Redigerer Uighurer

[[Fil:Khotan-mercado-d41.jpg|thumb|300px|Uighurer på et marked i [[Khotan]] i [[Xinjiang]]-regionen i [[Kina]]]]
[[Fil:Xinjiang nationalities by prefecture 2000.png|thumb|300px|Kart over Xinjiangs prefekturer; områder med uighursk befolkningsovervekt per 2000 i blått]]
'''Uighurer''' (alternativt  '''uyghurer''', '''uygurer''' eller '''uigurer''', [[kinesisk]]: 维吾尔, [[pinyin]]: ''Wéiwú'ěr'') er en [[Tyrkiske folkegrupper|turkotatarisk (tyrkisk)]] folkegruppe som bor hovedsakelig i [[Xinjiang|Xinjiang Uygur autonome region]], også kjent som Øst-Turkestan, i det nordvestre [[Kina]], der de sammen med [[han-kinesere|han-kineserne]] er den dominerende etniske gruppe. Mange bor også i landene [[Usbekistan]], [[Kasakhstan]] og [[Kirgisistan]]. En annen gruppe uighurer bor i [[Taoyuan (Changde)|Taoyuan]] [[fylke (Kina)|fylke]] i [[Hunan]]-provinsen i det sørlige sentrale Kina. Det er mange uighurer også i [[Beijing]] og [[Shanghai]].

Uighurene utgjør i Folkerepublikken Kina en av de [[Kinesiske nasjonaliteter|56 etniske grupper]] som er offisielt anerkjent av [[Folkerepublikken Kina]]. Religiøst er mange uigurer [[islam|muslimer]], og de siste ti årene har de reagert på kulturell undertrykking og siniseringspolitikk i Xinjiang, og vært i politisk opposisjon til regjeringen i Beijing. 

Mange uighurer bor i eksil i Europa og Asia og deres politiske leder [[Rebiya Kadeer]] lever i eksil i USA. Utenfor Kina er det konsentrasjoner av uighurer i byer som Sydney, Washington D.C., München, Tokyo, Toronto og Istanbul. Mange uighurer er i de siste årene blitt satt til å jobbe i arbeids- og konsentrasjonsleirer i Kina. <ref>{{Kilde www|url=https://www.abcnyheter.no/a/195795818/|tittel=– Kina har erklært krig mot oss|besøksdato=2022-01-14|dato=2021-10-23|fornavn=Magnus|etternavn=Fossen|språk=no|verk=www.abcnyheter.no}}</ref>

== Historie ==
Xinjiang, eller «Det nye territoriet», var et forvisningssted for brysomme kinesere allerede i [[Han-dynastiet]] – under den brutale «Første keiser» [[Qin Shihuang]] (259- 210 f. Kr.). 

Sammen med de såkalte [[Gokturkere|kokturkene]] (også kalt gokturkere) var uighurene en av de største og mest utholdende av de [[turkotatarisk]]-talende folkene i Sentral-Asia. De bestod som en stammeføderasjon regjert av [[Juan Juan]]-konføderasjonen fra 460 til 545, og deretter av [[heftalittene]] fra 541 til 565, før de ble gjort til en del av det [[gokturkere|kokturkiske]] [[Khanat|khaganat]]. I kinesiske kilder ble de omtalt kjent som '''Huíhé''' og '''Huihu'''. På 700-tallet, da de fortrengte gokturkene, opprettet de et eget khanat. Det kinesiske ''Huihu'' er bakgrunnen for betegnelsen ''Huihui'' som kinesere bruker for muslimer. Det ligger også til grunn for nasjonalitetsnavnet [[Huikinesere|Hui]], som brukes om en kinesisktalende muslimsk folkegruppe i Kina.

