Redigerer Tyskerjente

'''«Tyskerjente»''',<ref>[https://www.naob.no/ordbok/tyskertøs ''Oppslagsordet «tyskerjente» i ''Det Norske Akademis ordbok'']</ref> også kalt '''«tyskertøs»'''<ref>[https://www.naob.no/ordbok/tyskertøs ''Oppslagsordet «tyskertøs» i ''Det Norske Akademis ordbok'']</ref>  under og etter krigen, var [[kallenavn]] og [[skjellsord]] brukt om de norske <!--og danske -->kvinnene som hadde [[kjærlighet]]sforhold til [[Det nasjonalsosialistiske Tyskland|tyske]] [[Wehrmacht|soldat]]er og andre representanter for okkupasjonsmakten i [[Norge under andre verdenskrig]] 1940–1945. Eventuelle barn med norsk mor og tysk far ble ofte omtalt [[nedsettende]] som «[[tyskerunge]]r» eller mer nøytralt som «[[krigsbarn]]».<ref>Sæveraas, Torgeir Ekerholt: «krigsbarn» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 26. april 2023 fra [https://snl.no/krigsbarn]</ref> Kvinnene ble anklaget for å stå i ledtog med fienden og være [[kollaboratør]]er. I etterkant av krigen ble en del av dem ofre for omfattende og grove hevnaksjoner og overgrep. De norske kvinnene som inngikk [[ekteskap]] med tyskere, mistet sitt norske [[statsborgerskap]], ble internert i leirer i Norge og sendt til [[Tyskland]].
[[Fil:Kaalgeschoren moffenmeiden.jpg|thumb|Den nederlandske [[motstandsbevegelsen]] med fanger 11. mai 1945: medlemmer av NSB, [[Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland]], og skamklipte ''moffenmeiden'' eller ''moffenhoeren'' («tyskertøser»; ''moff'' er et gammelt, nederlandsk skjellsord for «tysker»). {{byline|Nationaal Archief}}]]
Statsminister [[Erna Solberg]] ba i 2018 på vegne av den norske regjering, om unnskyldning for måten norske myndigheter behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under krigen.

Også i [[Danmarks historie (1901–1945)|Danmark]] ble kvinner med tysk kjæreste omtalt som «tyskertøse(r)».<ref>[https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=Tyskertøs oppslagsordet «tyskertøs» i ''Den danske Ordbog '']</ref>

== Kvinnenes bakgrunn ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1979-050-21A, Polen, Volksdeutsche begrüßen deutsche Soldaten.jpg|thumb|«[[Folketyske]]» kvinner i [[Polen]] hilser de tyske soldatene i [[Wehrmacht]] som sine «befriere» med brød, frukt og drikke 2. september 1939, dagen etter [[Felttoget i Polen i 1939|Tysklands invasjon i landet]]. {{byline|[[Deutsches Bundesarchiv]]}}]]
[[File:Bundesarchiv Bild 101I-020-1262-26, Russland-Süd, Soldaten mit Zivilbevölkerung.jpg|thumb|Tyske soldater og sivilbefolkning sør i Russland i juni 1941. En [[Visekorporal|Gefreiter]] omfavner en smilende, [[Sovjetunionen|sovjetrussisk]] kvinne.{{byline| Harschneck, [[Propagandakompani|Propagandakompanien der Wehrmacht - Heer und Luftwaffe]]/Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[File:Bundesarchiv Bild 146-1973-010-11, Schwester in einem Lebensbornheim.jpg|thumb|Fra et [[Lebensborn|Lebensborn-hjem]] 1943. Dette var føde- eller [[mødrehjem]] for ugifte mødre, særlig når mora var «[[den ariske rase|raserein]]» og faren SS-mann eller tysk soldat. Flaggene viser tydelig at velferdsforetaket ''Lebensborn e.V.'' ble drevet av [[Schutzstaffel]] (SS), [[det nazistiske Tyskland]]s militære ordensvesen.{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-058-1760-26A, Frankreich, deutsche Besatzung.jpg|thumb|[[Wehrmacht|Tysk soldat]] drikker sjampanje med fransk kvinne vest i [[Slaget om Frankrike|det tyskokkuperte Frankrike]] i august 1940. {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-058-1761-19, Frankreich, deutsche Besatzung.jpg|thumb|Tyske soldater med smilende franske kvinner på en badestrand i Frankrike august 1940.{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-316-1199-19, Italien, deutsche Soldaten mit italienischen Frauen.jpg|thumb|Tyske soldater på biltur med [[Operasjon Avalanche|italienske]] kvinner 1944. {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
{|
|[[File:Soldater i gatebildet (7541354412).jpg|thumb|left|[[Wehrmacht|Tyske soldater]] og norske kvinner i [[Brønnøysund]] 1943.{{byline|Franz Affolderbach|[[Dag Skogheim]]s privatarkiv i [[Arkiv i Nordland]]}}]]
Forholdene mellom de norske kvinnene og tyske soldatene varierte fra rene [[kjærlighet]]sforhold til [[opportunisme|opportunistiske]] forbindelser der kvinnen ville oppnå [[makt]] eller prestisje. Det skal ikke ha vært noen overvekt av [[Nasjonal Samling|NS]]-medlemmer eller -sympatisører.<ref>BT: [http://www.bt.no/innenriks/article528180.ece Tyskerjentenes livslange straff] – Helle Aarnes</ref> Arkivene fra interneringsleiren på [[Hovedøya]] opplyser at kvinnene kom fra «fattige kår», «fra landsbygda», og ofte med «mangelfull skolegang og utdannelse». Aldersmessig fordeling på Hovedøya: Over halvparten av kvinnene var mellom 15 og 24 år, ytterligere 23&nbsp;% var under 30.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 164)</ref>

