Redigerer Sveriges historie

{{Sveriges historie}}
[[Fil:Haga_0309_004.jpg|miniatyr|Hågahaugen vest for Uppsala, cirka 1000 f.Kr.–800 f.Kr.{{byline|Olof Ekström}}]]
'''Sveriges historie''' er en beskrivelse av [[Sverige]] gjennom tidene.

== Forhistorisk tid (før 800 e. Kr.) ==
[[Fil:Metkrok av ben från stenåldern, funnen i Skåne.jpg|miniatyr|130px|Fiskekrok av bein fra steinaldern, funnet i Skåne.]]
Under jordens klimaforandringer har [[Skandinavia]] flere ganger vært dekket av innlandsis. Den siste [[istid]]en kalles for [[Weichsel (glasial)|Weichsel]], den begynte for 110&nbsp;000 år siden og sluttet for rundt 10&nbsp;000 år siden. Bare det vestlige [[Jylland]] og øygruppen [[Lofoten]] i det nordlige [[Norge]] var isfrie. Isens tilvekst, tygde og avsmeltning har formet landet. I dagens Sverige finnes det ingen spor igjen etter en eventuell befolkning fra før istiden. I deler av Nord-Sverige, som raskt ble bunnfrosset da de kaldeste periodene satte inn, fins det imidlertid plantefragmenter fra tidligere mellomistider og fra varmere perioder under istiden, da iskappen hadde mer begrenset utstrekning og kanskje var fragmentert.

Klipper ble slipt runde og slettet ned da den framvoksende isen skjøv stein og grus foran seg. Landet var lenge tynget ned av ismassene, men hevet seg langsomt etter istiden og hever seg fortsatt den dag i dag. Landhevingen skjer raskest i nord og langsommere i sør. Det som i dag er [[Østersjøen]] har avvekslende vært salt hav og innsjø med ferskvann. De store innsjøene [[Ladoga]], [[Onega (innsjø)|Onega]], [[Vänern]], [[Vättern]], [[Mälaren]] og [[Hjälmaren]] er smeltvannsamlinger som har sine paralleller i de store sjøene i [[Nord-Amerika]]. Rullesteinåser, [[morene]]r og flyttblokker er synlige spor fra isens smelting.

Etterhvert som det kilometertykke isdekket smeltet, flyttet folk inn fra sør og øst. De tidligste spor vi i dag kjenner til er 12&nbsp;000–13&nbsp;000 år gamle. De første menneskene i det nåværende Sverige levde av jakt og fiske. Tiden fram til rundt 4000 f.Kr. kalles i blant for jegersteinalder. [[Arkeologi]]ske funn er gjort i områder som i dag ligger 75 til 120 meter over havet, og som utgjorde strandområdene på landhevningens daværende stadier. Høydeområder som [[Södertörn]] og [[Kolmården]] utgjorde da en skjærgård med rikt fiske og seljakt.

Steinalderen kan deles inn i tre perioder:

* [[Paleolitikum]]
* [[Mesolitikum]]
* [[Neolitikum]]

Overgangen fra paleolitikum defineres som tiden da de store tundradyra som [[ullhåret mammut]], [[kjempehjort]] og [[ullhåret neshorn]] forsvant. Det mesolitiske mennesket måtte da livnære seg av småviltjakt og sanking av frukt og røtter.

=== Bondesteinalderen (cirka 4000–1800 f.Kr.) ===
[[Fil:Haga dös på Orust, den 2 sept 2005, bild 4..JPG|left|thumb|Hagagraven på [[Orust]] er en av de mest kjente av de rundt hundretalls steinhauger som finnes i Sverige {{byline|Harri Blomberg}}]]

Perioden da [[jordbruk]]et begynte kalles for ''bondesteinalderen'', ''yngre steinalder'' eller ''neolitikum''. Tidligere har forskere antatt at denne perioden var preget av innvandrere som brakte med seg ny kunnskap, men i dag mener mange forskere at forklaringen på endringene var først og fremst kulturpåvirkning.

[[Fil:Båtformig skafthålsyxa, Nordisk familjebok.jpg|thumb|Båtøks fra [[Närke]]]]

Den første neolitiske kulturen kalles [[traktbegerkulturen]] ([[engelsk]] ''Funnel Beaker Culture'') og har fått sitt navn etter periodens karakteristiske kar av [[keramikk]] med utvinklet munning. Det er funnet store mengder  fragmenter av denne keramikken i Sverige. I denne tiden ble de første megalittiske monumentene i form av store steinhus dekket med jord. I Sverige finnes disse stort sett langs kysten. Noe senere ble det bygget ganggraver  (sv. ''gånggrifter'') og hellekister (sv. ''hällkistor'') i innlandet, eksempelvis [[Ekornavallen]] utenfor [[Falköping]].

Rundt 3300 f.Kr. finner man også den gropkeramiske kulturen for første gang, en fangstkultur i områder nær kysten. Denne kulturen var sannsynligvis en videreføring av traktbegerkulturen. Det er mulig at klimaet ble varmere, slik at det ble lettere å drive en fangstkultur.

En tredje neolittisk kultur kom til Sverige omkring 2700 f.Kr. Den kalles for ''båtøks-'' eller ''stridsøkskulturen''. Denne kulturen har fått sitt navn fra de karakteristiske båtøksene av stein som er kopier av de første stridsøksene av [[metall]] som ble brukt i øst, og som fulgte med stridsøkskulturen. I 350 år eksisterte den gropkeramiske kulturen og stridsøkskulturen parallelt. Omkring 2350 f.Kr. utviklet en sen-neolittisk kultur seg.

På omtrent denne tiden ble klimaet enda varmere. I [[Egypt]] og i [[Midtøsten]] førte klimaet til at [[Det gamle rike i Egypt]] falt sammen og opphørte. I [[Sentral-Asia]] og i Norden førte det varme klimaet (som varte til bronsealderens slutt) til bedre forutsetninger for jordbruket, noe som igjen førte til en befolkningsøkning.

Ved denne tiden begynte grensene mellom de ulike steinalderkulturene i Norden å bli utvisket, noe som førte til en mer enhetlig senneolittisk kultur.

