Redigerer Ulysses S. Grant

{{Infoboks president USA
 | bilde=Ugrant.jpeg
 | nummer=18
 | periode=[[4. mars]] [[1869]]&ndash;[[4. mars]] [[1877]]
 | forgjenger=[[Andrew Johnson]]
 | etterfølger=[[Rutherford B. Hayes]]
 | fødselssted=[[Point Pleasant (Ohio)|Point Pleasant]], [[Ohio]], [[USA]]
 | dødssted=[[Mount McGregor]], [[New York (delstat)|New York]], [[USA]]
 | ektefelle=[[Julia Grant]]
 | beskjeftigelse=[[Offiser]]
 | parti=[[Det republikanske parti]]
 | visepresident=[[Schuyler Colfax|Schuyler&nbsp;Colfax]] ([[1869]]&ndash;[[1873]])<br />[[Henry Wilson|Henry&nbsp;Wilson]] ([[1873]]&ndash;[[1877]])
 |}}
'''Ulysses S. Grant''' (født '''Hiram Ulysses Grant''' [[27. april]] [[1822]] i [[Point Pleasant (Ohio)|Point Pleasant]] i [[Ohio]], død [[23. juli]] [[1885]] i [[Mount McGregor]] i [[New York (delstat)|New York]]) var en [[USA|amerikansk]] general og [[USA]]s 18. [[president]] ([[1869]]&ndash;[[1877]]). Han hadde gjort seg bemerket som [[general]] for nordstatene i [[den amerikanske borgerkrigen]] før han ble president. 

Grant er regnet som en av de største generalene i [[USA]]s historie, men presidentperioden var kaotisk, preget av flere skandaler og [[korrupsjon]]. Selv om Grant personlig ikke hadde noe med korrupsjonen å gjøre, ble han kritisert for å ikke klare å stoppe dette.

Ved krigens utbrudd satte han opp et frivillig regiment og ble dets oberst. Han ble senere general og seiret i angrepet på Fort Henry og Fort Donelson i februar 1862. I april samme år beseiret han en opprørsstyrke ved Shiloh (Pittsburg Landing) og fortsatte sin offensiv i [[Tennessee]]. I juli 1863 erobret han [[Vicksburg]]. Han deltok så i slaget ved [[Chattanooga]]. 10. mars 1864 ble han utnevnt til generalløytnant og øverstkommanderende for nordstatenes hær. Han organiserte en krig hvor sørstatene ble angrepet på flere fronter samtidig. Særlig viktig var general Shermans erobring av Atlanta i 1864 og marsjen gjennom Georgia og Carolina til havet. Grant ledet selv soldatene i øst og kjempet framgangsrikt mot general [[Robert E. Lee]] som han tvang til kapitulasjon i 1865 i [[Appomattox County|Appomattox]]. 

Da han ble president, var han den yngste frem til da som fikk stillingen. Hans presidentperiode ble preget av hans ønske om å gjenoppbygge landet. Han sørget også for å forbedre kårene for de svarte, og støttet amnesti for konføderasjonens ledere. 

Etter presidentperioden la han ut på en toårig verdensomspennende reise, hvor han blant annet besøkte Norge i juli 1878. Grant gjorde et mislykket forsøk på å vinne den republikanske nominasjonen i 1880. Han flyttet deretter til [[New York]] hvor han etter hvert både fikk økonomiske vanskeligheter og helseproblemer. Han hadde fått en halssykdom som etter hvert ble diagnostisert som kreft. Han begynte å skrive sine memoarer, som den dag i dag ses på som svært gode beskrivelser av militær virksomhet fra en offiser selv.

Senere flyttet Grant med familien til en hytte i Mount McGregor. Her døde han en måned senere. 

I 1897 ble han og hans kone tildelt et [[General Grant National Memorial|mausoleum i New York]], som idag er en stor severdighet.

Han var en bekjent av [[Mark Twain]].

== Tidlig liv ==
Hiram Ulysses Grant ble født i [[Point Pleasant (Ohio)|Point Pleasant]] i [[Ohio]] den 27. april 1822 som sønn av Jesse Root Grant, en [[Garving|garver]] og forretningsmann, og Hannah (f. Simpson) Grant.{{Sfn|Smith|pp=21–22}} Jesse Grant var [[Whig Party (USA)|Whig]] med [[Abolisjonisme|abolisjonistiske]] synspunkter.{{Sfn|Hesseltine|p=4}} Høsten 1823 flyttet familien til landsbyen [[Georgetown (Ohio)|Georgetown]] i [[Brown County (Ohio)|Brown County]] i [[Ohio]]. Han vokste opp i en [[metodist]]familie blottet for religiøs pretensjon, Grant var ikke et offisielt medlem av kirken, men ba i det private.{{Sfnm|Farina||1pp=13–14|Simpson|2000|2pp=2–3}} I motsetning til sine yngre søsken ble ikke Grant disiplinert, døpt eller tvunget til å gå i kirken av sine foreldre.{{Sfn|Longacre|pp=6–7}} 
En av hans biografer antyder at Grant arvet en grad av innadvendthet fra sin reserverte, samt «uvanlig distansierte» mor. (Hun passet ikke på å besøke [[Det hvite hus]] mens hennes sønn var president.){{Sfn|McFeely 1981|p=8}} Grant utviklet en uvanlig evne til å arbeide med og kontrollere hester i sin varetekt, og ble kjent som en dyktig rytter.{{Sfn|McFeely 1981|p=10}}

Da Grant var 17 år nominerte kongressmannen [[Thomas L. Hamer]] ham til en plass ved [[United States Military Academy]] (USMA) i [[West Point (New York)|West Point]] i [[New York (delstat)|New York]]. Hamer hadde feilaktig skrevet hans navn som «Ulysses S. Grant of Ohio». Ved West Point tok han dette navnet med kun en initial. Hans klengenavn blant medstudentene ved akademiet ble «Sam», da hans initialer «U.S.» også stod for «Uncle Sam». «S»-en var, ifølge Grant, ikke en forkortelse for noe, selv om Hamer hadde brukt den som en forkortelse av morens pikenavn Simpson.{{Sfnm|McFeely 1981||1p=12|Smith||2pp=24, 83}} Grants utnevnelse til West Point var tilrettelagt som et resultat av familiens innflytelse, mens Grant selv senere mintes «et militært liv hadde ingen sjarm for meg».{{Sfn|McFeely 1981|p=16}} Grant var omtrent bare 155 cm høy og veide 53 kg da han startet ved West Point.{{Sfn|McFeely 1981|p=13}} Grant uttalte senere at han var slapp i sine studier, men fikk over gjennomsnittet karakterer i matematikk og geologi.{{Sfn|Smith|pp=26–28}} Grant var rolig av natur, og han etablerte et par nære vennskap ved West Point, inkludert [[Frederick Tracy Dent]] og [[Rufus Ingalls]].{{Sfnm|McFeely 1981||1p=20|Longacre||2p=18}} Mens han ikke hadde stor fremgang i sine faglige studier, studerte han under den romantiske kunstneren [[Robert Walter Weir]] og produserte ni kunstverk som har overlevd.{{Sfn|Smith|pp=26–28}} Han etablerte også et rykte som en uredd og dreven rytter, som også satte en rekord i høydehopp som sto i nesten 25 år.{{Sfn|Smith|pp=26–28}} Grant ble uteksaminert i 1843, som 21. beste i en klasse på 39. Han var glad for at han kunne forlate West Point, og planen var å forbli i tjeneste kun i plikttiden.{{Sfn|McFeely 1981|pp=16, 19}} På tross av sine utmerkede rytterkunnskaper ble han ikke knyttet til kavaleriet, da utnevninger hadde mer med klasserang å gjøre enn dyktighet.{{Sfn|Smith|pp=26–28}} Grant ble i stedet tildelt posisjonen som en regional kvartermester med ansvar for forsyninger og utstyr for [[4th Infantry Regiment (USA)|4th Infantry Regiment]], med graden andreløytnant.{{Sfnm|Smith||1pp=26–28|Longacre||2p=24}}

== Militærkarriere, 1843–1854 ==
Grants første oppgave etter uteksamineringen sendte ham til [[Jefferson Barracks]] nær [[St. Louis]] i [[Missouri]] i september 1843.{{Sfn|Smith|pp=28–29}} Det var nasjonens største militære bastion i vest, under kommando av oberst [[Stephen W. Kearny]]. Grant var tilfreds med sin nye sjef, men så allikevel frem til slutten på sin plikttid for sin militære tjeneste og frem mot en mulig karriere som lærer.{{Sfn|Smith|pp=30–33}} Grant oppholdt seg noe av sin tid i Missouri på besøk hos sin West Point-klassekamerat Frederick Dent og ble kjent med hans søster [[Julia Boggs Dent|Julia]]. De to ble i hemmelighet forlovet i 1844.{{Sfn|Smith|pp=30–33}}