Forskeren Kari Helgesen gjennomgikk politiarkivet i [[Molde]] for sommeren 1945 og konkluderte med at en «gjennomsnittlig tyskertøs» i Molde var født ca. 1921, kom fra en landkommune nær Molde, var vokst opp i et hjem med begge foreldre og beskjeden økonomi, far var fisker eller bonde, hun selv fikk ingen utdannelse utover [[folkeskole]]n, og var ansatt som [[hushjelp]] i en by eller et tettsted i hjemfylket. Av vedlagte fotografier fremgikk at kvinnene hadde et alminnelig pent utseende.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 236-7)</ref>

== Wehrmachts holdning ==
[[Wehrmacht]] oppmuntret ikke disse forholdene, og når ikke-tyske kvinner etterlyste forsvunne tyske kjærester og forloveder, svarte militærmyndighetene rutinemessig at mannen var «savnet», selv om han i realiteten rett og slett var gift i hjemlandet.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 120)</ref> Den tyske ekteskapsforordningen av 7. mai 1940, som gjaldt Wehrmacht, nedla generelt forbud mot ekteskap med utenlandske kvinner så lenge krigen pågikk. Etter okkupasjonen av [[Danmark]], Norge, [[Nederland]] og [[Belgia]] ble forordningen endret gjennom en [[førerordre]], slik at tyske soldater fikk gifte seg med «[[rase]]messig beslektede personer i Nederland, Norge, Danmark og [[Sverige]]».<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 75)</ref> Ekteskap med [[Samer|samiske]] kvinner var derfor utelukket. Fra 1942 ble ekteskapsforordningen innstrammet. Nå het det at ekteskap og [[forplantning]] kun var ønskelig innenfor det tyske folk. Ikke minst ventet det «''hundretusener av friske, tyske piker hjemme, og dessverre også tallrike unge soldatenker''».<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 131)</ref>

== SS og Lebensborn ==
{{utdypende|Lebensborn}}
Ifølge [[Heinrich Himmler]] var norske kvinner velkomne «mødre av godt [[blod]]», men «selv med sin beste vilje ikke i stand til å følge tysk tankegang», slik at de måtte omskoleres før et eventuelt ekteskap med en tysker.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 129)</ref> Allerede i mai 1940 så en [[SS]]-lege for seg at man kunne oppgradere [[gen]]materialet i «de rasemessig tilbakeliggende sørtyske regionene» ved å foreta en storstilt forflytning av norske kvinner dit.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 183)</ref> Himmler ønsket å tilby «ariske» kvinner som ventet barn med en tysker, et alternativ til [[abort]], som for øvrig var forbudt (fra 1943 med [[dødsstraff]] i Tyskland), og hadde i 1935 opprettet [[Lebensborn]]-programmet, som ble etablert i Norge fra 1941. Ca 1&nbsp;200 av de ca. 8&nbsp;000 barna i det norske Lebensborn-registeret ble født på Lebensborns fødehjem her i landet.

==Register over kvinner smittet med kjønnssykdommer==
I [[Oslo]] ble det på tysk initiativ under krigen opprettet et kartotek over kvinner smittet med [[kjønnssykdom]], et kartotek norske myndigheter benyttet seg av etter frigjøringen for å spore opp hvem som hadde vært sammen med tyskere.<ref>[[Ebba D. Drolshagen]]: ''De gikk ikke fri'' (s. 61), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0</ref> I Oslo jobbet seks kvinner og to menn utelukkende med sedelighetssaker under krigen. Tyskere assisterte [[Statspolitiet|norsk politi]] ved [[razzia]]er og pekte ut hvilke kvinner de ville ha tvangsundersøkt. Aksjonene var ikke rettet mot [[prostitusjon]], men et ledd i bekjempelse av kjønnssykdom.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 133)</ref>

