Redigerer Tetragrammet

{{kildeløs}}
[[Fil:Tetragrammaton scripts.svg|frame|right|Tetragrammet i Paleo-[[Hebraisk]] alfabet (ble benyttet fra 900-tallet f. Kr. – 135 e. Kr.), gammelaramaisk alfabet (fra 900-tallet f. Kr. til 400 e. Kr.) og hebraisk kvadratskrift (fra 200-tallet e. Kr.)]]
'''Tetragrammet''' eller '''tetragrammaton''', fra gresk {{gresk|τετραγράμματον}}, betyr på norsk «de fire bokstaver», og benyttes særlig i [[jødedommen]], men også enkelte ganger blant [[kristne]] som betegnelse for egennavnet til Gud '''JHVH''' ([[Jahve]], [[hebraisk]] {{hebraisk|יהוה}}). Dette navnet finnes 6828 ganger i skriftsamlingen som i jødedommen kalles [[Tanak]] og blant kristne kalles [[Det gamle testamente]]. Tetragrammet (JHVH) er en omskriving ([[noanavn]]) for guddommens egennavn fordi man tradisjonen sier at De Fire Stavene kun skal uttrykkes i rituell sammenheng, bønn iberegnet. Navnet er oppfattet som for hellig eller for farlig til å bli uttrykt i andre sammenhenger. I Høysangen blir De Fire Stavene, Tetragrammaton referert som HaSem, som er både et maskulint og feminint, eller også kjønnsnøytralt[http://www.ou.org/about/judaism/di.htm#hashem] navn; som lettest kan oversettes med [[Navn]]et. På norsk gjengis oftest navnet '''Jahve''' eller '''Jehova'''. Noen norske teologer velger også å utelate vokalene når de omtaler Gudsnavnet skriftlig. Vanlige transkriberte varianter er JHVH, JHWH og YHWH. De ulike variantene skyldes at det ikke er enighet hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk {{hebraisk|י}} (jod/yod) og {{hebraisk|ו}} (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.<ref>Se f. eks. første kapittel av Birkeland, Harris. «Lærebok i hebraisk grammatikk». Oslo: Grøndahl, 1950 og hele Sigmund Mowinckels norske forfatterskap, Johannes Pedersens danske forfatterskap med flere.</ref>

Blant jøder velger man vanligvis å si «Herren», «Gud» eller bare «Navnet» når man kommer til tetragrammet i teksten, fordi det regnes som det helligste av sju gudsnavn. I jødedommen er det forbud mot å uttale dette navnet utenom i [[tempel|templet]] i [[Jerusalem]] — og til og med i templet sier tradisjonen at navnet bare skal uttales én gang i året, av ypperstepresten, på [[jom kippur]] (forsoningsdagen). Siden tempelet falt i år 70 e.Kr. ble den opprinnelige jødiske uttaletradisjonen avbrutt. Minoriteten [[samaritaner]], som på lik linje med jødene stammer fra de gamle [[israelitt]]ene, har også stor respekt for navnet, men ikke forbud mot å uttale det. Da [[vokal]]tegn ble lagt til den gammelhebraiske bibelteksten av [[masoret]]ene mange hundre år senere (rundt 800- og 900-tallet), var kunnskapen om rett uttale av navnet gått tapt. Ifølge forskere sluttet man å uttale gudsnavnet en tid etter etter eksilet i [[Babylon]] (586-536 f. Kr.)<ref>Mettinger, Tryggve N. D. «In search of God: the meaning and message of the everlasting names». Philadelphia: Fortress Press s. 17.</ref>

[[Fil:Sør-Fron_church,_IEHOVA.jpg|thumb|right|250px|Bilde av Guds navn slik det er skrevet på [[Sør-Fron kirke]].]]
== Navnets uttale ==
Det er usikkert hvordan navnet opprinnelig ble uttalt. En rekke forskjellige måter å uttale navnet på har vært fulgt. Det er uenighet blant lærde hva som ligger nærmest den opprinnelige uttalen.

