Redigerer Svinefylking

[[Fil:Svinefylking1.jpg|right|thumb|upright=1.2|Skjematisk framstilling av en svinefylking]]
[[Fil:First to Fight USMC recruiting publicity photo 1918 HD-SN-99-02127.jpg|thumb|upright=1.2|[[United States Marine Corps|Amerikanske marinesoldater]] poser i en kildeformasjon i 1918]]
[[Fil:Cavalry alex.PNG|thumb|upright=1.2|right|Antikkens makedonske kavaleri framstilt i en skjematisk kileformasjon]]
''Svinefylking'' ([[norrønt]]: ''svínfylking'')<ref>[https://naob.no/ordbok/svinefylking «svinefylking»], ''NAOB''</ref> er norsk betegnelse på gammel en hæroppstilling, formet som spiss kileformet [[fylking]] for en offensiv kamptaktikk. Den besto av to menn i front, og deretter vekselvis flere i bredden bakover i formasjonen. Kampformasjonen var ment å bryte gjennom fiendens linjer, og ble sammenlignet med trynet til et [[villsvin]] sett ovenfra, spiss foran og bred bak. Samtidig var det sammenlignet med et villsvin som erfaringsmessig kunne angripe med stor kraft. Denne kraften som ble sluppet løs i spissen for fylkingen ble således ansett som like kraftig som et framrusende og rasende villsvin.

Formasjonen ble benyttet i [[tidlig middelalder]] i de norrøne nordboerne i de [[Skandinavia|skandinaviske]] landene og senere også under [[vikingtiden]] av vikingene.<ref>Chaillu, Paul Belloni Du (1890): [https://books.google.com/books?id=lVNHAQAAMAAJ&pg=PP7 ''The Viking Age: The Early History, Manners, and Customs of the Ancestors of the English Speaking Nations ; Illustrated from the Antiquities Discovered in Mounds, Cairns, and Bogs as Well as from the Ancient Sagas and Eddas'']. Charles Scribner's Sons; s. 105.</ref> Det ble også brukt av [[Germanere|germanske folk]] som [[frankere]] og var kjent som ''Schweinskopf'', «Svinehode».<ref name="Burton">Burton, Richard F. (1987): [https://archive.org/details/bookofsword00burt «Chapter XIII. The Sword Amongst The Barbarians (Early Roman Empire)»], ''Book of the Sword''. Dover Publications; revi. utg., ISBN 0486254348.</ref> Opprinnelsen ble tilskrevet guden [[Odin]].<ref name="Burton"/><ref>Foote, Peter G.; Wilson, David M. (1970): ''The Viking Achievement'', New York, s. 285</ref> Svinefylkingens kileformasjon har lengre tradisjoner enn som germanerne og [[viking]]enes fortrukne angrep.

== Historie ==
=== Oldtidens Hellas og Romerriket ===
Kilen (gresk: έμβολον, ''embolon''; latin: ''cuneus'', også ''caput porcinum'', «svinehode») ble brukt av både [[infanteri]] og [[kavaleri]]. Krigerne ble utplassert i en trekantet eller trapesformasjon med spissen førende. I følge grekerne [[Arrianos]] og [[Asklepiodotos (filosof)|Asklepiodotos]] (kjent for sine avhandlinger om [[militær taktikk]]) ble kileformasjonen først brukt av [[Skytia|skyterne]], og deretter [[Trakere|trakerne]]. [[Filip II av Makedonia]] adopterte det fra dem som hovedformasjonen av hans [[Kompanjong-kavaleriet|særskilte kavaleri]], og Filips sønn [[Alexander den store]] møtte [[Perserriket|persisk]] kavaleri oppstilt på denne måten, slik Arrianos har attestert. Under et stormangrep vil flankene på formasjonen naturlig holde noe tilbake, da disse vil møte motstandere både i front og på sidene, dette bidrar til at angrepet får en kileform.<ref name="Hjardar">Hjardar, Kim (2020): [https://issuu.com/spartacusforlag/docs/vikingenes_st_rste_slag_issuu/s/11012980 «Krigerens vei»], ''Vikingenes største slag'', Forente Forlag</ref> Fordelen med kilen var at den tilbød et smalt punkt for gjennomboring av fiendens formasjoner og med kommandanten sentralt plassert.<ref>Lendon, J.E. (2006): ''Soldiers and Ghosts: A History of Battle in Classical Antiquity'', Yale University Press; s. 98.</ref>