Khaganatet deres strakk seg fra [[Kaspihavet]] til [[Mandsjuria]] og bestod fra 745 til 840, da [[kirgisere|kirgiserne]] etablerte seg med styrke. Resultatet ble at uighurske stammegrupper forflyttet seg til en rekke nye områder, som til [[Xinjiang]] og [[Gansu]], og ut på de sentralasiatiske steppene. I [[Jungaria]] og i [[Tarimbekkenet]] opprettet de kongedømmet Idiqut, som vedvarte til 1209, da det underkastet seg [[Mongoler|mongolene]] under [[Djengis Khan]].
[[Fil:Khotan-mercado-chicos-d01.jpg|thumb|300px|Uighurer på søndagsmarked i [[Khotan]]]]

Turkotatarer i det vestlige [[Tarimbekkenet]] begynte å konvertere til [[Islam]] på 900-tallet, men de fleste uighurene i [[Besh Balik]]- og [[Turfan]]-områdene konverterte ikke før på 1400-tallet da [[Jarkand]]khanatet, en mongolsk etterfølgerstat i det vestlige Tarim, ekspanderte inn i deres områder. Fra da av begynte forfedrene til de moderne uighurer å skulle kalle seg selv uighurer, men identifiserte seg som «[[turki]]» eller «[[musulman]]er».

Før de konverterte til islam, var det blant uighurene både [[manikeisme|manikeere]], [[buddhisme|buddhister]] og til og med noen [[Østens kirke|assyriske kristne]]. Genetisk og kulturelt nedstammer de moderne uighurer til dels fra nomadiske turkomanske stammer, fra de mange [[iransk]]talende grupper – som [[sakaer]] og [[sogdianere]] som tidligere hadde bosatt seg i oasebyene i [[Tarimbekkenet]], og de [[Centum-satem-isoglossen|kentum]]-indoeuropeisktalende [[Tokharere|tokharerne]]. Fremdeles kan man komme over uighurer med lys hud og lyst hår.

En mindre gruppe uighurer dro også til det som i dag er [[Gansu]]-provinsen i Kina, der de konverterte fra  [[manikeisme]]n til [[tibetansk buddhisme]]. I motsetning til sine folkefrender lenger vest konverterte de ikke senere til [[islam]]. De utgjør med dette et uvanlig element blant de turkotatariske folk. Deres etterkommer bor der den dag i dag, og er kjent som [[yugurer]] (omkring 10000 mennesker).

Den svenske oppdagelsesreisende [[Sven Hedin]] reiste mye i Øst-Turkestan blant uighurene i begynnelsen av 1900-tallet, og hadde et spesielt nært forhold til dette folkeslaget.<ref name="Kronikk">[[Torbjørn Færøvik]]: «Kinas små folkegrupper roper på selvstyre», kronikk i [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article905691.ece Aftenposten] 5. november 2004.</ref>

== Uighurene i Kina ==
{{Utdatert|part=seksjonen}}
Uighurene proklamerte i [[1944]] en egen stat etter sammenbruddet av Chang Kai-chek's nasjonalistregime,  og kalte staten [[Republikken Øst-Turkestan]]. Da [[Kinas kommunistparti|kommunistene]] kom til makten i 1949 bodde bare 300.000 kinesere i Xinjiang, av en total befolkning på om lag 5 millioner.<ref name="Kronikk" /> Xinjiang ble «selvstyrt region» i 1955, men fikk liten frihet. Kommunistpartiet arresterte tusenvis av uighurer og andre muslimer under anklage av å være «godseiere», spioner eller undergravere, og jord og buskap ble kollektivisert.<ref name="Kronikk" /> I [[1966]] startet [[kulturrevolusjonen]] og alle moskeer ble stengt av rødegardistene. Først i 1979, under [[Deng Xiaoping]], ble noen moskeer gjenåpnet.

På 1990-tallet startet en ny siniseringspolitikk i Xinjiang. Han-kinesere ble oppfordret av myndighetene til å bosette seg der. Staten stimulerte tilflytting og mobiliserte sivile kinesere under slagordet «Dra vestover!». Funn av olje og naturgass i ørkenen i Xinjiang har ytterligere økt tilflyttingen. Det er dessuten bygd en oljerørledning til kysten i øst. Ved folketellingen i 2000 var antall han-kinesere økt til 7,5 millioner, mens det var ca. 8 millioner uighurer, og andre folkeslag utgjorde om lag 4 millioner.<ref name="Kronikk" /> Antallet han-kinesere og uighurer er altså om lag likt i provinsen – og om man tar med 2,5 millioner han-kinesere som er kontraktsarbeidere for ''Statsselskapet for produksjon og utbygging i Xinjiang'',<ref>Christian Tyler: ''Wild West China: The Untold Story of a Frontier Land'', London 2003.</ref> og 500.000 soldater i [[Folkets frigjøringshær]], kan det oppholde seg godt over 11 millioner han-kinesere i Xinjiang til enhver tid.