'''Jahu/Yahu:'''
Uttalen Yāhū er sannsynliggjort gjennom uttalen av sammensatte personnavn som Ēliyyāhū ([[Elia]]) og Zəkharyāhū ([[Sakarja]]). Mange av disse navnene finnes i to utgaver &mdash; for eksempel Ēliyyāhū ~ Ēliyyā ([[Elia]]); Zəkharyāhū ~ Zəkharyā ([[Sakarja]]); Yirməyāhū ~ Yirməyā ([[Jeremia]]). Det finnes manuskripter som viser at [[arameisk]]-språklige jøder som levde i [[Nilen | Nildeltaet]] i det 4. århundre f.kr. uttalte tetragrammet «IAHU» eller «IAHO». -Elephantine Papyrii, ''The Interpreters Dictionary of the Bible.''

'''Jahuah/Yahwah:'''
Jāhūah (med [[kamés]] under [[jod (hebraisk bokstav)|jod]], [[kubús]] etter [[vav]] og [[patah]]-[[mappik]] under den siste [[hé (hebraisk bokstav)|hé]]) er, som Jahu, sannsynliggjort av uttalen i navn som Ēlijjāhū og Zəkharjāhū. Vokalen ''a'' er bare en glidelyd foran utlydende [[guttural]]. I framlyd får en formen Jəhō-, noe som også pekar mot formen ''Jāhūah'', ettersom [[kamés]] (lang a) naturlig blir forkortet og redusert til ''ə'' ved mer enn én stavelses avstand fra hovedtrykket. Senkningen av ''u'' til ''o'' direkte foran guttural (ettersom glidelyden ''a'' kun forekommer foran guttural i utlyd) er også i overensstemmelse med tendensen i [[hebraisk fonologi]]. Denne uttalen er også forenlig med dialektisk uttale ''Jāhū'' (med bortfall av konsonant i utlyd før glidelyden ''a'' oppstod) og den samaritanske formen ''Jawe'' med bortfall av den gutturale ''h'' og typisk samaritansk forenkling av trippelvokalen ''aua'' til ''awa'' eller ''awe'' —jevnfør det samaritanske Eluwem (&nbsp;<&nbsp;Eluim < Elohim).

'''Adonai:'''
I klassisk [[rabbanittisk jødedom|rabbanittisk]] og [[karaittisk jødedom]] leser en ordet som «Adonai» ([[hebraisk språk|hebr.]] {{hebraisk|אֲדוֹנָי}} ''Ădōnāj'' &mdash; ‘min Herre’) de fleste stedene der konsonantteksten har JHVH. Det er på denne bakgrunn de fleste bibeloversettelser gjengir JHVH med «Herren» (eller, mer sjeldent: «Gud»). Som en påminnelse om denne lesemåten satte [[masoretene]] inn [[hebraisk språk|hebraiske]] [[vokaltegn]] for Adonai sammen med konsonanttegnene JHVH. Formen Adonai er også brukt i det norske [[minoritetsspråk]]et [[rommani]].

'''Sjema:'''
Uttalen Sjema ([[arameisk]] {{hebraisk|שמא}} šəmā) betyr rett og slett ‘Navnet’. Denne uttalen er særlig utbredt i [[samaritansk religion]].

'''Hasjém:'''
Uttalen Hasjém ([[hebraisk]] {{hebraisk|הַשֵּׁם}} haššēm) betyr, som Sjema, ‘Navnet’. Denne formen blir gjerne brukt i ikke-liturgiske sammenhenger av [[askenasisk jødedom|askenasiske]]-[[ortodoks jødedom|ortodokse]] jøder.