=== Bronsealderen (1800–550 f.Kr.) ===
Bronsealderen er den første perioden med tydelige tegn på internasjonale forbindelser via [[handel]]. Dette kan blant annet ha muliggjort at hesten ble domestisert omkring 2000 f.Kr. Handelsforbindelsene ble antagelig opprettholdt av høvdinger, noe man kan se på distribusjonen av nye våpen av [[bronse]]. Selv om folk som levde i denne perioden sannsynligvis ikke hadde større kunnskap om andre enn de nærmeste nabofolkene, kom kulturimpulsene med utvekslingen av varer.

Mens Sverige ennå befant seg i den sene steinalderen, var andre deler av Europa og Midtøsten kommet inn i det som kan kalles for ''koppersteinalderen''. Allerede omkring 3200 f.Kr. hadde man begynt å eksperimentere med å legere kopper. I begynnelsen brukte man [[arsenikk]], noe som gjorde bronsen sprø, men etter hvert begynte man å bruke [[Tinn (grunnstoff)|tinn]], noe som antagelig først skjedde i [[Anatolia]]. Tinn er svært sjeldent og derfor meget verdifullt. Da kunne betydelig bedre bronse fremstilles. Omkring 2000 f.Kr. begynte man i liten skala å fremstille bronse i Sverige (i motsetning til [[Norge]]) med importert metall. Man mener tradisjonelt at bronsehåndteringen i Sverige omkring 1800 f.Kr. hadde et såvidt stort omfang at perioden med rette kan betegnes som bronsealder.

=== Eldre bronsealder (1800–1100 f.Kr.) ===
[[Fil:Kiviksgraven, en av hällarna, Nordisk familjebok.png|thumb|En av steinhellene fra [[Kongegraven i Kivik]] som viser helleristning av blant annet en vogn trukket av hest.]]Ved begynnelsen av den nordiske bronsealderen hadde en ny kultur nådd fram til [[Østersjøen]]s sydøstlige kyst, [[høygravskulturen]]. Foruten den importerte gravskikken med store gravhauger kom også vogner og [[stridsvogn]]er trukket av [[hest]]er.

Noe senere nådde andre indoeuropeiske kulturer fram til [[India]] i sydøst og til [[Takla Makan]] i nordøst, hvor de berømte [[Takla Makan-mumiene]] kommer fra. Også i [[Øst-Asia]] begynte man på denne tiden å bruke bronse ved [[Den gule flod]] i [[Kina]] og i [[Ban Chiang]] i [[Thailand]].

Handelen sammen med de bronsevåpene gjorde høvdingene mektigere, noe de store gravhaugene vitner om, eksempelvis [[Kongegraven i Kivik]]. Handelen besto formodentlig først og fremst av import av [[metall]]er og [[salt]], mens man eksporterte [[rav]]. Selv i Sverige synes det som om hesten og vognen hadde stor betydning, men [[skip]]et var viktigere. Skip blir gjengitt i [[helleristning]]er over hele Norden. Handelen krevde også valuta, og antagelig ble [[gull]] benyttet, ettersom det er gjort rike funn av gull fra denne perioden. Enda viktigere enn handelen var antagelig det varme klimaet, som gjorde det mulig med en relativt høy befolkningstetthet selv i Sverige.

=== Yngre bronsealder (1100–550 f.Kr.) ===
På 1100-tallet f.Kr. skjedde det noe drastisk omkring [[Middelhavet]]. Utviklingen begynte med at [[Hettittene|den hettittiske kulturen]] kollapset, snart fulgt av tilsvarende kollapser for den [[mykensk kultur|mykenske]] og de gamle [[egypt]]iske kulturene. Årsaken er usikker, men en mindre klimaforverring, [[vulkan]]utbrudd, [[jordskjelv]] og brutte handelsforbindelser med drastisk stigende tinnpriser kan være mulige forklaringer. En mulighet er at [[jern]]et, som allerede var kjent, men som hadde dårligere egenskaper enn bronse, begynte å bli brukt for billig å utruste lokal stridsvogner og at dette endret maktforholdene. Selv senere i den [[Romerriket|romerske]] armeen fikk offiserer bronsevåpen mens fotfolket fikk jernvåpen.

Bruken av jern og delvis brutte handelsforbindelser fikk også konsekvenser i resten av Europa. I sentrale Europa gikk høygravkulturen brått over til [[urnegrav]]er, som muligens var av mindre aristokratisk kultur. Urnegravene kom også til Sverige, men nye store gravhauger som [[Hågahaugen]] og [[Lugnarohaugen]] ble anlagt samtidig og den nordiske bronsealderkultur like den asiatiske besto.

Etter en ny klimaendring mellom [[850 f.Kr.|850]]–[[760 f.Kr.]] og siden ytterligere en brå klimaendring omkring [[650 f.Kr.]] gikk bronsealderen mot slutten. I Norden erstattet jernet suksessivt bronsen i løpet av 500-tallet f.Kr., og i kommende århundrene finnes det verken funn av gull eller store gravhauger.

=== Det nordiske bronsealdersamfunnet ===
Samfunnsutviklingen i Norden kom etter hvert til å skille seg ut fra utviklingen på kontinentet. Det finnes mange objekter som viser kulturpåvirkning fra sør, og folk importerte trolig også kulturelle forestillinger som ble tilpasset til lokale forhold. Folk drev jordbruk, og hesten ble brukt som ridedyr og trekkdyr. Man manglet et [[skriftspråk]], men laget helleristninger som gir en forestilling om bronsealderens fartøyer og [[sjøfart]]. Under den eldre bronsealderen ble de døde begravd i kister av [[Bergart|stein]] eller i hule trestammer. Senere begynte man å brenne de døde, og snart ble [[kremering]] det normale. Gravhaugene ble vanligvis dekket av en jordhaug eller en steinrøys.

== Jernalder ==
Med [[jern]]et endret samfunnsstrukturen seg. [[Urnegrav]]ene erstattet helt [[gravhaug]]ene, noe som tyder på at høvdingene hadde mindre makt. Sverige i førromersk jernalder var preget av et kjølig klima, like kaldt som i dag. Klimaet gjorde det vanskelig for befolkningen å livnære seg, og dette forårsaket stadige folkevandringer. En del forskere kaller perioden «Fimbulvinter» med et begrep fra [[norrøn mytologi]]. Fra [[jernalderen]] nevnes Sverige for første gang i skriftlige kilder, både de eldste [[island]]ske [[Sagalitteratur|sagaene]] og andre opptegnelser i [[Europa]].

