Redigerer Ukrainas historie

[[Fil:Repin Cossacks.jpg|thumb|Det har blitt hevdet at kosakkene var begynnelsen på Ukraina. Maleriet «[[Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen]]“ (1880–1891) av [[Ilja Repin]] framstiller de [[ukrainsk]]e [[Zaporizjzja-kosakkene]]s (zaporog-kosakkenes) ataman Ivan Sirko som i [[1676]] skrev et hånefullt brev som svar på [[Mehmed IV]] krav om at de skulle underkaste seg [[Det osmanske rike]]. [[Kosakk]]ene, som var dyktige ryttere og krigere, bærer tradisjonell kledsel med [[kaftan]]er, skinn-luer, [[bart]]er og [[khokhol]]-frisyre.]]
[[Fil:IE5500BP.png|thumb|Indoeuropeiske språk ca. 3500 f.Kr]]
'''Ukrainas historie''' strekker seg tilbake minst 4500 år f.Kr. og en rekke ulike folkegrupper har bebodd og vandret gjennom det landområdet vi i dag kjenner som [[Ukraina]]. Fra om lag 800 e.Kr. har Ukraina vært et kjerneområde for [[østslaverne]], og de etablerte etter hvert [[Kievriket]] som den første slaviske statsdannelsen. Dagens Ukraina kan være ''arneområdet'' for de [[indoeuropeiske språk]].

== Forhistorie ==
[[Fil:Skifskaya baba.png|thumb|En såkalt Kurgan stenfigur, i dagens Kharkov {{byline|Evgenij Genkin}}]]

Menneskelige bosetninger i området vi i dag kjenner som Ukraina er påvist i forhistorisk tid. Den [[Neolittisk tid|neolittiske]] [[Cucuteni-kulturen]] blomstret i området i perioden 4500–3000 f.Kr.<ref>[http://www.culture.gouv.fr/culture/arcnat/harsova/en/balk4.htm The Cucuteni Culture (engelsk)]</ref> Cucuteni-kulturen var basert i den vestlige delen av dagens Ukraina, [[Romania]] og utviklingsmessig kan de sies å tilhøre [[kobberalderen]]. I den østlige delen av nåtidens Ukraina holdt i samme periode [[Sredny Stog-kulturen]] til, de ble etterfulgt av den tidlige [[bronsealderen|bronsealderkulturen]] [[Jamna-kulturen]] ([[Kurgan-hypotesen]]) som befolket steppene og [[katakombe-kulturen]] mellom 2800 og 2200 f.Kr. Kurgan-kulturen etterlot seg også en rekke stenfigurer, såkalte Kurganstøtter.

I [[jernalderen]] vandret flere ulike kulturer inn, som dakerne, [[kimmeriere]], [[Skytia|skyterne]] og [[sarmaterne]]. Et skytisk kongerike eksisterte i området fra 750–250 f.Kr. Sammen med [[Antikkens Hellas|antikke greske]] kolonier grunnlagt på 500-tallet f.Kr. på den nordøstlige kysten av [[Svartehavet]], bosetningene Tyras, Olbia og [[Tmutarakan]] etterfulgt av [[Romerriket|romerske]] og [[Østromerriket|østromerske]] byer inntil 500-tallet e.Kr.

[[Gotere|Gotiske stammer]] innvandret til dagens Ukraina mellom 250-375 e.Kr., et landområde de kalte Oium, og etablerte [[Tsjernjakhiv-kulturen]]. [[Østgotere|Østgoterne]] i området ble fra 370 dominert av [[hunerne]]. Nord for det østgotiske kongeriket var Kyiv-kulturen som blomstret fra 100–400-tallet da den ble erobret av hunerne. Etter at østgoterne hjalp til med å nedkjempe hunerne i [[slaget ved Nedao]] i 454 fikk de overta området [[Pannonia]], vest for Ukraina.

Med et maktvakuum etter slutten på hunernes og goternes styre begynte [[Slavere|slaviske stammer]], muligens fra Kyiv-kulturen, å spre seg utover mye av det som i dag er Ukraina og Balkan. På 600-tallet var dagens Ukraina kjerneområdet for [[Det storbulgarske rike]] med hovedstad i [[Fanagoria]]. Mot slutten av 600-tallet forflyttet de fleste bulgarske stammene seg, og restene av deres statsdannelse ble absorbert av [[Khazarer|khazarene]], en delvis nomadisk folkegruppe fra Sentral-Asia.

Khazarene grunnla et kongedømme i den sørøstlige delen av dagens [[Europa]], nær [[Det kaspiske hav]] og [[Kaukasus]], et rike som inkluderte de vestlige delene av dagens [[Kasakhstan]], de østlige deler av dagens Ukraina, [[Aserbajdsjan]], det sørlige Russland og [[Krim|Krim-halvøya]].

== Kievriket ==
{{utdypende artikkel|Kievriket}}
[[Fil:Kievska rus 11th century.png|thumb|Kievriket på 1100-tallet]]
På 800-tallet ble Kyiv erobret fra khazarene av Oleg, en adelsmann fra [[Varjag]]ene, og la grunnlaget for en lang periode med styre av Rurik-dynastiet. På denne tiden var det flere slaviske stammer i området som tilsvarer dagens Ukraina. Kyiv lå i krysningspunktet for lønnsomme handelsruter og dets betydning som senter i Kievriket økte. På 1000-tallet var Kievriket Europas største stat i utstrekning og var kjent i Vest-Europa som [[Rutenia]].

Kyiv vokste frem rundet år 800<ref name="Clozier" /> og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble [[Det kyrilliske alfabetet|det kyriliske alfabetet]] og den ortodokse tro (med opphav i [[Bysants]]) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Den katolske kirken og den ortodokse skilte lag ved [[Det store skisma 1054]]. Kyiv og Dneprs midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatarisk (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva.<ref name="Hedenskog" /><ref name="detbeste" /><ref name="Aschehoug1951" />

Kristendommen begynte å påvirke deler av dagens Ukraina allerede før det første økumeniske konsilet, [[Konsilet i Nikea]] i 325, særlig langs Svartehavet, men ble ikke offisiell religion for Kievriket før 988. Den sterkeste drivkraften i kristningen av Kievriket var [[Vladimir I]]. Hans interesse for kristendommen ble vekket av hans farmor, prinsesse Olga. Under det etterfølgende styret til [[Jaroslav I]] ble lovboken [[Russkaja pravda]] utgitt og den kom til å prege rettsforståelsen i slaviske områder i mange hundre år fremover.

Indre konflikter i Kievriket førte til at dets makt ble redusert på 1100-tallet. Nær Kyiv bidro det til etableringen av fyrstedømmet [[Galitsj-Volynia]], mens i nord forekom for første gang navnet [[Moskva]] i de historiske beretningene fra fyrstedømmet [[Suzdal]], som ledet til fremveksten av [[Russland]]. I nordvest etablerte etter hvert [[fyrstedømmet Polotsk]] [[Hviterussland]]s selvstyre. Kyiv ble plyndret av de andre slaviske fyrstedømmene i 1169 og deretter plyndret av tyrkiske nomader og [[Mongolriket|mongoler]]. Etter [[Mongolenes invasjon av Russland|mongolinvasjonen på slutten av 1230-tallet]] avga alle fyrstedømmene i det som er dagens Ukraina troskapsløfte til mongolene og Kyiv ble igjen plyndret i 1240. Fem år etter skrev pavens utsending, [[Giovanni da Pian del Carpine]] følgende:

{{sitat|De gikk [deretter] løs på Russland, og gjennomførte store massakrer, ødela byer og borger og drepte folk. Kyiv, som er den største russiske byen, beleiret de, og når de hadde beleiret den i en lang periode tok de byen og drepte innbyggerne. Så når vi gikk gjennom det landet fant vi talløse menneskeskaller og ben fra de døde spredd utover marken. Sannelig hadde det vært en stor og folkerik by og nå er den redusert til nesten intet. Faktisk er det neppe mer enn to hundre hus der nå og folket blir holdt i strengt slaveri.|[[Giovanni da Pian del Carpine]] i ''Vincentius Beluacensis his Speculum historiale''<ref name="foo" />}}

Under [[Mongolenes invasjon av Kievriket]] gikk Kievriket i oppløsning rundt 1200.<ref name="Kolsto1999" /> Etterfølgerstatene kom etter hvert under polsk og litauisk innflytelse, og store deler av Ukraina (inkludert Kyiv-området og Volhynia) ble etter hvert en del av [[Polen-Litauen|Det polsk-litauiske samvelde]].<ref name="Geographica">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land | isbn = 3829024835 | utgivelsessted = Köln | forlag = Könemann | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016022948120 | side = }}</ref> Polske godseiere dannet i det nåværende vestlige Ukraina en overklasse.<ref name="Clozier" /> Det polske styret førte til katolsk innflytelse på den ortodokse kirken i området.<ref name="FFI" /> Etter press gikk en del ortodokse prester med på å anerkjenne paven mot å få bevare sitt [[kirkeslavisk]]e ritualet.<ref name="Aschehoug1951" />

== Fyrstedømmet Galitsj-Volynia ==
{{utdypende|Galitsj-Volynia}}
[[Fil:HetVezer-ChroniconPictum.jpg|thumb|right|[[Árpád]] og seks andre høvdinger av [[Madjarere|madjarerne]]. Fra ''[[Chronicon Pictum]]'' (''Wiens illuminerte krønike'') som viser skjoldet til det kongelige huset Arpads emblem, en svart sittende  [[kaie]].]]
Den statsdannelsen som etterfulgte Kievriket i deler av området som i dag er Ukraina, var fyrstedømmet [[Galitsj-Volynia]].