Som en infanteriformasjon er kilen bevitnet av [[Sextus Julius Frontinus|Frontinus]] for å ha blitt brukt av romerne i [[Pydna]] mot den [[Oldtidens Makedonia|makedonske]] linjen til [[Perseus av Makedonia|Perseus]].<ref> Frontinus: ''Stratagems'', II.iii.20</ref> Den ble også brukt med stor effekt av de romerske legionene, med kilen som viste seg å være effektiv i krigshandlinger i [[romersk Britannia]], for eksempel under [[Boudicca]]s opprør, der en romersk hær i undertall brukte den til å beseire [[Ikenere|ikenerne]].

=== Germanere ===
I [[Nord-Europa]] og i [[Norden]] hadde kileformasjon lange tradisjoner. Germanernes og frankernes fremste angrepsformasjon var nettopp å angripe i kileformasjon. På tysk omtalt som ''Keilerkopf'' eller ''Keil'' («villsvinhode», «kile»)<ref name="Delbrück"> Delbrück, Hans (1920): [http://www.zeno.org/Geschichte/M/Delbr%C3%BCck,+Hans/Geschichte+der+Kriegskunst/2.+Teil.+Die+Germanen/1.+Buch.+Der+Kampf+der+R%C3%B6mer+und+Germanen/2.+Kapitel.+Das+germanische+Kriegertum Zweites Kapitel, Das germanische Kriegertum], ''Geschichte der Kriegskunst im Rahmen der politischen Geschichte'', [http://www.zeno.org/Geschichte/M/Delbr%C3%BCck,+Hans/Geschichte+der+Kriegskunst Innholdsfortegnelse], ISBN 0-8371-8163-1. Via Zeno.org</ref> er et tilsvarende tysk begrep for å beskrive angrepsformasjonen til det forhistoriske infanteriet til de [[Keltere|keltiske]] og germanske stammene i kampen mot romerne. Den ble brukt til å tvinge de romerske styrkene til å splitte og ble senere brukt spesielt på de svakeste enhetene.

På grunn av den høye disiplinen denne formasjonen krevde og den relativt høye sannsynligheten for fiasko, antas det at frontlinjene var fylt med de beste og tyngst pansrede krigerne av de germanske klanene som måtte bryte den romerske frontlinjen. Til tross for den utsatte posisjonen var det ettertraktet for den enkelte kriger å få berømmelse og ære i kampen. I følge den romerske historikeren [[Tacitus]] i hans verk [[Germania (Tacitus)|''Germania'']] var kileformasjonen en tettpakket folkemengde, sterk på alle kanter, ikke bare foran og bak, men også på flankene. Imidlertid var det også det farligste posisjonen, hvorav behovet for å være tungt pansret. Å svikte når det risikoen var størst eller flykte fra kampen var tilsvarende den største tapet av ære:

<blockquote>
«Slaglinjen stiller de opp i kileform. Å forlate plassen i formasjonen såfremt man igjen rykker frem, ser de på som uttrykk for rådsnarhet snarere enn feighet. De bringer sine døde bakover også når de står i fare for å tape et slag. Å ha etterlatt skjoldet på slagmarken regnes for en helt særlig skjendsel. Den skyldige er siden æreløs... (...) mange som overlever en krig på denne måten, gjør ende på skammen ved å henge seg.»<ref>Tacitus (2023), s. 135-136</ref>
</blockquote>

Fordelen med en slik spissformet fylking, i henhold til historikeren [[Claus Krag]]s kommentar til ''Germania'':, var at de som sto i de bakerste rekkene, presset på fremover, samtidig som formasjonen på yttersiden kunne beskyttes av en vegg av skjold. Mens romerne la vekt på streng disiplin og at hver mann holdt sin plass i formasjonen, var germanerne når striden først var i gang, mindre opptatt av selve formasjonen og mer innstilt på en bevegelig krigføring. Romerne tolket dette som uttrykk for mangel på organisasjon og utholdenhet.<ref>Tacitus (2023), s. 180</ref>