=== Førromersk jernalder (550 f.Kr.–Kr.f.) ===
Av ukjente grunner synes det som om folkene i Sverige levde nokså isolert i begynnelsen av denne perioden. Men gravfunn fra de siste århundrene av den førromerske jernalderen begynner igjen å inneholde [[gull]], noe som tyder på økende kontakt og handel med kontinentet. På slutten av denne tiden, ved Kristi fødsel, begynner de [[Samer|samiske]] kulturene nord i det nåværende Sverige å danne seg.

Allerede omkring år [[600 f.Kr.]] oppsto [[Jastorfkulturen]] i det nordlige [[Tyskland]]. Den har store likheter med den skandinaviske kulturen. Om denne kulturblandingen skjedde gjennom innvandring eller ved kulturell utveksling, er ikke klart, men begge de førromerske kulturene har trekk fra den tidligere nordiske bronsealderkulturen og til en viss grad også den kontinentale [[Hallstattkulturen]]. Man antar den skandinaviske kulturen har vært opphavet til de nordgermanske kulturene, fra Jastorfkulturen til den vestgermanske. Sør for disse fantes ved denne tiden den [[Keltere|keltiske]] [[La Tène-kulturen]].

== Vikingtiden: (800–1050) ==
{{se også|Kievriket}}
Med [[vikingtiden]] er begynner på historisk tid. Angrepet på [[Lindisfarne]] i år 793 markerer begynnelsen på vikingtiden. I England, Tyskland og Frankrike kom vikingene for det meste fra Danmark. Rundt Skottland og Irskesjøen var vikingene for det meste fra Vestlandet. I Sverige ble 500-800 et rike med sentrum i Uppsala samlet rundt [[Mälaren]]. Svenske vikinger og handelsfolk etablerte seg rundt Østersjøen og førte handelsvarer til [[Birka]] og Gotland. Svenske handelsfolk tok seg i vikingtiden langs fra Østersjøen og oppstrøms de russiske elvene, videre trakk de skipene over land til [[Dnjepr]] og tok seg ned til Svartehavet. De anla militære støttepunkter langs elvene og grunnla [[Novgorod|Novogorod]] og [[Kijev]]. Vikingen fra Uppsala-området ble trolig kalt ''[[Rusere|rus]]'' (antatt opphav til navnet Russland) eller varjager. De svenske handelsfolkene handlet hyppig med arabiske handelsfolk slik det er dokumentert med arkeologiske funn av arabiske mynter på Gotland.{{Sfn|Jensen|1962|s=24}}

I vikingtiden lå [[Skåne]], [[Halland]] og [[Blekinge]] under Danmark, mens [[Båhuslen]] lå under Norge. Landskapene i det indre av Sverige (øst for [[Kjølen]]) var i stor grad politisk uavhengige. Lappland var en ødemark uten statsgrenser.{{Sfn|Jensen|1962|s=65}}

Gjennom det [[9. århundre|niende]] og [[10. århundre|tiende århundret]] var vikingkulturen dominerende i Sverige med handel, plyndringer og koloniseringer mot øst, spesielt i [[Baltikum|de baltiske landene]], [[Russland]] og [[Svartehavet]]. 

== Eldre middelalder (1050–1250) ==
På 1100-tallet ble [[Jämtland]] og [[Herjedalen]] politisk knyttet til Norge.{{Sfn|Jensen|1962|s=66}}

== Folkungetiden (1250–1389) ==
Sverige hadde på den tiden ingen fast arvefølge og det var ofte strid om tronfølgen. I 1250 fikk [[Birger jarl]] sin sønn [[Valdemar Birgersson|Valdemar]] valgt til konge. Valdemar var ung og i praksis var det faren Birger av den mektige [[Folkungaætten|Folkeunge]]-ætten som styrte. Birger innledet dannelse av Sverige som stat og rike.{{Sfn|Jensen|1962|s=66}} På 1200-tallet ble landskapslover og rikslover innført, blant annet av [[Magnus Eriksson]]. På 1300-tallet ble kongemakten styrket og Norrlands kystkområder ble kolonisert og forsvensket.

Finland hadde på den tiden ingen statsdannelse og Birger jarl tvang i 1249 den vest-finske stammen ''tavastene'' under Sverige.{{Sfn|Jensen|1962|s=66}} Det slaviske riket i Novgorod hadde utvidet sitt herredømme vestover og dette utgjorde en rival til Sverige. En svensk hær ble slått ved Neva. Mot slutten av 1200-tallet ble den finske folkegruppen ''karelene'' tvunget til å underkaste seg Sverige og [[Vyborg|Viborg]] ble en utpost mot Novgorod-riket.{{Sfn|Jensen|1962|s=66}}

Tyske riddere og tyske bønder etablerte seg på østsiden av Østersjøen. Tyske og nederlandske handelsfolk ([[hansaen]] med [[Lübeck]] i spissen) dominerte etterhvert handelen rundt Østersjøen. Den tyske dominansen var en utfordring for det svenske herredømmet.{{Sfn|Jensen|1962|s=67}}

[[Svartedauden]] kom trolig først til Bergen, den viktigste handelsbyen i Norge, og spredte seg videre til Sverige.{{Sfn|Jensen|1962|s=73}}

Under kongene [[Magnus VII|Magnus Eriksson]] og [[Håkon VI Magnusson]] hadde Norge og Sverige med noen avbrudd kongefellesskap fra 1319 til 1364, og i Håkons senere regjeringstid gjorde han også krav på Sveriges krone og hadde mange tilhengere der. I 1319 gikk Norge i union med Sverige ved at den 3 år gamle [[Magnus Eriksson|Magnus Erikson]] arvet Norge samtidig som han ble valgt til konge av Sverige. Dette førte til nedbygging av den norske staten oppbygget under Sverre. I [[Margrete I|Margrete Is]] regjeringstid ble det fra 1397 dannet en [[personalunion]], [[Kalmarunionen]], mellom Norge, Danmark og Sverige.{{Sfn|Jensen|1962|s=74}}

== Sverige i Kalmarunionen (1389–1523) ==
I [[1397]] ble de tre landene [[Norge]], [[Danmark]] og Sverige forent under en monark i en personalunion, [[Kalmarunionen]]. Unionen inkluderte også områder under svensk herredømme i [[Finland]], de norske [[Skattland|skattlandene]] [[Færøyene]], [[Island]] og [[Grønland]], og jarledømmene [[Orknøyene]] og [[Shetland]] Gjennom det [[15. århundre|15. århundret]] forsøkte Sverige å motstå et dansk sentralisert styre under den danske kongen. I Sverige åpnet det seg politiske muligheter for å trekke seg permanent ut av unionen. I 1523 ble [[Gustav Vasa]] valgt til svensk konge, og under hans ledelse førte svenskene det som senere ble kalt [[den svenske frigjøringskrigen]] slik at Kalmarunionen i praksis ble oppløst. På sitt største strakte Kalmarunionen seg over ca. 3&nbsp;000&nbsp;000 kvadratkilometer, noe som gjorde den til en av [[Europa|Europas]] største stater i flatemål. Sverige brøt ut av Kalmarunionen i 1523, da [[Gustav Vasa|Gustav Eriksson Vasa]], senere kjent som Gustav I av Sverige, gjenetablerte den svenske krone.

