Redigerer Valerianus

{{Infoboks romersk keiser|
navn=Valerianus|
navnlatin=Publius Licinius Valerianus Augustus|
bilde=Aureus Valerian-RIC 0034 (obverse).jpg|
navnfør=Publius Licinius Valerianus|
navnkeiser=Imperator Caesar Publius Licinius Valerianus Augustus|
regjerte=[[253]]–[[260]] (med Gallienus)|
dynasti=Licinii|
født=Ca 193/195/200|
død=260 eller 264|
dsted=[[Sasanideriket]] |
forgjenger=[[Aemilianus]]|
etterfølger=[[Gallienus]] (alene)|
}}
'''Valerianus''' ([[latin]]: ''Publius Licinius Valerianus Augustus'';<ref>Valerianus fulle tittel ved hans død var IMPERATOR CAESAR PVBLIVS LICINIVS VALERIANVS PIVS FELIX INVICTVS AVGVSTVS GERMANICVS MAXIMVS PONTIFEX MAXIMVS TRIBUNICIAE POTESTATIS VII IMPERATOR I CONSUL IV PATER PATRIAE, «Keiser Cæsar Publius Licinus Valerianus, Patriotisk, Begunstiget, Uerobret Augustus, Erobrer av germanerne, Yppersteprest, sju ganger Tribune, en gang Keiser, fire ganger Konsul, Far av Fedrelandet».</ref> [[engelsk]] og tysk: ''Valerian'', fransk: Valérien; født 193/195/200, død [[260]] eller 264), også kjent som Valerianus den eldre, var [[romersk keiser]] fra [[253]] til [[260]]. Han ble tatt ydmykende til fange av det persiske [[Sasanideriket]] og dets kong [[Sjahpur I av Persia|Sjafur]] etter [[slaget ved Edessa]], og ble således den eneste romerske keiser som ble tatt til fange og holdt som krigsfange. Det førte til ustabilitet og uro i [[Romerriket]] til tross for at hans sønn [[Gallienus]] allerede satt som keiser i vest.

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===

I motsetningen til mange av de kortvarige keiserne og opprørerne som forsøkte rane til seg keisertronen under [[krisen i det tredje århundret]], kom Valerianus fra en adelig og tradisjonell senatorfamilie. Detaljer om hans tidligste liv er flyktige, men det er kjent at han var gift med Egnatia Mariniana, som fødte ham minst en sønn, den senere keiser [[Gallienus|Publius Licinius Egnatius Gallienus]]. I tillegg hadde han en annen sønn med Cornelia Gallonia som ble kalt Valerianus Minor.<ref>Bray, (1997): ''Gallienus'', s. 20.</ref>

Han var [[Romersk konsul|konsul]] for første gang enten før [[238]]  som ''suffectus'' eller i 238 som en ''ordinarius''. I 238 var ''[[princeps senatus]]'', og han stilte opp for [[Gordian I]] for å skaffe ham det romerske senatets anerkjennelse for sitt krav på keisertronen. I 251 da keiser Decius gjeninnførte [[sensur]]en med lovgivende og utøvende makt så omfattende at det praktisk talt omfavnet keiserens sivile autoritet, ble Valerianus valgt til sensor av senatet, skjønt han betakket seg for å akseptere posisjonen. I løpet av styret til Decius ble han gitt ansvaret for affærene i Roma da herskeren dro på sine skjebnesvangre siste militærkampanje i [[Illyricum]].<ref>Zonaras: ''Epitome Historiarum'', s. XII, 20.</ref>

