Redigerer Thorleif Paus

{{Bilder ønsket|kommentar=F.eks. bilde av ham som konsul i Wien, som ung offiser e.l. (ca. 1900–1918). Også bilde av ektefellen Ella som ung, bilde av maleriet av Ella.}}
{{Infoboks militær person}}
'''Thorleif (von) Paus''' (1881–1976) var en norsk diplomat, godseier og fabrikkeier, som var [[generalkonsul]] og sendemann til [[Østerrike-Ungarn]]. Barnebarnet [[Ole Paus]] omtalte Thorleif Paus som en munter eventyrer og «mannen som reiste jorden rundt for å finne seg selv», men som levde et uansvarlig liv og ofte sviktet sine nærmeste. Hans livshistorie speiler både tiltrekningskraften og fallgruvene i et liv der eventyr og personlig frihet stod i første rekke. «Uansett hva han begynte med, endte det som et fluktforsøk», skrev barnebarnet.<ref name=Paus2024/><ref name=Spaans>{{Kilde www |forfatter=Ronny Spaans |url =https://www.dagogtid.no/meldingar/bok/eit-sandkorn-i-maskineriet-6.121.37378.7002d1b0e7 |tittel =Eit sandkorn i maskineriet |verk =[[Dag og Tid]] |dato =2024-11-01 }}</ref><ref name=Pedersen/>

Han vokste opp i [[Christiania]] som sønn av stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] og Birgitte [[Schou]], og familien eide mye av industrien ved [[Akerselva]]. Som barn møtte han sin [[filleonkel]] – farens fetter – [[Henrik Ibsen]]. Mens storebroren [[Christopher Blom Paus (1878–1959)|Christopher Blom Paus]] fulgte faren inn i en mer tradisjonell forretningskarriere og tok over familiens stålfirma i Oslo – også kalt [[Ole Paus (firma)|Ole Paus]] – fikk den yngre sønnen Thorleif mer frihet til å gå sin egen vei. Han tok offisersutdannelse ved [[Krigsskolen]] og innledet som 21-åring i 1902 et 16 år langt eventyr i [[Østerrike-Ungarn]], da han ble knyttet til det svensk–norske generalkonsulatet i [[Wien]] og der han opplevde dobbeltmonarkiets siste år og kom nært på historiske begivenheter. Tilskyndet av sin tremenning grev [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]] i [[Roma]] tok han navnet ''Thorleif von Paus'' i Østerrike-Ungarn. Han tok over stillingen som konsulatsekretær og en av konsulatets to ansatte – ved siden av generalkonsul [[Carl Neufeldt]] – fra den fargerike eventyreren [[Georg Wedel-Jarlsberg]], en annen ung mann som hadde reist ut i verden.

Han stod midt i begivenhetene da [[Unionsoppløsningen|Norge løsrev seg fra Sverige]] i 1905 og ble som 23 år gammel [[konsulatsekretær]] plutselig Norges eneste diplomatiske utsending til stormakten [[Østerrike-Ungarn]], med ansvar for å oppnå anerkjennelse av Norges uavhengighet fra et av Europas viktigste land. Han var både den yngste nordmannen som har fungert som sendemann eller ambassadør og en av de aller første diplomatene i en selvstendig norsk utenrikstjeneste. Paus var deretter visekonsul og tilforordnet generalkonsul i Wien til 1918. Hans kollega [[Thor von Ditten]] var fra 1906 formelt minister i Berlin med sideakkreditering til både Wien og Roma, og Paus var som generalkonsul Norges høyeste utsending i Østerrike-Ungarn til daglig. Hans diplomatiske rolle gav ham tilgang til de høyeste samfunnslagene i Østerrike-Ungarn og han møtte [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]], [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]], [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|erkehertug Franz Ferdinand]] og andre medlemmer av keiserfamilien ved en rekke anledninger. Han reiste også mye rundt i det østerriksk-ungarske imperiet for å promotere norsk næringsliv og eksportindustri. I 1914 var Paus under en slik reise til [[Balkan]] eneste skandinaviske øyenvitne til [[Skuddene i Sarajevo]] som utløste [[første verdenskrig]].<ref name="Jacobsen" /> I tråd med sin interesse for tidens oppdagelser var han aktiv i ledelsen av [[Österreichische Geographische Gesellschaft|Det keiserlige og kongelige geografiske selskapet]] i Wien, og han hadde [[Fridtjof Nansen]] og sin mangeårige venn [[Roald Amundsen]] som gjester i sitt hjem der. Han mottok [[Jernkroneordenen]] og [[Frans Josef-ordenen]].<ref name="vemarvem" />

Han forlot Østerrike-Ungarn i den kaotiske situasjonen etter første verdenskrig i 1918 og bodde til 1936 i Oslo, der han engasjerte seg i ulike forretninger, bl.a. som fabrikkeier i Ålesund. Han var samtidig engasjert i industriforetagender eid av faren, som en av [[Styre#Direksjon|direktørene]] i [[Den Norske Hesteskosømfabrik]] og i [[Christiania Stålverk]]. I 1936 flyttet han til [[Skåne]] i [[Sverige]], der han levde som godseier til 1964, som eier av [[Kvesarums slott]] og herregården Ejratal. Under andre verdenskrig tok han imot mange norske flyktninger på Kvesarum, og det ble opprettet en norsk flyktningleir under norsk befal i nærheten av slottet. Fra 1964 til sin død bodde han i [[København]]. Paus var gift tre ganger. I sitt første ekteskap med Ella Stein, som hadde østerriksk-jødisk bakgrunn, var han far til Helvig Louise Cicin von Paus og general [[Ole Paus (1910–2003)|Ole Otto Cicin von Paus]]; han var farfar til visesangeren [[Ole Paus]].<ref name="vemarvem">[https://runeberg.org/vemarvem/skane48/0440.html «Paus, Thorleif»], i ''Vem är Vem? : Skåne'', 1948 s. 440</ref><ref name="Petersen">Alf Petersen, «Paus, Thorleif», i ''[https://beta.nb.no/items/0ff686a83fd6a8001c0f98d253e50a0e Den norske hærs vernepliktige officerer 1864–1933]'', Hanche, 1936, s. 447</ref> Han var deretter gift med operasangeren [[Dagny Schjelderup]] og den danske enkegrevinnen Ella [[Moltke]]. Thorleif Paus' liv er omtalt i boken ''[[Ole Paus#Selvbiografien For en mann|For en mann]]'' av barnebarnet Ole Paus, som beskrives som «like mye en fortelling om storfamilien Paus, som det er historien om en av Norges mest folkekjære visesangere og rabulister».<ref name=Dagbladet2023-2>{{ Kilde avis | dato = 2023-12-13 | tittel = – Hans død var vakker | verk =Dagbladet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_20231213_155_290_1 | side = 30–31 }}</ref> 

== Bakgrunn og familie ==

[[File:Pilestredet 28.jpg|thumb|left|[[Pilestredet (Oslo)|Pilestredet]] 28 der Thorleif Paus vokste opp; hans far stålgrosserer [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] med familie bodde i tredje etasje; besteforeldrene Mine og [[Christopher Blom Paus]] bodde i første etasje. Farfaren var [[Knud Ibsen]]s bror. Faren eide hele bygården.]]

Thorleif Paus tilhørte «[[skien]]sgrenen» av slekten [[Paus]] og var sønn av stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] og Birgitte Halvordine [[Schou]]; moren var kusine til industrimagnaten [[Halvor Schou]], og faren eide stålgrossistfirmaet [[Ole Paus (firma)|Ole Paus]], [[Den Norske Hesteskosømfabrik]] som lå ved siden av  [[Hjula Væverier]], var medeier i [[Christiania Stålverk]] og var administrerende direktør i [[Den norske Creditbank]]. Hans slektninger eide dermed store deler av industrien langs [[Akerselva]]; av farens fabrikk gjenstår bare «[[Hønse-Lovisa]]s hus», en av de mindre bygningene som hørte til anlegget.