Tidligere hadde [[Vladimir I|Vladimir den store]] etablert byene [[Galitsj]] og [[Volodymyr-Volynskyj|Ladomir]] (senere Volodimer) som regionale hovedsteder for det sentrale området i vestlige Ukraina. Denne nye, mer eksklusivt ukrainske etterfølgerstaten var basert på de tre folkestammene [[dulebene]], [[tivertene]], og [[hvitkroatene]]. Staten var styrt av etterkommerne av [[Jaroslav I av Kyiv]] og [[Vladimir Monomakh]]. I en kortere tid var landet styrt av en [[Ungarn|ungarsk]] adelsmann. Strider med nabolandene [[Polen]] og [[Litauen]] skjedde også, foruten gjensidig ødeleggende krigføring med det [[Rutenia|rutenske]] fyrstedømmet [[Tsjernihiv]] i øst. Nasjonen nådde sitt høydepunkt ved utvidelsen gjennom naboområdene [[Valakia]]/[[Bessarabia]], hele vegen til kystene av [[Svartehavet]].

I løpet av denne perioden (rundt 1200–1400) ble hver av fyrstedømmene uavhengige fra hverandre for en tid. Staten Galitsj-Volynia ble til slutt en [[vasall]] til [[Mongolriket]], men anstrengelsene for å skaffe europeisk støtte til motstand mot mongolene fortsatte. Denne perioden markerte den første «konge av [[rusere|ruserne]]», tidligere hadde herskerne av ruserne ([[Kievriket]]) hatt betegnelsen ''[[Velikij Knjaz]]'' («[[storfyrste]]») eller ''Knjaz'' («fyrste»).

== Slutten av middelalderen ==
Fra 1326 hadde [[metropolitt]]en av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i [[Polen-Litauen]] fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i [[Hrodna voblasts]] i Hviterussland). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som [[patriark]] og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel. I 1596 gikk en del ortodokse biskoper i Polen-Litauen i union med paven (''Brest-unionen'' eller ''Unionen i [[Brest (Hviterussland)|Brest]]'') hvorved den ukrainske gresk-katolske kirke oppstod. Denne anerkjenner paven, men beholdt ortodoks liturgi og hadde ikke [[sølibat]] for prester.<ref name="Tymczuk" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Union-of-Brest-Litovsk|tittel=Union of Brest-Litovsk {{!}} Britannica|besøksdato=2022-02-21|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>

I løpet av [[1300-tallet]] var det flere kriger mellom [[Polen]] og [[Litauen]] på den ene siden og mongolene på den annen. Dette førte etter hvert med seg at det meste av Ukraina gikk inn under polsk og litauisk overherredømme. Områdene i [[Volynia]] i nord og nordvest kom inn under de litauiske fyrstene, mens områdene i sørvest kom inn under Polen ([[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]]) og [[Ungarn]] ([[Karpato-Ruthenia]]).

Det meste av Ukraina grenset til deler av Litauen, noe som gjør at det er blitt hevdet{{av hvem}} at selve navnet «Ukraina» kommer fra det lokale ordet for «grense». «Ukraina»-navnet ble imidlertid også benyttet i århundrene tidligere. Etter at [[Kyiv]]-området falt under Litauens kontroll tok de litauiske herskerne over tittelen «hersker av ruserne». De delene av Ukraina under polsk kontroll hadde på denne tiden stor innvandring av nye folkegrupper, spesielt polakker, [[etniske tyskere]], [[Armenia|armeniere]] og [[jøder]].

[[Novgorod]] var en av hovedbyene i Kyiv-riket. Etter den langsomme oppløsningen av Kyiv-riket flyttet det demografiske og politiske tyngdepunktet blant de østslaviske folkene seg nordøstover til skogene ved [[Volga]]s øvre løp. Med utgangspunkt i [[Moskva]], en av de mindre byene i området, vokste det frem et nytt østslavisk rike (som ble utgangspunkt for imperiet Russland). I Moskva-riket var skikker og levemåte påvirket av finske stammer i området (trolig skjedde det en viss blanding av slaviske og finske grupper) og det var kulturelle innflytelse fra mongolene. Moskvas hersker gjorde til forskjell fra Kyiv krav på å være eneveldig i sitt territorium. Språket rundt Moskva og rundt Kyiv var omtrent det samme eller nokså likt, og de bekjente seg til ortodoks kristendom. Fyrsten av Moskva var etterkommer av en fyrsteslekt fra Kyiv, [[Rurik]]-dynastiet. På bakgrunn av dette har russiske og sovjetiske historikere regnet Kyiv-riket som direkte forløper for Moskva-riket slik at fremstillingen av Russlands historie begynner med Kyiv på 800-tallet og ikke med Moskva på 1100-tallet. I [[Vesten]] har de fleste historikerne fulgt den russiske fremstillingen. I Kyiv-rikets tid var det liten etnisk differensiering mellom de østslaviske folkene. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukrainas fremholdt (blant annet i lærebøker) at Kyiv-riket var ukrainsk og ikke russisk.<ref name="Kolsto1999" /><ref name="Aschehoug1951" />

I slutten av middelalderen ble Moskva-hertugene de mektigste og disse ledet fordrivelsen av mongolene. Under [[Ivan den grusomme]] vokste Moskva-riket blant annet østover inn i Sibir og Ivan erklærte seg som [[tsar]] over alle russere.<ref name="Geographica" />

== Det polsk-litauiske samvelde ==
{{utdypende|Polen-Litauen}}
[[Fil:Rzeczpospolita2nar.png|thumb|right|250px|Omriss av Det polsk-litauiske samvelde i 1619 med dets viktigste underenheter, satt oppå oppå dagens statsgrenser.
{{legend|hotpink|[[Kongeriket Polen]]}}
{{legend|lightpink|[[Hertugdømmet Preussen]], polsk len}}
{{legend|plum|[[Storfyrstedømmet Litauen]]}}
{{legend|lightgrey|[[Kurland|Hertugdømmet Kurland]], litauisk len}}
{{legend|darkgrey|[[Livland]]}}]]
 
Etter [[Lublinunionen]] i [[1569]] og dannelsen av [[Polen-Litauen|Det polsk-litauiske samveldet]] falt Ukraina inn under polsk administrasjon og gikk innunder [[Kongeriket Polen|det polske kongedømmet]]. Perioden som fulgte etter dannelsen av samveldet, ble preget av kolonisering, og mange nye byer og landsbyer ble dannet. Idéene fra [[renessansen]] spredte seg, og innvandrende polske bønder ble i stort antall [[Rutenia|rutenisert]]. Samtidig ble mesteparten av den ukrainske adelen polifisert og gikk over til [[katolisisme]]n, til forskjell fra bøndene, som holdt på det rutenske språket og forble i [[Den ortodokse kirke|den østlige ortodokse kirke]]. Disse motsetningene førte til økende spenninger i samfunnet. Dette ble opprinnelsen til [[kosakker|kosakkene]], som opprinnelig var rutenske bønder som flyktet fra [[livegenskap]]et. Mange av kosakkene ble leid inn igjen av samveldet for å beskytte landet mot [[tatarer|tatarene]] i sørøst. Kosakkene deltok blant annet i [[slaget ved Khotyn (1621)|slaget ved Khotyn]] i [[1621]] og i flere felttog mot [[Storfyrstedømmet Moskva]].

