Redigerer Utburd

[[Fil:795_Oslo._Baantjern,_Vettakollen_-_no-nb_digifoto_20150909_00127_bldsa_PK09237_(cropped).jpg|thumb|[[Båntjern]] ved [[Vettakollen]], med navn etter de nyfødte som skal ha blitt etterlatt av ugifte mødre.]]
'''Utburd''' (av [[norrønt (språk)|norrønt]] ''útburðr'') er en særskilt form for [[spøkelse]]; et [[gjenferd]] etter et barn som er blitt satt ut for å dø, enten fordi barnet ble [[Utenomekteskapelige barn|født utenfor ekteskap]] (et «uekte» barn) eller foreldrene ikke kan, eller vil, oppfostre det.<ref>{{Kilde bok |url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015012008007 |tittel=Norske Folke-Sagn |forfatter=Andreas Faye |år=1948 |sted=Oslo |forlag=Norsk Folkeminnelags Forlag |forfatterlenke=Andreas Faye |isbn= |sider=75–76 }}</ref> 

== Folketroen ==
I [[sagn]] om utburd fortelles det ofte at de gir seg til kjenne ved å rope, eller at de henger seg på ryggen til folk som kommer forbi stedet hvor de er gravlagt. Utburden kan vise seg i forskjellige skikkelser, den kan bli stor som et hus, eller forvandle seg til groteske dyr. Tradisjonen vet å fortelle at utburden ikke kan komme inn i himmelen fordi den er [[dåp|udøpt]]. Derfor kan man gi den fred ved å gi den navn. Den tradisjonelle formelen er vanligvis overlevert slik:
:''Eg døyper deg på ei von''
:''anten Kari eller Jon''

En annen variant var ''- anten Anne eller Jon''.<ref>[https://www.nb.no/nbsok/nb/38292215fb654a9ecc281c7f73960c14?lang=no#33] O.A. Øverland: ''Erika Larsdatter Bogen : gjengangerhistorier fra Bergenskanten i 1850-Aarene'' (s. 33)</ref>

Det finnes også [[Slått (musikk)|slåtter]] knyttet til sagn om utburdene. ''Ola-tjedn''-låtten fra [[Valdres]] er en av de mest kjente, og [[stev]]et til slåtten gjengir [[bånsull]]en til mora som synger for barnet: 
: ''I Ola-dalom, i Ola-tjedn…''
[[Edvard Grieg]]s venn Fredrick Delius oppholdt seg mye i Norge. Hans orkesterverk ''On Hearing the First Cuckoo in Spring'' er basert på ''Ola-tjedn''-låtten.<ref>https://ofo.no/no/konserter/2018-09-26/deilus-grieg</ref>

Folk forestilte seg utburden som en [[vette]] som ville oppsøke sin mor og dra livet ut av henne. Det sikreste å gjøre var å gi den navn, dvs. kristne den. I et [[reskript]] datert 31. mars 1688 står at «''saasom fornemmes, at en Qvindes-Person i Nordlandene af et Spøgelse skal være angiven, at have myrdet sit Barn, og derefter paagreben, og uden Beviislighed eller Oplysning i Sagen, aleneste efter egen [[tilståelsessak|Tilstaaelse]], at hun bemeldte Ugjerning havde gjort, fra Livet dømt og exeqveret''». Spøkelset er her en utburd. Bakgrunnen var en sak der det eneste beviset mot kvinnen var at en utburd angivelig ropte navnet hennes hver gang noen gikk forbi gården der hun tjente. Folk kom langveisfra for å høre utburden rope. Til sist tilstod jenten, ble fengslet og henrettet, på tross av sterke protester fra både [[geistlighet]] og visestattholder.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 297), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref>

[[Båntjern]] i nærheten av [[Holmenkollen]] i [[Oslo]] er ett av mange steder med navn knyttet til utburdsfortellingen.