[[File:Hjula Væverier, Akerselva, Hønse-Lovisas hus, Den Norske Hesteskosømfabrik.jpg|thumb|[[Hjula Væverier]] til venstre og [[Den Norske Hesteskosømfabrik]] til høyre for [[Akerselva]]; Thorleif Paus var en av [[Styre#Direksjon|direktørene]] i sistnevnte bedrift som ble startet av faren [[Ole Paus (1846–1931)|Ole]], mens nabobedriften Hjula ble startet av morens fetter [[Halvor Schou]]; bare «[[Hønse-Lovisa]]s hus» gjenstår av Den Norske Hesteskosømfabrik]]
[[File:Ole Paus, industrialist, 1916 (cropped).jpg|thumb|Thorleifs far, stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]], var [[Henrik Ibsen]]s fetter{{byline|[[Peter Elfelt]], 1916}}]]
[[File:Pausvillaen Christian Benneches vei 6 Bygdøy Oslo.jpeg|thumb|Farens Bygdøyvilla, [[Pausvillaen]], eies nå av [[Petter Stordalen]]]]
[[File:Wiener Zentralfriedhof - alter jüdischer Teil - Alois Stein und Caroline Stein.jpg|thumb|Grav for Alois Stein (1817–84) og Karoline Stein (1817–99) på den gamle jødiske gravlunden på Wiener Zentralfriedhof. De var Ella Paus' besteforeldre.]]
Han ble døpt i [[Gamle Aker kirke]].<ref>[https://www.digitalarkivet.no/kb20060928050068 Gamle Aker prestekontor, Kirkebøker, F/L0006: Ministerialbok nr. 6, 1880–1887, s. 63]</ref> Familien bodde da i tredje etasje i [[Pilestredet (Oslo)|Pilestredet]] 28, og faren er titulert ''Grosserer og Værkseier''. Familiens nærmeste naboer var [[Wilhelm Adelsten Maribo]] og [[Hedvig Maribo]], som bodde i den andre leiligheten i tredje etasje;<ref>[https://media.digitalarkivet.no/view/53257/6198 Folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad]</ref> besteforeldrene Mine og [[Christopher Blom Paus]] bodde fra 1890-årene i en leilighet i første etasje på samme adresse. Familien bodde i Pilestredet til han ble voksen; faren fikk senere bygget [[Pausvillaen]] på [[Bygdøy]], der Thorleif bodde når han var i Norge i de årene han holdt til i Wien. Thorleif Paus tok eksamen ved [[Oslo handelsgymnasium|Kristiania Handelsgymnasium]] i 1901 og ble utdannet [[offiser]] ved [[Krigsskolen]] året etter. Han ble [[sekondløytnant]] i 1902 og [[premierløytnant]] i 1909.<ref name="vemarvem" /><ref name="Petersen" />

Thorleif Paus' farfar [[Christopher Blom Paus]] hadde startet forretningskarrieren i broren [[Knud Ibsen]]s forretning da Knud etablerte seg som kjøpmann i Skien i 1825 og bodde med broren Knud og kusinen [[Marichen Altenburg]] i [[Stockmanngården]] da Henrik Ibsen ble født i 1828. Christopher Blom Paus ble senere en ledende skipsreder i Skien. Thorleif Paus var tremenning til statsminister [[Sigurd Ibsen]], og [[Henrik Ibsen]] var farens fetter. Som barn møtte Thorleif Paus Henrik Ibsen da besteforeldrene Christopher og Mine Paus feiret gullbryllup hos sønnen Ole i Christiania i 1895. Thorleif Paus var også fetter til godseier [[Herman Paus]], som var gift med [[Leo Tolstoj]]s barnebarn grevinne [[Tatiana Tolstoy-Paus]], var bror til stålgrosserer [[Christopher Blom Paus (1878–1959)|Christopher Blom Paus]] samt svoger til adelshistorikeren [[Otto von Munthe af Morgenstierne]], grosserer [[Nicolay Nissen Paus]] og grosserer Trygve [[Rich. Andvord|Andvord]]. Han var onkel til Lucie Paus, gift med [[Axel Løvenskiold]], og til [[Per Christian Cornelius Paus|Per Paus]], gift med deres felles slektning Hedevig [[Wedel-Jarlsberg]]. Thorleif Paus var tremenning til grev [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]].