[[Uppsala universitet]] ble etablert i 1477 som det første i Norden.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Uppsala universitet|url=https://snl.no/Uppsala_universitet|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-08-30|besøksdato=2023-12-12|språk=no}}</ref> På denne tiden lå [[Gotland]] under Danmark mens  grensene helt i nord (inkludert grensen mot [[Storfyrstedømmet Moskva]] i øst) var uavklarte.{{Sfn|Jensen|1962|s=81}}

I 1520 gikk [[Kristian II]] inn i Stockholm med en stor hær. I hans følge var biskop [[Gustav Trolle]], leder for unionstilhengeren. [[Kristina Nilsdotter Gyllenstierna|Kristina Gyllenstjerna]] forsvarte byen og overga seg da Kristian lovet trygghet for henne og hennes tilhengere. Trolle ville ha hevn over sine fiender og 100 personer fra Sveriges ledende familier ble henrettet på torget under [[blodbadet i Stockholm]]. [[Gustav Vasa]]s far og andre slektninger var blant ofrene. Vasa reiste en hær i [[Dalarne]] og gjorde opprør der til slutt hele Sverige var under Vasas kontroll.{{Sfn|Jensen|1962|s=86}}

== Eldre Vasatid (1523–1611) ==
{{se også|Den nordiske syvårskrig}}
Gustav Vasa ble i 1523 valgt til Sveriges konge. Som takk for hjelpen mot dansken fikk Lübeck enerett på utenrikshandel og svenske kjøpmenn fikk ikke drive handel utenfor Østersjøen. Predikanten [[Olaus Petri]] hadde tilegnet seg lutherske lære og hadde oversatt bibelen til et forståelig svensk. Under riksdagen i [[Västerås]] i 1527 krevde Vasa kontroll over kirken og inndragning av kirkegodset til fordel for kronen.{{Sfn|Jensen|1962|s=94-96}} [[Reformasjonen]] i Sverige tidfestes vanligvis til Riksdagen i Västerås eller til året før (1526). Sverige ble dermed det første landet utenfor det tysktalende området som gikk over til den lutherske lære.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Lutheran Marriage Norms in Action: The Example of Post-Reformation Sweden, 1520–1600|url=https://brill.com/display/book/9789047417446/B9789047417446_s009.xml|utgiver=Brill|oppslagsverk=Lutheran Reformation and the Law|dato=2006-01-01|besøksdato=2023-12-12|isbn=978-90-474-1744-6|side=131–169|doi=10.1163/9789047417446_009|språk=en|fornavn=Mia|etternavn=Korpiola}}</ref> [[Johan III]] var gift med en polsk prinsesse som var ivrig katolikk og Johan kommuniserte med paven. «[[Kloster-Lasse]]», en norsk [[jesuitt]], ble sendt for å vinne tilbake Sverige. Kongen utarbeidet en liturgi med katolsk innslag, ''Röda boken'', men på grunn av sterke protester måtte Kloster-Lasse forlate Sverige. [[Hertug Karl]] var en ivrig protestant og ved kirkemøte i Uppsala (1593) avskaffet han liturgien innført av broren samtidig som [[den augsburgske konfesjon]] ble fastsatt som [[den svenske kirke]]s grunnlag.{{Sfn|Jensen|1962|s=96}}<ref>https://snl.no/Laurentius_Nicolai_Norvegus</ref>

[[Den tyske orden|Den tyske ridderorden]] hadde lagt herredømme i de baltiske landene og deres rike der gikk i oppløsning etter reformasjonen. I 1560 aksepterte [[Estland|esterne]] svensk styre. I Gustav Vasas siste regjeringsår var forholdet til Danmark dårlig og det ble krig, [[Den nordiske syvårskrig]] 1563-1570, under sønnen [[Erik XIV]]. Svenske styrker rykket inn i Jemtland og Trøndelag, og den svenske hæren ble drevet ut da den danske lensherren kom fra Bergen med en hær.{{Sfn|Jensen|1962|s=102-103}} Krigen ble utkjempet i årene 1563–1570, mellom Sverige på den ene siden, og Danmark-Norge med sine allierte i Polen og hanseatene i Lübeck på den annen side. Dette var den første nordiske krig etter at Sverige hadde brutt ut av Kalmarunionen i 1523. Sverige hadde som mål å åpne sjøveien ut av Østersjøen, mens Danmark ønsket å gjenopprette Kalmarunionen.

== Stormaktstiden (1611–1718) ==
[[Fil:Det svenske imperiet (1560-1815).svg|thumb|Utviklingen av [[Stormaktstiden|det svenske imperiet]] mellom 1560 og 1815]]
[[File:Gustav Adolf och Axel Oxenstierna (cropped).jpg|thumb|Gustav Adolf og Axel Oxenstierna, oljemaleri av [[Johan Christoffer Boklund]]]]
{{utdypende artikkel|Stormaktstiden|Store nordiske krig}}Sveriges stormaktstid er årene mellom 1611 og 1718 og navnet kommer av at [[Sverige]] i denne perioden erobret landområder og hadde en stormaktsstilling i [[Europa]]. Stormaktstiden ble innledet ved [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustav II Adolfs]] tronbestigelse i 1611. Sveriges ekspansjon rundt [[Østersjøen]] begynte i 1561 da [[Erik XIV av Sverige|Erik XIV]] sendte en hær til Reval (dagens [[Tallinn]]). Stormaktstiden sluttet ved Sveriges tap i [[den store nordiske krig]] (1700–1721).

