Vis kilden til Team Lotus

:''Denne artikkelen er om F1-laget som eksisterte fra 1958-1994. For laget som kjørte under navnet «Team Lotus» i 2011, se [[Caterham F1]].''
{{Tidligere F1 Team
|Navn          = {{flagg|Storbritannia}} Team Lotus
|Fullt navn    = Lotus Engineering Ltd.
|Bilde         = 
|Hovedkvarter  = [[Hethel]], [[Norfolk]], [[Storbritannia]]
|Grunnlegger   = [[Colin Chapman]]
|Førere        = [[Jim Clark]]<br />[[Graham Hill]]<br />[[Stirling Moss]]<br />[[Emerson Fittipaldi]]<br />[[Jochen Rindt]]<br />[[Mario Andretti]]<br />[[Nigel Mansell]]<br />[[Ayrton Senna]]<br />[[Nelson Piquet]]<br />[[Mika Häkkinen]]<br />[[Ronnie Peterson]]
|Motorer       = 
|Sesonger      = 1958-1994
|Debut         = {{flagg|Monaco}} [[Monacos Grand Prix]] 1958
|Løp           = 491
|Kons_champ    = '''7''' <small>([[Formel 1-sesongen 1963|1963]], [[Formel 1-sesongen 1965|1965]], [[Formel 1-sesongen 1968|1968]], [[Formel 1-sesongen 1970|1970]], [[Formel 1-sesongen 1972|1972]], [[Formel 1-sesongen 1973|1973]], [[Formel 1-sesongen 1978|1978]])</small>
|Fører_champ   = '''6''' <small>([[Formel 1-sesongen 1963|1963]], [[Formel 1-sesongen 1965|1965]], [[Formel 1-sesongen 1968|1968]], [[Formel 1-sesongen 1970|1970]], [[Formel 1-sesongen 1972|1972]], [[Formel 1-sesongen 1978|1978]])</small>
|Seiere        = 79
|Poles         = 107
|Raskeste runde= 71
|Siste løp     = {{flagg|Australia}} [[Australias Grand Prix]] 1994
}}
'''Team Lotus''' var et racinglag eid av den engelske bilprodusenten [[Lotus (bilmerke)|Lotus]], etablert i 1954 av [[Colin Chapman]]. Laget deltok i mange forskjellige racingserier, og debuterte i [[Formel 1]] i {{f1|1958}}. Laget ble lagt ned etter {{f1|1994}}-sesongen. Med syv [[Liste over vinnere av Konstruktørmesterskapet i Formel 1|konstruktørmesterskap]] og seks [[Liste over vinnere av Førermesterskapet i Formel 1|førermesterskap]] er Team Lotus fortsatt blant de mest suksessrike F1-lag gjennom tidene.

Lotus-bilene var lakkert mørkegrønne med gule detaljer. Med Team Lotus begynte Chapman å knytte til seg førertalenter som ville opp og fram, og det samme gjaldt på konstruktørsiden: Folk som brødrene [[Frank Costin|Frank]] og [[Mike Costin]] og [[Keith Duckworth]]. Den første var [[aerodynamikk]]-ekspert fra flyfabrikken [[De Havilland]], de to andres spesialitet var [[motor]]er (som senere fikk navnet [[Cosworth]] ved å mikse de to konstruktørenes etternavn.) Chassis og hjuloppheng forble imidlertid Chapmans felt. 

== 50-tallet == 
Chapmans første en-seter var Lotus 12, opprinnelig en [[Formel 2]]-bil, men senere oppgradert til [[Formel 1]]. Bilen hadde frontmotor i likhet med alle andre [[formelbil]]er, unntatt Coopers. Årsaken til at Chapman ikke kopierte layouten til Cooper, som var i ferd med å dominere Formel 1, var helt enkelt at han var livredd for hvordan [[John Cooper]] ville reagere. Først da de to konstruktørene fikk bedre kontakt og begynte å samarbeide, forsto Chapman at han hadde Coopers støtte. 

Cooper og Lotus hadde imidlertid stikk motsatte konstruksjonsprinsipper hva gjaldt vekt og styrke: I [[Cooper Car Company|Cooper]] var det ganske mye av alt, men i Lotus var alt minimert til grensen av det forsvarlige. ”En perfekt dimensjonert racerbil bryter sammen nøyaktig på målstreken”, skal Chapman ha sagt. Dessverre hendte det ganske ofte at konkurransebilene hans knakk lenge før dette: Rør som brakk både i rammer og hjuloppheng, bensintanker som sprakk og hjul som datt av var ikke ukjent kost for førerne i Team Lotus. Allerede i [[1957]] satte [[MacKay Fraser]] punktum i en Team Lotus-sittebrønnen (''cockpit''), i [[1960]] fulgte [[Alan Stacey]] etter, og mellom disse to ulykkene gikk [[Graham Hill]] over til [[British Racing Motors|BRM]] etter å ha opplevd litt for mange sjokk bak et Lotus-ratt. Snart knyttet Chapman seg til en skotsk fører som både var lojal, kledelig beskjeden og ekstremt dyktig: [[Jim Clark]]. 