Thorleif Paus ble gift første gang 8. april 1908 i Wien med Ella (Gabriele eller Gabrielle) Stein (f. 20. oktober 1883 i Wien, d. 3. november 1971 i Oslo). Hun ble født i 1883 i Wien som datter av dr.jur. og advokat (''Hof- und Gerichtsadvocat'') i Wien August Stein (1852–1890)<ref>{{cite web |title=August Stein |url=https://www.geschichtewiki.wien.gv.at/August_Stein |website= Wien Geschichte Wiki|publisher=Wien kommune |access-date=2023-01-18}}</ref> og Josefine Elisabeth Wagner (1850–1933).<ref name=Ella1885>Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 01-122</ref> Faren var opprinnelig [[jødedom|jødisk]], mens moren hadde katolsk bakgrunn, og foreldrene ble gift i det jødiske trossamfunnet i Wien i 1877.<ref>August Stein og Josefine Elisabeth Wagner, 1877; s. 230, ekteskap, Wien, ''Matriken der Israelitischen Kultusgemeinde'', 1784–1911, FHL mikrofilm 1,575,352</ref> August var oppvokst i sentrum av det jødiske kvartalet rundt Judenplatz i bydelen [[Innere Stadt]],<ref>Familien Stein bodde i Jordangasse 1 og Wipplingerstraße 9 ved Judenplatz i Augusts barndom; Alois og Karoline flyttet siden til Hohenstaufengasse 9; sml. ''Wiener Zeitung'', 4. november 1884, s. 14. Ved sin død bodde Karoline i Am Hof 5.</ref> der faren Alois Stein (1817–1884) var ull- og bomullsvarefabrikant og manufakturhandler og siden «privatier», dvs. velstående privatmann. Begge Augusts foreldre tilhørte jødiske familier fra Pressburg-området ([[Bratislava]]) i Ungarn (nå [[Slovakia]]); Ellas farfar Alois Stein var født i Bösing (nå [[Pezinok]]) nær Pressburg, mens Ellas farmor Karoline Koch (1817–1899) var født i Wien; faren hennes Bernhard Koch (1792–1866), fra Stampfen ([[Stupava]]), var [[sjoḥét]], religiøs slakter for det jødiske trossamfunnet i Wien.{{efn|Bernhard Koch (1792–1866), fra Stampfen ([[Stupava]]), var [[sjoḥét]] (''schächter''), religiøs slakter for det jødiske trossamfunnet i Wien. Han nevnes i Wien fra 1817 som schächtermedhjelper (''Schächters Gehilfe'') og var ved sin død i 1866 ''Schächter der israelitischen Gemeinde'', en stilling han hadde hatt hvertfall siden tidlig i 1830-årene. Stillinger som denne ble vanligvis gitt til menn med grundig religiøs opplæring og gode anbefalinger. Pressburg var et senter for jødisk religiøs utdanning på den tiden, og det er trolig at han startet sin utdanning der. Stillingen som sjoḥét gjorde ham til en sentral person i jødisk liv i Wien i tiårene etter Napoleonskrigene. Det var frem til emansiperingen av jødene i Østerrike i 1848 sterke begrensninger på hvor jøder kunne bo og hva de kunne arbeide med, og det er trolig at han måtte få en særlig tillatelse til å bo i Wien. Navnet Koch ble antagelig tatt eller tildelt en gang rundt 1800, da jødene ble pålagt å ta faste slektsnavn, og kan være et yrkesnavn for en person som arbeidet med mat. Kanskje var også faren sjoḥét eller lignende.}} Ellas katolske mor Josefine var datter av Joseph Eduard Wagner, som var linnedhandler, og Louise Ernest.{{efn|Da datteren Louise i 1875 giftet seg med Rocco Cicin i Wien ble Joseph Eduard Wagner titulert ''Leinwäschhändler''. Han er trolig den Joseph Eduard Wagner som er ført opp i Wiens adressebøker som «Wagner, Joseph Eduard, Leinen- u. Baumwollfabrik.Niederl(assung)». I tråd med Østerrike-Ungarns begeistring for latin ble ektefellen og datteren i kirkebøker omtalt med det latiniserte navnet Aloysia, men senere kilder viser at de til vanlig ble kalt Louise.}} I 1877 meldte August Stein seg ut av det jødiske trossamfunnet.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter=Anna Staudacher
  | utgivelsesår=2009
  | tittel=«... meldet den Austritt aus dem mosaischen Glauben»: 18000 Austritte aus dem Judentum in Wien, 1868–1914: Namen – Quellen – Daten
  | utgivelsessted=
  | forlag= Peter Lang
  | side= 8
  | isbn= 9783631558324
  | sitat=Stein, Dr.jur. August (...)
 }}</ref> Året etter at farfaren døde ble Gabriele, da halvannet år gammel, katolsk døpt i [[Stefansdomen]] 23. mai 1885 sammen med brødrene Arthur (1878–1940) og Otto (1885–1917), og faren måtte som ikke-kristen føre vitner for at han ville oppdra barna katolsk.<ref name=Ella1885/> Etter å ha latt sine tre barn døpe konverterte også faren til katolisismen året etter og ble døpt i Stefansdomen 28. januar 1886.<ref>Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92</ref> Samme dag ble Ellas foreldre også gift etter katolsk ritus i Stefansdomen, ni år etter at de giftet seg i det jødiske trossamfunnet.<ref>Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92</ref> Ellas farmor Karoline (1817–1899) forble medlem av det jødiske trossamfunnet frem til sin død i 1899, og hun og Alois er begravet på den gamle jødiske gravlunden på Zentralfriedhof i Wien; graven eksisterer fremdeles.<ref>Tor I, felt 005b, rad 16, grav 21</ref> Ella vokste opp i Innere Stadt, ikke langt fra besteforeldrene.<ref>Ella Stein bodde i barndommen på ulike tidspunkter i Bäckerstrasse 14, Bäckerstrasse 3 og ved farens død i Naglergasse 2; sml. Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: Am Hof; løpenummer: 03-07</ref> Ved ekteskapet med Thorleif trådte Ella ut av den katolske kirke,<ref name=Ella1885/> og ble medlem av Den norske kirke. I sin biografi ''For en mann'' skrev barnebarnet Ole Paus at familien aldri snakket om Ellas familie i Østerrike, og at det eneste han visste om hennes familie var navnet på hennes bror Otto Stein.{{efn|name=OttoStein|I ''For en mann'' skriver Ole Paus at Ella Paus' bror Otto Stein døde i [[slaget ved Verdun]] i 1917, men dette medfører ikke riktighet. Det er heller ikke riktig at Otto var oberstløytnant. Otto Stein var ''Oberleutnant'' ([[premierløytnant]]) til 1916, da han ble forfremmet til ''Hauptmann'' (kaptein) i feltartilleriet, og tjenestegjorde i Feldhaubitzregiment 6, deretter i Feldhaubitzregiment 44. Han ble i 1918 tildelt [[Jernkroneordenen]]s ridderkors av 3. klasse «mit der Kriegsdekoration und den Schwertern» av keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] i hans siste regjeringsår – en utmerkelse som frem til 1884 medførte arvelig adelskap som ridder. I 1917 giftet han seg med Elsa Karoline Maria Haagner, datter av legen Karl Haagner. Otto var i live da svigermoren Maria Haagner (f. Sedlaczek) døde i 1921, og ble i dødsannonsen kalt kaptein og bankdirektør (''Hauptmann a.D., Bankdirektor''). I 1922 fikk de sønnen Otto, som ble født i [[Graz]]. Så sent som 1924 er han nevnt som en av de to direktørene og eierne av banken Popper & Co. (Otto Stein), sammen med Otto Popper. Otto Popper er kanskje den direktør Otto Popper i Wien som er nevnt som medlem av [[B'nai B'rith]] i 1922. Otto Stein ble født i Wien i 1885 og ble katolsk døpt samme år, samtidig med den to år gamle søsteren og den syv år gamle broren Arthur. Deres jødiske farfar døde året før. Ole Paus skrev om Otto Stein: «Han hadde bare én svakhet i livet, han led av en ustoppelig begeistring for kasinoer og veddeløpsbaner».}} Otto var tydeligvis Ellas favorittbror og var gudfar til Ellas og Thorleifs sønn Ole Otto; Ole Paus skrev at «han hadde bare én svakhet i livet, han led av en ustoppelig begeistring for kasinoer og veddeløpsbaner (...) bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».<ref name=Paus2024>[[Ole Paus]], ''For en mann'', Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508</ref> Ole Paus skrev at mens Thorleif «lot seg rive med av absolutt alt som smakte av eventyr» og var «en munter livsnyter med vind i alle seil og storbyens gleder rett forut, var bruden vakker og stille, hun fant sine største gleder i musikk, litteratur og kunsthistorie, og det franske leksikonet ''[[Éditions Larousse|Larousse]]''».<ref name=Paus2024/> Ella ble omtalt i ekteskapsannonsen i ''Morgenbladet'' som ''von Cicin-Stein'',<ref>{{ Kilde bok | dato = 1908-03-26 | tittel = Morgenbladet | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19080326_90_174_2 | side =2 |sitat=Bryllup feires i Wien den 8de April af Konsulatsekretær, Løitnant Thorleif Paus og Frøken Ella von Cicin-Stein, Wien.}}</ref> og begge Thorleifs og Ellas barn fikk Cicin som mellomnavn. Navnet Cicin (kroatisk egentlig Čičin; {{IPA|/tʃiˈtʃin/}}) var oppkalling etter Ellas tante Louise Cicin (1849–1929) og avdøde, inngiftede onkel, bankieren Rocco Cicin (1840–1878), som var fra [[Šibenik]] (Sebenico) i [[Dalmatia]] ([[Kroatia]]), litt nord for [[Split]], og som tilhørte en katolsk familie med røtter i [[republikken Venezia|venetiansk]]-[[Dalmatia|dalmatisk]] adel.{{efn|Ella Paus' tante Louise Cicin (1849–1929) var født Wagner i Wien og ble gift med Rocco Cicin (1840–1878) i Wien i 1875. Rocco Cicin var født i [[Šibenik]] (Sebenico) i [[Dalmatia]] (nå [[Kroatia]]). Han var ansatt i en ledende stilling i storbanken Wiener Bankverein, og ble titulert som ''Beamter des Wiener Bankvereins'' da han døde tre år senere av tuberkulose i Wien, bare 37 år gammel. Navnet ble skrevet Rochus Anton Thomas Cicin i kirkeboken i Wien da han giftet seg og Rocco Cicin da han døde; Rochus er en latinisering av den italienske navneformen Rocco, som var navnet han brukte til daglig. Šibenik var del av [[republikken Venezia]] til 1797 og Dalmatia hadde en sterk italiensk og venetiansk innflytelse. Folk flest i Šibenik snakket kroatisk til daglig, mens italiensk også var utbredt, særlig innen utdanning og offisielle sammenhenger. Fordi Šibenik var del av Østerrike ble tysk snakket av embetsmenn og en del velutdannede personer, men det var ikke det daglige språket i Dalmatia. Rocco Cicin snakket trolig kroatisk som morsmål og italiensk som andrespråk siden barndommen, og tysk som fremmedspråk. Navnet skrives Rocco Antonio Tommaso Cicin på italiensk og Roko Anton Toma Čičin på kroatisk. Navnet Čičin er trolig et [[patronym]] avledet av tilnavnet ''Čiča'' (gammel mann, onkel), og uttales {{IPA|/tʃiˈtʃin/}} på kroatisk. Rocco Cicin var sønn av Vincenzo (Vincenz, Vincentius) Cicin og Magdalena Moran. Faren var i kirkeboken i Wien da sønnen giftet seg i 1875 oppgitt å være pensjonert embetsmann (''pensionierter Staatsbeamter''), og er ganske sikkert den Vinc. (Vincenz, Vinzenz) Cicin som i 1850- og 1860-årene er ''Rechnungs-Official'' og ''Prüf. Cmsr. [Prüfungs-Kommissar] für die Verrechnungskunde'' ved K.K. Staatsbuchhaltung i Zara (nå [[Zadar]]), det vil si hadde en ledende stilling i statsrevisjonen i Dalmatia.<ref>''[https://books.google.com/books?id=xp4AAAAAcAAJ&pg=PA215 Hof- und Staats-Handbuch des Kaiserthumes Österreich]'': 1859, nr. 5 (Staats-Handbuch der Kronländer Siebenbürgen, Wojwodschaft und Banat, Croatien und Slawonien, Dalmatien und Militär-Grenze)</ref> Familien Cicin tilhørte eller hevdet å tilhøre den lokale venetiansk-dalmatiske adelen. Adelen i Dalmatia var mindre sentralt regulert under venetiansk styre; mange lokale familier gjorde krav på adelig status i Dalmatia fra venetiansk tid, uten å bli integrert i Østerrikes offisielle adel etter at området kom under østerriksk styre. I Dalmatia var det tradisjon for å regne lokalt prominente familier som adelige, særlig hvis de hadde tilknytning til kirken, embetsverket eller var velstående, uavhengig av om de hadde blitt formelt adlet av noen sentral myndighet, og adelsbegrepet var mer flytende enn i Østerrike. Den venetianske republikken blandet seg i liten grad opp i hvem som ble regnet som adelige i Dalmatia og sine andre provinser.}} Louise Cicin var også gudmor og navngiver til datteren Helvig Louise Cicin von Paus.<ref name=kirchenb2>{{Kilde www |url =https://www.familysearch.org/ark:/61903/1:1:6YBS-41FM |tittel =Helvig Loise Cicin von Paus |besøksdato = 2024-11-10 |utgiver = |verk = Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900 |dato= 21. mai 1911}}</ref> Ella mistet faren sin da hun var syv år gammel og tanten trådte trolig støttende til. Det er mulig at Ella bodde hos tanten som barn og ung kvinne. Louise Cicin hadde tilsynelatende ikke egne barn.