== Lov og rett rundt utburden ==
Å føde et uekte barn var mot den kristne tro og ble gradvis [[Forlegenhet|skambelagt]] etter [[kirkeordinans]]en 1607<ref>[https://www.arkivverket.no/om-oss/vare-publikasjoner/arkivverkets-bokhandel/kilder-fra-perioden-15371814/kirkeordinansen-av-1607.forordning-om-ekteskapssaker-gitt-1582 Kirkeordinansen av 1607]</ref> som bestemte at barn født i ekteskap skulle døpes ''før'' prekenen, mens barn født utenfor ekteskap skulle døpes ''etterpå'', slik at «ære og vanære» ble holdt adskilt. Ved [[døpefont]]en skulle presten attpåtil formane ugifte foreldre til straff, bot og bedring særlig rettet mot mødrene om ikke å forsømme barnet, slik «[[skjøge]]r pleier». Barn født utenfor ekteskap fikk ingen arverett etter sin far; de var uønsket i [[laug]] og som [[fadder]]e. Reformasjonsjubileet i 1617 ble feiret med enda en innskjerping, en [[forordning]] mot [[leiermål]], med straff i form av offentlig [[skriftemål|skrifte]] i kirken, opplevd som en stor og varig skam, i tillegg til bot til kongen, for kvinner satt til seks [[riksdaler]] eller verdien av to kuer, og det dobbelte for barnets far. Kunne ikke folk betale, skulle de straffes fysisk. Tidligere var det bare barnets far som var blitt straffet, med bot og pålegg om oppreisningserstatning til kvinnen som ble ansett som ærekrenket av den som var skyld i at hun ble ugift mor. Men i forordningen av 1617 ble begge kjønn definert som «løsaktige», og også barnets mor ble straffet. Likevel var det frem til 1650-tallet nesten bare menn som ble bøtelagt og straffet, og det var fremdeles vanlig at fedre krevde erstatning for «møykrenkelse» av en datter, eller at kvinnen selv møtte på [[ting]]et med barn på armen og krevde erstatning. Men senere på 1600-tallet snudde rettspraksisen slik at menn slapp straff, mens kvinnene ble stående alene med boten for leiermål. Leiermål ble en [[kriminell]] handling som sorterte under ordinære [[domstol]]er, der man i [[katolsk]]e land overlot sakene til kirkelig rett. Straffen for ugifte kvinner som fødte et barn, ble så strenge at det i [[Danmark-Norge]] kom en lov om «fødsel i dølgsmål», der hvert dødfødt barn nå vakte mistanke om [[drap]], med bevisbyrden lagt på moren. Hadde hun ikke skaffet babyklær i forkant av nedkomsten, eller fortalt andre at hun ventet barn, og barnet deretter viste seg å være dødfødt, var det opp til henne å bevise at hun ikke hadde drept det.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 228-29), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref>

Det går mange fortellinger om jenter som tok livet av sine nyfødte barn, og dumpet dem i skogstjern. I egne lovparagrafer i [[Christian Vs Norske Lov]] av 1687 står det at: «Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre skal [[halshugning|miste sin hals]], og deres hoder settes på en stake.»<ref>[''Norgeshistorie.no'', Aina Schiøtz: «Barnemord i lys av rettsmedisinens fremvekst». Hentet 7. feb. 2022 fra [https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1384-Barnemord-i-lys-av-rettsmedisinens-fremvekst.html]</ref> Også etter døden skulle moren straffes.

I [[enevoldstiden]] var barnemordersker den største gruppen dødsdømte i Norge. På 1700-tallet ble gjennomsnittlig fem slike kvinner halshogd hvert år, men mot slutten av hundreåret ble det vanlig å omgjøre straffen til mange års [[straffarbeid]].<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 130), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref> På [[1800-tallet]] var fremdeles de fleste mord i Norge spebarnsdrap.

== En utburd-sak som endte på tinget ==
[[Fil:Alversund_kirke.jpg|thumb|Utenfor [[Alversund kirke]] grov bøndene fra Erstad ned det de trodde var knokler fra en utburd.]]
Høsten [[1711]] herjet et [[spøkelse]] hos ekteparet Siri og Anders på gården Erstad i [[Alversund]]. Det banket først i vegger og rundt [[skorstein]]en, men så begynte det å rive ned ting og velte bord. Siri og Anders flyktet i [[panikk]] inn til naboene Zidselle og Baste Erstad, men spøkelset fulgte etter. Nå begynte det også å svare på spørsmål, og [[17. oktober]] 1711 fortalte det Baste Erstad at det var en utburd. Det røpet også sine foreldres navn: Ole Knudsen Øvre Tveiten og Sygni Monsdatter Vatne. Etter å ha født en datter på låven til Anders Erstad, hadde hun kvalt barnet og gjemt det i en matbod. Sygni som nå var i tjeneste på Sletta på [[Radøy]], ble hentet og konfrontert med utburdens beskyldninger mens stuebordet angivelig fór rundt med bulder og brak, og luen ble revet av hodet på Sygni som til slutt tilstod. Anders og Baste grov i jordgulvene og fant noen knokler i en matbod. Disse grov de ned på [[kirkegård]]en ved [[Alversund kirke]]. Utburden plaget dem likevel som før, og Anders og Baste dro da til [[Frekhaug]] og la frem saken på [[ting]]et. De fikk ordre om å grave opp igjen knoklene fra kirkegården og gi dem til [[kapellan]]en. Det fremgikk da at beina ikke stammet fra noe menneske. Sokneprest Erich Møinichen kom likevel til Erstad med et følge [[21. oktober]] 1711 for å undersøke nærmere. Samme kveld ga utburden seg til kjenne, og Møinichen spurte den ut. Den hevdet å ha vært hos Gud siden den ble drept, men visste ikke navnet på Guds sønn. Presten fattet mistanke til tjenestedrengen Steffen Pedersen Rydland og tok ham med til prestegården, der han tilstod å stå bak spøkeriene. Disse skyldtes at Sygni Vatne hadde lovet ham et par strikkede strømper, hvis han ordnet det så hun fikk komme tilbake til Erstad.<ref>Marianne Herfindal Johannessen: «Spøkelset på Erstad», ''[[Bergens Tidende]]'' 14. november 2020</ref> 