[[Kalmarkrigen]] var en krig som ble utkjempet mellom [[Danmark-Norge]] og [[Sverige]] i årene [[1611]]–[[1613]] på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland samt uenigheter om [[Finnmark|Finnmarks]] fremtidige statlige tilhørsforhold. [[Göteborg]] var nylig etablert og utgjorde en trussel mot ferdselen gjennom [[Øresund]]. Ved å føre varer tvers over Sverige langs de store innsjøene kunne man unngå [[Øresundstollen]]. Danske styrker tok festningen [[Elfsborg]] og Gustav Adolf måtte ved fredsslutningen betale 1 million riksdaler for å få Elfsborg tilbake. Ved freden i 1613 oppgav den svenske kongen kravet på Finnmark.{{Sfn|Jensen|1962|s=105}}

[[Freden i Stolbovo]] i 1617 mellom [[Sverige]] og [[Russland]] avsluttet [[den ingermanlandske krigen]] [[1610]]–[[1617]]. [[Tsar-Russland|Russland]] avsto [[Ingermanland|Ingermannland]] (omkring [[Finskebukta]]) og [[Priozersk|Keksholm]] len, og [[Ladoga]] ble da Finlands østgrense. Tsarens Russland var på denne tiden et svakt rike og [[Polen-Litauen]] var en stormakt. Gustav Adolf erobret [[Latvia]]. Toll ved elvemunningene langs Østersjøen ga store inntekter. Langvarige kriger og omfattende verneplikt førte til at Sverige fikk Europas beste trente hær. Gustav Adolf var selv en dyktig hærfører. Han sluttet fred med Polen i 1629.{{Sfn|Jensen|1962|s=124-125}}

Sverige under Gustav Adolf involverte seg i [[Tredveårskrigen]] fra 1630.{{Sfn|Jensen|1962|s=124-125}} Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt [[artilleri]]. Svenskene, med hjelp av [[Sachsen|sakserne]], slo den tyske keiseren ved [[slaget ved Breitenfeld (1631)]] og ved [[Slaget ved Lützen (1632)|Lützen]], der Gustav Adolf falt. 

Gustav Adolf skapte en fastere og mer velordnet svensk stat, han innførte ikke [[enevelde]]. Kongen styret blant annet gjennom riksrådet og det ble opprett kollegier for de forskjellige deler av statsapparatet. Det viktigste kollegiet hadde ansvar for innenriks- og utenrikspolitikk. Rikskansler [[Axel Oxenstierna]] var Gustav Adolfs høyre hånd og etter kongens død var det i realiteten Oxenstierna som styrte Sverige. Gustav Adolfs datter [[Christina av Sverige|Christina]] var mindreårig da faren døde. Christina konverterte til katolisismen og abdiserte til fordel for sin fetter [[Karl X Gustav av Sverige|Karl Gustav]].{{Sfn|Jensen|1962|s=126}} 

[[Freden i Brömsebro]] i 1645 gjorde en slutt på den såkalte [[Hannibalfeiden]] mellom [[Danmark-Norge]] og [[Sverige]]. Ved denne fredsavtalen ble store landområder avgitt fra Danmark-Norge til Sverige: [[Jämtland]], [[Herjedalen]] (avgitt fra riksdelen Norge) og [[Halland]] for 30 år, [[Gotland]] og [[Øsel]] (fra riksdelen Danmark). Sverige oppnådde samtidig tollfrihet i Øresund.<ref>[http://historiesajten.se/freder2.asp?id=6 Freden i Brömsebro 1645]; historiesajten.se</ref>{{Sfn|Jensen|1962|s=105}} Ved [[freden i Westfalen]] (1648) ble Sverige tildelt en [[Wismar]], stor del av [[Pommern]], og bispedømmene [[Bremen]] og [[Verden]]. Dette medførte at Sverige kontrollerte de fleste viktige handelsveiene til Østersjøen, noe som var militært viktig og ga tollinntekter.{{Sfn|Jensen|1962|s=126}} 

Revansjekrigen (eller [[Bjelkefeiden]]) og [[freden i Roskilde]] medførte at Sverige overtok [[Blekinge]], [[Skåne]], [[Bornholm]], [[Trondheims len]] og [[Båhuslen]]. Ved [[Freden i København]] ble Bornholm og Trondheims len returnert til Danmark/Norge. Dette innebar at et stort svenske landområde og et stort havstykke skilte Danmark og Norge.{{Sfn|Jensen|1962|s=107-108}}

Sverige hadde en stor statsgjeld og under den sparsommlig [[Karl XI]] ble statsgjelden redusert fra 44 millioner daler til 11 millioner. Omkring 1680 ble enevelde innført ved at Riksdagen ga kongen rett til å gi og endre lover. Hvert landskap fikk ansvar for å stille et antall menn til hæren som på denne tiden var på 38.000 soldater.{{Sfn|Jensen|1962|s=128}} 

[[Den store nordiske krig]] var en serie med kriger i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden [[Sverige]] og på den andre en stor og skiftende koalisjon bestående av [[Sachsen]]-[[Polen]], [[Danmark-Norge]] (1700 og 1709-1720) og [[Tsar-Russland]], samt fra 1715 også [[Preussen]] og [[Hannover (stat)|Hannover]]. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige i 1700 og ble avsluttet ved [[freden i Nystad]] i 1721.<ref>{{Kilde www|url=http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1227-de-svenske-invasjonene-av-norge-1716-og-1718.html|tittel=De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718 - Norgeshistorie|besøksdato=2016-01-27|forfattere=Ola Teige|verk=www.norgeshistorie.no}}</ref> 

[[Karl XII]] seiret i en rekke slag i Polen og satt inn [[Stanisław I Leszczyński]] som [[vasall]] da [[August II av Polen]] rømte landet. Tsar [[Peter den store]] erobret store svenske områder på østsiden av Østersjøen (og svenskene ble slått i Finland) og anla [[St. Petersburg]] på stedet for den svenske festningen [[Nyenskans]]. Den svenske hæren ble nær utslettet i [[slaget ved Poltava]] (1709). Karl XII kom hjem i 1715 og mislykkes våren 1716 å innta [[Oslo|Christiania]] og andre deler av Sør-Norge. I 1718 gikk han med en stor hær mot Norge med hovedstyrken mot [[Fredriksten festning|Fredriksten]] og en mindre styrke under [[Carl Gustaf Armfeldt]] mot Trøndelag. Karl XII ble truffet av en kule og døde  under beleiringen av Fredriksten. Angrepet mot Trondheim var mislykket og en stor del av [[Karolinernes dødsmarsj|soldatene frøs ihjel under retrett]] til Sverige.{{Sfn|Jensen|1962|s=129-130}} Riksdagen valgte i 1719 [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]], Karls søster, til dronning. Ved fredsslutningene de etterfølgende årene ga Sverige fra seg landområder: Bremen og Verden gikk til Hannover, Preussen overtok halve Pommern, Russland beholdt østersjøprovinsene og Vyborg len i Finland. Sverige oppga tollfriheten gjennom Øresund. Med dette var stormaktstiden over.{{Sfn|Jensen|1962|s=131-132}}

I det [[17. århundre]] ble Sverige en av stormaktene i [[Europa]], etter at landet med suksess hadde deltatt i [[Tredveårskrigen|30-årskrigen]]. Denne posisjonen forsvant i det [[18. århundre|18. århundret]] da [[Russland]] tok makten i [[den store nordiske krig]].