== Årsaker til reaksjonene ==
[[Den norske eksilregjeringen]] ønsket å bygge opp en isfront mot de tyske okkupantene, og dette gjaldt da selvfølgelig slik kontakt. I mai 1941, like før alle radioapparater ble beslaglagt, bortsett fra for medlemmer av [[Nasjonal Samling]], tok regjeringens talsmann [[Toralv Øksnevad]] avstand fra disse kvinnene i sterke ordelag, samtidig som omfanget ble sterkt minimert.<ref>Gjengitt i Pedersen, side 38-39</ref>

Utvilsomt har det virket provoserende på ganske mange i en befolkning som strevde med å få hverdagen til å gå opp, å bli konfrontert med norske jenter i hyggelig og glad passiar med representantene for okkupantene. [[Johan Scharffenberg]] kritiserte høsten 1945 reaksjonene mot de såkalte «tysketøsene», og mente at disse hadde sin rot i blandingen av tre forhold: nasjonalfølelse, [[sjalusi]] og kjønnsmoral.<ref>Senje, side 36-37</ref> Det forhold at det oppsto vel så sterke reaksjoner, herunder internering, mot de jentene som etter fredsslutningen hadde kontakt med allierte soldater,<ref>«på en måte som sterkt irriterte befolkningen», [[Rikspolitiet|rikspolitisjef]] [[Andreas Aulie]] i artikkelen «Spørsmålet om sikringstiltak overfor tyskerjentene», i ''Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer'', Den norske kriminalistforenings publikasjoner, nr 1, Oslo 1946</ref> tyder på at også de to siste faktorene var til stede.<ref>Pedersen, side 87</ref>

== Konsekvenser ==
[[File:Ryesgade, Aarhus, May 1945. The resistance rounds up collaborators, Cheering crowds celebrate..jpg|thumb|[[Andre verdenskrig i Danmark|Dansk]]e ''frihedskæmpere'' fører  en tyskertøs til hovedkvarteret i [[Århus]] 5. mai 1945. Danske kvinner som hadde kjæresteforhold eller seksuelle forbindelser med tyske soldater, ble omtalt som ''feltmadras'', ''tyskerpige'', ''tyskertøs'', ''tyskerluder'' og ''syfilishoppe''.]]
[[Fil:This girl pays the penalty for having had personal relations with the Germans. Here, in the Montelimar area, France... - NARA - 531211.jpg|thumb|Flere «tyskertøser» ble snauklipt som [[stigmatiserende]] [[skamstraff]] etter krigen. I [[Frankrike]] ble tyskerjentene kalt ''les tondues'' (=«de snauklipte»). Her klippes en kvinne i [[Montélimar]] 1945. {{byline|National Archives and Records Administration}}]]

Allerede i september 1940 registrerte dansk politi at kvinner ble skamklipt for å ha gått med tyskere. Dette var de første motstandshandlingene under okkupasjonen.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 95)</ref> I [[Frankrike]], der fenomenet var mer utbredt enn i nordiske land, kalles disse kvinnene ''les tondues'' («de snauklipte»).<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 247)</ref> [[Gertrude Stein]] skriver i boken ''Kriege, die ich gesehen habe'' («Kriger jeg har sett»): «''I dag står landsbyen på hodet fordi de skal klippe håret av jentene som var sammen med tyskere under okkupasjonen, de kaller det 1944-frisyren, og det er selvfølgelig grusomt siden klippingen skjer offentlig, det er i dag det skjer.''»<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 152)</ref> I Frankrike ble noen «tyskertøser» skutt ved [[standrett]].<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 37)</ref>

Norge og Danmark var de eneste landene som internerte kvinnene i leirer. Noen ble snauklippet, oppstilt offentlig til spott og spe, og navnene deres hadde ofte vært på trykk i illegale [[avis]]er. «''Å ta håret av en tyskerhore er for mild straff, de skal hates og plages på alle måter, både mannlige og kvinnelige landssvikere,''» heter det i et sitat fra et innlegg i ''[[Arbeiderbladet]]''.<ref name="brøt">BT: [http://www.bt.no/innenriks/article528519.ece De brøt ingen lov] – Helle Aarnes</ref> En dansk «tyskertøs» sa treffende: «''Vi pikene ble jo egentlig behandlet dårligere enn tyskerne selv.''»<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 156)</ref> Hun glemte da at tyske soldater etter krigen ble satt til å rydde vestkysten av [[Jylland]] for [[landmine]]r, noe som kostet mange av dem livet.<ref>[https://www.aftenbladet.no/kultur/i/W7dea/sterkt-om-danske-krigsforbrytelser-etter-2-verdenskrig Kristin Aalen: «Sterkt om danske krigsforbrytelser etter 2. verdenskrig»,] ''[[Stavanger Aftenblad]]'' 23. juni 2016</ref>

