Redigerer Tidlig middelalder i Norge

{{Norges historie}}
'''Tidlig middelalder''' i [[Norge]] regnes vanligvis som perioden fra 1066 til 1130. Noen norske historikere velger likevel å se på vikingtida som et fenomen i tidlig europeisk middelalder, og ikke en egen historisk periode.<ref>{{Kilde bok|tittel=Norsk historie 750-1537|etternavn=Moseng et al.|fornavn=Ole Georg|utgiver=Universitetsforlaget|år=2015|isbn=978-82-15-00415-0|utgivelsessted=Oslo|side=25|sider=|kapittel=1|sitat=}}</ref> Dette utvider perioden for tidlig middelalder i Norge med omtrent 300 år, fra 750 til 1130.

Denne tiden var preget av intern fred og sterk økonomisk vekst. Mye på grunn av en styrket kirke og kongemakt, og innføringen av et stabilt rettssystem. Men mangelen på et system for arveretten til kongedømmet førte til splittelse og til slutt, etter [[Sigurd Jorsalfare]]s død i 1130, full borgerkrig.

== Olav Kyrre ==
Etter kong Haralds død ble hans to sønner, [[Magnus Haraldsson|Magnus]] og [[Olav Kyrre|Olav]] innsatt som konger. Magnus døde allerede i [[1069]] og Olav ble da enekonge. Han fikk tilnavnet Kyrre, som betyr «fredelig».

Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdeskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig tettere, og det ble samtidig etablert faste bispeseter flere steder i Norge. De første hirdbiskopene hadde etterhvert slått seg til i [[Nidaros erkebispedømme|Nidaros]] (som senere ble erkebispedømme), og etterhvert tilkom [[Selja bispedømme|Selja]] i [[1070-årene]] (bispestolen ble flyttet til [[Bergen|Bjørgvin]] før [[1090]], og før [[1095]] hadde også [[Oslo]] fått biskop. Til slutt kom foreløpig [[Stavanger]] (utskilt fra Bjørgvin), omkring 1125.
{| cellpadding="2" cellspacing="5" style="float:right; border:1px solid #8888aa; background-color:#eee"
|style="border-bottom:1px solid #ccccff; background:#ccccff;"|<small>'''<center>Regenter i perioden:<br /></center>'''</small>
|-
|<small>1066&ndash;1069: [[Magnus Haraldsson|Magnus II]]</small>
|-
|<small>1067&ndash;1093: [[Olav Kyrre|Olav III Kyrre]]</small>
|-
|<small>1093&ndash;1095: [[Håkon Magnusson Toresfostre]]</small>
|-
|<small>1093&ndash;1103: [[Magnus Berrføtt|Magnus III Berrføtt]]</small>
|-
|<small>1103&ndash;1115: [[Olav Magnusson]]</small>
|-
|<small>1103&ndash;1123: [[Øystein Magnusson|Øystein I]]</small>
|-
|<small>1103&ndash;1130: [[Sigurd Jorsalfare|Sigurd I Jorsalfare]]</small>
|-
|style="border-bottom:1px solid #ccccff; background:#ccccff;"|<small>'''<center>se også: <br />[[liste over norske regenter]]<br /></center>'''</small>
|}
Også i kong [[Magnus Berrføtt]]s regjeringstid hersket det intern fred i Norge, kong Magnus brukte det meste av sin tid på å ordne opp i stridigheter mellom norske og keltiske høvdinger i [[Irland]], på Orknøyene og på Hebridene. Hans handlinger endte med at mange øyer ble lagt til kongedømmet. Leidangen ble etterhvert omdannet fra et løst forsvarsvåpen til et ordentlig kongelig militærapparat, Magnus benyttet seg flittig av den på sine tokt utenlands, noe som vakte misnøye hos bøndene.

== Magnussønnene ==
Etter kong Magnus' død delte de tre sønnene hans landet mellom seg. De klarte å unngå innbyrdes konflikter og fortsatte reformasjonen av kongedømmet og rettsapparatet som var påbegynt av Olav Kyrre. Spesielt var kong [[Øystein I]] opptatt av utbyggingen av kongedømmet, han reiste rundt i landet og grunnla kirker og kaupanger. Han skaffet seg nye rikdommer ved å øke utenlandshandelen, samtidig som hans yngre bror, kong [[Sigurd I]], brakte skatter hjem fra korstog til Jorsal ([[Jerusalem]]).

Gjennom fredstiden ble kontakten med det kristne Vest-Europa styrket. Virkningene av den nye troen begynte å gjøre seg mer gjeldende i samfunnet, ettersom de kristne troskrav ikke lot seg forene med det gamle samfunns tanker om tilværelsen.

Før 1130 var kirken fortsatt sterkt økonomisk avhengig av bøndene, og politisk av beskyttelse fra kongemakten, men den begynte etterhvert å bygge seg en egen økonomisk plattform, på grunn av de mange jordgodsgaver og [[tiende]]n. Kirkens voksende styrke åpnet muligheter for en sterkere kirkelig samfunnspolitisk innflytelse. Dette gjorde seg synlig på midten av [[1100-tallet]] i [[borgerkrigstiden]].

Kong Sigurd levde de siste syv årene av sitt liv som enehersker over Norge. Etter hans død gjorde både Sigurds sønn, [[Magnus Blinde|Magnus]], og Sigurds yngre bror, [[Harald Gille]], (hans slektskap til Magnus Berrføtt er omstridt), krav på kongstittelen. Denne feiden utviklet seg etterhvert til åpen borgerkrig.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* [[P. A. Munch]]: ''[[s:Det norske Folks Historie|Det norske Folks Historie]]''. Christiania: Chr. Tønsberg, 1852–1863.
{{Wikisource-no|Heimskringla}}
* Gunnes, Erik (1976): «Rikssamling og kristning» i ''Norges historie 2: ca.800 – 1177'', J. W. Cappelens forlag, Oslo.
* Mykland, Knut (1976): «Norge under sverreætten» i ''Norges historie 3: 1177 – 1319'', J. W. Cappelens forlag, Oslo.
* Moseng, Ole Georg; m.fl. (2015): «Norsk historie 750-1537». Universitetsforlaget, Oslo.

== Eksterne lenker ==
* norgeshistorie.no [http://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/ 1050–1350: høymiddelalder]
 
 
{{Emner om Norge}}
[[Kategori:Middelalderen i Norge]]
[[Kategori:Norrøn tid i Norge]]