== Frihetstiden (1718–72) ==
Ulrika Eleonora abdiserte til fordel for sin mann [[Fredrik I av Sverige|Fredrik]] som Riksdagen valgte til konge 1720. Den reelle makten lå for en stor del hos [[Sveriges riksråd|riksrådet]] ledet av [[Arvid Horn]]. Horn ville føre en fredspolitikk særlig overfor Russland og denne politikken ble etterhvert upopulær særlig hos embetsadelen. Grupperingen som ville vinne tilbake Sveriges stormaktsstilling kalte seg ''[[Hattpartiet|hatter]]'', fordi hatten var symbol på frihet, og i 1738 fikk de overtaket i Riksdagen. [[Mösspartiet]] (''luene'') sto i motsetning til hattene. I 1741 gikk Sverige til krig mot Russland og etter nederlag ga Sverige fra seg en del av Finland. I 1757 gikk Sverige til krig og nederlag mot [[Kongeriket Preussen|Preussen]], ved fredsslutningen i 1762 måtte ikke Sverige avstå landområde.{{Sfn|Jensen|1962|s=149-150}}

Under Arvid Horn ble det innført en navigasjonslov [[Navigasjonsakten|etter britisk mønster]] og en lånekasse ga rentefrie lån til industritiltak. Hattene gikk inn for en mer omfattende selvbergingslinje og innførsel av varer kaffe, te, viner og sydfrukter ble forbudt. Luene fikk på 1760-tallet noen år makten i landet og sto for liberale ideer blant annet innførte de [[trykkefrihet]]. Luene forsøkte å få orden på statsfinansene.{{Sfn|Jensen|1962|s=151}}

== Gustavianske tid (1772–1809) ==
{{utdypende|Den svenske forfatningen av 1772}}
Gustaviansk tid er knyttet særlig til [[Gustav Ⅲ av Sverige|Gustav IIIs]] regjeringstid.{{Sfn|Jensen|1962|s=151-152}} Den svenske forfatningen av 1772, også kalt den gustavianske forfatningen er den [[grunnlov]] som Gustav III la fram og fikk vedtatt av [[Sveriges riksdag|riksdagen]] [[21. august]] [[1772]], etter hans statskupp to dager tidligere.{{Sfn|Jensen|1962|s=151-152}} Dette vedtaket kom etter at flere av hans politiske motstandere og medlemmer av [[riksrådet]] hadde blitt arrestert. Denne var gjeldende rett i Sverige fram til forfatningen av 1809 og i [[Finland]] fram til selvstendigheten i [[1919]].

Gustav III opprettholdt trykkefriheten, styrket [[Religionsfrihet|religionsfriheten]], mildnet straffene og avskaffet tortur. Gustav gikk i 1788 til angrep på Russland og det ble sluttet fred i 1790 uten at noe var oppnådd. I 1805 gikk [[Gustav IV Adolf]] i et stort forbund mot Frankrike og Napoleon. Etter 
[[freden i Tilsit]] (1807) gikk Russland og Frankrike i allianse og Sverige ble truet fra tre kanter. I 1809 ble Finland overtatt av Russland. Misnøye med det eneveldige kongestyret og med utenrikspolitikken ført til at offiserene gjør statstkupp og avsatte Gustav IV Adolf i 1809. [[Karl XIII]] ble innsatt som konge og landet fikk en fri forfatning med grenser for kongens makt. Den danske prins [[Christian August]] ble valgt til tronfølger etter den barnløse Karl XIII; Christian August døde året etter mens adoptivfaren Karl XIII fortsatt regjerte.{{Sfn|Jensen|1962|s=151-152}}

== Tidlig 1800-tall (1809–66) ==

{{Utdypende|1812 års politikk|Kielfreden}}
Den franske marskalk Bernadotte ble valgt til svensk tronfølger som [[Karl III Johan|Karl Johan]] i [[1810]]. Målet for hans utenrikspolitikk ble straks å vinne [[Norge]] etter tapet av [[Finland]]. I februar [[1811]] ba han [[Napoleon]] om støtte til kravet om Norge som erstatning for Finland. Dette ble avvist av Napoleon, og utover høsten øket spenningen mellom [[Frankrike]] og [[Sverige]], fordi Sverige var uvillig til å gjennomføre [[Kontinentalblokaden|fastlandssperringen]]. I stedet vendte Karl Johan seg mot tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander]] og [[Russland]].<ref name=":0">Hobson 2015, s. 69</ref> Karl Johan hadde med bakgrunn som general hos Napoleon svært god kunnskap om europeisk politikk. Han gikk i allianse med tsar Aleksander i byttet mot Norge som erstatning for Finland. Sverige var med i felttoget mot Napoleon i 1813 og fikk Storbritannias, Preussens og Østerrikse støtte for sine planer.{{Sfn|Jensen|1962|s=153}}

I begynnelsen av [[1812]] besatte Napoleons tropper [[Svensk Pommern]]. Like etter henvendte Karl Johan seg i hemmelighet til [[Storbritannia]] med forslag om fredsforhandlinger. Samtidig sendte han en utsending til Russland. [[5. april]] ble det sluttet en avtale med Russland: De to landene garanterte hverandres besittelser, og Sverige skulle få Norge. Samme måned begynte fredsforhandlinger med den britiske diplomaten [[Edward Thornton]]. Disse ledet til [[freden i Örebro]] [[18. juli]] [[1812]] mellom Sverige og Storbritannia, og mellom Storbritannia og Russland

I mellomtiden hadde Napoleon invadert Russland. Tsar Aleksander og Karl Johan møttes derfor i [[Åbo]] [[27. august]] for å drøfte krigsplanene. Resultatet var et tillegg til traktaten av 5. april: Et angrep på [[Danmark]] skulle finne sted samme høst, og Storbritannia skulle oppfordres til å slutte seg til traktaten. Napoleons fremgang hindret imidlertid krigsplanen.