Økt spenning med Mexico førte til at Grants enhet ble flyttet til Louisiana det året som en del av [[Army of Observation]] under kommando av [[generalmajor]] [[Zachary Taylor]].{{Sfn|Smith|pp=35–37}} Da utbruddet av [[den meksikansk-amerikanske krigen]] kom i 1846, gikk styrkene inn i Mexico. Han var ikke fornøyd med sitt ansvarsområde som kvartermester, så Grant kom seg frem til frontlinjene og ble med på slaget hvor han deltok som en ''de facto'' kavalerimann i [[slaget ved Resaca de la Palma]].{{Sfn|McFeely 1981|pp=32–33}} Styrkene fortsatte sin fremrykking inn i Mexico. Ved [[Slaget ved Monterrey|Monterrey]] demonstrerte Grant sine hestekunnskaper som ordonnans gjennom snikskytterbefengte gater på hesteryggen med kun en stigbøyle i bruk.{{Sfnm|Longacre||1pp=37–42|Brands 2012a||2pp=34–38}} 
President [[James K. Polk]] var skeptisk til generalmajor Taylors voksende popularitet og delte hans armé ved å sende noen av hans tropper (inkludert Grants enhet) for å etablere en ny armé under ledelse av generalmajor [[Winfield Scott]].{{Sfn|McFeely 1981|pp=34–35}} Scotts armé gikk i land i [[Veracruz]] og rykket frem mot [[Mexico by]]. Armeen møtte meksikanske styrker i slagene ved [[Slaget ved Molino del Rey|Molino del Rey]] og [[Slaget ved Chapultepec|Chapultepec]] utenfor Mexico by. Ved Chapultepec slepte Grant en [[haubits]]-kanon opp i et kirketårn for å beskyte nærliggende meksikanske tropper.{{Sfn|McFeely 1981|pp=36–37}} Scotts armé gikk inn i byen og mexicanerne inngikk fred ikke lenge etter.

Grant skrev senere at han lærte militært lederskap av å observere avgjørelsene som ble tatt av, og handlingene utført av hans overordnede offiserer. I retrospekt identifiserte han seg selv med Taylors stil. På den tiden syntes han at krigen var et feiltrinn og så på landutvidelsene som et verktøy for å utvide slaveområdene i landet. I memoarene som ble utgitt i 1885 sa han: «Det rådet en generell uenighet blant armeens offiserer om målet med  annekteringen av Texas fra Mexico ble oppnådd eller ikke. Personlig var jeg var i sterk opposisjon til krigens mål, og anser til denne dag krigen og dens resultater som noe av det mest urettferdige som noen gang er påført et svakere land av et sterkere (…) Okkupasjonen av, og adskillelsen fra Mexico, var helt fra tanken oppsto og til den endelige fullførelsen, bare en konspirasjon for at land skulle vinnes til fremtidige slavestater».<ref>[http://www.smithsoniansource.org/display/primarysource/viewdetails.aspx?PrimarySourceId=1047 http://www.smithsoniansource.org]</ref> Han mente også at den senere borgerkrigen ble påført nasjonen som straff for dens aggresjon i Mexico.{{Sfn|McFeely 1981|pp=31, 37}}

Ulysses Grant giftet seg med Julia den 22. august 1848 etter å ha vært forlovet i fire år.{{Sfn|McFeely 1981|pp=20, 26}} De fikk fire barn: [[Frederick Dent Grant|Frederick]], [[Ulysses S. Grant, Jr.|Ulysses Jr. («Buck»)]], [[Ellen Wrenshall Grant|Ellen («Nellie»)]] og [[Jesse Root Grant|Jesse]].{{Sfn|Smith|p=73}} Grant var stasjonert på en rekke forskjellige steder i de neste seks årene. Hans først stasjonering etter krigen tok ham og Julia til [[Detroit]] og [[Sackets Harbor (New York)|Sackets Harbor]] ([[New York (delstat)|New York]]), den plassen som han var mest fornøyd med.{{Sfn|McFeely 1981|p=44}} Våren 1852 reiste han til Washington, D.C., i et mislykket forsøk på å få Kongressen til å trekke tilbake en ordre om at han som kvartermester måtte betale en erstatning til militæret på USD&nbsp;1000. Det skulle dekke et tap som skjedde på hans vakt, et tap han ikke følte noe personlig skyld for.{{Sfn|McFeely 1981|p=46}} Han ble sent vestover til [[Fort Vancouver]] i [[Oregonterritoriet]] i 1852, først til [[San Francisco]] på høydepunktet for [[gullrushet i California]]. Julia kunne ikke reise med ham da hun var åtte måneder på vei med deres andre barn.{{Sfn|Smith|pp=76–77}} Reisen viste seg å bli en påkjenning på grunn av forstyrrelser i transporten, samt [[Kolerapandemien i 1846–1860|et utbrudd av kolera]] blant følget som reiste over land gjennom Panama. Grant fikk nytte av sine kunnskaper som organisator og fikk på plass midlertidig transport- og sykehusfasiliteter for å ta vare på de syke, allikevel døde 150 personer.{{Sfn|McFeely 1981|p=47}} Etter at Grant ankom til San Francisco, reiste han til Fort Vancouver hvor han fortsatte sin tjeneste som kvartermester.

Grants inntekt fra det militære var ikke nok til å understøtte en familie, så han antok at hans arbeid som kvartermester hadde gitt ham nok grunnlag til å få forretningsprosjekter i gang, noe han ikke lyktes med.{{Sfn|Smith|pp=81–82}} Hans lite fremgangsrike forretninger i vesten ble bekreftet av hans far Jesse Grant. Hans oppfatning var at han ikke var egnet som forretningsmann; noe som skapte frustrasjon for både far og sønn. I ett tilfelle lot til og med Grant seg bli lurt av en forretningsparter som svindlet ham.{{Sfn|McFeely 1981|pp=48–49}} Grant ble ulykkelig på grunn av sine økonomiske problemer og sin separasjon fra familien, og ryktene begynte å sirkulere om at Grant til overmål drakk.{{Sfn|McFeely 1981|pp=48–49}}

Grant ble sommeren 1853 forfremmet til [[Kaptein (grad)|kaptein]], en av kun femti i aktiv tjeneste, og valgt til å kommandere Company F, 4th Infantry, ved [[Fort Humboldt State Historic Park|Fort Humboldt]], på nordvestkysten av California. Uten noen forklaring søkte han avskjed fra militæret den 31. juli 1854. Kommandanten ved Fort Humbolt, oberstløytnant [[Robert C. Buchanan]], en offiser som holdt en strikt disiplin, mottok meldinger om at Grant var påvirket utenfor tjeneste da han satt ved de betalte offiserers bord. I stedet for å stille Grant for krigsrett, ga Buchanan ham et ultimatum om å signere et utarbeidet fratredelsesbrev. Grant tok avskjed og Krigsdepartementet anmerket i hans mappe at «Intet står imot hans gode navn».{{Sfn|Longacre|pp=55–58}} Rykter, derimot, fortsatte i den regulære hæren om Grants mangel på måtehold.{{Efn|Ifølge biograferen McFeely er historikere overveldende enige om at hans drikkfeldighet på den tiden var et faktum, selv om det ikke finnes noen bevarte øyenvitnerapporter.{{Sfn|McFeely 1981|p=55}}}} Flere år senere uttalte Grant at «lasten mangel på måtehold hadde ikke lite å gjøre med min beslutning om å gå av.»{{Sfnm|Smith||1pp=87–88|Lewis|2pp=328–332}} Grants far, som nok en gang ikke hadde noen tro på at han ville kunne ha noen suksess noe annet sted enn i det militære, forsøkte å få krigsminister [[Jefferson Davis]], til å avvise hans avskjedsbrev, noe han ikke lyktes med.{{Sfn|McFeely 1981|p=57}}

== Sivile liv ==
[[Fil:Hardscrabble.jpg|thumb|«Hardscrabble», huset Grant bygde i Missouri for sin familie.]]
I en alder av 32, uten noe sivilt yrke, slet Grant seg gjennom syv finansielt magre år. Til å begynne med tilbød hans far ham en stilling i Galena i Illinois i en avdeling av garverivirksomheten, men forutsatt at Julia og barna av økonomiske årsaker ble boende hos hennes foreldre i Missouri, eller hos Grants foreldre i Kentucky. Ulysses og Julia var resolutt imot nok en separasjon og avslo derfor tilbudet.{{Sfn|McFeely 1981|pp=58–60}} I 1854 drev Grant jordbruk på en svogers eiendom nær St. Louis, ved hjelp av slaver eid av Julias far, men dette var ikke vellykket.{{Sfn|McFeely 1981|pp=58–60}} To år senere flyttet Grant og hans familie til en del av hans svigerfars farm, og for å gi familien et hjem bygget han et hus der som han kalte «[[Grant's Farm|Hardscrabble]]».{{Sfn|McFeely 1981|pp=58–60}} Julia hatet det rustikke huset som hun beskrev som en «lite tiltrekkende hytte».{{Sfn|McFeely 1981|pp=58–60}} Grant anskaffet seg også en slave på denne tiden fra sin svigerfar, en 34 år gammel mann ved navn William Jones.{{Sfn|Smith|pp=94–95}} Han hadde ingen suksess med gårdsbruket, og familien Grant forlot farmen da deres fjerde og siste barn ble født i 1858. Grant gjorde sin slave til en fri mann i stedet for å selge ham, på et tidspunkt da slaver gikk for en høy pris og Grant sårt trengte til midler.{{Sfn|Smith|pp=94–95}} Det neste året bodde familien i et lite hus i St. Louis hvor Grant arbeidet sammen med Julias fetter Harry Boggs som pengeinnkrever, nok en gang uten suksess.{{Sfn|McFeely 1981|p=64}} I 1860 tilbød hans far Jesse ham igjen en stilling i garveriet i [[Galena (Illinois)|Galena]] i [[Illinois]], denne gangen uten noen betingelser; dette førte til at Grant aksepterte stillingen. Lærbutikken «Grant & Perkins» solgte seletøy, saler og andre lærvarer, samt kjøpte huder fra farmere i det velstående Galena-området. Grant flyttet familien sin til [[Ulysses S. Grant Home|et hus i Galena]] det året.{{Sfn|McFeely 1981|pp=65–66}}