'''Jehova(h):'''
Formen Jehovah er brukt i hvert fall fra 1270 e.Kr. (i «Pugio fidei» av den [[Spania|spanske]] [[dominikaner]][[munken]] Raymund Martin) og gjennom religiøs litteratur i hele middelalderen. [[Humanist]]er på [[1500-tallet]] gikk ut fra at vokaltegnene under JHVH faktisk hørte til selve Navnet. Denne misforståelsen var opphavet til at uttaleformen «Jehova» (Jəhōwā) ble så utbredt. Formen ''Jehova'' ble mye brukt i eldre [[kristendommen|kristen]] litteratur, inkludert bibeloversettelser. [[Jehovas vitner]] bruker vanligvis denne formen.

'''Jahve:'''
Jahve (eller jahwœ̄) ) er en vanlig lesemåte blant [[forsker]]e, særlig blant [[teolog]]er og [[religionsvitenskap|religionsvitere]] av ikke-[[jødedom|jødisk]] bakgrunn. Formen er bygd først og fremst på den samaritanske uttalen ''Yáwe'', en form som også kan forklares som en dialektisk form av ''Jāhūah'' &mdash; jf. samaritansk ''Elúwem'' for ''Elohim''. I seg selv er formen ''Jahve'' problematisk i [[bibelsk hebraisk]], i og med at den ikke følger de vanlige prinsipper for hebraisk fonologi. Det er for eksempel svært uvanlig å ha en uttalt ''h'' med [[sjevá naḥ]] i innlyd. Det er også dårlig samsvar mellom denne form og de avledede navneformer på Jeho- og -jahu.

'''Jihve:'''
I nyere [[karaittisk jødedom|karaisme]] blir av og til uttalen ''Jihəve'' brukt.

'''Pipi:'''
[[Hieronymus]] fortalte at det på hans tid var enkelte som uttalte navnet «PIPI», fordi de misforsto det hebraiske tetragrammet i den greske teksten. De forvekslet de hebraiske bokstavene med greske bokstaver og trodde at ''yodh'' og ''waw'' var den greske bokstaven ''iota'' og at ''he'' var ''pi''. Derfor leste de tetragrammet fra venstre til høyre som ''pi'', ''iota'', ''pi'', ''iota'' (ΠΙΠΙ), som uttales «PIPI».

'''Jeja:'''
Skrivemåten Jeja kan komme av en forveksling mellom de hebraiske bokstavene J og V. Guds navn ble i hebraisk skriftspråk ofte forkortet til JH, JV eller bare J. I skrifter funnet i Qumran kan man se at de hebraiske bokstavene J og V er lett å forveksle. Kortformen JJ kan derfor komme av en feillesing av kortformen JV. Med tiden ble skrivemåten JJ også skrevet JJJ eller JVJ, eller av og til JJJJ. Det er blitt funnet en papyrus av Bibelen fra det tredje århundre e.Kr., der Guds navn er skrevet JJ. Vokalene ''e'' og ''a'' er hentet fra det arameiske ordet Sjema (‘Navnet’).

Det mest vanlige blant moderne forskere har vært å anse Jahve (eller Jahwe/Jahweh/Yahweh) som mest sannsynlig. Formen Jehova har vært mye brukt i eldre litteratur, men en del forskere heller nå også mot at formen ''Jahu'' ligger nærmest den opprinnelige.

== Navnets betydning ==
I Den hebraiske bibel ([[Tanákh]] i den [[jødedommen|jødiske]] tradisjon, [[Det gamle testamente]] i den [[kristendommen|kristne]]), forekommer navnet JHVH første gang i [[Første Mosebok]] 2,4. Guds navn er hentet fra et [[verb]], den [[kausativ]]e (forårsakende) formen i [[imperfektum]] av det hebraiske verbet ''ha-wah'', ‘å bli’. Guds navn betyr derfor ‘Han lar (eller: får til å) bli’.