De siste ti årene har regjeringen i Beijing videreført en kinesifiseringspolitikk som kan minne om politikken i [[Tibet]] – sivile han-kinsere oppfordres til å slå seg ned i Xinjiang-provinsen.  Motstanden mot den hardhendte kinesiske politikken er bred, men ytrer seg også gjennom radikale islamske grupper som [[Øst- Turkestans Islamske Bevegelse]] (ETIM). Høsten 2001 ble 22 uighurer satt i fangenskap i [[Guantanamo]] i forbindelse med arrestasjoner i [[Afghanistan]]. Organisasjonen ETIM står på [[FN]]s terroristliste. Framveksten av radikal islam i Sentral-Asia har motivert Beijing til å øke politi- og militærnærværet, og søke sikkerhetssamarbeid med [[Russland]] og de sentralasiatiske landene gjennom den såkalte [[Shanghai-gruppen]]. 

I 1999 ble lederen for «De tusen mødres bevegelse», [[Rebiya Kadeer]], arrestert og fengslet i Kina. Hun ledet en bred velferdsorganisasjon og ble uighurenes talskvinne. I 2004 ble Kadeer løslatt etter påtrykk fra USA, hun fikk [[Raftoprisen]] og ble gjenforent med sin mann i USA. Løslatelsen førte trolig til at USA svekket kritikken av Kina menneskerettighetsbrudd. Opptøyer blant uighurene har vært konstante, med voldelige sammenstøt blant annet i 2004. I juli 2009 brøt det hittil kraftigste uiguriske opprøret ut i provinsen, minst 159 mennesker ble drept og 1&nbsp;000 såret ifølge offisielle kilder.<ref>''Aftenposten'', 8. juli 2009.</ref> Den 8. juli innførte de kinesiske provinsmyndighetene portforbud i hovedstaden [[Ürümqi]].   1. mars 2014 ble 28 mennesker drept og 162 skadet da flere menn, bevæpnet med kniv, gikk til angrep på Kunming togstasjon i Yunnan-provinsen. Kinesiske myndigheter legger ansvaret på militante uigurer.

== Kjente uighurer ==
* Mahmud Kashghari
*Yusup Has Hajip
*[[Abdurashid Khan]]
* [[Amannisa Khan]]
* [[Rebiya Kadeer]]
* [[Wu'er Kaixi]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20111120160854/http://flygtning.dk/viden-fakta/publikationer/?eID=dam_frontend_push&docID=482 Dansk Flyktningehjelps bakgrunnsnotat om uighurerne (nedlastbart pdf-dokument på dansk)]
* [https://web.archive.org/web/20101121060925/http://amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/arkiv-nyheter/kina-uighurer-p%C3%A5-flukt-tvangsreturneres-til-tortur-og-d%C3%B8dsstraff Amnesty International Norge om Uighurer på flukt]
* [http://www.studvest.no/kultur.php?art_id=2640 Studvest om Uighurer i Norge]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}
* [https://web.archive.org/web/20050214110815/http://studvest.no/kultur.php?art_id=1666 Studvest om Raftoprisen til den uighuriske samvittigghetsfangen Rebiya Kadeer]
* [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article905691.ece Aftenposten] – kronikk av [[Torbjørn Færøvik]] om uigurene og andre folkegrupper i Xinjiang.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Folkegrupper i Kina]]
[[Kategori:Folkegrupper i Xinjiang]]
[[Kategori:Folkegrupper i Hunan]]
[[Kategori:Folkegrupper i Usbekistan]]
[[Kategori:Folkegrupper i Kasakhstan]]
[[Kategori:Folkegrupper i Kirgisistan]]