Grant var ikke politisk aktiv og heller ikke støttet han noen kandidat før borgerkrigen.{{Sfn|McFeely 1981|p=69}} Hans svigerfar var en prominent [[Det demokratiske parti|demokrat]] i Missouri, som var en faktor som gjorde at Grant ikke ble fylkesingeniør i 1859, mens hans far var en frittalende [[Det republikanske parti (USA)|republikaner]] i Galena.{{Sfn|Brands 2012a|p=95}} Grant stemte for første gang i presidentvalget i 1856 for demokraten [[James Buchanan]], men uttalte at han egentlig stemte ''mot'' republikaneren [[John C. Frémont]].{{Sfn|McFeely 1981|p=69}} I 1860 favoriserte han den demokratiske presidentkandidaten [[Stephen A. Douglas]] fremfor [[Abraham Lincoln]], og Lincoln fremfor sørstatsdemokraten [[John C. Breckinridge]]. Da han manglet det påkrevde bosettingskravet i Illinois det året, kunne han ikke stemme. I august 1863 etter fallet av [[Vicksburg felttoget|Vicksburg]] i [[den amerikanske borgerkrigen]], var Grants politiske sympatier fullt og helt falt sammen med de [[radikale republikanerne]]s aggressive forfølging av krigen og promotering for avskaffelsen av slaveriet.{{Sfn|Catton 1968|p=8}}

== Borgerkrigen ==
{{Infoboks militær person
| navn = General Ulysses S. Grant
| bilde = USGrantVignette.jpg
| bildetekst = General-in-Chief of the Union Army, <br />Ulysses S. Grant, 1865
| troskap = {{Nowrap|{{Flagg|USA|1867}}}} [[USA|Amerikas forente stater]]
| tjenestetid = 1839–1854<br />1861–1869
| rang = [[File:US Army General insignia (1866).svg|border|22px]] [[General of the Army (USA)|General of the Army]]
| enhet = [[File:Flag of the United States Army.svg|25px]] [[United States Army]]<br />[[Union Army]]
| kommandoer = [[21st Illinois Volunteer Infantry Regiment|21st Illinois Infantry Regiment]] <br /> [[Army of the Tennessee]] <br /> [[Military Division of the Mississippi]] <br /> [[United States Army]]
| slag = [[Den meksikansk-amerikanske krigen]]<br />[[Den amerikanske borgerkrigen]]
| utmerkelser = 
| senere = 
}}
Den 12. april 1861 brøt [[den amerikanske borgerkrigen]] ut som et resultat av konføderale troppers angrep på [[Fort Sumter]] i [[Charleston (Sør-Carolina)|Charleston]] i [[Sør-Carolina]] som resulterte i at de måtte overgi seg. To dager senere gikk det ut et opprop fra Lincoln for 75&nbsp;000 frivillige. Et massemøte ble kalt sammen i Galena for å stimulere rekrutteringen. Grant var anerkjent som den eneste profesjonelle militære i området, og han ble derfor forespurt om han kunne lede møtet og den påfølgende innsatsen. Han klarte å rekruttere et kompani av frivillige og fulgte dem til [[Springfield (Illinois)|Springfield]], hovedstaden i Illinois. Illinois' guvernør, [[Richard Yates (1818-1873)|Richard Yates]], tilbød Grant jobben med å rekruttere og trene frivillige enheter, noe han aksepterte, men Grant ønsket en feltkommando i den regulære hæren. Han gjorde flere forsøk på å få en slik kommando (blant annet ved å kontakte generalmajor [[George B. McClellan]]), uten hell. I mellomtiden fortsatte Grant å tjenestegjøre ved treningsleirene og gjorde et positivt inntrykk på frivillige unionsrekrutter. Med hjelp av sin forkjemper i Washington, Illinois-kongressmannen [[Elihu B. Washburne]], ble Grant forfremmet til oberst av guvernør Yates den 14. juni 1861 og fikk ansvaret for det uregjerlige [[21st Illinois Volunteer Infantry Regiment]]. Grant ble overført til nordre Missouri, og han ble forfremmet av president Lincoln til brigadegeneral, nok en gang støttet av Washburne, tilbakedatert til den 17. mai 1861.{{Sfn|Smith|p=113}} 

Før utgangen av august 1861 beordret generalmajor [[John C. Frémont]] Grant til District of [[Cairo (Illinois)|Cairo]] i det sørlige Illinois. Grants oppførsel hadde forandret seg siden begynnelsen av krigen, han hadde fått fornyet energi og selvtillit.{{Sfnm|McFeely 1981||1pp=73–76, 80|Smith||2pp=107–108}} Han mintes senere med tydelig tilfredshet et resultat etter det første rekrutteringsmøtet i Galena: «Jeg gikk aldri inn i en lærbutikk igjen&nbsp;…».{{Sfn|McFeely 1981|p=73}} I løpet av denne tiden oppfattet Grant raskt at krigen for det meste ville bli utkjempet av frivillige og ikke av profesjonelle soldater.{{Sfn|McFeely 1981|p=80}}
=== Fortene Henry og Donelson ===
[[File:Fort Henry Campaign.png|thumb|left|Felttogene mot Belmont, Fort Henry og Fort Donelson]]
Grants tropper havnet første gang i strid sent i 1861 ved å angripe fra sin base i Cairo i Illinois, det strategiske punktet der Ohio River flyter inn i Mississippi River, nær elvene Tennessee og Cumberland.{{Sfn|Brands 2012a|p=151}} Sørstatsarméen var stasjonert i Columbus i Kentucky under kommando av generalmajor [[Leonidas Polk]]. Frémont beordret Grant til å gjøre «demonstrasjoner», ikke inkludert et angrep, mot den konføderale armé ved Belmont.{{Sfn|Brands 2012a|p=151}} Etter at Lincoln fratok Frémont kommandoen, angrep Grant [[Slaget ved Belmont|Fort Belmont]] ved hjelp av 3&nbsp;114 unionstropper med båt den 7. november 1861. Han tok fortet initielt, men hans styrker ble senere tvunget tilbake til Cairo av sørstatenes forsterkninger under brigadegeneral [[Gideon J. Pillow]]. Et taktisk nederlag, slaget innpodet likevel sårt tiltrengt tillit til Grant og hans frivillige.{{Sfn|McFeely 1981|pp=92–94}} Etter Belmont spurte Grant generalmajor [[Henry Halleck]] om lov til angripe mot [[Slaget om Fort Henry|Fort Henry]] langs Tennessee River; Halleck godkjente dette på betingelse av at angrepet skulle gjennomføres under overoppsyn av Union Navys [[flaggoffiser]] [[Andrew H. Foote]]. Grants tropper, i nært samarbeid med Footes marinestyrker, lyktes i å erobre Fort Henry den 6. februar 1862 og nærliggende [[Slaget ved Fort Donelson|Fort Donelson]] ved Cumberland River den 16. februar.{{Sfn|Smith|pp=141–164}} Fort Henry som var underbemannet med sørstatstropper og nesten oversvømmet av flomvann, ble inntatt med veldig få tap.{{Sfn|Whyte|pp=18–39}} Ved Fort Donelson møtte Grant og Foote på mye kraftigere motstand fra sørstatstropper under kommando av Pillow. Grants initielle troppestyrke på 15&nbsp;000 ble slått sammen med 10&nbsp;000 forsterkningstropper mot 12&nbsp;000 konføderasjonstropper ved Fort Donelson. Footes første angrep med unionens marinefartøy ble slått tilbake av Donelsons kanoner. Sørstatenes styrker var omringet av Grants styrker og forsøkte på et utbrudd, og presset Grants høyre flanke til en uordnet tilbaketrekking østover.{{Sfn|Brands 2012a|pp=164–165}} Grant samlet sine tropper, fortsatte offensiven og gjeninntok unionens høyre flanke og angrep Pillows venstre. Pillow beordret sørstatstroppene tilbake inn i fortet og ga fra seg kommandoen til brigadegeneral [[Simon Bolivar Buckner]], som overga seg til Grant neste dag. Grants betingelse ble gjentatt over hele nordstatsområdet: «Ingen betingelser bortsett fra en ubetinget og umiddelbar overgivelse kan aksepteres.»{{Sfn|Brands 2012a|pp=164–165}} Grant ble en celebritet i nordstatene og fikk klengenavnet «Ubetinget overgivelse» Grant. Som et resultat av disse seierne forfremmet president Abraham Lincoln Grant til generalmajor over de frivillige styrkene.{{Sfn|Smith|pp=125–34}}