På midten av 1600-tallet ledet [[Bohdan Khmelnytskyj]] ukrainske [[kosakker]] i et opprør mot polakkene.<ref name="FFI" /> Opprøret var støttet av [[Russland]], mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen til [[den polsk-russiske krig (1654–1667)]]. Krigen ble avsluttet ved inngåelsen av [[Andrusovo-traktaten]], der de ukrainske områdene øst for elven [[Dnepr]] ble avstått til Russland.<ref name="Geographica" /> Ukraina ble på denne tiden preget av strid mellom Russland og Polen om herredømmet.<ref name="Aschehoug1951" /> Under [[Polen-Litauens tre delinger|Polens tre delinger]] på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i det [[Det russiske keiserdømmet|russiske imperiet]].<ref name="Geographica" /> [[Galicja]] tilfalt [[Østerrike-Ungarn]]. Tsaren erobret [[Guvernementet Bessarabia|Bessarabia]] fra [[Det osmanske rike]] i 1812.<ref name="Garner" />

[[Perejaslav-traktaten]] av 1654 anses som grunnlaget for unionen mellom Ukraina og Russland.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = McDowell, Bart | utgivelsesår = 1979 | tittel = Reise gjennom Russland: Sovjetunionen idag | isbn = 8252509886 | isbn = 8251607361 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091638034 | side = }}</ref> Perejaslav-avtalen førte østlige og sørlige deler av dagens Ukraina under russisk styre. Den ortodokse kirken i i disse områdene ble da underlagt patriarken i Moskva (fra 1686), mens det vestlige for en stor del forble gresk-katolsk.<ref name="Tymczuk" />

== Kosakktiden ==
[[Kosakk]]er slo seg på 1400-1500-tallet ned langs midtre deler av Dnepr (området var på den tiden den sørligste delen av det polsk-litauiske riket). Kosakkene utviklet der en rekke relativt selvstyrte samfunn. Kosakkene oppsto trolig ved en blanding av livegne bønder (som hadde unnsluppet) og rytterfolk fra steppene. Fra rytterfolkene overtok kosakkene skikker og militære ferdigheter til hest. Kosakkene var bønder (ikke [[nomade]]r) som de fleste ukrainere. Kosakkene var ortodokse og ikke katolikker som polakkene, mens tatarene litt lenger sør var muslimer. Kosakkene fikk på denne måten en egen identitet og beholdt selvstyre innenfor det polske riket. Kosakkene ble brukt i grensevernet mot tatarene. Under [[Bohdan Khmelnytskyj]]s ledelse gjorde kosakkene i 1648 opprør mot den polske kongen og rykket med sine styrker frem helt til [[Lviv]].<ref name="Kolsto1999" />

Khmelnytskyj gikk i 1654 i forbund med [[Aleksej I av Russland]] ved [[Perejaslav-traktaten]]. I russisk og sovjetisk fremstilling dreide dette seg om «gjenforening» av russere og ukrainere, og ble i 1954 feiret med å overføre [[Krim]] til den ukrainske sovjetrepublikken. I 150 år etter Perejaslav-traktaten beholdt kosakkene selvstyre innenfor det russiske riket. Under [[Ivan Masepa]]s ledelse gjorde kosakkene opprør i 1708 og fikk støtte av [[Karl XII av Sverige|Karl den 12.]] som ble slått av tsar [[Peter den store]]s hær ved [[Poltava]] ([[Slaget ved Poltava]]). I russisk fremstilling er Masepa en forræder, mens i ukrainsk fremstilling er han en frihetskjemper. [[Katarina den store]] oppløste de selvstyrte kosakk-samfunnene i 1775 etter kosakkopprør ledet av [[Jemeljan Pugatsjov]]. Katarina innførte [[livegenskap]] etter russisk mønster i Ukraina i 1773. Historien om kosakkene ble brukt av ukrainske nasjonalister i Vest-Ukraina under [[perestrojka]].<ref name="Kolsto1999" /><ref name="Sovjetunionen" /><ref name="Kommisrud">{{ Kilde bok | forfatter = Kommisrud, Arne | utgivelsesår = 1996 | tittel = Stat, nasjon, imperium: Habsburgmonarkiet, Tsar-Russland og Sovjetunionen : et historisk sosiologisk perspektiv | isbn = 8243000674 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Spartacus | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010030803015 | side = }}</ref>

I [[1648]] ledet kosakken [[Bogdan Khmelnytskij]] de såkalte zaporozje-kosakkene i en oppstand der målet var en selvstendig stat. Zaporozje-kosakkenes selvstyrte område, som gjerne omtales som [[Det kosakkiske hetmanatet]], var en slags rudimentær statsdannelse, med en tidlig form for demokratisk styre. Hetmanatet ble styrt en rådsforsamling (rada), med demokratiske valg av de øverste lederne, herunder den ypperste militære og administrative lederen, hetmanen<ref>{{Kilde bok|tittel=The Ukrainians: Unexpected Nation|etternavn=Wilson|fornavn=Andrew|utgiver=Yale University Press|år=2015|isbn=978-0300217254|utgivelsessted=New Haven, Connecticut|kapittel=4. The Cossacks: Defenders of the Wild Field; Defenders of the Faith}}</ref>. Hetmanatet er blitt sett på som en forløper til det moderne Ukraina, og oppstod i grenselandet mellom [[Det osmanske rike|de osmanske tyrkerne]] i sør, Det polsk-litauiske samvelde i vest og [[Tsar-Russland|Russland]] i øst. Den bitre krigen mellom zaporozje-kosakkene og polakkene førte til at kosakkene vendte seg til Russland for beskyttelse, og i [[1654]] undertegnet russerne og kosakkene [[Perejaslav-traktaten]]. Polakkene prøvde deretter å oppnå et kompromiss med kosakkene gjennom [[Hadjatsj-traktaten]] i [[1658]], men 13 år med uavbrutt [[Den polsk-russiske krig (1654–1667)|krig mellom Russland og Polen]] fulgte. Med [[Andrusovo-traktaten]] kom partene frem til en våpenhvile, og de ukrainske områdene ble her delt mellom samveldet og Russland. På den russiske siden av grensen fikk kosakkene en periode beholde et utstrakt selvstyre gjennom det såkalte [[Hetmanatet]].

== Russland og Østerrike-Ungarn ==
[[Fil:N.Gogol by A.Ivanov (1841, Russian museum).jpg|thumb|Den russiske forfatteren [[Nikolaj Gogol|Nikolai Gogol]] var av ukrainsk opprinnelse.]]
Tsarstyret over sentrale Ukraina ble gradvis erstattet av «beskyttelse» i løpet av de neste tiårene. Etter [[Polens tre delinger]] i [[1772]], [[1793]] og [[1795]], hadde den vestligste delen av Ukraina kommet inn under østerrikernes kontroll, mens resten havnet inn under [[Det russiske keiserdømmet]]. Som et resultat av [[Den russisk-tyrkiske krig|de russisk-tyrkiske krigene]] hadde [[Det osmanske riket]] tatt kontroll over det sørlige og sentrale Ukraina mens [[Ungarn]]s styre over regionen [[Karpato-Ruthenia]] fortsatte. Forfattere og intellektuelle i Ukraina ble inspirert av den [[Romantikken|nasjonalistiske]] ånd som oppildnet hele Europa og krevde å gjenopplive de [[ukrainsk]]e språklige og kulturelle tradisjonen og reetablere en ukrainsk nasjonalstat. Russland fryktet separatisme og la store begrensninger på alle forsøk på å fremme ukrainsk språk og kultur, så langt som å forby det og studere det. Mange ukrainere aksepterte sin skjebne innenfor det russiske riket og mange fikk også framgang innenfor det. Mange russiske forfattere, komponister, malere og arkitekter på [[1800-tallet]] var av ukrainsk opprinnelse. Den mest kjente var antagelig [[Nikolai Gogol]], en av de største forfattere i [[russisk litteratur]]historie.

Katarina den store oppmuntret på slutten av 1700-tallet til kolonialisering av Ukraina for å utvikle jordbruket der. I det østlige Ukraina og områdene ved Svartehavet besto overklassen på landet russisk (eller russifisert ukrainsk) adel og i byene av jøder, grekere og armenere. På landsbygda var etniske ukrainere i flertall.<ref name="Kommisrud" />

Skjebnen til ukrainere under østerriksk styre var langt vanskeligere da de ble sammentrengt under den russisk-østerrikske maktkampen om Sentral- og Sør-Europa. I motsetningen til Russland var det meste av eliten som styrte [[Galicja]] av enten østerriksk eller polsk bakgrunn mens nær samtlige [[Rutenia|rutenere]] hørte til bondestanden. I løpet av 1800-tallet var ukrainsk «russofili» en vanlig forekomst blant slaverne, men innblanding fra de østerrikske myndighetene førte til en bevegelse som ville erstatte denne med «ukrainofilia» som deretter ville smitte over på Russland. Ved begynnelsen av [[den første verdenskrig]] var alle de som støttet Russland samlet og massakrert ved [[Talerhof]].