De som sto bak skamklipping av tyskerjentene, var nesten alltid menn, sjelden alene, men i noen tilfeller assistert av kvinner. Ofte hadde gjerningsmennene selv hatt kontakt med tyskere og fryktet et rykte som «stripede», slik at det ble viktig å demonstrere at de var på «den rette siden».<ref>Gjøstein, Margreta: ''Tyskarkvinnene i Bergen, under og etter andre verdskrig'' hovedoppgave i historie 2007, Universitetet i Bergen</ref> Undersøkelser fra Danmark har vist at én av ti var kjenninger av politiet, og i like mange tilfeller var [[alkohol]] med i bildet. De fleste var arbeidere eller lærlinger i alderen 17-35 år.<ref>Warring, Anette: «Danske tyskerpiger - hverken ofre eller forræder», i Dag Ellingen m. fl.: ''Kvinner, krig og kjærlighet'', [[J.W. Cappelens Forlag]] 1995 ISBN 978-82-021-5712-8</ref>

=== Internering ===
Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til [[tiltale]] etter landssviklovgivningen, men mellom 3&nbsp;000 og 5&nbsp;000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten [[advokat]]bistand eller mulighet for å anke. Som rettsgrunnlag viste man til en [[provisorisk anordning]] for tiltak mot kjønnssykdommer.<ref>''Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot [[kjønnssykdom]]mer''</ref> Videre ble det påberopt et beskyttelsesbehov mot privat rettsforfølgelse og overgrep. En provisorisk anordning fra 1943 hjemlet slik internering uten domstolsbehandling.<ref>''Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig'', § 6</ref>

Kvinnene ble enten innkalt av helserådene, eller innbrakt av politiet. Også [[Milorg]]-grupper kunne foreta slike arrestasjoner, selv om de ikke hadde politimyndighet og dette lå derfor utenfor deres mandat.<ref>Pedersen, side 150–151</ref> Kvinnene ble deretter forhørt, og der hvor det forelå mistanke om at andre forhold var til stede slik at det kunne reises landssviksak, ble kvinnene overført til politiets landssvikavdeling, i Oslo på [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Bredtvet kvinnefengsel]].<ref name=gjestland11>[[Trygve Gjestland|Gjestland, Trygve]] og Gundersen, Thor: ''«Tyskertøser» på Hovedøya'', [[St. Hallvard (tidsskrift)|St. Hallvard]] nr 2/1990, side 11</ref>

Grunnlaget for interneringen var opplysninger om kvinnenes vandel de siste årene, herunder hvor mange ganger de var behandlet for [[gonoré]] eller [[syfilis]]. Det var kvinnenes vandel de siste årene som var utslagsgivende, og ikke nødvendigvis deres situasjon våren 1945.<ref name=gjestland11 />

Det ble derfor politiet eller helsemyndighetene som bestemte hvor lenge interneringen skulle vare, noe som var uheldig for de internerte.<ref name="pedersen89">Terje Andreas Pedersen: ''Vi kalte dem tyskertøser'', side 89, Scandinavian Academic Press/[[Spartacus Forlag]], 2012, ISBN 978-82-304-0086-9</ref> Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.<ref name=pedersen89 /> Interneringen bar preg av fengsling. I noen leirer var disiplinen så streng at det var straffbart å plystre, og det ble advart om at vaktene åpnet ild «ved behov».

Den største av ca. 40 leirer lå på [[Hovedøya]] ved [[Oslo]], og der var bare en tredjedel av de 1&nbsp;100 innsatte smittet med syfilis eller gonoré.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 163)</ref>

I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor [[Kongsvinger]].<ref name=pedersen89 /> Andre leirer var blant annet på Tennebekk ved [[Bergen]], [[Selbu]] ved [[Trondheim]], [[Klekken]] ved [[Hønefoss]] og [[Skadberg]] ved [[Stavanger]], som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.<ref name=pedersen89 />

Mange ble også internert fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov.<ref>Pedersen, side 95</ref> Tilsvarende ble kvinner internert fordi de tok imot tidligere tyske soldater som var på ulovlige besøk fra sine interneringsleirer.<ref>Pedersen, side 95-96</ref>

==== Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya ====
{{utdypende|Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya}}
Leiren på Hovedøya ble opprettet 1. oktober 1945 i den etterlatte brakkeleiren etter de tyske soldatene. Kvinnene kom da fra [[Fangeleir Fiskevollen]], en leir som hadde blitt opprettet på Ljanskollen i juni 1945, men denne egnet seg ikke til vinterbruk.<ref name=pedersen89 /> Selv om formålet med interneringen offisielt ikke var straff eller varetekt, omtalte også [[Rikspolitiet|rikspolitisjef]] [[Andreas Aulie]] leiren som en «fangeleir».<ref>Pedersen, side 8-9</ref>