=== Shiloh ===
Grants angrep på Fortene Henry og Donelson var de mest betydelige som nordstatene hadde gjennomført inn i konføderasjonen så langt i krigen. Hans styrker, kjent som [[Army of the Tennessee]], hadde økt til 48&nbsp;894 menn og hadde leir på den vestre siden av Tennessee River. Grant møtte med brigadegeneral [[William T. Sherman]], og de planla et angrep på sørstatstroppenes høyborg med omtrent like store styrker ved [[Corinth (Mississippi)|Corinth]] i [[Mississippi]].{{Sfn|McFeely 1981|p=111}} Sørstatstroppene forberedte seg på et tilsvarende angrep og startet sin fremrykking ved soloppgang den 6. april 1862, med et fullt ut angrep på Union Army ved [[Slaget ved Shiloh|Shiloh]]. Målet var å utrydde den vestre offensiven til unionen i et massivt angrep. Over 44&nbsp;000 tropper ledet av generalene [[Albert Sidney Johnston]] og [[P.G.T. Beauregard]] angrep de fem divisjonene til Grants armé som hadde slått opp en teltleir ni engelske mil (14,4&nbsp;km) sør for Pittsburg Landing. Unionsstyrkene var klar over det nærtstående angrepet fra konføderasjonens styrker og slo alarm og klargjorde seg for kamp. Sørstatenes styrker slo til hardt og presset nordstatenes styrke tilbake mot Tennessee River. Mot slutten av dagen var Union Army sårbare og kunne ha blitt tilintetgjort hadde Beauregards tropper ikke vært for utmattet til å fortsette kampene.{{Sfn|McFeely 1981|p=114}} Grant og Sherman klare å unngå panikk og samlet sine tropper for et motangrep den neste morgenen. Forsterket med tropper fra generalmajor [[Don Carlos Buell]] og generalmajor [[Lew Wallace]]s savnede divisjon, klarte Grant å tvinge konføderasjonen tilbake til veien fra Corinth. Selv om han avbrøt før han tok Beauregards styrker til fange, klarte Grant å stabilisere Army of the Tennessee.{{Sfnm|McFeely 1981||1p=115|Smith||2pp=167–205}}

Slaget var det kosteligste så langt i krigen med et samlet tap, union og konfødererte, på 23&nbsp;746 mann, og minimal strategisk fordel vunnet på noen side. Likevel fikk Grant ros fra mange kanter. Han sa senere at blodbadet ved Shiloh hadde gjort det klart for ham at konføderasjonen kun ville bli beseiret med en fullstendig utslettelse av deres hær. Grant ble kritisert for sin beslutning om å holde Union Army opplagt i en teltleir i stedet for å ha forskanset seg.{{Sfn|Brands 2012a|pp=186–187}} Halleck overførte kommandoen over Army of the Tennessee til brigadegeneral [[George H. Thomas]] og forfremmet Grant til den tomme posisjonen «second-in-command of the western armies», som fjernet ham fra aktiv feltkommandotjeneste. Som et resultat var Grant nok en gang nær på å levere inn sin avskjed, inntil Sherman kom på besøk til leiren hans.{{Sfn|Brands 2012a|pp=190–192}} Sherman som hadde hatt mange av de samme erfaringene i det militære som Grant, overtalte ham til å bli i hæren. 
Under Hallecks trege fremrykning ved Korint, dekket 30&nbsp;km i løpet av 30 dager, gjorde at hele sørstatsstyrken rømte derfra. Den 120&nbsp;000 mann sterke Union Army ble deretter splittet. [[Charles Anderson Dana|Charles A. Dana]], en etterforsker utsendt av krigsminister [[Edwin Stanton]] på den tiden, intervjuet Grant og informerte Lincoln og Stanton at det virket som om Grant var «behersket og ivrig etter å krige«. Lincoln gjeninnsatte Grant i hans kommando over Army of the Tennessee.{{Sfn|McFeely 1981|pp=117–21}}

=== Vicksburg ===
{{Further|Den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen}}
[[Fil:Battle of Jackson (MS).jpg|thumb|left|[[Slaget ved Jackson i Mississippi|Slaget ved Jackson]] som ble utkjempet den 14. mai 1863 i Jackson i Mississippi, var en del av [[Vicksburg-felttoget]].]]
Lincoln var fast bestemt på å ta den strategisk viktige høyborgen til sørstatsstyrkene ved [[Vicksburg]] i [[Mississippi]], ved Mississippi River, og satte generalmajor [[John A. McClernand]] til å sette sammen en armé i sin hjemstat Illinois for dette formålet. Grant var veldig frustrert over den mangel på retningsangivelse som han fikk for å kunne rykke fremover fra sin posisjon ved Memphis, og mer irritert på det tydelige forsøket på å sette ham til side. Ifølge biografen [[William S. McFeely]] kan denne misnøyen ha vært medvirkende til Grants lite gjennomtenkte utstedelse av [[General Order No. 11 (1862)|General Orders No. 11]] den 17. desember 1862. Denne forordningen utviste jøder, som et folkeslag, fra Grants militære distrikt, som en reaksjon på ulovlige aktiviteter av altfor aggressive bomullshandlere ved unionens leirer, som Grant mente var forstyrrende for de militære operasjonene.{{Sfn|McFeely 1981|pp=123–24}} Lincoln krevde at forordningen ble trukket tilbake, noe Grant gjorde 21 dager etter at den ble proklamert. Uten å innrømme feil, mente Grant han bare hadde fulgt de instruksene som var sendt fra Washington. Ifølge en annen Grant-biograf, [[Jean Edward Smith|Jean E. Smith]], var det «en av de mest åpenbare eksempler på statsstøttet [[antisemittisme]] i amerikansk historie».{{Sfn|Smith|pp=225–27}} Grant trodde at gull sammen med bomull ble smuglet igjennom fiendens linjer og at jøder kunne komme uten hinder inn i de militære leirene.{{Sfn|Longacre|pp=159–61}} Grant viste senere anger for sin forordning i 1868. Hans forhold til jøder er ellers uerklært.{{Sfn|Longacre|pp=159–61}}

I desember 1862 godkjente Halleck at Grant kunne forsøke å innta Vicksburg over land, støttet av [[Charles Smith Hamilton|Charles Hamilton]] og [[James B. McPherson|James McPherson]], kombinert med en vannekspedisjon på elven Mississippi ledet av generalmajor Sherman. Grant kom dermed i forkjøpet overfor sin rival McClernands forflytning. Raid fra konføderasjonskavalleri ledet av brigadegeneral [[Nathan Bedford Forrest]] og generalmajor [[Earl Van Dorn]], stagnerte Grants fremrykking ved å forstyrre hans kommunikasjonslinjer, mens sørstatsstyrker ledet av generalløytnant [[John C. Pemberton]] konsentrerte seg og slo tilbake Shermans direkte angrep ved [[Slaget ved Chickasaw Bayou|Chickasaw Bayou]]. McClernand forsøkte etterpå å redde Shermans forsøk uten å lykkes, og på slutten av den først dagen hadde verken Grant eller McClernand hatt noen suksess.{{Sfn|McFeely 1981|pp=125–26}}

I det andre forsøket på å innta Vicksburg gjorde Grant en rekke mislykkede angrep langs [[bayou]] og kanalbaserte vannveier. Til slutt i april 1863 marsjerte Grants nordstatstropper ned vestsiden av Mississippi River og krysset østover ved Bruinsburg ved hjelp av kontreadmiral [[David Dixon Porter|David Porter]]s fartøyer. Grant hadde tidligere beordret to avledningslag som forvirret Pemberton, og tillot Grants hær å krysse Mississippi River. Etter en rekke slag, inkludert overtakelse av hæren ved et jernbaneknutepunkt nær [[Slaget ved Jackson i Mississippi|Jackson]], fortsatte Grant til han slo Pemberton i [[slaget ved Champion Hill]]. Grant angrep deretter Vicksburg-fortet to ganger og tok store tap. Etter det mislykkede angrepet slo Grant seg ned for [[Beleiringen av Vicksburg|en beleiring som varte i syv uker]]. Da beleiringen startet hadde Grant et tilbakefall i drikkingen sin som resulterte i en todagers drikkeepisode.{{Sfn|McFeely 1981|pp=132–35}} Pemberton overga Vicksburg til Grant den 4. juli 1863.{{Sfnm|McFeely 1981||1pp=122–138|Smith||2pp=206–257}} I løpet av felttoget påtok Grant seg ansvaret for flyktende smuglerslaver som ble fordrevet av krigen og var utsatt for konfødererte plyndrere. Lincoln hadde godkjent deres rekruttering til Union Army. Grant satte flyktingene under beskyttelse av brigadegeneral [[John Eaton (general)|John Eaton]], som godkjente at de kunne arbeide på overgitte sørstatsplatasjer for å støtte krigføringen.

Vicksburgs fall ga unionen kontroll over hele Mississippi og splittet konføderasjonen i to. Grant visste at et indirekte angrep kombinert med avledningstaktikk var en meget effektiv strategi for å beseire en forskanset hær. Selv om suksessen i Vicksburg var en stor moralboost for unionens krigsinnsats, fikk Grant mye kritikk for sine beslutninger og hans rapporterte beruselse. Lincoln sendte igjen Dana for å holde et våkent øye med Grants påståtte drikkfeldighet, Dana ble tilslutt Grants hengivne allierte, og tok lett på drikkingen.{{Sfn|McFeely 1981|pp=128, 135}} Den personlige rivaliseringen mellom McClernand og Grant fortsatte i relasjon til Vicksburg, men sluttet da Grant fjernet McClernand fra hans kommando etter at han utga og ordnet med utgivelsen av en militær ordre som var i strid med Grants ordrer.