===Nasjonalisme===
En egen ukrainsk nasjonalfølelse utviklet seg på 1800-tallet, ble undertrykket av [[Nikolaj I av Russland|tsar Nikolaj]] og fikk liten praktisk politisk betydning.<ref name="FFI" /> Kirker forent med Roma, det vil si tidligere ortodokse som var blitt katolske men begoldt den byseninske liturgi, var utbredte i det som nå er Hviterussland og det vestlige Ukraina, og ble under russisk styre undertrykket og i 1839 forbudt av tsaren. Befolkningen ble tvunget til å slutte seg til den russisk-ortodokse kirke i stedet. Denne religiøse identitet var også blitt en etnisk markør og de tilhørende snakket hviterussisk eller ukrainsk språk.<ref name="Garner" /> Tsaren ville ikke anerkjenne ukrainere som egen nasjonalitet og forbød i 1876 å utgi bøker på ukrainsk. Den ukrainske nasjonalbevegelsen fikk etterhvert sentrum i Lviv (da under Østerrike-Ungarn). Nasjonalistene hevdet at ukrainerne var et eget folk og dyrket minnet om Kyiv-rivet og kosakkene. Nasjonalistene utnyttet bøndenes motvilje mot russisk og polske godseiere. [[Taras Sjevtsjenko]] gjorde ukrainsk til litteraturspråk. Da Østerrike innførte allmenn stemmerett i 1907 fikk de ukrainske nasjonalistene politisk betydning i Galicja. I 1906 ble noen nasjonalister valgt inn i den russiske dumaen.<ref name="Aschehoug1951" /><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Taras Sjevtsjenko|url=http://snl.no/Taras_Sjevtsjenko|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-04-23|besøksdato=2022-02-21|språk=nb|fornavn=Jostein|etternavn=Børtnes}}</ref> Ukrainsk nasjonalisme ble fremmet av elitegrupper fra 1880 til første verdenskrig.<ref name="det20stater" />

==Etter første verdenkrig og den russiske revolusjon==
Etter [[den russiske revolusjon]] prøvde flere politiske fraksjoner å skape en uavhengig ukrainsk stat. Den 28. juni [[1917]] opprettet ukrainske [[bolsjeviker]] og [[mensjeviker]] [[Den ukrainske nasjonale republikk]], og erklærte uavhengighet fra [[Russland]].

Den 20. november [[1917]] erklærte Ukraina seg som en autonom del av [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]]. 
Bolsjevikene ønsket en føderasjon med den russiske sovjetrepublikken, men manglet bred folkelig støtte. Under en separat kongress deklarerte de opprettelsen av sovjetrepublikken Ukraina (Respublyka Rad Ukrajiny) den 25. desember [[1917]], som imidlertid også var uavhengig av Russland.

Den 22. januar [[1918]] ble deretter den ikke-kommunistiske ukrainske folkerepublikk, opprettet – også uavhengig av Russland. Mellom 27. januar og 1. mars [[1918]] ble landet okkupert av russerne og internt oppsto en serie allianser mellom anarkister og [[paramilitær]]e grupper av haydamaker.

Mellom 1. mars og 16. desember [[1918]] ble landet deretter okkupert av en allianse av [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Bolsjevikene ble fullstendig fordrevet fra Ukraina, og mellom 18. april og 20. november [[1918]] var den kommunistiske staten oppløst i samband med [[freden i Brest-Litovsk]] som la Ukraina inn i den tyske innflytelsessfæren. Etter Tysklands nederlag i første verdenskrig ble denne avtalen ignorert, og 14. desember [[1918]] ble [[Den ukrainske folkerepublikk]] gjenopprettet. Mellom 18. desember [[1918]] og 8. april [[1919]] var Odessa okkupert av de vestallierte.

Den 6. januar [[1919]] ble Den ukrainske sosialistiske konsilie-republikk grunnlagt, for deretter å opphøre den 21. desember [[1919]]. Under [[den polsk-sovjetiske krig]] (februar 1919 – mars 1921) kjempet [[Den ukrainske folkerepublikk]] og [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk]] (Sovjet-Ukraina) på hver sin side. Etter krigen, den 7. mai [[1921]] ble imidlertid den ikke-kommunistiske delen av Ukraina absorbert av Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Denne staten forble et eget land de neste 18 månedene fram til den [[30. desember]] [[1922]] da [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk]] var en av de fire grunnleggende medlemmene av [[Sovjetunionen]].

Ukraina dannet 30. desember 1922 sammen med Russland, Hviterussland og den [[Transkaukasia]] ''Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker'' (Sovjetunionen, en forbundsstat). De sentralasiatiske områdene ble innlemmet senere. I 1920-årene avsto de russiske og ukrainske delrepublikkene områder til den hviterussiske republikken slik at denne omtrent fordoblet sitt areal.<ref name="Stang">{{ Kilde bok | forfatter = Stang, Nic.  | utgivelsesår = 1963 | tittel = 90 år verdenshistorie 1870-1960 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tanum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016041808006 | side = }}</ref><ref name="detbeste" /> Ukraina var blant de tettest befolkede delen av Sovjetunionen.<ref name="Clozier" /> Ukrainsk ble innført som offisielt språk etter revolusjonen.<ref name="FFI" /> Omtrent halvparten av de 147 millioner innbyggerne i Sovjetunionen i 1920-årene var etniske russere. Ukrainere var med 31 millioner den nest største etniske gruppen.<ref name="det20">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1993 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203170331 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091607023 | side = }}</ref>

==Som en del av Sovjetunionen==
{{utdypende|Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk}}

==Massedøden på første halvdel av 1900-tallet==
Den ukrainske befolkningen led fryktelige tap på første halvdel av 1900-tallet. En undersøkelse fra det Moskvabaserte ''Demografisk institutt'' regnet i 2008 ut at det i Ukraina døde 15 millioner mennesker i «overflødige dødsfall» mellom 1914 til 1948: 1,3 millioner under [[Østfronten (første verdenskrig)|første verdenskrig]], 2,3 millioner under den russiske borgerkrigen og polsk-sovjetiske krig, 4 millioner under [[holodomor]], 300 000 under [[den store terroren]] og Sovjetunionens anneksjon av det vestlige Ukraina, 6,5 millioner på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] under andre verdenskrig og 400 000 etter krigen som følge av matmangel og [[Stalin]]s kampanje mot Ukrainsk nasjonalisme.

==Andre verdenskrig==
{{se også|Østfronten (andre verdenskrig)}}
Tysklands invasjon av Polen vestfra i september 1939, og Sovjetunionens invasjon østfra like etter, førte til en deling av Polen, som avtalt i en hemmelig tilleggsprotokoll i den tysk-sovjetiske [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]. Dermed kom Øst-[[Galicja]] og Vest-[[Volynia]] under sovjetisk herredømme og ble en del av den ukrainske delrepublikken.<ref name="detbeste" /> Resultatet var at hele det territoriet som historisk har vært regnet som ukrainsk{{tr}} ble samlet i én politisk enhet.

Sommeren 1940 ble store rumenske landområder avstått til Sovjetunionen, og av disse ble nordlige og sørlige [[Bessarabia]] og det nordlige [[Bukovina]] lagt til den ukrainske sovjetrepublikken, sammen med den sovjetisk okkuperte rumenske Hertsa-regionen. Disse grenseendringene ble internasjonalt anerkjent ved inngåelsen av [[Paristraktatene (1947)|Paris-traktatene]] i [[1947]] mellom de allierte seierherrene i andre verdenskrig og aksemaktene.{{tr}} Mesteparten av Bessarabia ble etter oppløsningen av Sovjetunionen til det selvstendige landet Moldova, mens [[Budzjak]], den sørligste delen av Bessarabia mellom [[Donau]] og Dnestr, forble en del av Ukraina.<ref name="detbeste" /> Den sørligste delen av Bessarabia (mot Svartehavet) har en stor slavisktalende (ukrainisk og bulgarsk) befolkning.<ref name="Kolsto1999" />

Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 markerte starten på fire års intens krigføring i Øst-Europa. I juli/august 1941 innledet tyskerne en beleiring av Kyiv som endte med russisk overgivelse 23. september. Mer enn 600&nbsp;000 russiske soldater ble drept eller tatt til fange i forbindelse med denne beleiringen. Kyiv ble i [[1965]] tildelt den sovjetiske æresbetegnelsen ''[[helteby]]'' for den motstanden som ble ytt mot tyskerne. Kyiv ble gjenerobret med enorme tap, spesielt på russisk side, i [[Slaget om Kyiv (1943)|slaget om Kyiv]] i perioden oktober – desember 1943.