I desember [[1812]] brøt Karl Johan den diplomatiske forbindelsen med [[Frankrike]], og [[3. mars]] [[1813]] inngikk han en allianse med britene: Sverige skulle stille 30&nbsp;000 mann på kontinentet mot Napoleon, mot subsidier på 1 million [[britisk pund|pund]] årlig. Storbritannia på sin side tiltrådte den svensk-russiske traktaten og skulle bidra til å gjennomføre unionen mellom Norge og Sverige.

Svenske styrker rykket igjen inn i [[Svensk Pommern]]. Karl Johan møtte tsaren og [[Fredrik Vilhelm III av Preussen|kongen av Preussen]] i [[Trachenberg]] [[9. juli]] til drøftelser om krigen; han ble utnevnt til sjef for nord-arméen med 158&nbsp;000 mann. Han deltok i [[slaget ved Leipzig]] og fikk beskjed om å gå mot [[Nederland]]. Karl Johan ville imidlertid heller gå mot nord for å true Danmark. [[28. november]] krysset han [[Elben]] og invaderte [[Holstein]]. Danmark-Norge sluttet våpenhvile i [[Rendsburg]] [[15. desember]], og [[24. desember]] begynte forhandlinger med den danske diplomaten [[Edmund Bourke]] i [[Kiel]]. Resultatet var [[Kielfreden]] av [[14. januar]] [[1814]]: Kongen av Danmark-Norge skulle avstå Norge til kongen av Sverige.<ref name=":0" />{{Sfn|Jensen|1962|s=153}}

Karl Johan regjerte til 1814. Ved riksdagen i 1840 fikk de liberale gjennom at statsrådet skulle en mer uavhengig stilling i forhold til kongen.{{Sfn|Jensen|1962|s=257}}

=== Union med Norge ===
{{utdypende|Den svensk-norske union}}
Meldingen om Kiel-freden nådde Norge i slutten av januar 1814. [[Kristian Fredrik]] var forberedt på hva som ville skje og planla å erklære seg som konge av Norge i kraft av sin arverett. Kristian Fredrik kunngjorde at det skulle velges representanter til en grunnlovgivende forsamling. Riksforsamlingen på Eidsvoll begynte 10. april og delte seg i et selvstendighetsparti (Christian Magnus Falsen i spissen) og et unionsparti (blant andre grev Wedel, Wergeland, Aall). Unionspartiet ville gå i forhandlinger med Sverige. [[Norges Grunnlov|Grunnloven]] ble vedtatt 17. mai 1814.{{Sfn|Jensen|1962|s=158}}

Karl Johan ga i juli ordre om å [[Den svensk-norske krigen (1814)|angripe Norge]]. Den norske hæren var den svenske langt underlegen og svenske styrker besatte grensefestningene. Etter megling lovet Karl Johan å godkjenne grunnloven av 17. mai innenfor en unionen: [[Mossekonvensjonen]] ble undertegnet 14. august. Stortinget trådte sammen 7. oktober og Karl Johan ville at Kielfreden skulle anerkjennes som grunnlag for unionen. Han mente at grunnloven var ulovlig og valget av Kristian Fredrik ugyldig. Karl Johan ville endre grunnloven slik at Kongen fikk større makt, han ville rett til å sende norske soldater til krigstjeneste i utlandet og han ville ha rett til å utnevne svensker til norske embeter (unntatt som dommere og prester).{{Sfn|Jensen|1962|s=164}} 

Stortinget gikk med på at kongen utnevnte en stattholder i Norge og at linjehæren ble brukt utenlands. Norge skulle være ansvarlig bare for egen statsgjeld og norske lover skulle skrives på norsk språk. Den norske regjeringen skulle ha sete i Christiania, mens en del av regjeringen skulle oppholde seg i Stockholm for å holde kontakt med kongen. Unionsvilkårene ble beskrevet i Riksakten som ble vedtatt av Riksdagen og av Stortinget i 1815. Norge fikk sin egen [[sentralbank]], [[Norges Bank|Norges bank]].{{Sfn|Jensen|1962|s=164}}

Kiel-freden fastsatte at Norge skulle betale sin del av Danmark-Norges statsgjeld etter folketall og økonomisk evne. Stortinget i 1821 ønsket å nekte å betale mot Karl Johans vilje. I 1815 og 1818 hadde Stortinget mot Karl Johans vilje fjernet alle adelige titler og andre særretter i Norge. Karl Johan sendte soldater og marine til Christian i 1821, hvorpå Stortinget ga etter i saken om statsgjeld mens loven om opphevelse av adelen ble vedtatt.{{Sfn|Jensen|1962|s=169}}

Etter 1814 hadde Stortinget og den norske regjeringen i utgangspunktet ingen innflytelse på utenrikspolitikken som ble håndtert av Karl Johan og hans utenrikstjeneste. I Norge ble dette oppfattet som i strid med prinsippet om at de to landene skulle være likstilte innenfor unionen. Karl Johan gikk i 1835 med på at den norske statsminister i Stockholm skulle delta i ''ministerielt statsråd'' når det var utenrikssaker oppe av betydning for begge land. Karl Johan godtok [[formannskapslovene]] og at norske skipe kunne bruke [[norsk handelsflagg]] utenriks.{{Sfn|Jensen|1962|s=174}}

== Sent 1800-tall (1866–1905) ==
Den seneste svenske historie har vært fredfylt. Den siste større krigen var mot Russland i 1809, den såkalte [[finskekrigen]] da Sverige tapte [[Finland]]. Den siste krigen var mot [[Krigen med Sverige 1814|Norge]] sommeren 1814, i Sverige kalt ''fälttåget mot Norge''. Krigen endte med [[Mossekonvensjonen|konvensjonen på Moss]], hvor Sveriges kronprins aksepterte den nye norske grunnlov av [[17. mai]] og Norges konge gikk med på å abdisere for å gjøre en personalunion med Sverige mulig. 