== 60-tallet ==
=== Moss og Clark ===
[[Jim Clark]]s betydning for Lotus kan neppe overdrives. Som fører var han i en klasse for seg på 1960-tallet, og hadde Chapmans biler vært mer solide hadde Clark sannsynligvis høstet enda flere seiere enn han faktisk gjorde. Likevel sviktet Clark aldri Lotus, kjemien mellom ham og Chapman ble regnet som unik. Men det var [[Stirling Moss]] som skaffet Lotus deres første løpsseier i Formel 1-VM, i [[Monacos Grand Prix|Monaco Grand Prix]] [[1960]].

[[Fil:ClarkJim-Lotus19620805.jpg|thumb|left|[[Jim Clark]] [[1962]] i Lotus 25]]
Men Lotus var også inne i en mørk periode i Formel 1-VM. Clark ble uforskyldt innblandet i katastrofen på Monza i september [[1961]] som kostet et dusin tilskuere livet, og i påsken året etter ble Moss så stygt skadet da han krasjet Lotusen sin på [[Goodwood Circuit|Goodwood]] at han var ferdig som toppkjører. 

[[1962]] ble imidlertid også året da verden fikk øynene opp for Jim Clark, som ble nummer 2 i fører-VM, mens Lotus ble nummer 2 i konstruktør-VM for tredje år på rad. Og i [[1963]], med den nye Lotus 25, klaffet alt: I de 10 Formel 1-løpene dette året tok Clark 7 seire, like mange [[Pole position|pole positions]], fem runderekorder og selvsagt VM både til seg selv og til Lotus. [[1964]] ble mindre vellykket, men i [[1965]] tilhørte VM igjen Clark og Lotus.

=== Samarbeid med Ford ===
I [[1966]] ble 3-liters motorer tillatt i Formel 1, men Lotus måtte til å begynne med nøye seg med en 2-liters [[Coventry Climax|Climax]]-motor, deretter den tunge, tørste og kompliserte  [[H-motor|H-16]]-motoren fra [[British Racing Motors|BRM]]. Men i mai [[1967]] fikk Lotus som første lag tilgang til Fords banebrytende [[Cosworth]] [[DFV-motor]] i sin nye Lotus 49. Dette skulle vise seg å være et langvarig og trofast samarbeid som varte helt frem til [[1983]].

=== Tragedie og omveltning ===
For Lotus så [[1968]] ut til å bli et nytt stort år i [[Formel 1]]. Clark åpnet sesongen ved å ta pole position, oppnå raskeste rundetid og å vinne sesongens åpningsløp, [[Sør-Afrikas Grand Prix]]. Det var hans 25. Grand Prix-seier, og med den slo han [[Juan Manuel Fangio]]s tidligere rekord på 24 seire, satt i [[1957]]. <br />
Få uker etter sin 25. Grand Prix-seier omkom Clark i et ubetydelig [[Formel 2]]-løp på [[Hockenheimring]]. Ulykken fant sted på banens raskeste parti, i et skogholt utenfor publikums synsfelt, og ingen fikk med seg hva som skjedde. Sporene vitnet imidlertid om en brå kursendring. Ulykkesårsaken ble aldri oppklart og en hel bilsport-verdenen ble rystet av Clarks bortgang.
[[Fil:HillGraham19690801Lotus-Nordkehre.jpg|thumb|left|[[Graham Hill]] [[1969]] i Lotus 49]]
I 1968 skaffet Chapman [[Imperial Tobacco]] som sponsor mot å lakkere Lotus-bilene i noe så u-britisk som sigarettmerket [[Gold Leaf]]s farger, rødt, hvitt og gull. Dette var et brudd med en 66 år gammel tradisjon med at engelske fabrikkracere skulle være lakkert i British Racing Green.

=== Fortsatt ledende ===
[[Graham Hill]] overtok førstefører-rollen i Lotuslaget og sikret både seg selv og Lotus Formel 1-VM i [[1968]]. Underveis i sesongen dukket et nytt fenomen opp i Formel  1: [[Spoiler]]e, vinger som var montert på høye, spinkle stag på [[Hjuloppheng|hjulopphengene]]!

[[1969]] ble ikke noe Lotus-år. Den firehjulsdrevne Lotus 63 var et blindspor og Lotus fullførte sesongen med den gamle Lotus 49. Dette året kom også en villstyring fra [[Østerrike]] inn på laget: [[Jochen Rindt]]. 