Tyskerne ble i første omgang mottatt av en del vestukrainere som frigjørere, men på grunn av tyskernes svært brutale framferd snudde stemningen seg fort. Det ble gjort få forsøk på å utnytte ukrainernes misnøye med [[stalinismen]]s samfunnsordning og økonomiske politikk, i stedet beholdt man kollektivorganiseringen av landbruket, igangsatte [[pogrom]]er og påbegynte en systematisk avbefolkningspolitikk som forberedelse for tysk kolonisering, blant annet ved å hindre tilførselen av matforsyninger til de store byene. [[Henning von Tresckow]] overtalte [[Günther von Kluge]] til å sende en liten delegasjon av ukrainere til [[Hitler]]; dette var folk som stod på tysk side og ønsket å opprette en bufferstat med en egen hær. Hitler kunne ikke tenke seg å møte noen delegasjon av slavisk opprinnelse, og fikk dem skutt på stedet.<ref>Philipp von Boeselager: ''Vi ville drepe Hitler'' (s. 72), forlaget Dinamo, Oslo 2008, ISBN 978-82-8071-195-3</ref>

I Vest-Ukraina ble det erklært en uavhengig ukrainsk stat. Det ble etablert en [[UPA (geriljahær)|geriljahær (UPA)]] som var den militære grenen av [[Organisasjonen av ukrainske nasjonalister]]. UPA samarbeidet tildels med den tyske krigsmakten i forsøket på å skape en ukrainsk stat. Den tyske okkupanten tok mot militær støtte, men fengslet lederen [[Stepan Bandera]]. I Sovjetunionen ble Bandera ansett som en stor forræder, mens i den vestlige delen av Ukraina ble Bandera feiret som en helt etter oppløsningen i 1990-årene.<ref name="Kolsto1999" />

Store deler av landet, inkludert byer, landsbyer og industri, lå i ruiner etter krigen. Det var mangel på mat og maskiner, særlig vinteren 1945-1946 var vanskelig.<ref name="Stang" /> Det totale antallet ukrainske drepte i andre verdenskrig er anslått til mellom 5 og 8 millioner, og av de om lag 8,7 millioner sovjetiske soldater som ble drept, anslås det at 1,4 millioner var etniske ukrainere. Nazistene utførte  systematisk  folkemord  mot ukrainske jøder. Mellom {{formatnum:500000}} og {{formatnum:600000}} jøder regnes myrdet i Ukraina av nazistene under den andre verdenskrig.

Den tyske okkupasjonen var brutal. Det var omfattende geriljakrig mot okkupasjonsmakten og deler av geriljaen fortsatte krigen mot den sovjetisk hæren. Ukrainske nasjonalister fortsatte med sabotasje og terror til rundt 1950.<ref name="FFI" />

====Karpato-Rutenia====
Det historiske området [[Karpato-Rutenia]] på sørvestsiden av [[Karpatene]] tilsvarer tilsvarer fylket [[Zakarpatska oblast]] i [[Ukraina]]. Over 60 % ({{formatnum:445000}} personer) av befolkningen før krigen var [[rutenere]] og omkring {{formatnum:115000}} var etniske [[madjar]]er. Jødene var med sine {{formatnum:100000}}–{{formatnum:110000}} personer den tredje største etniske gruppen og utgjorde 15 % av befolkningen i regionen. I tillegg var det et lite antall etniske tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere. Karpato-Rutenia var en del av keiserriket [[Østerrike-Ungarn]] fram til [[1. verdenskrig]] og tilhørte i mellomkrigstiden  [[Tsjekkoslovakia]]. Ungarn invaderte og okkuperte Karpato-Rutenia i 1938.<ref name="Segal">Segal, R. (2014). Beyond Holocaust Studies: rethinking the Holocaust in Hungary. ''Journal of Genocide Research'', 16(1), 1-23. https://doi.org/10.1080/14623528.2014.878111</ref> Etter den tyske okkupasjonen av Budapest i mars 1944 var Karpato-Rutenia det første ungarsk-kontrollerte området hvor jødene ble deportert til [[Auschwitz]] fra 15. mai. Innen 7. juni var Karpato-Ruthenia  tømt for jøder.<ref name="Segal" /><ref name="Braham" /> Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober 1944 ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Miklós Horthy|url=http://snl.no/Mikl%C3%B3s_Horthy|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-01-14|besøksdato=2019-02-09|språk=no|fornavn=Vince|etternavn=Sulyok}}</ref>

I 1945 ble republikken [[Tsjekkoslovakia]] gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia ([[Karpato-Rutenia]]) ble avgitt til [[Sovjetunionen]] i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945. Dette området ble frigjort av den røde arme sommeren 1944.<ref name="Vardy">Vardy, S. B. (1989). Soviet Nationality Policy in Carpatho-Ukraine since World War II: The Hungarians of Sub-Carpathia. ''Hungarian Studies Review'', 16(1-2), 67-91.</ref>

====Galicja====
Den østlige delen (innenfor [[Dnestr]]s nedbørsområde) av den historiske regionen [[Galicja]] har siden andre verdenskrig ligget innenfor Ukraina.<ref name="Aschehoug">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1969 | tittel = Aschehougs konversasjonsleksikon | isbn = 8203061222 |  utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012081725004 | side = }}</ref> Ved Polens deling på slutten av 1700-tallet tilfalt Øst-Galicja i 1772 [[Habsburgmonarkiet]], Galitzien og Lodomerien på tysk, mens [[Volhynia]] tilfalt [[Det russiske keiserdømmet]]. Galicja og Lodomeria var det største kronlandet i det habsburgeske riket og inkluderte voivodskapene Ruthenia og Belz med overveiende rutensk befolkning. Lviv ble hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene i [[Det østerrikske keiserrike]] bodde der (omkring 333.000 av offisielt 467.000 i 1850). [[Lemberg]] var på 1800-tallet dominerte av jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50 % av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10-20 %. Den jødiske befolkningen i Galicja var ved århundreskiftet på over 800.000, samtidig flyttet mange jøder fra Galicia til Wien. Fra 1857 til 1890 økte tallet på jødiske innbyggere i Wien fra 6000 til 146.000 slik at hovedstaden i 1890 hadde 12 % jødiske innbyggere noen som hadde stor betydning for Wiens kulturelle og politiske liv. Jødene fra Galicia slo seg stort sett ned i [[Leopoldstadt]]. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen, [[haskalá]]. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien. [[Martin Buber]]s familie bodde for en stor del i Lemberg.<ref name="Hrytsak">{{Kilde artikkel|tittel=Lviv: A Multicultural History through the Centuries|publikasjon=Harvard Ukrainian Studies|url=http://www.jstor.org/stable/41036810|dato=2000|fornavn=YAROSLAV|etternavn=HRYTSAK|bind=24|sider=47–73|issn=0363-5570|besøksdato=2020-06-19}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Migration of Galician Jews to Vienna, 1857–1880|publikasjon=Austrian History Yearbook|doi=10.1017/S0067237800015253|url=https://www.cambridge.org/core/journals/austrian-history-yearbook/article/migration-of-galician-jews-to-vienna-18571880/4A59DD0F874C211DF265E1C0DD6EC7AB|dato=januar 1975|forfattere=|fornavn=Anton G.|etternavn=Rabinbach|via=|språk=en|bind=11|hefte=|sider=43–54|issn=1558-5255|besøksdato=2020-06-19|sitat=The largest source of the migration was Galicia, with a vast Jewish population that increased from 448,973 in 1857 to 811,183 at the turn of the century.}}</ref><ref>Stanislawski, M. (2007). ''A Murder in Lemberg: Politics, Religion, and Violence in Modern Jewish History''. Princeton University Press.</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Jews of Galicia under Austrian-Polish Rule, 1869–1918|publikasjon=Austrian History Yearbook|doi=10.1017/S0067237800006330|url=https://www.cambridge.org/core/journals/austrian-history-yearbook/article/jews-of-galicia-under-austrianpolish-rule-18691918/AD5D2FCDCE88F9A7D72462F44B717577|dato=1994|forfattere=|fornavn=Piotr|etternavn=Wróbel|via=|språk=en|bind=25|hefte=|sider=97–138|issn=1558-5255|besøksdato=2020-06-19|sitat=Galicia occupied an important place in the history of the Jewish Diaspora. Galician Jews made up a majority of Habsburg subjects of Mosaic faith and formed a cultural bridge between Westjuden and Ostjuden. Numerous outstanding Jewish political figures and scholars, such as Isaac Deutscher, Karl Radek, and Martin Buber, were born or raised in Galicia, where Zionist and Jewish socialist movements flourished at that time. The unique atmosphere of a Galician shtetl was recorded in Hassidic tales, in the books of Emil Franzos, Manes Sperber, Bruno Schulz, Andrzej Kuśniewicz, and others.}}</ref> 

