Redigerer Trygdemedisin

{{norgesfokus}}
'''Trygdemedisin''' er en medisinsk disiplin som omfatter individets mulighet til å forsørge seg selv i det til enhver tid gjeldende arbeidsmarked.{{tr}} Trygdemedisin er ikke en egen medisinsk spesialitet, men er en underdisiplin av det medisinske fagfeltet [[samfunnsmedisin]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Personsentrert trygdemedisin i etiske perpektiver|etternavn=Solli|fornavn=Hans Magnus|utgiver=Norsk Trygdemedisinsk forening|år=2020|isbn=978-82-996401-2-1|utgivelsessted=|side=21|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Trygdemedisin utføres av helsepersonell når de utreder årsaken til pasientenes tapte funksjonsevne. Det trygdemedisinske aspektet er avklaringen av funksjonsevnens betydning for pasientenes arbeidsevne, yrkesutøvelse og inntektsevne.{{tr}}

Trygdemedisin er et særnorsk fagfelt for det som ellers i verden omtales som forsikringsmedisin. De fleste land har forsikringsordninger som dekker utgifter til sykdom og tapt inntekt. Det kan være som private [[forsikringer]] i individuelle avtaler, eller som kollektive avtaler knyttet til arbeidsgiver. Da folketrygdloven ble innført i Norge i 1967, ble alle private sykekasser samordnet i én statlig ordning, [[Folketrygden]]. Folketrygden hadde en politisk og mer sosial innretning enn de tidligere sykekassene. Dette sosiale elementet utgjør den største forskjellen mellom den tradisjonelle forsikringsmedisin og trygdemedisin. Det sosiale elementet kommer til syne i at trygdemedisinen legger større vekt på arbeidsmarkedkunnskap og den enkeltes evne til å tilpasse seg et arbeidsmarked enn det den tradisjonelle forsikrigsavtale åpner for. Selv om svært mange private helseforsikringer i Norge har samordning med Folketrygden, utøves fortsatt forsikringsmedisin når det gjøres medisinske vurderinger i private forsikringsavtaler utenom folketrygdens regler.

Fagfelt trygdemedisin har utviklet seg som resultat av at nye velferdsordninger ble innført. Allerede i 1844 ble det drøftet om det norske folk skulle ha uførhets- og alderstrygd.<ref>Odelstingsproposisjon (Ot.prp) 11/1918 side 3</ref> Den første praktiske trygdeordning kom med Ulykkesforsikringsloven for industrifabrikkarbeidere i 1894.<ref>NOU 2004 side 49</ref> Loven av 18. september 1909, som trådte i kraft 3. juli 1911 var den første lov om sykepenger.<ref>Rikstrygdeverket, Syketrygden 1967, Forord</ref> I den tyske politikerens [[Otto von Bismarck]]s invalide- og pensjonslov av 1889 ble prinsippet om at underhold til arbeidsuføre skulle knyttes til begrunnelsen for bortfallet av arbeidsevne. I norsk lovgivning fremstår dette med inngangsvilkårene «sykdom, skade eller lyte» som forutsetning for ytelser. Begrepene ble tatt inn i Folketrygdloven av 1966 og videreført i ny folketrygdlov av 1997.<ref>Lov om folketrygd, LOV-1997-02-28-19</ref> Det har helt siden Folketrygdloven ble vedtatt i 1966 vært en diskusjon om man i stedet for «sykdom, skade eller lyte», heller skulle bruke begrepet «arbeidsevne» som inngangsvilkår for trygdeytelser.<ref>Odelstingsproposisjon (Ot.prp) 11/1918 side 96</ref>

Trygdemedisin påvirkes av samfunnsendringen ellers. Det gjelder medisinsk praksis så vel som selve sykdomsbegrepet. Fra å være objektivt fundert, har [[sykdom]]sbegrepet etter hvert som [[Velferdsstat|velferdssamfunnet]] har utviklet seg blitt verdiladet og mer relasjonelt. I et teknologisk samfunn er ikke «sykdom, skade eller lyte» lenger ensbetydende med å miste arbeidsevne. Det er den enkeltes funksjonsnedsettelse som er avgjørende for arbeidsevnen, og ikke sykdom eller [[diagnose]] i seg selv. Dette utfordrer de trygdemedisinske vurderinger, og gjør ofte inngangsvilkårene «sykdom, skade og lyte» lite relevante for en trygdemedisinsk vurdering.

Den typiske trygdemedisinske vurdering dreier seg om å avklare når den enkeltes tap av funksjonsevne fyller de definerte juridiske vilkår. Dette er en konkret avgjørelse, hvor [[NAV]]s saksbehandlere bygger på fagfolks uttalelser om den enkelte. Det er en utfordring at sykdomsforløp er utradisjonelle og ikke passer inn i [[Folketrygden (Norge)|Folketrygdens]] regelverk. Det er i dette landskapet det trygdemedisinske [[Skjønn (vurdering)|skjønn]] utøves. Den kliniske del av trygdemedisin utøves av vanlige klinikere i alle medisinske disipliner. Normalt vil arbeidsevne og funksjonsvurdering gjøres av den legen som har spesialkompetanse på den lidelse som er årsaken til at individet har tapt arbeidsevne. Der det er samvirkende årsaker, hvor flere sykdommer, skader eller lyter samlet er årsaken til bortfall av arbeidsevne, vil den enkelte kunne bli fremstilt for spesialister som kan ta et mer overordnet perspektiv, som innenfor fagfeltene fysikalsk medisin og rehabilitering, eller psykiatri.<ref>Nr. 1 – 5. januar 2006
Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126:117 – 8</ref>
== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Folkehelse]]