Saken ble ført tpå tinget ved Bruknapp [[17. februar]] [[1713]]. Den 53 år gamle Sygni Vatne innrømmet å ha hatt [[samleie]] med Ole Øvre Tveiten ti år tidligere, men noe barn hadde hun ikke fått. Hun hadde tilstått dette av frykt for «spøkelset». Ole tilstod å ha hatt samleie med henne «to år før den store ildebrannen i Bergen» ([[bybranner i Bergen|bybrannen i 1702]]). Siden Sygni 20 år tidligere hadde fått en datter med Oles sønn, hadde hun og Ole vist seg skyldige i [[blodskam]]. Det var egentlig [[dødsstraff]] for dette, men siden det ikke forelå noe bevis, slapp Sygni Vatne med straffarbeid i [[fiskevær]]ene i Nord-Norge, mens Ole Øvre Tveiten ble dømt til straffarbeid i [[Årdal]] [[kobber]]verk. Anders og Baste måtte hver bøte 3 [[riksdaler]] til fattigkassen for av «enfoldighet» og overtro å ha gravd ned knokler i viet jord. Steffen Rydland ble unnskyldt med ungdommelig dumhet og vankunne, og slapp med å bli idømt en omgang juling. <ref>Marianne Herfindal Johannessen: «Spøkelset på Erstad», ''Bergens Tidende'' 14. november 2020</ref> 

== En utburd-sak som endte i retten ==
[[Historiker]]en Ole Andreas Øverland fortalte [[1852]] at folk på Børholmen i [[Eivindvik]] hadde hørt det gråte og pistre under stuegulvet. Den angivelig synske Erika Larsdatter Bogen (født 22. mai [[1828]]) fra [[Lindås]]<ref>[https://www.nb.no/nbsok/nb/38292215fb654a9ecc281c7f73960c14?lang=no#9] O.A. Øverland: ''Erika Larsdatter Bogen : gjengangerhistorier fra Bergenskanten i 1850-Aarene'' s. 9</ref> hevdet at det var en utburd som var vendt tilbake og klaget seg. Barnet utpekte sine foreldre som Kristine Kværnøen og Johannes Stevnebø, og fortalte hvor det var blitt gravd ned. Der hevdet Erika å ha gravd frem en duk med to knokler i. Dette kunne ført til [[straffesak]] for barne[[drap]] mot de utpekte foreldrene, men flere enn [[lensmann]]en fattet mistanke, for duken var ny, og knoklene stammet ikke fra en [[nyfødt]]. Han forhørte Erika Bogen, og under [[forhør]]et hørtes en stemme fra et angivelig [[gjenferd]] som brøt inn til hennes forsvar med en pipende lyd. Lensmannen kunne ikke si sikkert at den kom fra der Erika satt, men han la merke til at hver gang lyden hørtes, beveget hun hodet fra side til side, og hver gang førte hun fingrene opp til munnvikene. På dette grunnlag avgjorde lensmannen at Erika var [[buktaler]] og en [[svindler]] som hadde forsøkt å ødelegge livene til to sakesløse mennesker. [[Amtmann]] Landmark i [[Nordre Bergenhus amt]] gav ordre til å sette Erika Bogen under [[tiltale]]. Hun slapp unna ved å fremstille seg som for skrøpelig og svak til å stille i retten; dessuten ble hun gift med Knut Børholmen. Sammen flyttet de til [[Bergen]] og åpnet handel, men [[31. mai]] [[1854]] ble hun innhentet av lovens lange arm da [[sorenskriver]]en i [[Ytre Sogn]] dømte henne til syv måneders [[straffarbeid]]. Hun anket, men [[høyesterett]] fastslo at hennes grove beskyldninger mot Kristine Kværnøen ikke kunne sones med mindre enn 1 års [[straffarbeid]] og [[saksomkostninger]]. [[Bernhard Dunker]] førte saken mot henne.<ref>[https://www.nb.no/nbsok/nb/38292215fb654a9ecc281c7f73960c14?lang=no#53] O.A. Øverland: ''Erika Larsdatter Bogen : gjengangerhistorier fra Bergenskanten i 1850-Aarene'' s. 53</ref>

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{NAOB|utburd}}

{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Folkeminne]]
[[Kategori:Sagn]]
[[Kategori:Overnaturlige vesener]]
[[Kategori:Spøkelser]]