Da Moses spurte etter Guds navn, fikk han dette svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være» ([[Andre Mosebok]] 3,14, ifølge den norske [[NV-oversettelsen]]); på hebraisk: {{hebraisk|אהיה אשר אהיה}}, som uttales ''ehjeh asjer ehjeh''). ''Ehjeh'' er 1. person entall [[Qal]] imperfektum av [[rotord]]et ''hajah'', og brukes nesten alltid for å beskrive noe om framtiden. Noen bibeloversettelser gjengir 2. Mos. 3:14 med «jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet ''ehjeh'' snarere betyr «jeg skal bli» eller «jeg skal vise meg å være» (sammenlign med 1. Sam. 18:18 i ''Det Norske Bibelselskaps'' bibel der ''ehjeh'' er oversatt til «''jeg skal bli'' [kongens svigersønn]»). Det uttrykker tanken om at han fortsetter å gjøre seg til den han trenger å bli for å gjennomføre sin vilje. 
Men generelt må en si, at de hebraiske tempusene (finnes bare 2) perfektum og imperfektum, egentlig ikke sier noe som helst om tid i det hele tatt. Både perfektum og imperfektum kan teoretisk både oversettes som fortid, nåtid og fremtid, men som oftest vil man måtte bestemme hvilken tid det er snakk om ut ifra konteksten.
[http://www.newadvent.org/cathen/08329a.htm 1913-utgaven av The Catholic Encyclopedia] gir denne beskrivelsen av navnet: «Det passende navnet på Gud i det Gamle Testamente; jødene kalte det følgelig for det ypperste navn, det mektige navn, det eneste navn, det praktfulle og fryktelige navn, det skjulte og mystiske navn, det virkelige navn, det passende navn».

== JHVHs vesen ifølge Den hebraiske bibelen ==
JHVH opptrer i Den hebraiske bibel helt fra skapelsen av, og det dannes et ganske sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Han omtales som et åndevesen, boende i et lys utilgjengelig for mennesker, og med enorm vital energi. ([[Jesaja]] 40:26) JHVH opphøyes høyt over menneskene, fordi han er [[hellig]] og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til [[Moses]], «for det menneske som ser meg, kan ikke leve.» (2. Mosebok 33,20)

I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av JHVH som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren [JHVH] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet!  Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (2. Mosebok 34,6,7) Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst.

Den kjente beretningen om [[De ti plager]] i [[Egypt]] vanæret ettertrykkelig egypternes guder, som viste seg ikke å være i stand til å kopiere de mirakuløse plagene. (2. Mosebok 4 og 5) Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså JHVH for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seirer. «Jeg er Herren [JHVH] din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» ([[De ti bud]], 2. Mosebok 20,2, 3) Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten ([[Moseloven]]) inngått ved [[Sinai (fjell)|Sinaifjellet]], med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe JHVH, «sine forfedres Gud». Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om [[Daniel]]s tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i [[Babylon]]. (Daniel 1 og 3) Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud, ''New Living Translation''].» –2. Mosebok 20,4,5

JHVH omtales også som «Gud Den Allmektige», og tilskrives ubegrenset makt eller energi. Han er i stand til å se både fram og tilbake i tid ned til minste detalj, og også åpenbare dette for sine tjenere, noe som kommer til uttrykk i de mange profetiene i Den hebraiske bibel. (Jesaja 46:10,11; [[2. Krønikebok]] 16:9) De mest velkjente av profetiene er kanskje profetiene om [[Messias]] («en som er salvet»), som skulle være den Gud sendte for å frelse ikke bare sitt eget folk, men hele verden. (Daniel 9:24,25) Som betydningen av navnet hans angir («lar bli»), har JHVH all makt tilgjengelig for å gjennomføre sin vilje, eller for å styre hendelser slik at hans ord blir oppfylt.