Under [[Trebonianus Gallus]] ble han utpekt ''[[dux]]'' (leder) av en hær som antagelig var sammensatt av garnisoner fra de germanske provinsene, og som synes å ha vært utstedt for bruk i krigen mot perserne.<ref>Christol, M. (1980): «A propos de la politique exterieure de Trebonien Galle» i: ''Revue Numismatique'' (6), s. 63–74.</ref> Imidlertid da Gallus måtte ta seg opprøret til [[Aemilianus]] i 253 var det til Valerianus han henvendte seg for å få støtte til å slå ned dennes opprør. Valerianus marsjerte sørover, men kom for sent: Gallus ble drept av sine egne soldater som deretter allierte seg med Aemilianus før han kom fram. Hans soldater utropte deretter den aldrende Valerianus til ny keiser, han var i begynnelsen av sekstiårene,<ref>Bryce (2014): ''Ancient Syria'', s. 267</ref> og fortsatte ferden sørover mot [[Roma]]. Da han kom fram sent i september, hadde Aemilianus' legionærer hoppet av sin keiserkandidat, drepte Aemilianus og utropte Valerianus som keiser. I Roma aksepterte senatet raskt Valerianus, ikke bare av frykt for represalier, men også for at han var en av deres egne.

=== Valerianus' styre ===
[[Fil:Shapur victory.JPG|thumb|right|Relieff av keiser Valerianus stående i bakgrunnen og holdt som fange av Sjafur, funnet ved [[Naqsh-e Rustam]], [[Shiraz]], [[Iran]]. Den knelende mann forestiller antagelig keiser [[Filip araberen]].]]
Valerianus' første handling som keiser den [[22. oktober]] [[253]] var å gjøre sin sønn [[Gallienus]] til [[Caesar (tittel)|''cæsar'']] (i praksis arveprins) og som med-keiser. Tidlig i hans keisertid ble affærene i Europa enda dårligere, og hele den vestlige delen av Romerriket havnet i uorden og uroligheter. I den østlige delen hadde byen [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] i Syria blitt erobret av [[vasall]] av Sasanideriket og kongeriket [[Oldtidens kongedømme Armenia|Armenia]] var blitt okkupert av [[Sjahpur I av Persia|Sjafur]] (Sapor). Valerianus og Gallienus delte problemene som Imperiet sto overfor ved at de delte Romerriket mellom seg. Sønnen tok ansvaret for den vestlige delen mens faren dro østover for å håndtere den persiske trusselen.<ref>Bryce (2014): ''Ancient Syria'', s. 268</ref>

Mens Valerianus oppholdt seg i Østen og bekjempet perserne, sendte han to brev til senatet hvor han beordret at grep måtte bli tatt mot de [[Kristendom|kristne]]. Det første, sendt i 257, kommanderte det kristne presteskapet til utføre ofringer til [[Romersk mytologi|de romerske gudene]] eller bli forvist. Det andre brevet, sendt året etter, beordret kristne ledere til å bli henrettet, romerske senatorer og andre som var kristne til utføre handlinger til romerske guder eller miste sine titler, deres eiendommer konfiskert, og om de fortsatte å vise manglende lojalitet til den romerske stat, skulle de også henrettes. Også sivile tjenere og medlemmer av den keiserlige husholdning som ikke åpent æret romerske guder ville bli solgt til [[slaveri]].<ref>Frend, W.H.C. (1984): ''The Rise of Christianity''. Fortress Press, Philadelphia. ISBN 978-0800619312. s. 326</ref> Det viser at kristne allerede var framtredende på denne tiden, også blant folk i høyere samfunnsposisjoner. Blant de framtredende kristne som ble henrettet på keiserens ordre var [[Cyprianus]], biskop av [[Kartago]], pave [[Sixtus II]], biskop av Roma, sammen med seks dekoner, og [[Laurentius av Roma]]. Da Valerianus' sønn ble enekeiser i 260 ble denne lovgivningen opphevet.<ref>Moss, Candida (2013): ''The Myth of Persecution: How Early Christians Invented a Story of Martyrdom''. HarperCollins. ISBN 978-0-06-210452-6. s. 153</ref>