Under [[første verdenskrig]] var det i Galicja kraftige kamper mellom [[Russland|russiske]] på den ene siden og [[Tyskland|tyske]] og [[Østerrike-Ungarn|østerrikske]] styrker på den andre.<ref name="Aschehoug" /> I [[1918]] ble Vest-Galicja en del av den nye [[Polen|polske]] staten, mens den etnisk ukrainske befolkningen i Øst-Galicja erklærte uavhengighet i Lviv i 1918. Etter et kort mellomspill som uavhengig, ble også den østlige delen en del av Polen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Leitzinger, Antero | utgivelsesår = 1996 | tittel = Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan | isbn = 8270102555 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Beste | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016020907569 | side = }}</ref><ref name=":0">{{Kilde artikkel|tittel=Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:|publikasjon=East European Politics and Societies|doi=10.1177/0888325419831351|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0888325419831351|dato=2019-09-16|fornavn=Grzegorz|etternavn=Rossoliński-Liebe|språk=en|besøksdato=2020-11-06}}</ref> [[Hitler-Stalin-pakten|Hitler og Stalins deling]] av området førte til at området øst for elvene San, [[Bug (elv)|Bug]] og Neman ble overtatt av [[Sovjetunionen]] og dette inkluderte en stor del av Galicja. Området hadde ikke tidligere vært omfattet av det russiske imperiet. Den ukrainske opprørsarmeen organisert motstand mot sovjetmakten og samarbeidet til dels med Tyskland om å opprette en ukrainsk stat. Blant vestukrainere ble det rekruttert mannskap til [[SS]]-avdelingen kalt «Galicja».<ref name="Kolsto">{{ Kilde bok | forfatter = Kolstø, Pål  | utgivelsesår = 1999 | tittel = Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst | isbn = 8200129187 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051208035 | side = }}</ref>

I 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Galicja.<ref name="Ploetz" /> Etter andre verdenskrig ble grensene fra 1944 til 1947 godkjent av [[allierte (andre verdenskrig)|de allierte]], og Polen måtte avstå Øst-Galicja til Sovjetunionen. Grensen mellom Polen og Ukraina følger den tysk-sovjetiske delelinjen fra 1939.<ref name="Aschehoug" />

====Bukovina====
Den nordlige delen av [[Bukovina]] den nordlige ble annektert av [[habsburgmonarkiet]] i januar 1775 og lagt inn som en region under [[Kongedømmet Galicia og Lodomeria]]. I 1849 ble det skilt ut som et eget [[hertugdømme]] innen [[Østerrike-Ungarn|dobbelmonarkiet]]. I 1918, etter [[første verdenskrig]], ble det innlemmet i [[Romania]]. De nordligste distrikter, som er, for det meste, bebodd av etniske ukrainere, ble annektert av [[Sovjetunionen]] i 28. juni 1940,<ref name="Koch">Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. ''The Historical Journal'', 26(4), 891-920.</ref> tapt til Romania igjen i 1941, og gjenannektert i 1945, og er nå del av det uavhengige Ukraina.

== Etterkrigstiden ==
[[Fil:Pripyat-today.jpg|thumb|[[Tsjernobylulykken]] i 1986 rammet Ukraina hardt. Bildet viser byen [[Pripjat]], som helt siden ulykken har vært en tom spøkelsesby.]]
[[Tsjernobylulykken]] rammet landet og byen [[Tsjernobyl]] [[26. april]] [[1986]]. Dette var den til nå alvorligste ulykken på et atomkraftverk.

Sovjetunionen utvidet Ukraina vestover i forbindelse med andre verdenskrig og Stalin beordret i 1945 oppløsning av den gresk-katolske kirke. Den russisk-ortodokse kirke støttet Stalins påtrykk for å «gjenforene» den gresk-katolske med den russisk-ortodokse kirke. Brest-unionen av 1596 ble oppløst ved [[synode]]n i [[Lviv]] i mars 1946. Flere prester og andre troende ble forfulgt og deportert til Sibir. Kirkebyggene ble overlatt til den russisk-ortodokse kirke eller omgjort til annet formål. Gresk-katolikkene fortsatte som undergrunnsbevegelse og i eksil.<ref name="Tymczuk" />

I 1960-årene opplevde Ukraina velstandsøkning og under [[Petro Sjelest]] en tiltagende nasjonalisme. Under [[Volodymyr Sjtsjerbytskyj]] ble nasjonalismen undertrykket.<ref name="Have" /><ref name="det20stater" /> [[Tsjernobylulykken]] rammet landet og byen [[Tsjernobyl]] 26. april [[1986]]. Dette var den til da alvorligste ulykken på et atomkraftverk. Tsjernobyl ligger ved grensen til Hviterussland.<ref name="detbeste" /> Den ukrainske nasjonalbevegelsen, ''Narodni Rukh'', ble stiftet i 1989. Kommunistenes monopol ble opphevet og det ble gjennomført flerpartivalg til parlamentet i 1990.<ref name="det20stater" />

==Etter Sovjetunionen==
{{se også|Oppløsningen av Sovjetunionen|Minsk-avtalen}}

=== Ukrainas uavhengighet ===
Ukraina ble en uavhengig stat da [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionen ble oppløst]] i 1991. Etter [[Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991|kuppforsøket i Sovjetunionen]] 19. august, vedtok parlamentet [[Verkhovna Rada]] 24. august en [[Ukrainas uavhengighetserklæring|erklæring om Ukrainas uavhengighet]]. [[Leonid Kravtsjuk]] ble det uavhengige Ukrainas første president.

Kommunistene beholdt makten etter frie valg i 1990 og i 1991 gikk et stort flertall av innbyggerne inn for uavhengighet fra Sovjetunionen.<ref name="kunnskapsforlaget" /> Kommunistpartiet ble oppløst i 1991.<ref name="det20stater" /> Ukraina ble en uavhengig stat da [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionen ble oppløst]] i [[1991]] og erklærte seg selvstendig 24. august 1991.<ref name="Kolsto1999" /> Uavhengighetserklæringen ble bekreftet i en [[Folkeavstemningen over Ukrainas selvstendighet 1991|folkeavstemning 1. desember 1991]].

Russland forsøkte ikke å holde på de andre statene med makt.<ref name="Bukkvoll" /> Sammen med Russland og Hviterussland stiftet Ukraina [[Samveldet av uavhengige stater]] i desember 1991. I 1996 gikk Hviterussland inn et forbund med Russland, men beholdt suvereniteten.<ref name="detbeste" /> [[Leonid Kravtsjuk]] ble det uavhengige Ukrainas første president.<ref name="det20stater" /> Valgene i 1994 viste tydelig skille mellom et nokså russiskvennlig Øst-Ukraina og et mer nasjonalistisk Vest-Ukraina.<ref name="detbeste" /> Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det strid med Russland om territorier (Krim og de østlige regionene) samt våpen, krigsskip og baser.<ref name="Damm" /><ref name="kunnskapsforlaget" />

=== Stormaktenes vurdering ===
[[USA]]s politikk gikk fra midten av 1990-årene ut på å hindre russisk dominans over Ukraina,<ref name="FFI">{{ Kilde bok | forfatter = Rekkedal, Nils Marius  | utgivelsesår = 1995 | tittel = Ukraina: i klemme mellom Russland og Vesten | isbn = 8246400452 | utgivelsessted = Kjeller | forlag = Forsvarets forskningsinstitutt | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062808132 | side = }}</ref> mens Russlands politikk etterhvert handlet om å hindre at Ukraina nærmet seg de vestlige landene for eksempel gjennom NATO-medlemskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2009-02-12|tittel=Crimea after the Georgian Crisis|besøksdato=2022-02-21|dato=8. juli 2009|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2009-02-12}}</ref> Ifølge [[Zbigniew Brzezinski]] gjør Ukrainas beliggenhet landet til et av fem nøkkelområder i verden. Ukrainas selvstendighet gjør ifølge Brzezinski Russland til en overveiende asiatisk stat med få strategiske muligheter i vest og sør.<ref name="Hedenskog">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2005-01-06|tittel=Ukraina mellan öst och väst före och efter den orangea revolutionen|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Jakob Hedenskog|dato=17. mars 2005|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2005-01-06}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Geopolitical pivot points|publikasjon=The Washington Quarterly|doi=10.1080/01636609609550224|url=https://doi.org/10.1080/01636609609550224|dato=1996-12-01|fornavn=Zbigniew|etternavn=Brzezinski|serie=4|bind=19|sider=206–216|issn=0163-660X|besøksdato=2022-02-21}}</ref> For mange russere var Ukrainas selvstendighet det mest problematiske ved oppløsningen av Sovjetunionen blant annet fordi Ukraina ble ansett en naturlig del av Russland.<ref name="Have">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2002-02-03|tittel=Mellem Prag og Moskva – den ukrainske dissidentbevægelse under Brezjnev|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Allan Have Larsen|dato=2002|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2002-02-03}}</ref> [[Vladimir Putin]], Russlands president, har argumentert med at Ukraina av historiske grunner hører sammen med Russland og at ukrainere er en slags russere og ikke et eget folk. Russlands ledelse frykter at NATO-medlemskap kan føre til at USA bygger opp baser eller annet militært nærvær i Ukraina (raketter nord i Ukraina vil kunne nå Moskva på 10 minutter).<ref name="Bukkvoll" />