Thorleif og Ella etablerte særeie under et opphold i Norge i 1915<ref>{{ Kilde bok | dato = 1915-08-11 | tittel = Norsk Kundgjørelsestidende | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norskkundgjoerelsestidende_null_null_19150811_33_276_1 | side = 1 |sitat=Konsul Thorleif Paus og hustru Ella (Gabrielle) Paus, f. Stein, Wien }}</ref> og ble skilt kort etter dette. I andre ekteskap fra 1921 til 1934 var han gift med operasangeren [[Dagny Schjelderup]].<ref>{{ Kilde bok | dato = 1921-10-03 | tittel = Aftenposten | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19211003_62_470_1 | side = 7 }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1940 | tittel = Norsk retstidende | utgivelsessted = Oslo | forlag = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019101481593_001?page=176 | side = 169–175 }}</ref> I tredje ekteskap fra 1935<ref>[https://www.digitalarkivet.no/kb20060208040719 Østre Bærum prestekontor Kirkebøker, H/Ha/L0002: Lysningsprotokoll nr. 2, 1932–1939, s. 29]</ref> til sin død var Thorleif Paus gift med enkegrevinne Ella [[Moltke]] f. Glückstadt (f. 1899 i København), datter av generalkonsul og grosserer [[Valdemar Glückstadt]] og Julie Emilie [[Rée]], som tilhørte Danmarks mest kjente jødiske forretningsdynasti.<ref>Genealogisches Handbuch der adeligen Häuser, Volum 25; Volum 117, 1998, s. 365</ref> Hun hadde vært gift med den danske greven Erik Moltke og blitt enke som 23-åring; hun var i andre ekteskap kjent som Ella Moltke Paus for å skille henne fra den andre Ella Paus. Hennes farfar var [[Isak Glückstadt]], en av Danmarks fremste bankierer, den første direktøren for [[Danske Bank]] og formann i Det mosaiske trossamfunn i København. I første ekteskap var Thorleif Paus far til Helvig Louise Cicin von Paus (f. 1909 i Wien) og generalmajor [[Ole Paus (1910–2003)|Ole Otto Cicin von Paus]] (f. 1910 i Wien); han var farfar til visesangeren [[Ole Paus]] og til [[Kaptein (grad)|kaptein]] og adjutant for forsvarssjefen Thorleif Paus (f. 1957), og oldefar til komponisten [[Marcus Paus]]. Han hadde også en stesønn, grev Erik Moltke d.y. (f. 1922); hans egne voksne barn bodde på det tidspunktet i Wien og Oslo.

Den senere visesangeren Ole Paus skrev at Thorleifs tredje ektefelle, enkegrevinnen, var kjederøyker, hadde et voldsomt temperament og levde sammen med Thorleif i et langt og hatefullt samliv. Da Ole Paus var tolv år fortalte grevinnen ham at «i hele din familie er du den eneste jeg liker». Ole Paus skrev at «etter hvert likte jeg tante Ella svært godt (...) visst var hun ondskapsfull og nådeløs når hun satte i gang med utskjellingen sin, men hun var morsom også, og fullstendig hensynsløs og fryktløs.»<ref name=Paus2024/>

==Konsul i Wien, 1902–1918==
[[File:Helvig Paus by Eilif Peterssen.jpg|thumb|left|Datteren [[Helvig Paus (maleri)|Helvig Louise Cicin von Paus]], malt 1915 av [[Eilif Peterssen]] da hun var syv år gammel<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kokkin, Jan | utgivelsesår = 2009 | tittel = Eilif Peterssen | isbn = 8253032242 | forlag = Pax | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011031703030 | side =279–280|sitat=I 1915 og 1916 malte Eilif Peterssen to av sine mest sjarmerende barneportretter. Det ene av den syv år gamle Helvig Paus, datter av den norske konsul i Wien, Thorleif Paus.}}</ref>]]

Som 21-åring i 1902 innledet Thorleif Paus det som skulle bli et 16 år langt eventyr i [[Østerrike-Ungarn]], da han ble utnevnt til [[Ambassadesekretær|konsulatsekretær]] og nestleder ved det [[Den svensk-norske union|svensk–norske]] generalkonsulatet i Wien. Han tok over stillingen fra eventyreren [[Georg Wedel-Jarlsberg]], en annen ung mann som hadde reist ut i verden. I Østerrike-Ungarn opplevde han dobbeltmonarkiets siste år, kom nært på historiske begivenheter og personer og kom selv til å spille en viktig rolle under [[Unionsoppløsningen]] da han bare 23 år gammel ble det nylig selvstendige Norges sendemann til stormakten.

Wien var på den tiden hovedstad i et rike som bestod av dagens [[Østerrike]], [[Ungarn]], [[Bosnia-Hercegovina]], [[Kroatia]], [[Tsjekkia]], [[Slovakia]], [[Slovenia]], store deler av [[Serbia]] og [[Romania]] og deler av [[Italia]], [[Montenegro]], [[Polen]] og [[Ukraina]], og Paus reiste også mye rundt i det østerriksk-ungarske imperiet, særlig for å promotere norsk næringsliv og eksportindustri. Generalkonsulatet var i praksis en handelsdelegasjon knyttet til den svensk–norske [[legasjon]]en, og ble formelt ledet av en honorær generalkonsul, industrimagnaten [[Carl Neufeldt]] (1838–1921). Legasjonen bestod bare av svensker, mens generalkonsulatet var ledet av to norske statsborgere – Neufeldt hadde bodd i Norge noen år, men i 1868 blitt kalt til Wien av sin barnløse og rike onkel Gustav Neufeldt, og blitt en stor industrimagnat i Østerrike-Ungarn med interesser i stålverk og jernbaner. På grunn av Neufeldts alder, omfattende forretningsaktivitet, lange fravær fra stillingen og det forhold at han ikke var yrkesdiplomat var det i praksis Wedel-Jarlsberg og deretter Paus som stod for den daglige ledelsen av generalkonsulatet og utførte de aller fleste konsulære og representative oppgavene. Allerede i 1904 ble Paus første gang fungerende generalkonsul for Sverige og Norge.<ref>{{Kilde avis  |url = |tittel =Paus |avis =Dagens Nyheter |byrå = |fornavn = |etternavn = |dato =1904-05-11 }}</ref> Hans offisielle navn i Østerrike fra 1902 – som også ble ektefellens og barnas navn – var [[von]] Paus.{{efn|''[[Von]]'' var et [[adel]]ig [[privilegium]] i Østerrike, og han kunne bruke det fordi det felles svensk–norske [[Utenriksdepartementet (Sverige)|Utenriksdepartementet]] – etter hans eget ønske – hadde registrert ham under dette navnet hos de østerriksk-ungarske myndighetene, og det ble brukt i hans [[eksekvatur]] som konsul. Hans tremenning, grev [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]] i [[Roma]], som var ambisiøs på familiens vegne, inspirerte ham til å ta navnet ''von Paus''; flere slektninger hadde kalt seg ''de Paus'' i internasjonale sammenhenger siden slutten av 1800-tallet. Et annet moment i navnevalget var nok at Østerrike i 1902 var et svært rigid klassedelt samfunn med et omfattende «adlingsmaskineri» – svært forskjellig fra Skandinavia – der det gav en klar sosial fordel å hete «von». For diplomater som ikke alltid het «von» i sine hjemland var det derfor en akseptert praksis å ta «von» i navnet i Østerrike som en form for «oversettelse» til en østerriksk språklig og sosial kontekst. De østerrikske myndighetene godtok denne praksisen som del av diplomatisk kutyme. Det innebar ikke formelt en adling, men var en særtillatelse til å bruke et adelsprivilegium og i praksis en sosial anerkjennelse av likeverdig status med adelen i Østerrike. Thorleif Paus mottok [[Jernkroneordenen]], som historisk medførte adelskap for østerrikske undersåtter – som den norske konsulen ikke var. Thorleif sluttet å kalle seg «von» da han forlot Østerrike i 1918; barna og hans fraskilte ektefelle het offisielt «von Paus» til de ble berørt av Loven om avskaffelse av adelskap (Adelsaufhebungsgesetz) i 1919, som behandlet «von» som et adelig privilegium i Østerrike og derfor forbød dette navnetillegget.}}

