscan Demoness of Death]</ref> 

== Representasjon i kunsten ==
Vanth ble ofte avbildet som jaktgudinne, i en kort [[khiton]] som blottet brystet, lange støvler og reimer i kryss over brystet med en rund skive i midten.<ref>[https://books.google.no/books?id=6-CZBgAAQBAJ&pg=PA98&lpg=PA98&dq=vanth+dress+artemis&source=bl&ots=kLSoNDtvIy&sig=ACfU3U03hu2jaAlzQxWMrCBBARuE3E3xtQ&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjsk-_VsqT9AhXXRfEDHWM9CyYQ6AF6BAg5EAM#v=onepage&q=vanth%20dress%20artemis&f=false ''KOINE: Mediterranean Studies in Honor of R. Ross Hollow]</ref> 

Hun er involvert i en rekke ulike scener i etruskisk kunst<ref>Se Scheffer, C. (1991). Side 57-58 for en fullstendig beskrivelse og numerisk analyse av hyppighet av Vanth-figurer i ulike scener; se også Weber-Lehmann, C. (1986). Sidene 173-179.</ref>; ofte knyttes hennes nærvær til hendelser som voldsom død, blant annet scener fra den [[troja]]nske syklus (se [[Homer]]). Stundom ses hun i ferd med å stige opp fra grunnen, som på askeurnen fra Chiusi.<ref>Paschinger, E. (1992): ''Die Etruskische Todesgötten Vanth''. Wien: Verband der Wissenschaftlichen Gesellschaften Österreichs. Side 303</ref> Andre ganger er hun vist som en enslig figur på begge sider av en askeurne. Andre scener viser henne i møte med den døde som hun også ledsager, i rollen som [[psykopomp]], gående eller ridende, eller kjørende i en vogn eller stridsvogn.<ref>Scheffer, C. (1991). Side 57</ref> 

Vanth assosieres med døden og den avdødes reise til underverdenen, men på ulike måter. Hun opptrer i scener som omhandler selve dødsøyeblikket, foruten scener fra den avdødes reise til underverdenen. 

== Attributter ==
Hennes andre attributter omfattet en fakkel, [[nøkkel]] eller skriftrull.<ref>Scheffer, C. (1991): «Harbringers of Death? The Female Demon in Late Etruscan funerary art”» I ''Munuscula Romana'', redigert av A. L. Touati, E. Rystedt, & Ö. Wikander, 43-50. Stockholm: Paul Ǻströms förlag. Side 56</ref> Fakkelen lyser opp veien i underverdenen, skjønt noen forskere har tolket fakkelen som et [[symbol]] på status.<ref>Krauskopf, I. (1987): ''Todesdämonen und Totengötter im Vorhellenistischen Etrurien''. Firenze: Olschki. Sidene 78-80</ref> 

Nøkkelen låser opp døren. Leserullen viser i ett tilfelle hennes navn på innsiden, ''vanθ''.<ref>de Grummond, N. T. (2006): ''Etruscan Mythology, Sacred History and Legend: An Introduction''. University of Pennsylvania Museum Publication. Sidene 213-214, 222</ref>

Vanth kan også tolkes som en [[skjebne]]gudinne, og i slik sammenheng kan leserullen ha inneholdt den dødes skjebne. Men stort sett avbildes Vanth som en ung, levende, ktonisk figur, noen ganger i selskap med andre Vanth-figurer, og noen ganger i følge med Charun. Hun er en guddom som gir trøst, støtte og veiledning for den avdøde i etterlivet på den siste reisen.

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Etruskisk mytologi]]
[[Kategori:Antikkens Roma]]