=== Oransjerevolusjonen ===
{{Utdypende|Oransjerevolusjonen}}
Høsten 2004 ble det avholdt [[Presidentvalget i Ukraina 2004|presidentvalg i Ukraina]], og den russiskorienterte Viktor Janukovytsj ble utropt til president etter andre valgomgang. Beskyldninger om valgfusk førte til en politisk krise i landet, og hendelsene fikk raskt navnet [[oransjerevolusjonen]]. De fredelige demonstrasjonene tvang gjennom en tredje valgomgang. [[Viktor Jusjtsjenko]] vant valget og ble ny president.<ref name="Bukkvoll" /> 

Ved [[Presidentvalget i Ukraina 2010|presidentvalget i Ukraina i 2010]] var Janukovytsj på ny kandidat, og vant dette valget foran [[Julija Tymosjenko]]. Janukovytsj styrte frem til 2014, da han ble kastet i den såkalte Euromajdan.

===Euromajdan===
{{Utdypende|Euromajdan}}
Euromajdan var en bølge av demonstrasjoner og sivil uro i Ukraina, som begynte natt til 21. november 2013 med offentlige protester i [[Majdan Nezalezjnosti]] - (Frihetsplassen) i [[Kyiv]]. Protesten ble utløst av den ukrainske regjeringens beslutning om å utsette signeringen av en tilknytningsavtale med [[EU|Den europeiske union]] og i stedet velge tettere bånd til Russland og [[Den eurasiske økonomiske union]]. Euromajdan resulterte i at president [[Viktor Janukovitsj]] ble kastet, og at landet vendte sin utenrikspolitikk mot Vesten. I motsetning til Oransjerevolusjonen ble Euromajdan blodig med mer enn 70 døde og om lag 500 skadde.<ref>{{cite news|title=Huge demonstration in Kyiv in support of EU pact|url=http://www.euractiv.com/europes-east/huge-demonstration-kyiv-demands-news-531924|newspaper=EurActiv|date=25. november 2013}}</ref><ref>[https://archive.today/20131202183315/www.washingtonpost.com/world/europe/ukraines-euromaidan-whats-in-a-name/2013/12/02/707851c2-5b31-11e3-801f-1f90bf692c9b_story.html Ukraine’s Euromaidan: What’s in a name?] washingtonpost.com (2. desember 2013)</ref><ref>{{Kilde www|url=https://rp-online.de/politik/ausland/ukraine-parlament-beschliesst-ende-des-anti-terror-einsatzes_aid-19931147|tittel=Ukraine: Ticker-Protokoll: Parlament beschließt Ende des „Anti-Terror-Einsatzes“|besøksdato=2023-03-16|dato=2014-02-20|fornavn=RP|etternavn=ONLINE|språk=de|verk=RP ONLINE}}</ref> 

===Donetsk og Luhansk===
{{se også|Krigen i Ukraina|Krigen i Donbas|Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022}}
[[Donetsk oblast]] og [[Luhansk oblast]] har siden 2014 vært delvis kontrollert av pro-russiske separatister. Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene [[Donetsk]] og [[Luhansk]] på opprørernes side av linjen, mens blant annet [[Kramatorsk]] og [[Mariupol]] er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). [[Folkerepublikken Donetsk]] og [[Folkerepublikken Lugansk]] ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. [[Viktor Janukovitsj]], som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.<ref name="Tolstrup" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/world/2022/feb/17/what-is-the-background-to-the-separatists-attack-in-east-ukraine|tittel=What is the background to the separatist attack in east Ukraine?|besøksdato=2022-02-21|dato=2022-02-17|språk=en|verk=the Guardian}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/world/2022/feb/22/is-russia-invading-ukraine-what-next|tittel=Is Russia invading Ukraine and what will happen next?|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-22|språk=en|verk=the Guardian|sitat=Putin has also sent his military on a “peacekeeping mission” to Ukraine, meaning that Russia will formally occupy sovereign Ukrainian territory for a second time following the 2014 annexation of Crimea. But in this case, Russia has not annexed the territories. A document signed by Putin on Monday also allows him to establish military bases or place missiles in the territories.}}</ref> [[Kramatorsk]] har siden fungert som hovedstad for den delen av Donetsk oblast som er under kontroll av ukrainske sentralmyndigheter.<ref>https://www.politico.eu/article/life-in-ukraines-buffer-zone/</ref> Russiske styrker har uoffisielt vært til stede i området siden 2014.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/drommen-om-et-imperium-og-stormaktsspill-1.15864173|tittel=Drømmen om et imperium og stormaktsspill|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-22|etternavn=NRK|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/putin-har-beordret-soldater-inn-i-ukraina-1.15863951|tittel=Putin har beordret soldater inn i Ukraina|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-21|fornavn=Martin H. W.|etternavn=Zondag|språk=nb-NO|verk=NRK|sitat=Han påpeker samtidig at Russland siden 2014 har hatt en sterk uoffisiell militær tilstedeværelse i deler av Donetsk og Luhansk. Det betyr at det er noe usikkert hvor store praktiske konsekvenser den siste utviklingen har.}}</ref> Det har vært uklart om striden i Øst-Ukraina skal defineres som borgerkrig eller som krig med Russland.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/forsker_-russland-har-fatt-det-som-de-vil-1.15864425|tittel=Forsker: Russland har fått det som de vil|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-22|fornavn=Ola|etternavn=Mjaaland|språk=nb-NO|verk=NRK|sitat=– Ukraina opplever at dette har blitt fremstilt som en borgerkrig i Ukraina, noe de mener det ikke er. De mener det er Russland som har kontrollert disse væpnede gruppene siden 2014, sier Flikke.}}</ref>

Bakgrunn for krigen i [[Donbass]] var at Russland okkuperte Krim raskt og uten væpnet motstand februar-mars 2014. Den russiske ledelsen bestemte seg da for støtte russisk-talende separatister i området. Da ukrainske styrker fikk overtaket sommeren 2014 satte Russland inn egne styrker.<ref name="Bukkvoll" />

==Krim==
{{se også|Russlands anneksjon av Krim i 2014}}
Krim har vært hjemsted for mange folkeslag og ble blant annet kolonsert av grekere i antikken. På Krim konverterte tyrkisktalende [[khazarer]] til [[jødedom]]men og det ga opphav til to folkegruppe: [[krimtsjaker]] (offer for [[holocaust]]) og karaimer. På [[Katarina den store]]s tid ble Krim erobret av Russland i 1783 og området ble russifisert - mange tatarer flyktet da til Tyrkia. Etter den russiske revolusjonen fikk Krim status som autonom republikk knyttet til den russiske delrepublikken. Stalin tvangsflyttet 18. mai 1944 tatarer fra Krim fordi Stalin mente de samarbeidet med den tyske krigsmakten.<ref name="detbeste" />