[[File:Marokkanergasse 18, Wien.jpg|thumb|Thorleif og Ella von Paus bodde til 1911 i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket sentralt i Wien; det er også den nøyaktige adressen der hovedpersonen i TV-serien ''[[Rex (TV-serie)|Rex]]'' bor]]
[[File:DC-1914-27-d-Sarajevo-cropped.jpg|thumb|Den norske konsulen i Wien Thorleif Paus var vitne til [[Skuddene i Sarajevo|drapet på erkehertug Franz Ferdinand]] i [[Sarajevo]] i 1914]]
Ved [[unionsoppløsningen]] i 1905 instruerte den svenske utenriksministeren det svensk–norske generalkonsulatet om å nekte å forholde seg til den norske regjeringen, men Neufeldt og Paus reagerte med å si opp stillingene sine overfor den svenske regjeringen,<ref>«[http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?aid=zei&datum=19050614&seite=8 Die schwedisch-norwegische Krise]», ''Die Zeit'', 14. juni 1905 s. 3 («Das schwedische Generalkonsulat in Wien wurde vom schwedischen Minister des Äußern aufgefordert, keinerlei Weisungen des norwegischen Ministeriums des Äußern auszuführen. Der Generalkonsul [Neufeldt] und der Konsul [Paus] von Schweden und Norwegen in Wien, die beide Norweger sind, haben ihre Demission gegeben.»)</ref> og generalkonsulatet ble i praksis den norske utenriksstasjonen i Østerrike-Ungarn. Ettersom Neufeldt var fraværende ble den daværende 23 år gamle konsulatsekretæren Thorleif von Paus Norges eneste diplomatiske representant i stormakten Østerrike-Ungarn etter at Norge hadde erklært seg selvstendig og fikk ansvar for å oppnå diplomatisk anerkjennelse av Norge, fra et av de viktigste landene i Europa. Avisen ''[[Die Zeit (Østerrike)|Die Zeit]]'' skrev at «løytnant Thorleif v. Paus forestår konsulatets forretninger. Sjelden har en ung diplomat befunnet seg i en så ansvarsfull posisjon som herr v. Paus, som nå i løpet av kort tid skal oppnå anerkjennelse av sitt land fra regjeringen i Wien».<ref name="zeit">«[http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?aid=zei&datum=19050610&seite=3 Die Vertretung Schweden-Norwegens in Wien]», ''Die Zeit'', 10. juni 1905, s. 3</ref>

Norge etablerte diplomatiske forbindelser med Østerrike-Ungarn i 1905 og Paus og Neufeldt fortsatte å ivareta Norges diplomatiske interesser i Østerrike-Ungarn ''ad interim''; i 1906 ble det formelt etablert et eget [[Norges ambassade i Wien|norsk generalkonsulat i Wien]] med Neufeldt som generalkonsul og Paus som konsulatsekretær og nestleder, som i praksis var en ren videreføring av det tidligere svensk–norske generalkonsulatet i de samme lokalene i Wildpretmarkt 10. Paus var i perioden 1906–1909 i tillegg handelsattaché, og fra 1910 til 1917 var han formelt [[visekonsul]] (normalt titulert konsul) – en forfremmelse fra hans tidligere stilling som konsulatsekretær – men var i lange perioder tilforordnet (konstituert) som generalkonsul. Østerrikske kommentatorer forventet at Paus ville bli utnevnt til leder for en legasjon i Wien,<ref name="zeit" /> men Norge etablerte ingen legasjon eller ambassade i Wien før i 1960. Fra 1906 hadde Norge en minister med residens i Berlin ([[Thor von Ditten]]) og med [[sideakkreditering]] til Wien og Roma. Generalkonsulen i Wien var derfor i hele den perioden Paus virket ved generalkonsulatet den høyeste utsendingen Norge til daglig hadde i Østerrike-Ungarn, og opptrådte i mange sammenhenger der andre land sendte sine ambassadører; som tidligere var det normalt Paus som utførte konsulære og representative oppgaver, og Neufeldt deltok bare i utvalgte representative sammenhenger. Generalkonsulatet hadde et nært samarbeid med Thor von Ditten i Berlin, og ivaretok Norges diplomatiske interesser i hans fravær. Ved siden av sine konsulære oppgaver drev Paus fra 1906 til 1918 egen agenturforretning i Wien som representerte [[Norsk Hydro]] og andre norske industriinteresser i Østerrike-Ungarn, hovedsakelig gjennom import av [[Norgessalpeter]].<ref name="Aftenposten1971">«[https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19711008_112_463_1 90 år: Tidligere konsul i Wien, Thorleif Paus]», ''[[Aftenposten]]'', 8. oktober 1971 s. 10</ref><ref name="Jacobsen">Palle Koster Jacobsen: «[https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_faedrelandsvennen_null_null_19681214_94_291_1 Han så erkehertugen dø ...]». ''[[Fædrelandsvennen]]'', 14. desember 1968 s. 4</ref>

Som konsul møtte han bl.a. [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn]], [[Karl I av Østerrike-Ungarn]], [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|erkehertug Franz Ferdinand]] og andre medlemmer av keiserfamilien ved en rekke anledninger. Han var aktiv i ledelsen for det geografiske selskap i Wien.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1912-10-24 | tittel = Daggry | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_daggry_null_null_19121024_1_37_1 | side = 1 }}</ref> I 1912 var [[Fridtjof Nansen]] i Wien og holdt et foredrag for 1500 personer, fulgt av en mottagelse på Hotel Imperial, begge organisert av Paus. Nansen var også på besøk hjemme hos Paus.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1912-01-31 | tittel = Vestlandske Tidende | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_vestlandsketidende_null_null_19120131_80_26_1 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | dato = 1912-03-30 | tittel = Reykjavík | utgivelsessted = | url = https://timarit.is/page/2296366#page/n1/mode/2up | side = 50 }}</ref> I 1913 hadde han også sin mangeårige venn [[Roald Amundsen]] på besøk; også Amundsenbesøket, like etter [[Framekspedisjonen]], var en stor hendelse i Wien, og Amundsen ble mottatt i keiserlig audiens og hedret med et stort arrangement i det geografiske selskapet med mange prominente personer til stede.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1913-11-26 | tittel = Arbeidet | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeidet_null_null_19131126_21_320_1 | side= 2 }}</ref> Paus var i [[Sarajevo]] i forbindelse med [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|erkehertug Franz Ferdinand]]s besøk i juni 1914, og var, antagelig som eneste skandinav, vitne til [[Skuddene i Sarajevo|drapet på erkehertugen]] som utløste [[første verdenskrig]]; han fortalte om hendelsene i et intervju i den svenske avisen ''Expressen'' i 1964<ref name="expressen">{{ Kilde bok | dato = 1964-06-28 |kapittel=Han var med i Sarajevo| tittel = Expressen | utgivelsessted = | url = https://tidningar.kb.se/4112703/1964-06-28/edition/11225/part/1/page/16/ | side =16 }}</ref> og i ''Fædrelandsvennen'' i 1968.<ref name="Jacobsen" /> I 1916 besøkte han fronten under første verdenskrig for å rapportere til den norske hæren om forholdene.<ref name="Jacobsen" /> I 1916 var han foreslått til den nyopprettede stillingen som utsendt visekonsul i [[St. Petersburg|Petrograd]],<ref>{{ Kilde bok | dato = 1916-12-12 | tittel = Morgenbladet | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19161212_98_626_1 | side =1 }}</ref> men tok ikke stillingen.