Han kom til oppholde seg fem år i øst, men hans nærvær i Syria forhindret ikke Sjafur fra jevnlig å angripe romerske områder. I 254, 255, og 257 ble Valerianus igjen ''consul ordinarius''. Ved 257 hadde han gjenerobret Antiokia og fått [[Romersk Syria|provinsen Syria]] igjen inn under romersk kontroll. Det følgende året hadde [[goterne]] igjen invadert og herjet [[Anatolia]]. I 259 bevegde Valerianus seg mot [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]] (dagens Urfa) i nordlige [[Mesopotamia]] for å slå tilbake persisk aggresjon med en styrke på rundt 70 000 menn, men et [[pest]]utbrudd drepte et stort antall av hans soldater og kritisk svekket romernes militære slagstyrke. Et stort salg mellom Carrhae og Edessa vant perserne overlegent, tok den romerske hæren til fange og fraktet den vekk til persisk innland, sammen med keiseren selv og et stort krigsbytte.<ref>Weigel (1998): «Valerian (A.D. 253-260) and Gallienus (A.D. 253-268)»</ref>  Dette hevdes i Sjafurs egen ''Res Gestae''. Det er ingen detaljer om slaget, men det persiske, [[Epos|episk]] diktet ''[[Shahname]]'' av poeten [[Ferdousi]] skrevet rundt 750 år senere hevdet at 10 000 av Valerianus' hær ble drept og 1600 ble tatt til fange.<ref name="Bryce269">Bryce (2014): ''Ancient Syria'', s. 269</ref>

=== Valerianus' fall og ydmykelse ===
[[Fil:HumiliationValerianusHolbein.jpg|thumb|right|Ydmykelsen av keiser Valerianus av Sjafur. Penn og tusj, [[Hans Holbein den yngre]], ca. 1521.<ref>Se [http://www.wikiart.org/en/hans-holbein-the-younger/the-humiliation-of-the-emperor-valerian-by-the-persian-king-sapor-1521 «The Humiliation of the Emperor Valerian by the Persian King Sapor»], ''WikiArt''</ref>]]
En noe annen framstilling er gitt av den relativ pålitelige greske historikeren [[Zosimus av Konstantinopel]] på begynnelsen av [[500-tallet]]. Zosimus forteller at den romerske hæren var blitt redusert av pest, og forsøkte å unngå å konfrontere Sjafur i kamp og heller forsøkte å kjøpe seg en avtalte. Til tross for den store tributten nektet Sjafur å ta imot sendebudene, og forlangte å diskutere fred med Valerianus ansikt til ansikt. Valerianus dro til den persiske kongen med kun en liten eskorte. Straks han kom fram ble han grepet og tilbrakte resten av livet som slave i Persia. Om Valerianus falt i kamp eller havnet som krigsfange, kunne Sjafur hevde at han fortsatte vestover og herjet romerske områder, brente byer og plyndret i romersk Syria, [[Kilikia]] og [[Kappadokia]].<ref name="Bryce269" />

At Valerianus ble tatt som fange, var en [[katastrofe]] for romerne. For Sjafur var det en enorm [[propaganda]]seier. Den kristne forfatteren [[Lactantius]] tidlig på [[300-tallet]] har fortalt at den persiske kongen brukte Valerianus som fotskammel når han steg til hest, og utsatte keiseren for andre former for ydmykelser. Etter sin død skal han blitt flådd, stoppet ut og plassert som [[trofe]] i et persisk [[tempel]].<ref>Bryce (2014): ''Ancient Syria'', s. 270</ref> Det ble ytterligere hevdet at det først var etter et senere persisk nederlag mot romerne at levningene av Valerianus ble utlevert til [[kremasjon]] og [[begravelse]].<ref>Lactantius: ''De Mortibus Persecutorum'', sitert hos Wickert, L.: «Licinius (Egnatius) 84» i: ''Pauly-Wissowa, Realencyclopädie'' 13.1 (1926), s. 488–495</ref><ref>Parker, H. (1958): ''A History of the Roman World A.D. 138 to 337'', London, s. 170.</ref>