=== Norden ===
[[Fil:Odin (49564069552).jpg|thumb|En myte fortalte at det var den enøyde guden [[Odin]] som skapte svinefylkingen.]]
De nordboerne som kjempet som vikinger bygde på erfaringene fra germanerne og kelterne. Erfaringsmessig var det vanskelig å vinne med uorganiserte angrep i tett formasjon. I utgangspunktet ved et slag spredte nordboerne seg gjerne ut i en lang linje med skjoldene overlappende, tett eller tynn avhengig hvor lang den var eller hvor krigere som var til rådighet. I [[slaget ved Stiklestad]] hadde [[Olav Haraldsson]] en linje på 400 meter bestående av 1500 menn. Hæren var tynn med få folk i bakrom for å fylle hull i skjoldmuren.<ref name="Hjardar_76">Hjardar & Vike (2014), s. 76</ref> De mennene som kom fra samme skip hadde fordelen av å kjenne hverandre og var vant til å kjempe sammen. Var det to eller flere rekker kunne de bakre bruke sine lange spyd og langskaftede øker mens de var beskyttet av skjoldborgen foran i første rekke.<ref name="Hjardar_77">Hjardar & Vike (2014), s. 77</ref>

Svinefylking var spesielt effektiv mot defensive skjoldvegg når forsvarere koblet skjoldene sammen for å danne en en ugjennomtrengelig barriere. Tungt bevæpnet infanteri kunne bruke kileformasjon for å drive inn skjoldveggen for å bryte opp skjoldveggen og utsette forsvarerne for flankeangrep. Svinefylkingen som hadde lange tradisjoner. I følge den danske lærde [[Saxo Grammaticus]] i ''[[Gesta danorum]]'' («Danskenes bedrifter») var det [[Odin]] selv som lærte den legendariske kong [[Harald Hildetann]] hvordan han skulle organisere hæren for oppnå størst mulig effekt. Hæren skulle organiseres i tre fylkinger i tjue rekker, men hvor den midterste skulle stikke lengre fram med tjue mann i fem rekker.<ref name="Hjardar_78">Hjardar & Vike (2014), s. 78</ref>

Saxo har gitt to beskrivelser av en kileformasjonen. I bok I beskriver han en grunn kileformasjon, med den fremste rangen på to menn som deretter hver fordobles. I bok VII skildrer han en skarpere spisset formasjon 10 menn dypt med den første rekken som består av 2 menn, deretter bestående av ytterligere 2 flere.<ref>Saxo (1905): [http://mcllibrary.org/DanishHistory/ ''The Nine Books of the Danish History of Saxo Grammaticus''], oversatt av Oliver Elton, New York: Norroena Society</ref> Dermed var kileformasjonen sammensatt av 110 menn, 10 dype, 2 menn i spissen og 20 på basen. 

Bak de tre kjegleformede angrepsspissene skulle det komme unge menn med kastespyd og bak dem eldre menn med erfaring som kunne tre støttende til. I virkeligheten var hæren ofte oppstilt mer kvadratisk som raskt kunne danne en offensivt rektangulær kileformasjon Svinefylkingens fremste fordel var at framdriften fordelte seg på et begrenset område hos fiendens linje, og brøt den igjennom kunne den snu og angripe linjen i ryggen. Brukt motivert av harde, hensynsløse menn kunne den være effektiv mot fiendens oppstilte linje. Hadde de erfarne krigere og berserker ble nettopp de plassert i første rekke, forutsatt de var disiplinerte. På Stiklestad angrep berserkene framfor å holde kongens linje og bidro til Olav Haraldssons nederlag.<ref name="Hjardar_79">Hjardar & Vike (2014), s. 79</ref>

I ''[[Reginsmål]]'', et av eddadiktene (''[[Den eldre Edda]]'') gir Odin det fordelaktige råd om å angripe med solen («månens søster») i ryggen slik at fienden fikk solen stikkende i øynene:

<blockquote>
''Egg skal ingen''<br>
''opp vende''<br>
''mot seint skinande''<br>
''syser åt månen;''<br>
''siger fanger den''<br>
''som sjå maktar,''<br>
''og når stridfuse sellar''<br>
''i '''svinfylking''' gjeng''<ref>''Reginsmål'', vers 23, ''Edda-kvede'', til nynorsk ved Ivar Mortensson-Egnund, Oslo 2002, Det Norske Samlaget, s. 169</ref>
</blockquote>

=== Moderne krigføring ===
[[Fil:US Navy 110812-N-UD522-172 Mass Communication Specialist 1st Class Matthew Leistikow leads Sailors in a wedge patrol formation during patrol famili.jpg|thumb|right|Amerikanske marinesoldater i en kileformet formasjon under patruljekjenning under en felttreningsøvelse i 2011.]]