== 70-tallet ==
[[Fil:Lotus_77_Sears_Point.jpg|thumb|'''Lotus 77''']]

=== Revolusjonerende teknologi ===
Chapmans neste radikale [[formelbil]] kom året etter: Den kileformede Lotus 72. Med radiatorene plassert ved siden av sittebrønnen (''cockpit'') i stedet for foran, skar den lufta som en ostehøvel. Rindt vant fem av sesongens første ni løp, fire av dem på rad. Men under treningen til [[Italias Grand Prix|Italia Grand Prix]] dro bilen av, kilte fronten under autovernet og ødela alt foran bakspeilene. [[Jochen Rindt]] døde før ambulansen nådde sykehuset. Men han hadde allerede vunnet så mye at han vant VM posthumt – til dags dato er han den eneste Formel 1-fører som har oppnådd denne tvilsomme æren. Lotus vant konstruktør-VM. 
[[Fil:1971 Emerson Fittipaldi, Lotus 72 (kl).JPG|thumb|left|[[Emerson Fittipaldi]] [[1971]]]]
Chapmans biler herjet videre i Formel  1. 72-en var god nok til å sikre Lotus og [[Emerson Fittipaldi]] VM i [[1972]]. Bilene var nå svarte med detaljer og påskrift i gull, i tråd med hovedsponsoren [[John Player & Sons|John Players Spesial]] produktfarger. Lotus vant på ny konstruktør-VM i [[1973]] med Fittipaldis og svensken [[Ronnie Peterson]]s hjelp, selv om [[Jackie Stewart]] vant fører-VM i en [[Tyrrell Racing|Tyrrell]].

Etter et par heller mislykkede sesonger gjorde Lotus comeback i Formel 1 i siste halvdel av [[1976]]-sesongen med Lotus 77, som hadde chassis med justerbar bakkeklaring. Den ble i 1977 fulgt av Lotus 78, den såkalte venturi-bilen der selve karosseriet fungerte som en vinge som sugde seg fast i bakken. Biltypen løftet Lotus til annenplassen i konstruktør-VM bak [[Scuderia Ferrari|Ferrari]]. Året etter kom den videreutviklede Lotus 79, og med den vant [[Mario Andretti]] både fører-VM og konstruktør-VM for Lotus. Skåret i gleden var at Ronnie Peterson omkom i en massekollisjon i starten av [[Italias Grand Prix|Italia Grand Prix]].

== 80 og 90-tallet ==
[[Fil:Lotus 102B.jpg|thumb|Lotus 102B, denne ble kjørt av [[Mika Häkkinen]] i 1991]]

Etter dette fikk Lotus stadig problemer i Formel 1. Venturi-biler ble forbudt, det samme ble Lotus 86 og 88 med «dobbelramme», og den etterfølgende modellen med sitt revolusjonerende karbonfiberkarosseri var underlegen [[McLaren]]s lignende løsning. Chapman, som alltid hadde vært tiltrukket av Formel 1 fordi sporten åpnet for innovative løsninger, begynte å miste gløden. Hans siste mesterverk i sporten var Lotus 92 med aktivt fjæringssystem. Men på ett område var Lotus konservative: De holdt på [[Ford Cosworth|Ford]]-motorer fram til turbo-årenes inntog i [[1983]]. Gjennom 80-årene prøvde de både [[Renault F1|Renault]]- og Hondamotorer, men de nådde aldri høyere enn tredjeplass i konstruktør-VM. [[Ayrton Senna]] tok Lotus sine to siste Formel 1 seire i [[1987]].

Høsten [[1994]] sa Lotuslaget takk for seg etter en skuffende sesong uten ett eneste poeng.

== Statistikk ==
{| class="wikitable"
!Konstruktør-VM
|7 ([[1963]], [[1965]], [[1968]], [[1970]], [[1972]], [[1973]], [[1978]])
|-
!Fører-VM
|6
[[1963]] : {{flagg|Storbritannia}} [[Jim Clark]]<br />
[[1965]] : {{flagg|Storbritannia}} [[Jim Clark]]<br />
[[1968]] : {{flagg|Storbritannia}} [[Graham Hill]]<br />
[[1970]] : {{flagg|Østerrike}} [[Jochen Rindt]]<br />
[[1972]] : {{flagg|Brasil}} [[Emerson Fittipaldi]]<br />
[[1978]] : {{flagg|USA}} [[Mario Andretti]]<br />
|-
!Sesonger
|37 (1958-1994)
|-
!Grand Prix
|491
|-
!Seiere
|79
|-
![[Pole position]]s
|107
|-
![[Raskeste runde]]r
|71
|-
!Pallplaseringer
|172
|-
!Poeng
|1368
|}

== Kilder ==
[http://www.bilnorge.no/vis_artikkel.php3?aid=20146&tid=8/ Bilnorge]

{{Vinnere av konstruktørmesterskapet i F1}}
{{portal|Formel 1}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Lotus, Team}}
[[Kategori:Formel 1-konstruktører]]
[[Kategori:Britiske selskaper]]
[[Kategori:Selskaper etablert i 1954]]
[[Kategori:1954 i Storbritannia]]
[[Kategori:Lotus Cars]]