== JHVHs vesen ifølge de kristne greske skrifter ==
I [[Det nye testamente]] (NT) er JHVH kanskje identisk med [[Faderen]], men han omtales både som Herre og Gud. Han tilskrives langt på vei de samme evner og egenskaper som i GT ([[Det gamle testamente]], det kristne navn på Den hebraiske bibelen): opphøyd, kongelig, allmektig, vis og kjærlig, men også fordømmende. ([[Apostlenes gjerninger]] 7:2; 17:24,25; [[Johannes' åpenbaring]] 4:11; 21:6–8) De første kristne så Jesus som den lovte Messias-skikkelsen, Guds Sønn – den som oppfyller eller gjennomfører Guds hensikter: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.» ([[Brevet til hebreerne]] 1:1,2; [[Evangeliet etter Johannes]] 1:18) Skriftene om Jesus i NT ble altså føyd til Guds Ord i GT, og kunne i ytterligere grad fortelle hvem JHVH var, og åpenbare hans hensikter.

I dag ser de fleste kristne JHVH som navnet på selve Guddommen – [[Den hellige treenighet]] – bestående av Faderen, Sønnen ([[Jesus Kristus]]) og [[Den hellige ånd]]. De tillegger ikke Guds opprinnelige egennavn, eller tetragrammet, mye betydning, og det blir sjelden nevnt i det daglige kristne liv.

== Tetragrammets forekomst i Den hebraiske bibelen ==
Guds navn forekommer 6 828 ganger i den hebraiske grunntekst til Det gamle testamente. Israelittene og jødene i gammel tid brukte det flittig som navnet på den ene Gud, som en kontrast til de gudene som ble tilbedt av folkeslag rundt dem. Få moderne oversettelser gjengir det imidlertid med et eget navn (Jahve eller Jehova) i dag. Isteden setter de inn titler som «Gud» eller «Herren».

Alle navn i den hebraiske grunnteksten forekommer kun med konsonanter, ettersom språket er uten vokaler, og den opprinnelige uttalen av disse kan således være usikker. Likevel følger oversetterne den praksis å gjengi disse navnene med innarbeidete former av det opprinnelige hebraiske. ([[Josva]], [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]], [[David]]). Ofte er dette versjoner av navnene som stammer fra gresk via latin, men som likevel ses som en adekvat gjengivelse av de enkelte personnavnene. Andre løsninger, slik som å bruke titler eller kun konsonantene («kongen» eller «DVD» istedenfor David) ville gjort teksten oppstykket og uforståelig – ikke minst tatt i betraktning at det finnes tusenvis av forskjellige egennavn i Den hebraiske bibel.

Når de fleste oversetterne i dag velger å gjengi navnet JHVH i Den hebraiske bibel med "Herren" eller "Gud", skyldes dette to forhold: (1) Dels at en følger den praksis Det nye testamentet vitner om, nemlig at JHVH enten unngås eller erstattes med for eksempel "Herren". (2) At en velger å gjengi en oversettelse av substituttene Adonai (Herren) og Elohim (Gud), som jødene etterhvert kom til å benytte. JHVH er utelatt i kopier av [[Septuaginta]] fra 4- og 500-tallet e.Kr., men forekommer i fragmenter av en tidlig revidert form av denne. Disse fragmentene kan dateres tilbake til det første århundre f.Kr. og det første århundre e.Kr. I sine oversettelser oppgir ikke [[Det Norske Bibelselskap]] noen utdypende forklaring på hvorfor JHVH er gjengitt med «Herren». Formen Jehovah ble imidlertid brukt konsekvent i ''Ny Baiboly,'' deres oversettelse til madagassisk.

To anerkjente oversettelser som gjengir JHVH med egennavn, er The Jerusalem Bible og The World English Bible, som begge bruker den engelske formen Yahweh. Sistnevnte oversettelse er siste utgave av ''American Standard Version,'' som i 1901 argumenterte for å bruke formen Jehovah konsekvent. Den reviderte utgaven av 1952 (''Revised Standard Version'') argumenterte helt motsatt, og byttet ut JHVH med ''the Lord'' (Herren) eller ''God'' (Gud). Mens siste utgaven nå altså velger formen ''Yahweh.'' Ut over disse er det stort sett eldre oversettelser som gjengir Guds egennavn, da som oftest i middelalderens populære form Jehova.