Kileformasjonen brukes fortsatt i moderne hærer, spesielt av [[stridsvogn]]er og andre pansrede enheter. Et eksempel på dette er ''Panzerkeil'' som ble brukt av den tyske [[Wehrmacht]] under [[andre verdenskrig]]. 

Den hule kileformasjonen (en Λ framfor en Δ), på engelsk omtalt som ''hollow wedge'', har forblitt en av de grunnleggende infanteriformasjonene, særskilt ved kryssingen av åpen mark. Men i motsetning til i antikken og middelalderen, brukes formasjonen ikke for å maksimere effektiviteten i nærkamp, men for å maksimere situasjonsbevisstheten og ildkraften til en enhet. Intervallene mellom soldatene er utformet for å gi gjensidig støttende siktlinjer som ikke skjuler hverandre forover og til sidene, og dette tilsvarer også gjensidig støttende overlappende skytebaner. Nøyaktig de samme prinsippene for gjensidig støttende siktlinjer og skyting, gjelder også for et pansret kjøretøy utplassert i en kileformasjon. Det er mange fordeler med å bruke denne formasjonen. Det gir mer overvåking som et resultat av området det spenner over. Regimentet kan raskt og enkelt endre formasjon og fronten har en betydelig styrke fra kryssilden.<ref>[https://www.benning.army.mil/Infantry/DoctrineSupplement/ATP3-21.8/chapter_04/section_08/page_0050/index.html Mission Command] {{Wayback|url=https://www.benning.army.mil/Infantry/DoctrineSupplement/ATP3-21.8/chapter_04/section_08/page_0050/index.html |date=20230319060820 }}, ''Benning.army.mil.''</ref>

== Sivile utnyttelse ==
=== Politiarbeid ===
[[Fil:Aa flyingwedge plain.jpg|thumb|right|Framstilling av sju politimenn i opprørsutstyr som avanserer i hul kileformasjon]]
Politi- og opprørsstyrker angriper noen ganger i hule kileformasjoner for å bryte seg inn i en tett folkemengde for raskt og effektivt arrestere en leder eller taler, eller for å skjære en lang demonstrasjonsmarsj opp i segmenter. Den kan også brukes til å eskortere viktige personer gjennom fiendtlige folkemengder.

=== Sport ===
I moderne [[fotball]] er det noe som minnes om den militære kileformasjon, men kalles da diamantformasjon. Det betyr grovt sett å droppe ordinære vinger og spille med en defensiv midtbanespiller, to indreløpere og en offensiv midtbanespiller – bak to spisser.<ref>Trovåg, Einar Orten (29. mars 2014): [https://www.vikebladet.no/sport/i/8BVnVE/likar-diamanten «– Likar diamanten»], ''Vikebladet''</ref> I en 4-4-2-formasjon har man to angripere som oftest spiller sentralt. Her kan en av spissene ha ansvar for å møte, mens den andre går på løp.<ref> Nisja-Wilhelmsen, Pål (21. desember 2007): [https://www.nettavisen.no/fotball/fotballformasjon/fotballbane/dette-er-fotballformasjonene/s/12-95-1367513 «Dette er fotballformasjonene»], ''Nettavisen''</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Enoksen, Lars Magnar (2004): ''Vikinarnas stridskonst'', Historiska media, ISBN91-85057-32-0
* Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2012): ''[[Vikinger i krig]]'', Sparacus, ISBN 97882-430-0475-7
* [[Tacitus]] (2023): ''Germania'', Innledning, oversettelse og kommentarer ved [[Claus Krag]], Spartacus, ISBN 978-82-430-1517-3

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Infanteri]]
[[Kategori:Norrøn tid]]