=== Chattanooga og forfremmelse ===
[[Fil:Battle of Missionary Ridge McCormick Harvesting.jpg|thumb|left|Unionstropper svermer over [[Slaget ved Missionary Ridge|Missionary Ridge]] og beseirer Braggs hær.]]
Lincoln ga Grant kommandoen over den nylig etablerte [[Military Division of the Mississippi|Division of the Mississippi]] i oktober 1863, som ga Grant ansvar for hele den vestre krigsskueplassen med unntak av Louisiana. Etter [[slaget ved Chickamauga]] tvang konføderasjonens general [[Braxton Bragg]], unionens generalmajor [[William Rosecrans]]' Army of the Cumberland på retrett til Chattanooga (et sentralt jernbaneknutepunkt), omringet byen, og fanget dermed Union army inne. Kun generalmajor [[George H. Thomas]] og XIV Corps innsats gjorde at Army of the Cumberland ikke hadde et fullstendig tap i slaget ved Chickamauga. Da Grant ble informert om den illevarslende situasjon ved Chattanooga, fratok han kommandoen fra Rosecrans og ga den til Thomas, som da fikk ansvaret for den beleirede [[Army of the Cumberland]]. For å stoppe beleiringen og komme i angrep, red Grant personlig til Chattanooga og tok kommandoen over den desperate situasjonen. Lincoln sendte generalmajor [[Joseph Hooker]] og to divisioner fra [[Army of the Potomac]] for å forsterke Army of the Cumberland, men konføderale styrker gjorde det slik at de to styrkene ikke møttes. Grants første handling var å åpne en forsyningslinje frem til Army of the Cumberland som var fanget i Chattanooga. Som følge av en plan som var uttenkt av generalmajor [[William Farrar Smith|William F. Smith]], ble en «Cracker Line» etablert, med Hookers Army of the Potomac på Lookout Mountain og forsynte Army of the Cumberland med mat og våpen.{{Sfnm|McFeely 1981||1pp=139–51|Smith||2pp=262–71}}

Den 23. november 1863 organiserte Grant tre hærenheter som skulle angripe Braggs tropper på [[Slaget ved Missionary Ridge|Missionary Ridge]] og [[Slaget ved Lookout Mountain|Lookout Mountain]]. Neste dag angrep Sherman med fire divisjoner av Army of the Tennessee Braggs høyre flanke. Thomas og Army of the Cumberland overtok konføderasjonens skyttergraver ved bunnen av Missionary Ridge. Hookers styrker tok Lookout Mountain og tok til fange 1&nbsp;064 soldater. Den 25. november fortsatte Sherman sitt angrep på Braggs høyre flanke i den nordre delen av Missionary Ridge. I respons til Shermans angrep, trakk Bragg konføderasjonens tropper tilbake fra hovedryggen for å kunne forsterke sin høyre flanke. Da Grant så at Bragg forsterket sin høyre flanke beordret han Thomas til å angripe Missionary Ridge direkte. Etter en kort forsinkelse inntok Army of the Cumberland, ledet av generalmajor [[Philip Sheridan]] og brigadegeneral [[Thomas J. Wood]], de første skansene til konføderasjonen. Uten å motta nye ordre fortsatte Army of the Cumberland oppover bakken og tok konføderasjonens andre skanse på toppen av Missionary Ridge, noe som tvang de beseirede sørstatssoldatene til en uorganisert tilbaketrekking. Selv om Braggs hær ikke var tatt til fange, så var det et avgjørende slag som åpnet [[Georgia (USA)|Georgia]] og kjerneområdene til konføderasjonen for en invasjon av styrker fra unionen. Grants berømmelse økte og han ble forfremmet til generalløytnant, en rang som tidligere kun var blitt gitt til [[George Washington]] og [[Winfield Scott]].{{Sfn|Smith|pp=258–281}}

[[File:GenUSGrant.jpg|thumb |right |[[Lieutenant General (United States)|Lieutenant General]] Ulysses S. Grant]]
Lincoln var misfornøyd med generalmajor [[George Meade]]s unnlatelse av å forfølge Lee etter konføderasjonens nederlag i [[slaget ved Gettysburg]], så Lincoln utnevnte Grant til øverste sjef for alle unionarméer i mars 1864.{{Sfn|McFeely 1981|p=148}} Grant ga Department of the Mississippi til Sherman, og reiste østover til Washington, D.C., for å utarbeide en strategi sammen med Lincoln. Etter å ha innkvartert Julia i et hus i Georgetown, etablerte Grant sitt hovedkvarter 96 km derfra, nær Meades Army of the Potomac i Culpeper i Virginia.{{Sfn|McFeely 1981|p=156}} Unionens strategi var en omfattende innsats som skulle føre til en rask seier bestående av en koordinert offensiv fra unionens side, ved å angripe opprørernes arméer samtidig for å hindre at konføderasjonen kunne forflytte forsterkninger innen sørstatenes interne linjer. Sherman ville angripe [[Slaget ved Atlanta|Atlanta]] og Georgia, mens Meade ville lede Army of the Potomac, med Grant i leiren, for å angripe [[Robert E. Lee]]s [[Army of Northern Virginia]]. Generalmajor [[Benjamin Butler]] skulle angripe og avansere mot Richmond fra sør, oppover [[James (Virginia)|James River]].{{Sfn|McFeely 1981|p=157}} Avhengig av Lees handlinger ville Grant komme sammen med Butlers arméer og få forsyninger fra James River. Generalmajor [[Franz Sigel]] skulle ta jernbanelinjen ved [[Lynchburg (Virginia)|Lynchburg]] og så forflytte seg østover og angripe fra [[Blue Ridge Mountains]].{{Sfnm|McFeely 1981||1pp=157–175|Smith||2pp=313–39, 343–68}} Grant red på en oppadgående popularitetsbølge, og det ble diskutert noen steder at en seier for unionen tidlig det året kunne åpne opp for et mulig presidentkandidatur. Grant var klar over det, men hadde ikke sett på det som aktuelt i diskusjoner med Lincoln. Under alle omstendigheter forsvant muligheten snart på grunn av forsinkelser på slagmarken.{{Sfn|McFeely 1981|pp=162–63}}

=== Overland-felttoget og seier ===
[[Fil:Ulysses S. Grant from West Point to Appomattox.jpg|thumb|left|300px|Fra nedre venstre hjørne med klokka: Uteksaminert fra West Point 1843; Chapultepec 1847; Trener sine frivillige 1861; Fort Donelson 1862; Shiloh 1862; Vicksburg 1863; Chattanooga 1863; Commander-in-Chief 1864; Lees kapitulasjon 1865]]
Sigels og Butlers innsats ble det ikke noe av, og Grant stod igjen alene mot Lee i en rekke blodige utmattelsesslag kjent som [[Overland-felttoget]]. Etter å ha benyttet aprilmåneden i 1864 til å samle og klargjøre Army of the Potomac, krysset Grant [[Rapidan River]] den 4. mai og angrep Lee i [[Slaget om Wilderness|Wilderness]], et hardt utkjempet tredagersslag med mange tap. I motsetning til sine forgjengeres tilbaketrekninger flanket Grant i stedet Lees armé i sydøst og forsøkte å kile Union Army mellom Lee og Richmond ved Spotsylvania.{{Sfn|McFeely 1981|p=165}} Lees styrker kom til [[Slaget ved Spotsylvania Court House|Spotsylvania]] først, og et dyrkjøpt slag startet som varte i hele 13 dager. I løpet av slaget forsøkte Grant å bryte igjennom Lees forsvarslinjer ved Mule Shoe, som resulterte i et av de blodigste angrepene i borgerkrigen, kjent som [[slaget ved Bloody Angle]]. Grant klarte ikke å bryte Lees forsvarslinje etter flere forsøk, så han flanket nok en gang Lee i sydøst ved [[Slaget ved North Anna|North Anna]], et slag som varte i tre dager.{{Sfn|McFeely 1981|p=169}} Denne gangen hadde konføderasjonens armé et overlegent forsvarsfortrinn ovenfor Grant. Grant manøvrerte dermed Union Army til [[Slaget ved Cold Harbor|Cold Harbor]] som var et vitalt jernbaneknutepunkt for Richmond, men Lees menn klarte å forskanse seg igjen mot unionens angrep. I løpet av den 3. dagen av det 13-dagers lange slaget ledet Grant et kostbart angrep på Lees skyttergraver. Ettersom nyheten spredte seg i nordstatene, kom det sterk kritikk av Grant som ble kalt «slakteren», da han hadde 52&nbsp;788 tap i løpet av de 13 dagene som hadde gått siden han krysset Rapidan.{{Sfn|Bonekemper 2011|pp=41–42}} Lee hadde 32&nbsp;907 tap i sine konføderale tropper og hadde større problemer med å erstatte dem.{{Sfn|Bonekemper 2011|pp=41–42}} Når de to arméene hadde kjempet seg frem til en fastlåst situasjon, tok det generalene tre dager for å komme til en våpenstillstand slik at de døde og døende kunne bli fjernet fra slagmarken.{{Sfn|McFeely 1981|p=171}} Det kostelige angrepet den 3. juni ved Cold Harbor var det andre av to slag i krigen som Grant senere spesielt angret på å ha utført.{{Sfn|McFeely 1981|p=173}} Lee var ikke klar over at Grant trakk seg ut av Cold Harbor og forflyttet sine styrker sør for James River, frigjorde generalmajor Butler fra [[Bermuda Hundred-felttoget|Bermuda Hundred]] og angrep Petersburg, Richmonds sentrale jernbaneknutepunkt.{{Sfnm|McFeely 1981||1pp=157–175|Smith||2pp=313–39, 343–68}}