En annen bibeloversettelse som gjengir JHVH konsekvent med et tilsvarende navn (på norsk, engelsk, tysk osv.), er Jehovas vitners ''[[Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter]]''. Det er åpenbart et ønske fra vitnenes side å framheve Jehova som en alternativ gjengivelse av JHVH, ettersom denne formen av navnet er blitt vanlig i bruk i vesteuropeiske språk i hvert fall siden 1200-tallet. Jehovas vitner argumenterer med hyppigheten navnet forekommer med i den hebraiske grunnteksten. De påpeker også at selv den nøyaktige uttalen av Jesu navn er gått tapt, uten at man av den grunn unngår å bruke navnet med den formen som er vanlig på det enkelte språk.

I Den hebraiske bibel opphøyes JHVH gjentatte ganger som det eksplisitte navnet på den høyeste Gud, den allmektige. ([[Salmenes bok]] 83:19) I bibelsk tid brukte jødene det både når de sang salmer, når de konverserte, når de bad og når de hilste hverandre. (2. Mosebok 8,29; [[Femte Mosebok]] 8,19; [[Ruts bok]] 2:4) Forkortete former av navnet forekommer også i en rekke bibelske personnavn og i den vanlige hyllesten [[halleluja]] – «lovpris Jah». Også ikke-bibelske tekstkilder, som Moabitt-steinen fra det 9. århundre f.Kr., inneholder JHVH og bekrefter at jødene brukte navnet såpass hyppig at de omkringliggende folkeslagene bet seg merke i det.

== Tetragrammets fravær i de kristne greske skrifter ==
Tetragrammet forekommer ingen steder i kjente håndskrifter av grunnteksten til Det nye testamente (NT). Gud er isteden omtalt med titler som Far/Faderen og Herre/n. Dette gjelder også de stedene NT siterer fra GT. I fire vers i Åpenbaringen kapittel 19 forekommer uttrykket [[halleluja]], som teknisk sett inneholder formen Jah av gudsnavnet på gresk. 

De aller fleste bibeloversettelser bruker derfor ikke noen navneform av JHVH i teksten til NT. Overalt i teksten forekommer uttrykket ''ky’rios,'' som betyr Herre, enten det siktes til Jesus, Faderen eller andre herrer, og det er rett og slett dette ordet som oversettes i samsvar med grunnteksten. Den greske oversettelsen av det hebraiske GT, som forkortet gjerne kalles LXX (septuaginta), oversetter tetragrammet fra hebraisk til gresk som kyrios. Dette betyr altså at når NT bruker kyrios (dog ikke alltid), så er dette ofte ment som synonym for tetragrammet i GT. Altså er dette den greske oversettelsen av tetragrammet. Dette betyr igjen at når Jesus omtales eller tiltales som kyrios ("Herren"), så er dette ikke nødvendigvis bare en høflig tiltale (altså noe sånt som "min gode herre"), men kanskje en identifisering av Jesus som Gud.
(Joh 20:28 gr. kyrios, theos)

Til sammen 890 passasjer i teksten henviser til uttrykk og allusjoner i Den hebraiske bibel, og av disse er over 300 direkte sitater, sannsynligvis fra [[Septuaginta]], som var i vanlig bruk da bøkene i Det nye Testamente ble skrevet. (Westcott & Hort, ''The New Testament in the Original Greek,'' Graz 1974) Mange av disse passasjene henviser til eller inneholder sitater fra tekster som i det hebraiske GT inneholder navnet. For eksempel henvises det til fortidens profeter «som talte i Herrens navn;» disse talte naturligvis i navnet til JHVH. (Jakob 5:10; [[Evangeliet etter Matteus]] 1:22-23; Jesaja 7:14)

