Redigerer Tony Hicks

{{Infoboks musiker}}
'''Anthony Christopher «Tony» Hicks''' (født i Nelson, Lancashire, England [[16. desember]] [[1945]]) er sologitarist og harmonisanger i [[The Hollies]].

== Karriere ==
Hicks startet å opptre bare 12 år gammel i 1957 med ''Les Skifflettes'', da de deltok i Carroll Levis’ talentshow. Fra tidlig på 1960-tallet var han et fremtredende medlem av Manchester-bandet ''Ricky Shaw and the Dolphins''. I april 1963 fikk [[Graham Nash]] og [[Allan Clarke (sanger)|Allan Clarke]] overtalt ham til å bli med i deres nylig startede band [[The Hollies]].<ref>Navnet røper deres begeistring for den avdøde rocklegenden [[Buddy Holly]].</ref>
Ikke lenge etter kom  Bobby Elliott med på trommer, og i 1966 overtok Bernie Calvert bassen.  Det var disse fem bandmedlemmene som utgjorde gruppa da den slo an i USA. På forhånd hadde de nådd britisk stjernestatus i samme divisjon som [[The Beatles]], [[Rolling Stones]] og [[Manfred Mann]] fra de nådde førsteplass i 1965 med "I'm alive".

Det var Clarke, Hicks og Nash som utgjorde gruppas komponistteam. Til å begynne med gjemte de seg bak pseudonymet "L. Ransford", men fremsto senere med sine egne navn, og sto bak låter som "Stop stop stop", "Carrie Anne", "On A Carousel" og "Jennifer Eccles".

Hicks var sologitarist, og falt inn på den litt dypere tredjestemmen, noe som ble et kjennemerke for The Hollies. I Storbritannia fikk de ikke mindre enn 30 hitsingler, pluss ytterligere to plasseringer med gjenutgivelser av tidligere slagere. Av disse var 17 låter Topp 10 plasseringer. Dessuten oppnådde gjenutgivelsen av "He Ain't Heavy, He's My Brother" topplassering i 1988.
 
På de amerikanske hitlistene fikk de 23 hitsingler, hvorav seks var Topp 10-plasseringer.
 
Clarke-Hicks-Nash komponerte The Hollies-albumet; ''For Certain Because''(1966), og de psykedeliske ''Evolution'' (1967), og ''Butterfly'' (1967). Deres album med egne britiske hitsingler, ''The Hollies 'Greatest Hits'', fikk også en fortjent førsteplass på de britiske albumlistene i august 1968.

Det var Hicks som i 1968 foreslo at de skulle lage et album med [[Bob Dylan]]s sanger. Nash var så uenig at han valgte å slutte i bandet. Det var nå han inngikk samarbeid med [[David Crosby]] og [[Stephen Stills]]. Nash ble da erstattet av Terry Sylvester, og ''Hollies Sing Dylan'' (1969) nådde en tredjeplass på de britiske albumlistene, men vakte ingen oppmerksomhet i USA.

Etter at Nash i desember 1968 forlot dem. tok Hicks ansvar for alene å komponere flere nye sanger for The Hollies. En av disse skaffet bandet en topp 30-plassering i USA, "Long dark road". Andre, som "Cos You Like To Love Me" (1969) og "Dandelion Wine" (1970) endte opp som B-sider på singelutgivelser. Han skrev også mange av sangene til albumet ''Confessions of The Mind'' (1970), med hitlåten "Too Young To Be Married" som nådde førsteplassen på singellistene i Australia og i New Zealand.

Hicks og Elliott er de to medlemmene som har vært lengst i bandet.  15. mars 2010 da The Hollies ble innlemmet i [[Rock and Roll Hall of Fame]] med medlemmene [[Allan Clarke (sanger)|Allan Clarke]], Terry Sylvester, [[Graham Nash]], Tony Hicks, Bobby Elliott, Bernie Calvert og Eric Haydock, spilte Tony Hicks og Bobby Elliott konsert som The Hollies i [[London Palladium]] i [[London]], mens Clarke, Nash og Sylvester opptrådte sammen med [[Little Steven]], og medlemmer av Maroon Five, som et alternativt The Hollies under prisoverleveringen i USA.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
{{Wikiquote|Tony Hicks}}


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Hicks, Tony}}
[[Kategori:Personer fra distriktet Pendle]]
[[Kategori:Engelske låtskrivere]]
[[Kategori:Engelske gitarister]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)]]