[[File:USGrant&family.jpg|thumb|Grant ved City Point i 1864 med sin kone og sønnen Jesse.]]
[[File:Lee Surrenders to Grant at Appomattox.jpg|thumb|[[Robert E. Lee]] overgir seg til Grant ved Appomatox Court House.]]
Etter at Grant og Army of the Potomac hadde krysset James River uten å bli oppdaget samt reddet Butlers armé fra Bermuda Hundred, avanserte Grant arméen sydover [[Slaget ved Petersburg|for å ta Petersburg]]. Konføderasjonens general P.G.T. Beauregard, som hadde ansvaret for Petersburg, klarte å forsvare byen og Lees veteranforsterkninger ankom. Grant tvang Lee inn i en nimåneders lang beleiring av Petersburg og krigsinnsatsen stoppet opp.{{Sfn|McFeely 1981|p=178}} Harmen vokste i nordstatene ettersom krigen trakk ut, men en indirekte fordel av beleiringen av Petersburg var at den gjorde at Lee ikke kunne sende forsterkninger til styrkene som sloss mot Sherman og Sheridan.{{Sfn|McFeely 1981|p=186}} Under beleiringen klarte Sherman å ta Atlanta, en seier som fremmet president Lincolns gjenvalg. Generalmajor Sheridan ble gitt kommandoen over [[Union Army of the Shenandoah]] og ble bedt om å «forfølge fienden inntil deres død».{{Sfn|McFeely 1981|p=181}} Lee hadde sendt general [[Jubal Early]] opp igjennom Shenandoah-dalen for å angripe den føderale hovedstaden og få tropper bort fra Army of the Potomac, men Sheridan slo Early – noe som sparte Washington fra å bli hærtatt. Grant beordret deretter Sheridans kavaleri til å forhindre vitale konføderale forsyningsfarmer i Shenandoah-dalen. Når Sheridan rapporterte at han ble angrepet av irregulært konføderalt kavaleri under ledelse av [[John S. Mosby]], anbefalte Grant ham om å samle sammen deres familier og arrestere dem og benytte dem som gisler i Fort McHenry.{{Sfn|McFeely 1981|p=181}}

Grant forsøkte å underminere deler av Lees skyttergraver ved Petersburg fra en undergrunnstunnel, men eksplosjonen laget et krater så konføderasjonen enkelt kunne plukke fra unionens tropper nedenfor. De 3500 falne for unionen var tre for hver enkelt falne hos konføderasjonen. Grant innrømmet at taktikken hadde vært en «overveldende fiasko».{{Sfnm|McFeely 1981||1p=179|Smith||2pp=369–95}} Den 9. august 1864 var Grant, som akkurat hadde ankommet sitt hovedkvarter i [[City Point (Virginia)|City Point]], nær på å bli drept da spioner fra konføderasjonen sprengte en ammo-lenkter som var ankret opp nedenfor bakkene ved byen.{{Sfn|Catton 1968|p=349}} Ettersom krigen sakte gikk fremover, fortsatte Grant å utvide Lees skyttegraver sørvest for Petersburg, i et forsøk på å ta et vitalt jernbanepunkt. Innen 21. august hadde unionen tatt [[Wilmington and Weldon Railroad]]. Ettersom Grant fortsatte å drive unionens fremrykking vestover mot [[Southside Railroad (Virginia)|South Side Railroad]], ble Lees skanselinjer strekt for langt og ble derfor underbemannet. Etter at den føderale arméen gjenoppbygget [[City Point Railroad]], kunne Grant bruke bombekastere for å angripe Lees skanser.

Da Sharman nådde østkysten og Thomas espederte Hood i Tennessee, virket det som at det var klart at unionen ville seire. Lincoln besluttet å forsøke å få til en forhandlet slutt på krigen med konføderasjonen. Han vervet [[Francis Preston Blair]] til å frakte hans beskjed til konføderasjonens president [[Jefferson Davis]]. Både Davis og Lincoln oppnevnte kommissærer, men konferansen ble snart fastlåst. Grant kontaktet Lincoln som aksepterte å personlig møte med kommissærene i [[Fort Monroe]]. Det kom ikke noe ut av fredskonferansen, men Grant hadde vist sin vilje og evne til å påta seg en diplomatisk rolle utover sin normale militære holdning.{{Sfn|McFeely 1981|pp=198–210}}

I mars 1865, mens Lincoln var i møter ved City Point med Grant, Sherman og Porter, inntok unionens styrker endelig Petersburg samt inntok Richmond i april. Lees tropper startet å desertere i store antall samt at sykdom og mangel på forsyninger svekket styrkene hans.{{Sfn|McFeely 1981|p=212}} Lee forsøkte å få samlet sin styrke sammen med restene etter konføderasjonens general [[Joseph E. Johnston]]s nedkjempede armé, men unionens kavalleri ledet av Sheridan, klarte å hindre at de to arméene konvergerte. Lee and hans armé overga seg til Grant ved [[Slaget ved Appomattox Court House|Appomattox Court House]] den 9. april 1865. Grant ga generøse vilkår, konføderasjonens tropper skulle overgi sine våpen og fikk deretter lov til å returnere til sine hjem med sine hester på den betingelse at de ikke tok til våpen igjen mot De forente stater. I løpet av få uker var borgerkrigen over.{{Sfn|McFeely 1981|pp=219–20}}

=== Attentatet på Lincoln ===
Den 14. april, fem dager etter Grants seier ved Appomattox, ble Lincoln skutt og dødelig såret av [[John Wilkes Booth]], som førte til at han døde den neste morgenen. Attentatet var en del av en målrettet konspirasjon som var rettet mot en rekke ledere.{{Sfn|McFeely 1981|p=224}} Grant deltok på et regjeringsmøte denne dagen, og Lincoln hadde invitert Grant og hans kone med på teater, men de takket nei da de hadde planer om å reise til Philadelphia. Mange, inkludert Grant selv, mente at Grant hadde vært et mål i plottet.{{Sfn|Brands 2012a|pp=375–376}} Secretary of War Stanton, via Charles Dana, informerte Grant om presidentens død og kalte ham til Washington. Dagen derpå beordret Grant i all hast arrestasjonen av løslatte konføderale offiserer. Generalmajor [[Edward Ord]] klarte dog å minske de eksisterende truslene i Washington ved hjelp av [[Militær etterretning|arméens etterretning]], og overtalte Grant til å trekke tilbake sin arrestordre.{{Sfn|McFeely 1981| p=225}} Under Lincolns begravelse den 19. april stod Grant alene og gråt synlig. Han uttalte seg om Lincoln: «Han var ubestridelig den største mannen jeg noensinne har kjent.» {{Sfn|Smith|pp=409–412}} I forhold til den nye presidenten, [[Andrew Johnson]], kommenterte Grant til Julia at han ikke så frem til endringen i administrasjonen da han så på Johnsons holdninger mot sørstatsbefolkningen som en som ville «gjøre dem til ufrivillige borgere» og trodde til å begynne med at, på grunn Johnson, «var det vanskelig å si hvor langt tilbake rekonstruksjon var blitt satt».{{Sfn|McFeely 1981|p=227–229}}

Senere i april ferdiggjorde Sherman, uten å forespørre Washington, en avtale med konføderasjonsgeneralen Joseph E. Johnston for å få han til å overgi seg, i den tro at den var i overensstemmelse med Lincolns nylige uttalelse ved City Point. Stanton og Grant oppsummerte raskt at vilkårene var alt for milde. Stanton uttalte til og med forakt for Sherman offentlig. Grant, bekymret for at hans fremste leders tabbe skulle bli brukt feil, ba om et regjeringsmøte for å diskutere problemet og tilbød seg personlig å levere avvisningsmeldingen til Sherman. Grant håndterte saken behendig og gjorde mest mulig ut av deres vennskap, formidlet budskapet til Sherman og fikk til slutt hans samtykke til å reforhandle avtalen i henhold til vilkårene ved Appomattox.{{Sfn|McFeely 1981|p=227–229}}

== Fredstidsgeneral ==
=== Feiringer og æresbevisninger ===
[[File:USGrantHomeGalena.jpg|thumb|Ulysses S. Grants [[Ulysses S. Grant Home|hjem]] etter borgerkrigen i [[Galena (Illinois)|Galena]] i [[Illinois|Illinois.]]]]
[[Union League of Philadelphia]] kjøpte i mai 1865 et hus til Grant i den byen, men Grants militære arbeid var i Washington. Han forsøkte å pendle i en periode og returnerte på weekendene, men han og Julia flyttet til Washington i oktober.{{Sfn|Smith|p=419}} De sikret seg et hjem i Georgetown Heights, mens Grant instruerte Elihu Washburne om at han ville beholde sin juridiske residens fortsatt i Galena i Illinois for politiske grunner.{{Sfn|McFeely 1981|pp=232–33}} Det året dukket Grant opp i [[The Cooper Union for the Advancement of Science and Art]] i New York hvor, som beskrevet av ''New York Times'', «...&nbsp;det forbedrede og forvirrete mangfoldet skalv med ekstraordinær glede».{{Sfn|McFeely 1981|p=234}} Ytterligere reiser den sommeren med gjentatte entusiastiske mottakelser tok Grant til Albany, tilbake til Galena og over hele Illinois og Ohio. Den 25. juli 1866 forfremmet Kongressen Grant til den nyopprettede militærrangen [[General of the Army of the United States]].{{Sfn|Smith|p=434n}}