Noen få forskere (Howard, Trobisch) har fremsatt en teori om at NT-skribentene opprinnelig bevarte det hebraiske tetragrammet i sine sitater fra Den hebraiske bibel, slik vi også finner det hebraiske tetragrammet i de eldste (men tydelig reviderte) septuaginta-fragmentene vi kjenner til. Andre forskere mener bruken av «kurios» for JHVH vitner om en unaturlig ordbruk som gjør det vanskelig for leseren å skille mellom herren/JHWH og herren/Jesus. De mener dette ''kan'' være et vitnesbyrd om at tetragrammet har vært skrevet i teksten, men senere byttet ut med «herren». Flertallet av forskere mener imidlertid at skribentene valgte å gjengi tetragrammet (dersom det opphavlig sto i LXX) med ''ky’rios'' (eller ''the’os,'' Gud), ikke ulik den praksis som er reflektert i de arameiske targumene.

Hittil er det ikke funnet noen fragmenter/avskrifter av Det nye Testamente som inneholder tetragrammet. Det er imidlertid funnet fragmenter som viser at utgaver av Det gamle testamente i gresk oversettelse i det første århundre før og etter Kristi fødsel har inneholdt en eller annen form for JHVH eller IAO. Det er mulig, men ikke sikkert, at de første kristne brukte slike LXX-versjoner. Men uansett om tetragrammet var bevart i LXX, er majoritetsoppfatningen at det er usannsynlig at tetragrammet noen gang har vært i Det nye Testamente. Det fins nemlig ikke spor av tetragrammet i noen av NT-fragmentene. Tekstlingvistiske studier av Det nye Testamente tyder dessuten på at tetragrammet enten ble erstattet eller unngått.

En bibeloversettelser som avviker fra de øvrige i denne sammenheng, er Jehovas vitners ''[[Ny verden-oversettelsen]]'', som bruker navnet 237 steder i NT. Det å avvike fra grunnteksten på en slik måte, er omstridt. Leilighetsvis kan også mer vanlige oversettelser av NT bruke Guds navn. Eksempelvis gjør Det Norske Bibelselskaps oversettelse til madagassisk, ''Ny baiboly,'' noen få steder -- og av pedagogiske grunner -- bruk av formen Jehovah.

En vanlig oppfatning blant forskere er at den jødiske praksis, som så sterkt kom til å begrense uttalen av Guds navn, ble fulgt blant jøder og kristne i det første århundre. Jesus og disiplene hans snakket arameisk, men behersket sannsynligvis også koiné-gresk, og kan derfor ha gjort bruk av Den hebraiske bibel både på originalspråket og på gresk når de leste fra, siterte og henviste til Skriftene. (Matteus 4:4–10; [[Evangeliet etter Lukas]] 4:16–21; Apostlenes gjerninger 2:16–21) Ingen steder i NT finner vi grunn til å tro at de kristne ble anklaget for å ha brukt tetragrammet. En finner heller ingen steder noe som tyder på at de kristne anklaget jødene for ikke å uttale/bruke tetragrammet.

== Historisk opphav ==
Bibelteksten selv åpenbarer JHVH som en enestående Gud, i kontrast og opposisjon til andre guder; ja, i egentlig forstand er han den eneste guden som virkelig eksisterer. Han omtales som evig, både tilbake og fram i tid, og har følgelig ikke selv noe opphav. (Jesaja 40:28; 43:11; Salme 124:8) Skribentene av Det nye testamente slutter seg til denne oppfatningen, og også Jesus omtaler ham som «den eneste sanne Gud». (Johannes 17,3; Åpenbaringen 1,8) I 1. Mosebok 4,1 legges JHVHs navn i munnen på den første kvinne, [[Eva]]. Det forekommer også som en del av navnet til [[Jokebed]], Moses’ mor, og må derfor ha vært i bruk selv før Moses fikk åpenbaringen ved den brennende tornebusken. (2. Mosebok 6,20; 3,1–15) Ulike forskere har imidlertid søkt å finne det egentlige historiske opphavet til dyrkelsen av JHVH, og finne ut om han ble tilbedt også i andre kulturer enn den gammelhebraiske.