Han bodde frem til 1911 med sin familie i en leilighet i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket sentralt i Wien;<ref>{{kilde bok |dato=1910 |tittel=Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien |url=https://www.digital.wienbibliothek.at/wbrobv/periodical/pageview/127915 | bind= 2|side=881 |sitat= Paus, Thorleif v[on], Sekr[etär] u[nd] Handels-Attaché d[es] kön[iglichen] norw[egischen] Gen[eral]konsulats, Ob[er]leut[nant] d[er] kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, III/3 Marokkanerg[asse] 18 }}</ref> dette er også den nøyaktige adressen der hovedpersonen i TV-serien ''[[Rex (TV-serie)|Rex]]'' bor. Rundt 1911 flyttet familien til en stor villa i Auhofstraße 78C.<ref>{{kilde bok |dato=1914 |tittel=Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien |url=https://www.digital.wienbibliothek.at/wbrobv/periodical/zoom/141934 | bind= 2|side=965 | sitat=Paus, Thorleif v[on], kön[iglicher] norw[egischer] Vizekonsul, Ob[er]leut[nant] der kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, XIII/1 Auhofstr[aße] 78. Inh[aber] d[er] Norgesalpeter-Verkaufsbureau f[ür] Oesterreich-Ungarn Th. Paus, I. Wildpretmarkt 10. }}</ref> Slektsnavnet ble i Østerrike-Ungarn vanligvis og offisielt skrevet ''[[von]] Paus'' (gjerne forkortet ''v. Paus''), bl.a. i forbindelse med hans [[eksekvatur]] som konsul og i Wiens adressebøker; barna og hans da fraskilte ektefelle hadde denne skrivemåten som offisielt navn i Østerrike frem til 1919, da navneleddet ''von'' ble forbudt i landet.<ref>{{kilde bok |dato=1908 |tittel=Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien |url=https://www.digital.wienbibliothek.at/wbrobv/periodical/pageview/2534051 | bind= 1|side=121 | sitat=Auswärtige Konsular-Vertretungen in Wien: Norwegen: Neufeldt Karl, Gen.-Konsul, Bureau Wildpretmarkt 10 (Bayernmarkt 13). Thorleif v. Paus, Sekr. u. Handels-Attaché.}}</ref><ref>{{kilde bok |dato=1905 |tittel=Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien |url=https://www.digital.wienbibliothek.at/wbrobv/periodical/pageview/2533187 | bind= 2|side=956 | sitat=Paus, Thorleif v., Sekr. d. kön. Gesandtschaft von Schweden u. Norwegen, Leut. d. kön. norw. Kav.}}</ref><ref>{{kilde bok |dato=1918 |tittel=Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien |url=https://www.digital.wienbibliothek.at/wbrobv/periodical/pageview/2395681 | bind= 2|side=940 | sitat=Paus, Thorleif v[on], kön[iglicher] norw[egischer] Vizekonsul, Ob[er]leut[nant] der kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, XIII/1 Auhofstr[aße] 78.}}</ref><ref>''Verordnungsblatt des K. K. Justizministeriums'', vol. 24, 1908, s. 8 og s. 12, og vol. 33, 1917 s. 46 og 47, K. K. Hof- und Staatsdruckerei</ref><ref>''High-Life-Almanach: Adressbuch der Gesellschaft Wiens und der österreichischen Kronländer'', vol. 9 s. 253, 1913 [«Paus (Thorleif von), kgl. norweg. V.Konsul, Lt. d. kgl. norweg. Kav. – XIII. Auhofstr. 78, ''T'' H 420/4»]</ref> Familien brukte tidvis også skrivemåten ''[[de]] Paus''.<ref>Jf. f.eks. ''Mitteilungen der Kaiserlich-Königlichen Geographischen Gesellschaft'', vol. 52 s. 615, 1909, og vol. 59, 1916, s. 310</ref> De annonserte flere ganger etter tysktalende barnepiker «af bedre familie» i norske aviser.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1915-06-25 | tittel = Aftenposten | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19150625_56_313_1 | side = 10}}</ref> I Østerrike mottok han bl.a. [[Jernkroneordenen]], som tidligere automatisk medførte arvelig adelskap for østerrikske undersåtter.<ref name="vemarvem" />

==Forretningsmann i Norge==
Mens han fortsatt bodde i Wien ble han involvert i forretningsvirksomhet i Norge, både farens industriforetagender og egne forretninger. Han var en av [[Styre#Direksjon|direktørene]] i farens fabrikk A/S [[Den Norske Hesteskosømfabrik]] og i A/S [[Christiania Stålverk]] fra 1916, etter at faren hadde kjøpt stålverket sammen med verkseier [[Harald Jensen (1867–1933)|Harald Jensen]], direktør [[Harald Boe]] og fabrikkeier [[Halvor John Schou]] fra de tidligere eierne grosserer [[Hans Peter Fyhn Krag|H.P. Krag]], kammerherre [[Haaken Larpent Mathiesen|H. Mathiesen]], bankier [[Viktor Plahte|V. Plahte]] og godseier H. [[Wedel-Jarlsberg]]s arvinger.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1917-03-23 | tittel = Norges Handels og Sjøfartstidende | utgivelsessted = | kapittel= A/S Christiania Staalverk | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norgeshandelsogsjoefartstidende_null_null_19170323_28_70_1 | side = 4 }}</ref> Stålverket planla å gjøre Norge selvforsynt med stål med en årsproduksjon på 50&nbsp;000 tonn og det ble gjennomført en kapitalutvidelse med 15 millioner (ca. 520 millioner i 2019 justert for konsumprisindeksen).<ref>{{ Kilde bok | dato = 1917-12-19 | tittel = Norges Handels og Sjøfartstidende | utgivelsessted = |kapittel= Aktieindbydelse | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norgeshandelsogsjoefartstidende_null_null_19171219_28_308_1 | side = }}</ref> Midt i byggingen sluttet imidlertid første verdenskrig, og stålverket gikk konkurs i 1920. Fra 1916 var han også styremedlem i A/S Spritdenaturering.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1916 | tittel = Handelsregistre for Kongeriket Norge | utgivelsessted = Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2016072581084_001 | side =632 }}</ref> I januar 1916 kjøpte konsul Paus og skipsreder Johs. Brun sammen dampskipet «Navigator» fra rederiet Holdt & Isachsen for 900&nbsp;000 kroner, og solgte det deretter videre for 1&nbsp;100&nbsp;000 kroner.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1924-08-09 | tittel = Norges Handels og Sjøfartstidende | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norgeshandelsogsjoefartstidende_null_null_19240809_35_184_1 | side = 5}}</ref> I 1916 var han og Brun også innbydere til å stifte Tønsberg Dampskibsrederi A/S, men trakk tilbake innbydelsen etter at det innkjøpte skipet «Cossack» forliste.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1916-08-25 | tittel = Norsk Kundgjørelsestidende | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norskkundgjoerelsestidende_null_null_19160825_34_324_1 | side = }}</ref> Han var direksjonsmedlem i rederiet A/S Havna frem til 1917.<ref>{{ Kilde bok | dato =1917-04-17| tittel = Morgenbladet | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19170417_99_189_1 | side =2 }}</ref> I 1915 ble han kritisert i danske medier for ulike forretninger, blant annet for provisjonen han hadde tatt i salget av 20&nbsp;000 par støvler fra danske skofabrikker til den østerrikske regjeringen;<ref>{{ Kilde bok | dato = 1915-06-10 | tittel = Berlingske Tidende | utgivelsessted = | url = http://hdl.handle.net/109.3.1/uuid:3c4c4fe0-caa2-4fa1-8701-483e9fd05691 | side =4|kapittel= Vicekonsul Paus }}</ref><ref>{{ Kilde bok | dato = 1915-05-28 | tittel = Social-Demokraten | utgivelsessted = | url = http://hdl.handle.net/109.3.1/uuid:1903a58d-0698-4d50-b335-b3982183bc36 | side =3|kapittel= Konsul Paus's Krigsleverance }}</ref> saken ble bare nevnt kort i norske medier.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1915-05-29 | tittel = Trondhjems Folkeblad | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_trondhjemsfolkeblad_null_null_19150529_30_59_1 | side =3|kapittel=Dyrt skotøi }}</ref>

Thorleif Paus var i 1916 en av nordmennene som eide [[automobil]], registrert på farens adresse ([[Pausvillaen]] på Bygdøy).<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1916 | tittel = Fortegnelse over de i Norge indregistrerte motorvogner og motorcykler pr. 1. mai 1916 | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017020326003 | side = 48 }}</ref>