Grant var en av de mest populære mennene i landet.{{Sfn|Smith|pp=369–397}} Da president Johnson kranglet med Kongressen over rekonstruksjonen, tok han sin sak til folket med sin «svinge rundt sirkelen». Johnson forsøkte å utnytte Grants popularitet ved å ha generalen med seg på reiser.{{Sfn|Smith|pp=369–397}} Grant ønsket å vise at han var lojal og reiste sammen med Johnson; men han betrodde seg til sin kone at han trodde Johnsons taler var en «nasjonal skam». Grant fortsatte sin innsats for å vise lojalitet, men ikke fremmedgjøre de republikanske lovgiverne som var avgjørende for hans fremtid.{{Sfn|McFeely 1981|pp=242–251}} På samme tid hadde Johnson mistanker om at Grant var en potensiell kandidat til [[presidentvalget i USA 1868]], og han bestemte seg for å erstatte Secretary of War Stanton med Grant eller Sherman. Grant diskuterte dette med Sherman og overbeviste ham om å unngå den politisk plagede presidenten.{{Sfn|McFeely 1981|pp=242–251}}

=== Rekonstruksjonen ===
{{Main|Rekonstruksjonstiden}}
Etter foredragsturneen sendte Johnson Grant på et faktainnsamlingsoppdrag til sørstatene. Etter at Grant leverte sin rapport som anbefalte fortsettelse av et reformert [[Freedmen's Bureau]], noe Johnson var i mot, men anbefalte ikke å bruke afrikanskamerikanske soldater i garnisoner fordi han mente det var oppmuntrende som et alternativ til gårdsarbeidskraft.{{Sfnm|Brands 2012a||1p=390|Smith||2p=420|McFeely 1981||3pp=238–241}} Grant trodde ikke folket i det krigsherjete sør var klare for selvstyre, og trodde de hadde behov for ytterligere amerikansk militær okkupasjon.{{Sfn|Brands 2012a|p=390}} Grant uttalte at både hvite og svarte i sør hadde behov for beskyttelse fra USAs føderale myndigheter.{{Sfn|Brands 2012a|p=390}} Grant advarte også om trusler fra misfornøyde fattige, svarte og hvite, samt anbefalte at lokale beslutninger bare ble overlatt til «tenkende menn fra sørstatene» (''dvs.'' beholdne menn).{{Sfn|McFeely 1981|pp=238, 240}} I dette henseende var Grants innledende rekonstruksjonspolitikk på linje med Johnsons politikk om benådning av etablerte sørstatsledere og gjeninnsette dem til sine maktposisjoner.{{Sfnm|McFeely 1981||1p=240|Smith||2p=420}} Gant støttet Johnson i hans argumenter for at Kongressen skulle tillate representanter fra sørstatene på benkene i Kongressen.{{Sfn|McFeely 1981|pp=240–241}}

I 1866 oppstod det en parti intern krangling i Maryland som truet med å bli til et opprør. Den radikale borgermesteren av Baltimore John Lee Chapman, ble valgt inni i 1862 i et valg hvor konservative velgere påstod at politiledelsen hadde vist dem bort fra valglokalene.{{Sfn|McFeely 1981|pp=254–256}} Fire år senere truet Marylands guvernør [[Thomas Swann]], en støttespiller for Johnson, å fjerne politilederne og utnevnte sine egne, noe som de radikale trodde ville ta fra dem deres egne rettigheter. Grant var motvillig til å sende føderale tropper til en lojal delstat, i stedet reiste han selv til byen som privatperson, og ordnet et forlik som ville tillate begge gruppenes valgovervåkere for å sikre rettferdige valg.{{Sfn|McFeely 1981|pp=254–256}}

Tumultene i Baltimore var kun forsmaken på konflikten mellom de radikale og konservative over rekonstruksjonen av sørstatene. Kongressen avviste Johnsons visjon om en rask rekonstruksjon av tidligere konføderaler ved å stemme for [[Reconstruction Acts]] som delte sørstatene inn i fem militære distrikter, kontrollert av hæren for å sikre at de frigitte mennenes konstituelle og kongressielle rettigheter ble tatt vare på. Overgangsregjeringer i hver delstat i hvert distrikt skulle ledes av en militær generalguvernør. Grant, som i form av sin stilling skulle være den som valgte generalen som skulle styre hvert distrikt, foretrakk Kongressens plan for lovhåndhevelsen av rekonstruksjonen.{{Sfn|Smith|pp=432–433}} Grant var optimistisk til av Reconstruction Acts ville passifisere sørstatene.{{Sfn|Smith|pp=434–435}} Han utførte sin pålagte oppgave ifølge loven og instruerte sine generaler til å gjøre tilsvarende, noe som fremmedgjorde Johnson når Sheridan avsatte offentlige tjenestemenn i Louisiana som motarbeidet rekonstruksjonen. Johnson var spesielt misnøyd og ønsket å avsette Sheridan.{{Sfn|Smith|pp=436–439}} Grant tok middelveien og anbefalte en irettesettelse, men ikke en oppsigelse.{{Sfn|McFeely 1981|pp=259–261}} I løpet av rekonstruksjonstiden ble mer enn 1&nbsp;500 amerikanere av afrikansk opphav valgt til en politisk post, mens Grant og hæren beskyttet deres rettigheter ved å nedstemme de første Black Codes-lovene i 1867.{{Sfn|Smith|pp=421, 433}}

=== Mexico og Canada ===
Som øverstkommanderende måtte general Grant øyeblikkelig stri med [[Maximilian av Mexico]] og den franske hæren som hadde tatt kontrollen over Mexico med hjelp av [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]]. De fleste amerikanere følte at dette var et brudd på [[Monroedoktrinen]]. Johnson ba Grant putte militært press på franskmennene slik at de forlot Mexico ved å sende 50&nbsp;000 tropper til grensen i Texas under kommando av Sheridan. Grant ba Sheridan å gjøre hva han kunne innenfor rammen av nøytralitet for å tvinge Maximilian til å abdisere og overtale den franske hæren til å forlate Mexico. Sheridan sendte 60&nbsp;000 rifler til [[Benito Juárez]], den avsatte lederen av Mexico.{{Sfn|Smith|p=421n}} I et regjeringsmøte foreslo Johnson at Grant skulle bli beordret til den meksikanske frontlinken for å få han bort fra primærpolitikken. Grant forstod øyeblikkelig grunnen til forslaget og nektet. Som et kompromiss sendte Grant Sherman (nå forfremmet til Lieutenant General) i hans sted.{{Sfn|McFeely 1981|p=257}} Innen 1866 hadde den franske hæren helt og holdent trukket seg tilbake fra Mexico og Maximilian ble henrettet av Juárez i 1867.{{Sfn|Smith|p=415}}

Etter borgerkrigen gikk tusenvis av [[Irish Brigade (U.S.)|irske veteraner]] inn i broderskapet [[Fenier]] med formålet å invadere og holde Canada som gissel for å utveksle det for irsk uavhengighet. I juni 1866 sendte Johnson Grant til Buffalo i New York for å vurdere situasjonen. Han beordret grensen mot Canada stengt for å hindre Fenian-soldater fra å krysse over til [[Fort Erie]] og at flere våpen ble konfiskert. I juni 1866 arresterte United States Army 700 Fenian-soldater ved Buffalo og fenianerne ga opp sitt forsøk på å invadere Canada.{{Sfnm|Smith||1pp=508–509|Hesseltine||2pp=229–230}}

=== Johnsons riksrett ===
President Johnson hadde ønsket å erstatte Secretary of War Stanton som sympatiserte med Kongressens rekonstruksjon. Johnson spurte Grant om å innta posten for å forsøke å holde Grant under sin kontroll som en politisk rival. Grants svar var at han ikke anbefalte det, da det ifølge [[Tenure of Office Act (1867)|Tenure of Office Act]], var påkrevet med godkjennelse i Senatet for å bytte ut et regjeringsmedlem. Johnson tvang igjennom saken i en periode hvor Senatet ikke var i sesjon. Grant ga seg og ble enig om å akseptere stillingen midlertidig slik at han ikke ble gjort politisk irrelevant.{{Sfn|McFeely 1981|pp=262–64}}