Etter at de lokale, midlertidige leirene i løpet av 1945 ble lagt ned, ble de internerte enten løslatt eller overført til Hovedøya. Rundt halvparten av kvinnene som var internert på Hovedøya var fra Oslo, resten var overført eller flyttet fra resten av landet.<ref name=pedersen89 /> I tillegg til de rundt {{formatnum:1100}} internerte kvinnene, var minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, internert sammen med sine mødre.<ref name=pedersen89 /> Det var en ganske stor alderspredning blant de internerte, til tross for av nesten 70 % var i 20-årene.<ref>Pedersen, side 90</ref>

Da sosialminister [[Sven Oftedal]] besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de [[konsentrasjonsleir]]ene han selv hadde sittet i under krigen, ble for sterke.<ref>Pedersen, side 90-91.</ref>

==== I ettertid ====
I 2010 nektet [[Riksarkivaren]] innsyn i materialet hos [[Riksarkivet]] om de innsatte på Hovedøya, med den begrunnelse at personopplysningene er underlagt [[taushetsplikt]]. Klage til [[Kulturdepartementet]] førte ikke frem. Materialet skulle bli brukt i en [[dokumentar]] om statens interneringsleirer for tyskerjenter i årene 1945–46.<ref>[http://www.dagbladet.no/2010/05/09/nyheter/2_verdenskrig/tyskerjenter/11646128/ Verdens Gang – Regler om taushetsplikt har skapt hindringer for en planlagt dokumentarfilm om statens interneringsleirer for tyskerjenter i årene 1945-1946]</ref>

=== Tjenestemannsanordningen ===
Alle offentlig ansatte «tyskertøser» ble fradømt sin stilling med bakgrunn i en [[provisorisk anordning]], forfattet av [[London-regjeringen]] 26. februar 1943. Denne «tjenestemannsanordningen» fastslo at «unasjonal atferd» medførte oppsigelse fra stillinger innen [[stat]] og [[kommune]]. Det ble ikke tatt hensyn til om den «unasjonale atferden» hadde funnet sted før anordningen ble vedtatt i 1943, og kanskje ikke engang kunne dokumenteres av annet enn rykter om personen.<ref>[http://www.fortid.no/fortid_web/fort0207.pdf fortid.no] {{Wayback|url=http://www.fortid.no/fortid_web/fort0207.pdf |date=20090306091958 }} (s. 62)</ref> Andre opplevde å bli utstøtt av familie og sosiale nettverk.

[[Bergen Sporvei]]s [[funksjonær]]forening sendte et brev til arbeidsgiver datert 23. mai 1945: «''Ved sporveien er det endel kvinnelig betjening som hele tiden de har tjenestegjort der, har gått med tyskere. Dette var vært til stor forargelse for den mannlige betjening, og også for den kvinnelige betjening som har oppført seg helt norsk i okkupasjonstiden. Foreningen ser det som en hån mot betjeningen at man fortsatt skal beholde disse ved bedriften. De fleste av disse individer innrømmer selv at de har vært forlovet eller har gått med tyskere, men nekter å slutte selv om de har fått anmodning både fra administrasjonen og vår forening. En tør derfor foreslå at saken bringes inn for de kommunale myndigheter med anmodning om at nevnte betjening øyeblikkelig fjernes. Sett på bakgrunn av den alminnelige folkemening om tyskerjenter, skulle dette være et rettferdig krav. Vedlagt følger en liste over de som erkjenner'' [forholdet], ''og de som nekter, men som vår betjening kan bevidne at beskyldningene er riktige.''» 14 av den øvrige kvinnelige betjening sa seg opp pr 24. mai 1945 i protest mot at tyskerjenter fortsatt var i Bergen sporveis tjeneste.<ref>Mappe 3300/1950, granskninger 1945-46, A-0155 arkivet etter finansrådmannen i Bergen, [[Bergen byarkiv]]</ref>

=== Tap av norsk statsborgerskap ===
[[Statsborgerloven]] av 1924 § 8 bestemte at at norsk statsborgerskap gikk tapt ved å erverve utenlandsk statsborgerskap. Kvinner som gifte seg med tyske menn ervervet tysk statsborgerskap.