Paus forlot Østerrike-Ungarn i 1918 på grunn av de urolige forholdene i landet, og flyttet hjem til Kristiania. Der fortsatte han sine forretninger i firmaet Thorleif Paus A/S, som drev eksport av bl.a. sildemel, tran, [[guano]] og papir. Han bodde i 1920-årene i en villa i [[Bjørn Farmanns gate (Oslo)|Bjørn Farmanns gate]] 16 på [[Skillebekk]]. Den første tiden bodde han i tredje etasje mens den keiserlige russiske [[legasjon]]en holdt til i første etasje og den russiske sendemannen (ambassadøren), grev Pilar, bodde i andre etasje; legasjonen mistet den diplomatiske anerkjennelsen i Norge mens han bodde der våren 1920, som følge av [[Den russiske revolusjon|revolusjonen i hjemlandet]].<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1920 | tittel = Kristiania adressebog | utgivelsessted = Kristiania | forlag = A. Sabro | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019040181020_001?page=1219 | side = 1459 }}</ref> Senere flyttet Paus ned i andre etasje, den tidligere russiske residensen, mens tidligere russisk legasjonssekretær Alexis de Glasenapp flyttet inn i første etasje.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1923 | tittel = Kristiania adressebog | utgivelsessted = Kristiania | forlag = A. Sabro | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018013181030_001?page=1181 | side = 1360 }}</ref> Den herskapelige murvillaen fra 1860-årene ble revet i 1950-årene til fordel for en moderne boligblokk.

I 1928 var han i forhandlinger om kjøp av Røstvangen kraftstasjon fra [[Oppdal]] kommune.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1928-10-29 | tittel = Adresseavisen 1928.10.29 | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19281029_162_256_1 | side =6 }}</ref>

I 1932 ble han hovedaksjonær og styreformann i A/S Ellingsøya Fiskemelfabrikk og A/S Søndmøre Sildolje- og Guanofabrik, begge i [[Ålesund]]. Sistnevnte fabrikk ble nedlagt i 1946 da det ble bestemt å satse på Ellingsøya Fiskemelfabrikk. Han solgte aksjemajoriteten i selskapet i 1950.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Harbitz, Georg Prahl | utgivelsesår = 1993 | tittel = Fra havets sølv til kystens gull | forlag = Sildemelfabrikkenes landsforening | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120600102 | side =318 }}</ref> Thorleif Paus A/S ble oppløst i 1952, og Thorleif Paus trakk seg da tilbake fra forretningslivet.

Han var medlem av herreklubben [[Norske Selskab (1818)|Norske Selskab]].<ref name="selskab">''[http://www.nb.no/nbsok/nb/cbe3799126d46363112f71ad0f25b638?index=1#33 Norske Selskab 1959–1960]'', Selskabet, 1960, s. 32</ref>

==Barna og hans første ektefelle etter skilsmissen==
Etter at Ella og Thorleif ble skilt i 1918 ble hun boende i Wien med de to barna på åtte og ni, mens Thorleif dro hjem til Norge. «Så ble da disse tre stående i livet hennes: musikken, litteraturen og barna. Men størst av dem var barna», skrev Paus om bestemoren.<ref name=Paus2024/> Det skulle gå mange år før de da voksne barna tok opp igjen kontakten med faren.

Sønnen [[Ole Paus (1910–2003)|Ole]] tok eksamen ved den kjente privatskolen [[Theresianum]] i 1929. Samme år flyttet den 19 år gamle sønnen til farens hjemland, uten å kunne norsk, ble utdannet offiser ved [[Krigsskolen]] og ble senere general. Da sønnen kom til Norge hadde han brutt med faren og ville ikke ha noe med ham å gjøre. De skulle ikke bli forsont før etter andre verdenskrig.

Ella Paus er ført opp i Wiens adressebøker frem til 1938 med adressen Wittegasse 8.<ref>[https://www.digital.wienbibliothek.at/wbrobv/periodical/pageview/2383411 Adolph Lehmann's allgemeiner Wohnungs-Anzeiger, 1938, bd. 1, s. 926]</ref> Da nazistene [[Anschluss|rykket inn i Østerrike]] i 1938 ble hennes situasjon prekær – som såkalt halvjøde var hun fortsatt utsatt for diskriminering i et nazistisk styrt Østerrike, og fremtiden var svært usikker i et land preget av antisemittiske angrep og propaganda. I 1938 reiste hun og datteren [[Helvig Paus (maleri)|Helvig]] fra Østerrike for godt, til eksmannen Thorleifs hjemland, 20 år etter at de ble skilt.{{efn|I sin bok ''For en mann'' skriver Paus at han er usikker på om farmorens beslutning om å forlate Østerrike i 1938 var en flukt, men erkjenner at han vet svært lite om hennes bakgrunn og liv i Østerrike. I lys av hennes jødiske bakgrunn fremstår det likevel som utvilsomt at nazistenes inntog i Østerrike i 1938 var en viktig faktor i hennes beslutning om å forlate hjemlandet og reise til eksmannens hjemland det året, 20 år etter skilsmissen. Da Østerrike ble annektert ble de antisemittiske Nürnberglovene del av lovverket i Østerrike. Det var mulig å forlate Østerrike for personer av jødisk opprinnelse på den tiden, og mange ble drevet til emigrasjon av et antisemittisk samfunnsklima med hatpropaganda, diskriminering og økende forfølgelse. I nazistisk terminologi ble Ella regnet som «[[Mischling]] av første grad», uavhengig av at hun selv var kristen, og hun risikerte alvorlig forfølgelse som yrkesforbud, tap av rettigheter, sosial isolasjon, tvangsarbeid og på lengre sikt deportasjon dersom hun ble værende i Wien, særlig etter at politikken mot «Mischlinge» ble skjerpet i 1943. I Østerrike var også forfølgelsen av «Mischlinge» særlig nidkjær. I Norge var nazistenes forfølgelse av jøder rettet hovedsakelig mot registrerte medlemmer av det mosaiske trossamfunn og personer med synlig jødisk tilknytning, og Ellas jødiske bakgrunn – med norsk etternavn, medlemskap i statskirken og ingen kontakt med jødiske miljøer – kan ha gått under radaren. Hennes flytting i 1938 reddet sannsynligvis livet hennes. På den tiden kunne det være vanskelig for personer av jødisk opprinnelse å få oppholdstillatelse i andre land, også Norge, men Ellas ekteskap med den norske konsulen i 1908 ga henne automatisk norsk statsborgerskap. Om hun i teorien beholdt statsborgerskapet 20 år etter skilsmissen uten å noen gang ha bodd i Norge er mer uklart, men hun hadde i 1938 en sønn som var norsk offiser i tillegg til en eksmann som da bodde på et slott i Sverige, men fortsatt eide en leilighet i Oslo som han lot den tidligere ektefellen og barna deres bo i. Norske myndigheter godtok trolig at hun fortsatt var norsk statsborger i 1938. Ella forlot sjelden leiligheten i Oslo, der hun i 1950-årene gjenskapte et Wien i miniatyr. Mye tyder på at hun fortrengte deler av sin personlige historie. Paus skrev at det aldri ble snakket om hennes bakgrunn i Østerrike: «Bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».<ref name=Paus2024/> Ellas selvforståelse speiler mange tidlige emigranter og personer som befant seg i en gråsone for nazistisk forfølgelse, som ofte ikke oppfattet seg selv som Holocaustoverlevende, men Holocaustforskningen har fra de siste tiårene av 1900-tallet i økende grad anerkjent deres opplevelser som en sentral del av Holocaust.}} De fikk bo i Thorleifs leilighet i Frederik Stangs gate 40 på Frogner, som stod tom etter at han hadde flyttet til slottet sitt i Sverige to år før. Da sønnen Ole, hans kone Else og deres nyfødte sønn Peter kom tilbake til Norge fra London flyttet de også inn i leiligheten. Thorleif og firmaet Thorleif Paus A/S hadde også norsk postadresse i leiligheten, selv om Thorleif ikke bodde der til vanlig.<ref>[https://www.digitalarkivet.no/db10061109063307 Oslo adressebok, 1946, s. 1005]</ref>

==Godseier i Skåne, 1935–1964==
[[File:Kvesarums slott april 2018 2.jpg|thumb|[[Kvesarums slott]] i Skåne, eid av Thorleif Paus fra 1936]]
[[File:Herman Paus.jpg|thumb|Thorleifs fetter [[Herman Paus]] var en kjent skiløper i sin ungdom; han ble også godseier i Sverige og var gift med [[Leo Tolstoj]]s barnebarn, [[Tatiana Tolstoy-Paus]]]]

Thorleif Paus bodde i [[Skåne]] i [[Sverige]] fra 1935 til 1964. Han eide [[Kvesarums slott]] i Södra Rörum i Skåne fra 1936 til 1951. I 1948 overtok han godset Ejratal i [[Osby]] i Skåne, med store skogseiendommer, der han bosatte seg. Hans store interesse for jakt og friluftsliv, og ønsket om større jaktmarker, var årsaken til at han solgte slottet og kjøpte en annen herregård lenger nord i Skåne.