Ett av forslagene som er blitt fremmet for å forklare JHVHs historiske opphav, er at israelittenes JHVH er hentet fra tradisjonene til [[Shasu]] – kananeisk-språklige nomader fra det sørlige trans-[[Jordan]]. (''The Origins of Biblical Monotheism,'' Mark S. Smith) En inskripsjon fra den egyptiske guden [[Amun]]s tempel i [[Karnak]], fra farao [[Amenhotep III]]s tid (1390–1352 f.Kr.) refererer til «Jhv’s Shasu,» hvilket viser at denne guden ble tilbedt blant noen av Shasu-stammene på denne tiden. Arkeologen Amihai Mazar har foreslått at assosiasjonen mellom Jahve og ørkenvandringen kan ha sitt opphav i de tørre landområdene sør for Israel. –''Archaeology of the Land of the Bible'' (bind 1).

Egyptologen Donald Redford foreslår at israelittene i gammel tid selv kan ha vært en gruppe Shasu som beveget seg nordover inn i Kanaan (i det 13. århundre f.Kr.), og at de for første gang dukker opp på gravsteinen til [[Merenptah]]. Israel Finkelstein har videre påpekt at de bosatte seg i de samaritanske og judeiske fjellene på den tiden. –''The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts.''

Enda tidligere vitnesbyrd har blitt brukt som argument for at JHVH ble tilbedt som [[Jah]] (Yah) ved [[Ebla]] (2350 f.Kr.) og som Jav (Yaw) ved Ugarit (1800–1200 f.Kr.), hvor han var en av Elohim-ene – Els sønner. ([[Elohim]] er hebraisk for Gud i majestetsflertall.)

På bakgrunn av dette foreslår Jean Bottero at Jah (Yah) var den vest-[[semittisk]]e utgaven av den [[akkadisk]]e visdomsguden [[Ea]], et navn avledet fra sumerisk (E = hus, A = vann), og en tittel gitt til den [[sumerere|sumeriske]] guden [[Enki]]. (''Mesopotamia: Writing, Reasoning, and the Gods'') Jah og Ea ble da uttalt likt. Akkurat som Ea var JHVH da menneskets skaper og den som reddet Noah fra den verdensomspennende vannflommen. Hebraikeren Joel M. Hoffman mener imidlertid at tetragrammet opprinnelig ble satt sammen av forskjellige varianter av morguder (materne guder). –''In the Beginning: A Short History of the Hebrew Language.''

Som Van der Toorn påpeker, har en rekke forskjellige meninger blitt presentert, men man er ikke blitt enige om noen entydig [[etymologi]] for tetragrammet. –''Dictionary of Deities and Demons in the Bible: «Yahweh».''

== Se også ==
* [[Antitrinitarisme]]
* [[Adonai]]
* [[Jehovas vitner]]
* [[Jødedommen]]
* [[Tabu]]

== Fotnoter ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* [http://www.gudsnavnet.no/ Gudsnavnet i Norge]
* [http://www.jewishanswers.org/ask-the-rabbi-category/the-basics-of-judaism/?p=932 JewishAnswers.org]
* [http://www.lectio.unibe.ch/05_2/PDF/troyer_names_of_god.pdf Kristin De Troyer:] «The Names of God» (PSD-fil)


{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Jødedom]]
[[Kategori:Kristendom]]
[[Kategori:Det gamle testamente]]
[[Kategori:Første Mosebok]]
[[Kategori:Andre Mosebok]]
[[es:Yahveh#Escritura]]