Tapet av norsk statsborgerrett inntrådte opprinnelig ved flytting fra Norge. Ved [[provisorisk anordning]] av 17. august 1945<ref>''Provisorisk anordning om tillegg til statsborgerlovgivningen'' ble kunngjort i [[Norsk lovtidend]] 1945 avdeling 1 (ny rekke) side 95 flg.</ref> ble det bestemt at for personer som ervervet statsborgerskap i en fiendestat var det ikke et krav om at vedkommende måtte flytte fra Norge.

Anordningen ble opphevet av lov 13. desember 1946 nr. 1 um tillegg til statsborgarlovi, som videreførte bestemmelsen i anordningen § 2 i lovens § 2.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945-46&paid=6&wid=b&psid=DIVL1768&pgid=b_0364 Besl. O. nr. 258 (1946)]. [[Odelstinget]]s vedtak 28. november 1945 til lov um tillegg til statsborgarlovi.</ref>

I [[Odelstingsproposisjon|Ot.prp.]] nr 136 (1946), foredratt av statsråd [[Jens Chr. Hauge]], het det: «''Størsteparten av disse gifte kvinnene har ved sin omgang med okkupasjonsmaktens soldater og tjenestemenn opptrådt på en høyst uverdig måte. I og med at de inngår ekteskap med tyskere, bør deres politiske tilknytning til Norge være brutt. Og det er meget ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig.''»( side 2 sp. 2)

I den nye statsborgerloven av 1950<ref>[https://lovdata.no/lov/1950-12-08-3 Lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett]</ref> ble det bestemt at tap av norsk statsborgerskap ved erverv av fremmed statsborgerskap kun skjedde hvis man søkte om eller ervervet det fremmede statsborgerskapet med rene ord. Kvinner som automatisk ervervet utenlandsk statsborgerskap ved inngåelse av ekteskap med en utenlandsk mann beholdt dermed sitt norske statsborgerskap.<ref>Ot. prp. nr. 15 (1950) Lov om norsk statsborgerrett, [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1950&paid=3&wid=a&psid=DIVL280&pgid=a_0107&vt=a&did=DIVL284 side 9] (merknader til § 9).</ref>

I tillegg ble det vedtatt en bestemmelse i § 13 om gjenerverv av norsk statsborgerskap for kvinner som hadde mistet sitt norske statsborgerskap som følge av at de hadde giftet seg med en utenlandsk mann. § 13 ble opphevet i 1989.<ref>Se [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1988-89&paid=4&wid=b&psid=DIVL800&pgid=b_0913 Ot.prp. nr. 48 (1988–89)] Om lov om endring i lov 8. desember 1950 nr 3 om norsk riksborgarrett som går gjennom reglene for tap og erverv av norsk statsborgerskap som følge av ekteskap med utenlandsk mann.</ref>

[[Høyesterett]] fant i 1955 at anordningen ikke var i strid med [[Grunnloven]]s § 97 om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.<ref>[https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1955-439 Rt. 1955 s. 439]</ref>

==== Utvisning ====
Anslagsvis var det mellom {{formatnum: 50000 }} og {{formatnum: 100000 }}<ref name="brøt"/> norske kvinner som hadde et forhold til tyske soldater og [[offiserer]]. Sommeren 1945 hadde hvert syvende norske [[bryllup]] en tysk brudgom.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 165)</ref> Over {{formatnum: 3000 }} norske kvinner giftet seg med tyskere, uten å ane at de dermed satte sitt statsborgerskap over styr. Nå var kvinnene blitt tyske statsborgere selv om de bodde i hjemlandet. Og som tyskere ble de utvist fra Norge.

Jusprofessor [[Johs. Andenæs]] protesterte mot dette i avisen ''[[Verdens Gang]]'': «''Man utviser ikke landssvikere, ikke tyskertøser og deres barn, bare akkurat denne kategori som har fått sitt forhold legalisert ved ekteskap, og deres barn. Hvis man sier at det å gifte seg med en tysker er et så uverdig forhold for en norsk kvinne at hun bør miste sitt norske statsborgerskap og utvises, må det være like uverdig for en norsk mann å gifte seg med en tysk kvinne.''»<ref>[https://www.nrk.no/dokumentar/6.oktober...krigsbrudenes-historie-i-brennpunkt-1.909162 «6.oktober...Krigsbrudenes historie i Brennpunkt», NRK]</ref> 28 norske menn som giftet seg med tyske kvinner under krigen, fikk ikke tysk statsborgerskap.<ref>[https://www.nrk.no/dokumentar/6.oktober...krigsbrudenes-historie-i-brennpunkt-1.909162 «6.oktober...Krigsbrudenes historie i Brennpunkt», NRK]</ref>