{{Sitat|Valerianus' fangenskap var en katastrofe av de største proporsjoner for Romerriket. Det var ille nok for en romersk hær å kommandert av sin keiser å bli beseiret i slag. Verre om den beseirede keiseren selv ble drept i handlingen (som skjedde ved et antall tilfeller). Men verst av alt var for en keiser å ikke bare tape et slag, men å bli grepet og holdt som fange av sin fiende. Og Valerianus forble sin fiendes fange fram til sin død. Denne ydmykelsen var i seg selv nødt til å ha alvorlig destabiliserende effekt på riket, særskilt da de ble fremmet av rykter om de skjendigheter som den tilfangnetagne keiseren etter signende ble utsatt for. <br />– Trevor Bryce<ref>Bryce (2014): ''Ancient Syria'', s. 269-270; oversatt av Wikipedia for anledningen.</ref>}}

Valerianus' fangenskap og død er jevnlig blitt diskutert av moderne historikere, uten at man har nådd noen endelig konklusjon.<ref name="Touraj">Daryaee, Touraj (2013): ''Sasanian Persia: The Rise and Fall of an Empire'', I. B. Tauris In Association With The Iran Heritage Foundation, ISBN 978-1780763781</ref> En moderne forsker hever at i kontrast til Lactantius' redegjørelse, som er antatt antipersisk,<ref name="Touraj" /> sendte Shafur den romerske keiseren og en del av hans hær til byen [[Bishapur]] eller [[Gundishapur]], hvor de levde under relativt gode forhold. Soldatene ble benyttet for ingeniørarbeid, og [[Band-e Kaisar]] («Cæsars dam») er en av restene etter romersk ingeniørarbeid, lokalisert i nærheten av den gamle byen [[Susa]].<ref>Zarinkoob, Abdolhossein (1999): ''Ruzgaran: tarikh-i Iran az aghz ta saqut saltnat Pahlvi'', Sukhan, s. 195</ref> På et steinrelieff ved [[Naghshe-Rostam]] i [[Iran]] er Valerianus framstilt mens han holder Sjafurs hender, et [[symbol]] på underkastelse. Det er hevdet at Lactantius' fortelling er farget av hans behov for å gi kristenforfølgere en passende død,<ref>Meijer, Fik (2004): ''Emperors don't die in bed''. New York: Routledge. ISBN 0-415-31202-7.</ref> men historien kjennes fra flere hold, også fra forfattere i [[Midtøsten]] som var fiendtlig innstilt til Persia.<ref>Isaacs, Benjamin (1997): ''The Near East under Roman Rule''. Boston: Brill Academic Publishers. ISBN 90-04-09989-1. s. 440</ref>

== Familie ==
* [[Gallienus]] (ca. 218 – 268), medkeiser og deretter keiser alene.
* Publius Licinius Valerianus Minor eller Valerianus den yngre. Konsul i 265, og antagelig drept av troneranere en gang mellom da hans far ble tatt til fange i 260 og da hans halvbror ble myrdet i 268.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
;Primære kilder
* [[Aurelius Victor]]: [http://www.roman-emperors.org/epitome.htm ''Epitome de Caesaribus'']
* [[Eutropius (historiker)|Eutropius]]: [http://www.forumromanum.org/literature/eutropius/trans9.html#7 ''Breviarium ab urbe condita'']
* ''[[Historia Augusta]]'': [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Historia_Augusta/Valeriani_duo*.html The Two Valerians]
* [[Johannes Zonaras]]: ''Compendium of History'', utdrag [https://web.archive.org/web/20080521191250/http://www.ancientsites.com/aw/Post/1049415 Alexander Severus to Diocletian: 222–284]
* [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]]: [http://www.tertullian.org/fathers/zosimus01_book1.htm ''Historia Nova'']

;Sekundære kilder
* Bray, John Jefferson (1997): ''Gallienus: A study in reformist and sexual politics''. Kent Town, S. Australia: Wakefield press
* Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', Oxford University Press.
* Weigel, Richard D. (1998): [http://www.roman-emperors.org/gallval.htm «Valerian (A.D. 253-260) and Gallienus (A.D. 253-268)»] i: ''De Imperatoribus Romanis''.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Romersk keiser|Forgjenger=[[Aemilianus]]|Dynasti=Licinii|Startår=253|Sluttår=260|Etterfølger=[[Gallienus]]}}
{{Romerrikets keisere}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske keisere]]
[[Kategori:Krisen i det tredje århundret]]