Da Senatet senere gjeninnsatte Stanton, ba Johnson Grant om å nekte å fratre posten til Stanton, og la rettsvesenet løse saken. Grant trådte i stedet til side og pådro seg Johnsons vrede under et regjeringsmøte etterpå for angivelig å ha brutt et løfte om ikke å gjøre det. Grant fornektet at han noen gang hadde lovet noe slikt.{{Sfn|Smith|pp=448–451}} Johnsons virkelige frusterasjon var med Grant som hadde tatt de radikales side. Den 14. januar 1868 publiserte aviser som var vennlige til Johnson en serie av artikler i et forsøk på å diskreditere Grant over å ha gitt Krigsdepartementet tilbake til Stanton, hvor de nevnte at Grant hadde vært villedende i saken.{{Sfn|Smith|pp=448–451}} Grant forsvarte seg i et skriftlig svar til presidenten, som ble offentlig, som dermed økte Grant sin nasjonale popularitet og kom ut av kontroversen uskadd.{{Sfn|Smith|pp=448–451}} Han hadde heller ingen rolle i den etterfølgende [[Riksretten mot Andrew Johnson|riksrettssaken mot Johnson]] som, delvis, var sentrert rundt Johnsons fjerning av Stanton. Ingen av hovedpersonene i riksretten hadde noen fordel av den.{{Sfn|McFeely 1981|p=275}}

== Presidentvalget 1868 ==
[[Fil:Map_of_USA_presidential_elections__1868.PNG|thumb|210px|Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i [[1868]]. Blå stater stemte for demokraten [[Horatio Seymour]], hvite stater unnlot å stemme, og røde stater stemte for republikaneren [[Ulysses S. Grant]], som seiret med 214 valgmannsstemmer, mot 80 for Seymour.]]
[[Fil:Map_of_USA_presidential_elections__1872.PNG|thumb|210px|Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i [[1872]]. Blå stater stemte for demokraten [[Thomas Hendricks]], mørkeblå for demokraten [[Benjamin J. Brown]], lyseblå for demokraten [[Horace Greeley]], hvite for den uavhengige [[Charles J. Jenkins]], og røde stater for republikaneren [[Ulysses S. Grant]], som seiret med 286 valgmannsstemmer, mot 42 for Hendricks, 18 for Brown, 3 for Greeley, 2 for Jenkins, og 1 valgmannsstemme til den liberale republikaneren [[David Davis]].]]
{{Main|Presidentvalget i USA 1868}}
Grant kom inn i 1868-valgkampanjesesong med økt popularitet blant radikale republikanerne etter at han distanserte seg fra Johnson.{{Sfn|McFeely 1981|pp=264–267}} Grant ble valgt til Republikanernes presidentkandidat i den første valgrunden av [[1868 Republican National Convention]] i Chicago da han ikke hadde noen virkelig motstand. I sitt akseptansebrev til partiet konkluderte han med «La oss ha fred», som også ble hans slagord under valgkampen.{{Sfn|McFeely 1981|pp=264–267}} Som visepresidentkandidat nominerte delegatene House Speaker [[Schuyler Colfax]]. Grants [[General Order No. 11 (1862)|General Orders No. 11]] og antisemittisme ble en sak under [[presidentvalget i USA 1868]]. Grant forsøkte å distansere seg fra ordren ved å uttale: «Jeg har ingen fordommer mot noen sekt eller rase, men ønsker at hver enkelte skal bli dømt utfra sin egen fortjeneste.»{{Sfn|Smith|pp=459–460}} Grant ble i sitt hjem i Galena under valgkampen, som var vanlig praksis på den tiden, og lot det meste av den aktive delen av valgkampen og taler bli gjort på hans vegne av hans kampanjesjef [[William E. Chandler]] og andre.{{Sfn|McFeely 1981|pp=282–284}}

Demokratene nominerte tidligere New York-guvernør [[Horatio Seymour]]. Demokratenes valgkamp fokuserte hovedsakelig på å avslutte rekonstruksjonen og returnere kontroll over sørstatene til den hvite plantasjeklassen, som fremmedgjorde mange [[krigsdemokrat]]er i nordstatene.{{Sfn|Smith|pp=468–469}} Demokratene angrep rekonstruksjonen og republikanernes støtte for amerikanere med afrikansk opphavs rettigheter, mens Grant ble kalt kaptein av den «Sorte Marine».{{Sfn|McFeely|pages=278, 283}} Mens han var på frierføtter etter svarte stemmer i Illinois, ble Grant slått i ansiktet med en hatt av en hvit rasist.{{Sfn|McFeely|page=278}} Under [[Presidentvalget i USA 1868|valget det året]] vant Grant med 300&nbsp;000 stemmer ut av de 5&nbsp;716&nbsp;082 stemmene som ble avgitt. Grant fikk et landskred i [[Valgmannskollegiet (USA)|valgmannskollegiet]], der han fikk 214 stemmer og Seymour kun 80. Da han inntok presidentembetet, hadde Grant aldri tidligere innehatt noe politisk verv, i en alder av 46 var han den yngste person valgt til presidentembetet så langt. Grant var den første presidenten som ble valgt etter at nasjonen hadde forbudt slaveri og gitt statsborgerskap til tidligere slaver. Iverksettelsen av disse rettighetene tok lang tid, og under valget 1868 telte afroamerikanske stemmer kun i 16 av de 37 statene.{{Sfn|McFeely 1981|p=284}}

== President 1869–1877 ==
[[Fil:President Ulysses S. Grant seated portrait Brady.jpg|thumb |left |President Ulysses S. Grant{{Byline|Brady 1869}}]]
Grants presidentperiode startet med et brudd på tradisjonene da Johnson takket nei til å sitte i Grants vogn eller delta på innsettelsen ved Capitol. I sin innsettingstale tok Grant til orde for ratifisere av det 15. tillegget til Grunnloven og sa at han ville tilnærme Rekonstruksjonen «rolig, uten fordommer, hat eller seksjonsstolthet».{{Sfn|Patrick|p=166}} Grant tok en uortodoks tilnærming til hans kabinettvalg da han avslo å konsultere med Senatet og holdt sine valg hemmelige inntil han sendte dem inn for bekreftelse.{{Sfnm|McFeely 1981||1p=286|Smith||2pp=465–66}} Grant unngikk med hensikt å velge republikanske ledere i et forsøk på å skape nasjonal harmoni.{{Sfn|Simon 2002|p=247}} Ut fra personlig lojalitet utnevnte Grant sine venner Elihu B. Washburne til State Department og [[John A. Rawlins]] som Secretary of War. Washburne tjenestegjorde kun 12 dager før han trakk seg med dårlig helse som årsak, men planen var gjort slik at han skulle få større diplomatisk tyngde når Grant utnevnte han som minister til Frankrike.{{Sfnm|Smith||1pp=470–471|Simon 2002||2p=247|Brands 2012a||3p=432}} Grant deretter utnevnte [[Hamilton Fish]], en konservativ politiker fra New York, som Secretary of State. Fish kom til å bli Grants mest suksessfulle utnevnelse.{{Sfn|Simon 2002|p=247}} Hans relasjon til Fish vokste ut fra et sterkt vennskap mellom de to mennenes koner.{{Sfn|McFeely 1981|p=296}} Rawlins døde senere av [[tuberkulose]] og ble erstattet av [[William W. Belknap]].{{Sfn|Simon 2002|pp=246–247}} Grant valgte flere regjeringsmedlemmer som ikke var politikere, slik som [[Adolph E. Borie]] og [[A.T. Stewart]], med begrenset hell. Borie tjenestegjorde en kort periode som Secretary of Navy, erstattet av [[George M. Robeson]], mens Stewart ble ulovlig forhindret fra å bli Secretary of Treasury av en vedtekt fra 1789 samt av senator [[Charles Sumner]]s og senator [[Roscoe Conkling]]s motstand til å endre loven.{{Sfn|Smith|pp=470–472}} I stedet for Stewart utnevnte Grant [[George S. Boutwell]], kjent for sin integritet, som Secretary of Treasury.{{Sfn|Smith|pp=470–472}} Grants andre regjeringsutnevnelser, [[Jacob D. Cox]] (Interior), [[John Creswell]] (Postmaster General) og [[Ebenezer Rockwood Hoar]] (Attorney General), ble tatt godt i mot og var ikke kontroversielle.{{Sfn|Smith|pp=469–470}} For å få et avbrudd fra Washington i 1869 ble familien Grant invitert av rike støttespillere, til å feriere for første gang i hva som skulle bli kjent som «sommerhovedstaden» og «presidentenes feriested» i [[Long Branch (New Jersey)|Long Branch]] i [[New Jersey]], hvor Grant ofte returnerte resten av livet.{{Sfn|Perry|pp=53–54}}

== Memoarer ==
Etter å ha gått av som president, skrev Grant sine memoarer. De kom ut i to bind kort etter hans død. Forlegger var den kjente forfatteren [[Mark Twain]].

== Referanser ==
<references />

== Anmerkninger ==
{{Løpenummer|lower-alpha}}
<references group="lower-alpha" />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Politiker}}

{{Startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Andrew Johnson]]|Hva=[[Liste over USAs presidenter|Amerikas forente staters president]]|Startår=[[1869]]|Sluttår=[[1877]]|Etterfølger=[[Rutherford B. Hayes]]}}
{{Sluttboks}}

{{Amerikanske presidenter}}
{{Commanding General of the United States Army}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Grant, Ulysses S.}}
[[Kategori:Generaler fra USA]]
[[Kategori:USAs presidenter]]
[[Kategori:Nordstatsoffiserer]]
[[Kategori:Personer fra Clermont County i Ohio]]
[[Kategori:Personer fra Brown County i Ohio]]