Verst stilt var de som havnet i [[DDR]] (Øst-Tyskland). Tyske menn med kone fra [[Vesten]] hadde problemer med å få arbeid. Disse ekteparene var like uønsket i DDR som i Norge, og mange var statsløse i over ti år. Med DDR-pass fikk konen bare besøke Norge ved dødsfall i familien, og da forutsatt at familien betalte reisen.<ref>[https://www.nrk.no/dokumentar/6.oktober...krigsbrudenes-historie-i-brennpunkt-1.909162 «6.oktober...Krigsbrudenes historie i Brennpunkt», NRK]</ref>

[[NRK]] tok opp krigsbrudenes skjebne i to programmer i 1988. Saken ble nå tatt opp i [[Stortinget]], og § 13 fjernet fra Norges lover. Fra 1989 kunne kvinnene bli norske statsborgere igjen, men bare hvis de flyttet tilbake. Imidlertid slapp de kravet om botid på to år i Norge som ellers er vanlig før man innvilges norsk statsborgerskap på nytt. Fra mai 1989 kunne en krigsbrud altså velge mellom å bli boende i Tyskland, eller bosette seg i Norge og få tilbake statsborgerskapet. For de fleste var dette lite attraktivt, og de som bodde i DDR, slapp ikke engang over grensen. Krigsbrudene mente at de burde fått samme valget som andre norske kvinner hadde hatt i perioden 1950–55, da de kunne få tilsendt passet i posten, men samtlige søknader ble møtt med avslag.

=== Krigspensjon ===
Hvis en kvinne blir enke etter en mann som er innvilget krigspensjon, undersøkes hennes fortid. Hun får ikke hans krigspensjon videreført hvis hun «''er registrert som medlem av NS og har fått forelegg for det''». 92&nbsp;805 nordmenn ble etterforsket for landssvik under rettsoppgjøret, hvorav 37&nbsp;150 saker ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Saksmappene oppbevares i [[Riksarkivet]]. Når en enke søker om å få overta sin manns krigspensjon, tar [[Rikstrygdeverket]] automatisk kontakt med Riksarkivet for å finne ut om kvinnen har vært NS-medlem eller hatt seksuell omgang med tyskere. I så fall avvises søknaden, selv om saken hennes den gang ble henlagt.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 224)</ref>

== Regjeringens unnskyldning i 2018 ==
Statsminister Erna Solberg benyttet 17. oktober 2018, på Regjeringens arrangement for [[menneskerettighetserklæringen]], anledningen til på vegne av Regjeringen, å be om unnskyldning for måten norske myndigheter behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/offisiell-unnskyldning-til-tyskerjentene/id2616004/|tittel=Offisiell unnskyldning til «tyskerjentene»|besøksdato=2018-10-18|dato=2018-10-17|fornavn=Statsministerens|etternavn=kontor|språk=no|verk=Regjeringen.no}}</ref>

== Krigsbarn ==
{{utdypende|krigsbarn|NS-barn}}
I 1996 kom det en undersøkelse som antar at 70&nbsp;000 norske kvinner hadde forhold til tyske soldater. Samme undersøkelse viser at det ble i alt født 8&nbsp;364 barn med tysk far og norsk mor i Norge under krigen. Undersøkelsen viste videre at [[Vestlandet]] (Bergen), [[Trøndelag]]-fylkene og [[Nord-Norge]] skiller seg ut med flest tyskerbarn, mens [[Østlandet]] og [[Sogn og Fjordane]] skiller seg ut med de laveste tallene regnet etter antall innbyggere.<ref>[http://www.norgesdokumentasjon.no/rapporter/7-LEBEN_A.PDF Statistikk over fødsler pr fylke. Fylker med få forlegninger fikk et lavere antall krigsbarn]</ref> Historikeren Terje Pedersen anslår at 100.000 til 120.000 norske kvinner hadde forhold til tyske soldater.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Hvor-mange-var-de-egentlig-1879975.html|tittel=Hvor mange var de egentlig?|besøksdato=2016-06-27|dato=15. mars 2008|verk=Bergens Tidende}}</ref>

Historieprofessor [[Tore Pryser]] forklarer tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall tyskerbarn. «''I deler av Finnmark var det ti tyskere per nordmann, og det forklarer trolig den høye andelen tyskerbarn her''.» Der hvor det var tyske forlegninger, ble antall tyskerbarn høyere. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av Tore Pryser og forsker [[Guri Hjeltnes]].<ref>{{Kilde www 
 |url= http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001960012207&tag
 |tittel= 70 000 kvinner hadde forhold til tyskere
 |utgiver= ''Dagbladet''
 |forfatter=
 |dato= 12. januar 1996
 |sitat=
 |besøksdato= 2008-12-23
}}</ref> På [[Kanaløyene]], der befolkningen var delvis evakuert, var forholdet mellom lokalbefolkning og tyskere 2:1, og på [[Guernsey]] var det en tysker for hver innfødt.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 82)</ref> I krigsårene steg antallet barn født utenfor ekteskap til det dobbelte på [[Jersey]], og til det firedobbelte på Guernsey, der det var forlagt flest tyskere.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 94)</ref>