Sovjetunionens ledelse, med [[Nikita Khrusjtsjov]] i spissen, vedtok i 1954 å overføre halvøya [[Krim]] fra den russiske til den ukrainske republikken. Hovedstaden Simferopol ligger i det berglendte innlandet, mens [[Sevastopol]] har en stor flåtebase og [[Jalta]] var et av sovjetunionens mest populære feriesteder ved Svartehavet. Etniske russere utgjorde flertallet på Krim og ved oppløsningen av Sovjetunionen krevde selvstyre eller forening med Russland. Tatarene på Krim støttet Ukraina i striden om Krims status.<ref name="detbeste" /> Overføringen til den ukrainske delrepublikken hadde på den tiden få praktiske konsekvenser for befolkningen og ble stort sett oppfattet som en symbolsk gest. Khrusjtsjov argumenterte med at transportavstanden var mye kortere til Kyiv enn til Moskva. Etter oppløsningen av Sovjetunionen forble Krim en del av Ukraina og fikk da en særegen status som autonom republikk. Russland og Ukraina anerkjente gjensidig hverandres grenser i 1990-årene, blant annet ved vennskapsavtalen av 1997, inkludert Krim. I Russland pågikk en kampanje, blant annet i parlamentet, for å oppheve overføringen fra 1954.<ref name="Flemming" /><ref name="Bukkvoll" />
[[Fil:Kerch Strait Bridge, 2018-04-14.jpg|thumb|[[Kertsjbroen]] ble lagt over [[Kertsjstredet]] etter [[Russlands anneksjon av Krim i 2014|annekteringen av Krim]] for å forbinde halvøya direkte med det russiske fastlandet.{{byline|[[ESA]]}}]]
Før Janukovitsjs avgang i forbindelse med ''Euromajdan'' innledet den russiske regjeringen kontakt med prorussiske politikere på Krim. Putin annonserte 26. februar 2014 militærøvelser ved grensen til Ukraina og et par dager senere dukket flere tusen maskerte russiske soldater (uten militære [[insignier]]) opp på Krim. Spesialstyrker tok 27. februar kontroll over regjeringsbyggene, og etterhvert flyplassene, kringkasting og militære anlegg. De russiske styrkene møtte ikke motstand.<ref name="Bukkvoll" /><ref name="Tolstrup" /> [[Det russiske føderasjonsrådet|Føderasjonsrådet]], overhuset i Russlands parlament, ga i et ekstraordinært møte 1. mars Putin fullmakt til å sende militære styrker til Ukraina for å normalisere og den sosiale og politiske situasjonen. Innbyggerne på Krim stemte ved folkeavstemningen 16. mars for løsrivelse og overgang til Russland. Putin anerkjente 17. mars Krims suverenitet og signerte senere samme dag et dekret som forberedte innlemmelse i Russland (dekretet ble ratifisert av Føderasjonsrådet 21. mars).<ref name="Flemming" /> Etter annekteringen ble skilt på ukrainsk og krimtatarisk fjernet innen noen uker, og russisk valuta ble innført. Det russisktalende flertallet på halvøya var bekvemme med den nye situasjonen, mens krimtatarene (tyrkisktalende muslimer) har av historiske grunner et vanskelig forhold til Russland.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2015-04-10|tittel=Kalle Kniivilä: Krim tillhör oss: imperiets återkomst|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Solveig Avelsgaard Lien|dato=16. desember 2015|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2015-04-10}}</ref>

Fra russisk perspektivet handler det om gjenforening av Krim med Russland, at Krim hadde vært del av Russland i flere hundre år og korreksjon av tabben det var å oveføre Krim til Ukraina i 1954. Fra ukrainsk perspektiv handler det om mangel på respekt for Ukrainas suverenitet og at Russland ikke holdt avtalen fra Budapest i 1994 der Ukraina ga fra seg atomvåpen mot respekt for landets territorielle integritet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2014-02-01|tittel=Historier|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Kristian Lundby Gjerde og Natalia Moen-Larsen|dato=26. juni 2014|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2014-02-01}}</ref> Etter demonstrasjoner vinteren 2014 annekterte [[Russland]] [[18. mars]] [[Krim]]-halvøya etter å ha sendt inn militære styrker, til protester fra Ukraina og de vestlige landene. [[EU]]-landene, USA og blant annet Norge iverksatte flere sanksjoner rettet mot russiske maktpersoner og økonomi.

==Referanser== 
<references>
<ref name="Aschehoug1951">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1951 | tittel = Aschehougs konversasjonsleksikon | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042904039 | side = }}</ref>
<ref name="Braham">Braham, R. L. (2000). ''The politics of genocide: The Holocaust in Hungary''. Wayne State University Press.</ref>

<ref name="Bukkvoll">{{Kilde www|url=https://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2022/Hva-er-greia-med-Ukraina|tittel=Hva er greia med Ukraina?|besøksdato=2022-02-22|forfattere=Tor Bukkvoll|dato=10. januar 2022|etternavn=|språk=no|verk=NUPI}}</ref>

<ref name="Clozier">{{ Kilde bok | forfatter = Clozier, R. | utgivelsesår = 1965 | tittel = Øst-Europa og Sovjet-Samveldet: natur, folk og næringsveier | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tiden | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071638056 | side = }}</ref>

<ref name="Damm">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Damms illustrerte verdens land | isbn = 8251790301 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Damm | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010600049 | side = }}</ref>
<ref name="det20stater">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Det 20. århundre: Stater og nasjoner | isbn = 8203170390 |utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042903012 | side = }}</ref>

<ref name="detbeste">{{ Kilde bok | forfatter = Leitzinger, Antero | utgivelsesår = 1996 | tittel = Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan | isbn = 8270102555 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Beste | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016020907569 | side = }}</ref>

<ref name="Flemming">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2015-03-02|tittel=Italesættelsen af en annektering: Rusland og Krim|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Flemming Splidsboel Hansen|dato=7. oktober 2015|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2015-03-02}}</ref>

<ref name="Garner">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2005-01-02|tittel=Länderna mellan Europa och Asien – Att konstruera stater, folk och nationer|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Kristian Gerner|dato=17. mars 2005|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2005-01-02}}</ref>

<ref name="Kolsto1999">{{ Kilde bok | forfatter = Kolstø, Pål  | utgivelsesår = 1999 | tittel = Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst | isbn = 8200129187 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051208035 | side = }}</ref>

<ref name="kunnskapsforlaget">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Alle verdens land | isbn = 8257305499 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112904035 | side = }}</ref> 

<ref name="foo">{{Kilde www
 |forfatter=[[Giovanni da Pian del Carpine]]  |url=http://etext.library.adelaide.edu.au/h/hakluyt/voyages/carpini/complete.html#section46
 |tittel=Of the election of Emperour Occoday, and of the expedition of duke Bathy
 |besøksdato=2009-10-01 |utgiver=eBooks@Adelaide |dato=2004}}</ref>

<ref name="Ploetz">{{ Kilde bok | forfatter = Ploetz, Karl | utgivelsesår = 1989 | tittel = Verdenshistorien i årstall | isbn = 8290548206 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Stromboli | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014072808250 | side = }}</ref>

<ref name="Sovjetunionen">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Sovjetunionen | isbn = 8205150109 | isbn = 8257403709 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060200039 | side = }}</ref>

<ref name="Tolstrup">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2015-03-03|tittel=Ukraines turbulente år: Fra folkeligt oprør til frossen konflikt|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Jakob Tolstrup|dato=7. oktober 2015|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2015-03-03}}</ref>

<ref name="Tymczuk">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2002-01-05|tittel=Religiøse motsetninger i Ukraina|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Alexander Tymczuk|dato=18. februar 2002|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2002-01-05}}</ref>
</references>

== Litteratur ==

* {{cite book 
| first= Orest
| last= Orest Subtelny 
| title=Ukraine: A History 
| location= Toronto 
| publisher=University of Toronto Press 
| year=1988 
| id=ISBN 0802083900 }} 
* Andrew Wilson ''The Ukrainians: Unexpected Nation.'' Yale University Press; 2nd edition (2002) ISBN 0-300-09309-8
* Anna Reid. ''Borderland: A Journey Through the History of Ukraine.''  London, Orion Books; 4th impression (1998, preface 2003) ISBN 1-84212-722-5
* Paul Robert Magocsi. ''A History of Ukraine.'' Toronto: University of Toronto Press (1996) ISBN 0-8020-0830-5
* Askold Krushelnycky. ''An Orange Revolution: A Personal Journey Through Ukrainian History.'' (2006). ISBN 0-436-20623-4
* Yekelchyk, Serhy (2007). ''Ukraine: Birth of a Modern Nation''.  Oxford University Press.  ISBN 978-0-19-530545-6
* [[Serhii Plokhy]]: ''The Frontline. Essays on Ukraine’s Past and Present.'' Harvard University Press, Cambridge (MA) 2021, ISBN 978-0-674-26882-1.).
* Serhii Plokhy: ''The Gates of Europe: A History of Ukraine''. Aktualisert nyutgivelse. Basic Books, New York 2021, ISBN 978-1-5416-7564-3.

== Eksterne lenker ==

* [http://www.day.kiev.ua/131109/ Artikkel om Ukrainas nyere historie og nasjonal bevissthet (engelsk)]
* [http://www.torugg.org/History/history_of_ukraine.html History of Ukraine, fra Toronto Ukrainian Geneaology Group (engelsk)]
* «[http://www.wumag.kiev.ua/index2.php?param=pgs20031/4 Ukraine: Briefly about Her Past and Present]», i ''Welcome to Ukraine'', 2003, 1. (engelsk)

{{portal|Historie}}
{{Europeisk historie}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Ukrainas historie| ]]