Under [[andre verdenskrig]] ble Thorleif Paus og Ella Moltke Paus registrert som flyktninger av den norske legasjonens flyktningkontor i Sverige (Kjesäterkartoteket).<ref>[https://www.digitalarkivet.no/uf20100817620685 Kjesäterkartoteket]</ref> At de hadde overtatt et slott i Sverige noen år før krigsutbruddet gjorde dem vesentlig bedre stilt enn andre norske flyktninger i landet; de tok imot mange norske flyktninger på Kvesarum, og det ble opprettet en norsk flyktningleir under norsk befal i nærheten av slottet.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1961-10-06 | tittel = Morgenbladet | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19611006_143_232_1 | side =4|kapittel=80 år: Godseier Thorleif Paus }}</ref><ref name="Aftenposten1971" /> Sønnen [[Ole Paus (1910–2003)|Ole]] hadde vært knyttet til generalstaben og fulgt general [[Otto Ruge]] under kampene i Nord-Norge; Ole tok seg siden over til Sverige, og reiste videre til [[London]] der han ble sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning i [[Forsvarets overkommando]], forløperen til [[Etterretningstjenesten]].

Thorleif Paus var også meget aktiv i jakt, friluftsliv og oppdrett av jakthunder ([[pointer]]e) og deltok i mange konkurranser i Skandinavia.<ref name="Aftenposten1971" /> Han foretok reiser bl.a. i Afrika. Hans yndlingshund gjennom alle tider het Rikki-Tikki-Tavi, oppkalt etter [[Rudyard Kipling]]s figur fra ''[[Jungelboken]]''.<ref name=Paus2024/>

I 1955 var barnebarna Ole på åtte og Peter på ti på sommerferie på bestefarens herregård Ejratal i Skåne.

{{sitat|Turene i skogen var utflukter til bestefars andre virkelighet. Han tok meg med til flere beverdammer, og han viste meg hvor tiuren hadde rede. En gang møtte vi en hel rådyrflokk, og en gang tok han meg med inn i skogen for å vise meg det som hadde vært et grevlinghi helt til en diger rev hadde kommet og pisset ned hele inngangen til hiet. Revepiss er det verste grevlingen vet, forklarte bestefar, så da grevlingen kjente stanken etter reven, løp den sin vei og kom aldri mer tilbake.

«Men reven da?» spurte jeg. «Hvordan gikk det med reven?»

«Den ble skutt,» sa bestefar.

Det var stille en liten stund.

«Av naboen min,» la han til. «Han driver med høns,» forklarte han.

Jeg syntes det var en dårlig historie, full av tapere.|Ole Paus<ref name=Paus2024/>}}

==København, 1964–1976==
Paus og hans tredje ektefelle hadde også i en årrekke en bolig i [[København]], og etter at han solgte godset Ejratal i Skåne bodde han i København fra 1964. Han døde der i en alder av 94 år.

==Ettermæle==
[[File:Graves of Ole Paus and relatives.jpg|thumb|Thorleif Paus er begravet i familiegraven på [[Vestre gravlund]], rett ved Kapellet ved [[Borgen stasjon]] ({{koord|59|56|2.42|N|10|41|52.96|E|type:landmark_region:NO-03|vis=tekst}}), med bl.a. foreldrene Birgitte [[Schou]] og [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]], barna [[Ole Paus (1910–2003)|Ole Paus]] og Helvig Paus, sin første ektefelle Ella Paus, og barnebarnet [[Ole Paus]]. Graven til høyre tilhører fjellklatreren [[George Wegner Paus]], en fjern slektning]]

Ronny Spaans skriver at Thorleif Paus levde et eventyrlig, men uansvarlig liv.<ref name=Spaans/> Thorleif Paus fremstår som en figur full av kontraster: en privilegert eventyrer med en forkjærlighet for selvrealisering, som opplevde sammenbruddet av gamle verdener og fremveksten av nye. I selvbiografien ''[[Ole Paus#Selvbiografien For en mann|For en mann]]'' skriver barnebarnet [[Ole Paus]] om en dysfunksjonell familie og at han kjenner seg igjen i farfaren, som han omtaler som «mannen som reiste jorden rundt for å finne seg selv», men som ofte sviktet sine nærmeste: «Uansett hva han begynte med, endte det som et fluktforsøk».<ref name=Paus2024/> Han siterer en historie fra bestefarens åttiårsdag:{{efn|I biografien er det omtalt som syttiårsdagen, men det fremgår at episoden fant sted i Fritzners gate, dit Oles far først hadde flyttet rundt 1960. Thorleif Paus fylte sytti i 1951 da Ole var bare fire. Episoden må derfor ha skjedd i 1961, på åttiårsdagen.}}
{{sitat|Så skjer dette: En mann reiser seg, slår på glasset og holder en ''svært'' kort tale: 'Kjære Thorleif, du er ikke sann. Du er blank løgn. Skål.' Det blir stille. Ole tenker, allerede der og da, at bestefaren må være venneløs. Han hadde tjent penger i fleng og reist jorden rundt for å finne seg selv. Så var det ikke noe å finne. Han bruker fortellingen fordi den også treffer ham selv. Både han og bestefaren var rømlinger, på flukt fra både andre og seg selv»|[[Willy Pedersen]]<ref name=Pedersen>{{Kilde www|forfatter=[[Willy Pedersen]] |url =https://www.morgenbladet.no/boker/anmeldelser/2024/10/15/selvbiografien-ole-paus-ikke-fikk-fullfort-talte-aldri-at-livet-ble-for-lett/ |tittel = For mange oppbrudd gjorde ham sånn|dato = 2024-10-18 |verk =[[Morgenbladet]] }}</ref>}}

Thorleif Paus fortalte i ''Expressen'' i 1964 at han skrev på sine memoarer, men memoarene ble enten ikke fullført eller aldri utgitt.<ref name="expressen" />

==Aner==
{{ahnentafel
|collapsible=yes
|collapsed=yes
|1='''Thorleif (von) Paus'''
|2=[[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]]<br />stålmagnat<br />[[Henrik Ibsen|Ibsens]] fetter
|3=Birgitte [[Schou]]
|4=[[Christopher Blom Paus]]<br />skipsreder i Skien
|5=Mine Ernst
|6=Hans Jørgen [[Schou]]<br />losoldermann
|7=Martha Maria Lintrup
|8=[[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]]<br />skipsfører i Skien 
|9=[[Johanne Plesner]]<br />tidligere gift med [[Henrich Ibsen]] 
|10=Carl Peter Ernst<br />sekretær i [[Danske Kancelli]]
|11=Charlotte Amalie Winther
|12=Didrik Hansen [[Schou]]<br />overtollbetjent i Christiania
|13=Anna Ludovica Witrog
|14=[[Christian Lintrup]]<br />[[amtsfysikus]]
|15=Johanne Margrethe [[Hoelfeldt]]
}}

== Utmerkelser ==
* [[Johanniter-ordenen]] (prøyssisk fortjenstorden)<ref name="Petersen" />
* [[Jernkroneordenen]]<ref name="vemarvem" />
* [[Frans Josef-ordenen]]<ref name="vemarvem" />

==Fotnoter==
{{fotnoter}}

==Litteratur==
*[[Ole Paus]], ''For en mann'', Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508

== Referanser ==
<references />

{{Paus}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Paus, Thorleif}}
[[Kategori:Norske offiserer]]
[[Kategori:Norske næringslivsledere]]
[[Kategori:Norske godseiere]]
[[Kategori:Norske diplomater]]
[[Kategori:Konsuler]]
[[Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund]]