== Kjente kvinner som hadde forhold med «fienden» ==
En av de mest kjente er franske [[Coco Chanel]], som bodde i nesten tre år med sin tretten år yngre tyske elsker på hotell Ritz i [[Paris]]. I avhør sa hun kort og godt at hun i sin alder (hun var i femtiårene) ikke kunne bry seg med mannens nasjonalitet. En annen fra [[Frankrike]] var [[skuespiller]]en [[Arletty]], som hadde hovedrollen i den berømte filmen ''Barn av Olympen''. Hun satt internert under premieren på grunn av sitt forhold til en tysk offiser.

== Referanser ==
<references/>

== Se også ==
* [[Krigsbarn]]
* [[NS-barn]]
* [[Lebensborn]]

== Litteratur ==
* [[Helle Aarnes|Aarnes, Helle]] (2009): ''[[Tyskerjentene: historiene vi aldri ble fortalt]]'', [[Gyldendal Norsk Forlag]], ISBN 978-82-053-9064-5
* [[Ebba D. Drolshagen|Drolshagen, Ebba D.]] (2009): ''De gikk ikke fri: kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater'', [[Oktober forlag]], ISBN 9788249505920
* Ellingen, Dag m. fl. (1995): ''Kvinner, krig og kjærlighet'', [[J.W. Cappelens Forlag]] ISBN 978-82-021-5712-8
* [[Trygve Gjestland|Gjestland, Trygve]] og Gundersen, Thor (1990): '«Tyskertøser» på Hovedøya', ''[[St. Hallvard (tidsskrift)|St. Hallvard]]'' nr 2/1990
* Grønli, Vidar H. (1989): ''Kjærlighet under hakekorset'', [[Tiden forlag]], ISBN 8210032313
* Olsen, Kåre (1998): ''Krigens barn: de norske krigsbarna og deres mødre'', [[Aschehoug]], ISBN 8203290906
* Pedersen, Terje Andreas (2012): ''Vi kalte dem tyskertøser'', Scandinavian Academic Press/[[Spartacus Forlag]], ISBN 978-82-304-0086-9
* Leira, Astrid Daatland (1987): ''Kjærligheten har ingen vilje: norske tyskerjenter bak jernteppe og Berlin-mur'', [[Tiden forlag]], ISBN 8210030922
* [[Sigurd Senje|Senje, Sigurd]] (1986): ''Dømte kvinner: tyskerjenter og frontsøstre 1940-45'' [[Pax Forlag]], ISBN 8253013841, [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014101506014 På bokhylla]
* Simonsen, Eva (2006): «Into the open – or hidden away? – The construction of war children as a social category in post-war Norway and Germany», NORDEUROPAforum (2006:2), s. 25-49 [http://edoc.hu-berlin.de/nordeuropaforum/2006-2/simonsen-eva-25/PDF/simonsen.pdf på edoc.hu-berlin.de]
* Waage Johannessen, Monica (2016): ''Tyskertøsene'', Vormedal forlag, ISBN 9788292879672

== Eksterne lenker ==
* [http://www.bt.no/innenriks/article531701.ece Bergens tidende: Moren lobotomert av norske leger]
* [http://www.bt.no/innenriks/article528180.ece Tyskerjentenes livslange straff]
* [http://www.bt.no/innenriks/article530066.ece «Åndssvake» tyskerbarn skulle i fangeleir]
* [http://www.bt.no/innenriks/article528519.ece De brøt ingen lov]
* [http://www.bt.no/innenriks/article528201.ece Hvor mange var de egentlig?]
* [http://www.bt.no/innenriks/article528100.ece 599 kvinner i Bergen mistet statsborgerskapet]
* [http://www.bt.no/lokalt/bergen/article530087.ece Gitt vekk i BT-annonse]
* [http://www.bt.no/meninger/leder/article530058.ece Rettsstat på prøve]
* [http://www.journalisten.no/story/56117 Journalisten: Prestisje og faktafeil] &ndash; ''Seriens forfatter svarer på påstander om faktafeil.''
* [http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/rundskriv/1999/g-2899.html?id=108540 Retningslinjer for behandling av statsborgerskapssaker, Kapittel 4.1.7 Statsborgerskap bortfalt på grunn av ekteskap med borger av fiendestat]
* [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1757-de-norske-tyskerjentene-under-og-etter-krigen.html Tyskerjenter], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]

{{Norge under andre verdenskrig}}
{{Portal|andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Forskjellsbehandling]]
[[Kategori:Ord og uttrykk]]
[[Kategori:Norge under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig]]