Det norsk Stortinget begynte å møtes årlig og i 1880 fikk [[Johan Sverdrup]] gjennom en grunnlovsendring som innebar at statsrådene hadde adgang til Stortinget. Kongen og regjeringen motsatte seg vedtaket og i 1884 ble [[riksrett]] mot statsministeren og flere statsråder. Kongen utnevnte deretter Johan Sverdrup til statsminister og [[parlamentarismen]] var i realiteten innført i Norge.{{Sfn|Jensen|1962|s=194-195}}

[[Stattholderstriden]] var en vanskelig sak i unionen. Stortinget vedtok i 1859 å oppheve ordningen med svensk [[stattholder]]. Stortingsvedtaket skapte oppstyr i Riksdagen da det ble kjent i Stockholm fordi det ble ansett som ensidig endring av betingelsene i unionen. [[Karl XV]] mislikte striden fordi han ønsket en union basert på godvilje. Det ble nedsatt en revisjonskomite som skulle gå gjennom og avklare alle spørsmål i unionen. Forslaget fra komiteen ble lagt frem i 1871 og da talte blant andre Johan Sverdrup sterkt imot, særlig var det motstand mot punktet som gjaldt at utenriksministeren skulle være svensk. Forslaget ble nedstemt. I utenriksspolitikk dominerte Sverige unionen.{{Sfn|Jensen|1962|s=202-204}}

=== Oppløsningen av unionen med Norge ===
{{se også|Unionsoppløsningen}}På slutten av 1800-tallet ble det sterkere krav fra norsk side om likeverdighet i unionen, særlig på bakgrunn av svensk dominans i utenrikspolitikk. Partiet Venstre gikk inn for at Norge skulle ha eget konsulatvesen (konsulatsaken). Sverige truet med krige om Norge forsøkte å gjennomføre eget norsk konsulatvesen. Det norske forsvaret ble rustet opp og det ble anlagt nye grensefestninger mot Sverige. Ved forhandlinger 1902 ble det enighet om at landene skulle ha vært sine konsuler underlagt samme utenriksminister og med likelydende lover. Lovforslag fremlagt i mai 1904 skapte stor strid fordi det ble oppfattet som sterk underordning; [[Erik Gustaf Boström]] fikk skyldene for de såkalte lydrikepunktene. Kronprins Gustav kom til Norge i april 1905 med forslag til minnelig løsning der «lydrikepunktene» ble strøket; forslaget fra Gustav ble avslått.{{Sfn|Jensen|1962|s=204-205}} 

Konsulatloven ble vedtatt i Stortinget og 27. mai lagt frem for statsråd i Stockholm. Kongen nektet å signere loven og [[Jørgen Løvland]] gikk av. Stortinget vedtok 7. juni 1905 enstemmig at unionen var oppløst «som følge av at Kongen har opphørt å fungere som norsk konge». I Sverige argumenterte mange for krig mot Norge. [[Hjalmar Branting]] agiterte for at unionen skulle oppløses fredelig. [[Oskar II]] var sint og såret over 7.juni-vedtaket, men ville at unionen skulle oppløses fredelig. I resten av Europa ble Norge oppfattet som urostifter og sympatien var for en stor del på Sveriges side. [[Fridtjof Nansen]] talte Norges sak særlig i Storbritannia. Stormaktene la press på Sverige til å unngå krig.{{Sfn|Jensen|1962|s=208-211}}

Krig truet med å bryte ut i 1905 da det norske [[Stortinget]] erklærte unionen med Sverige for oppløst. Krigen ble unngått ved forliket i Karlstad i 1905. Norsk perspektiv var at unionen var oppløst ved Stortingsvedtak 7. juni, mens svensk perspektiv var at pakten bare kunne oppløses ved enighet. Christian Michelsen fikk regjeringen og stortinget med på forhandlinger i Karlstad for å oppløse unionen. Et stridspunkt var grensefestningene som Sverige ønsket nedlagt; kompromisset ble at Kongsvinger og den gamle delen av Fredriksten ble beholdt.{{Sfn|Jensen|1962|s=211}} 

Sverige forble nøytral under [[Første verdenskrig|første]] i samråd med Norge og Danmark som også var nøytrale. Kongene fra de tre landene møttes i Malmö i desember 1914 for å befeste samarbeidet.{{Sfn|Jensen|1962|s=216}}

== Tidlig 1900-tall (1905–45) ==

{{utdypende artikkel|Sverige under andre verdenskrig}}I mellomkrigstiden utvidet de tre landene samarbeidet og foreningen Norden ble stiftet i 1919. Finland og Island kom etterhvert med. Etter nazistenes [[maktovertakelsen]] i 1933 i Tyskland fortsatte de nordiske landene nøytralitetspolitikken. Sverige var nøytralt under [[andre verdenskrig]]. Finland ble angrepet av Sovjetisk styrker høsten 1939 og våren 1940 ble Norge og Danmark hærtatt av tyske styrker.{{Sfn|Jensen|1962|s=226}} I forbindelse med felttoget i Norge flyktet enkelte norske politikere og utenlandske diplomater til Sverige. Et stort antall nordmenn flyktet til Sverige under okkupasjonen. I Sverige utviklet det seg et norsk [[Eksil|eksilsamfunn]], og det ble bygget opp en egen norsk administrasjon fra nabolandet. Det ble også opprettholdt hemmelige forbindelser med [[motstandsbevegelsen]] i Norge. Ved krigens slutt oppholdt det seg 43 000 nordmenn i Sverige.<ref name="Fred1">Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): ''Fra fred til fred. Krigen 1939-1945.'' Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.</ref><ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Ole Kristian Grimnes]]: [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1754-det-norske-flyktningesamfunnet-i-sverige.html «Nordmenn i Sverige under andre verdenskrig»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref> Grimnes oppgir at det var rundt 60 000 nordmenn som flyktet til Sverige.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Ole Kristian Grimnes]]: [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1753-flukten-til-sverige.html «Flukten til Sverige»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref> Det norske politiet i Sverige  samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over 16000 navn mistenkt for [[Landssvikoppgjøret|landssvik]].<ref name="Nr1">''Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landssvik''. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.vg.no/rampelys/bok/navngir-tusenvis-av-landssvik-mistenkte/a/10137863/|tittel=Navngir tusenvis av landssvik-mistenkte|besøksdato=2015-11-21|verk=VG}}</ref> Norges befolkning fikk hjelp fra Sverige og Danmark under krigen.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Guri Hjeltnes]], [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/hus-og-hjem/1703-hverdagsliv-under-okkupasjonen-.html «Hverdagsliv under andre verdenskrig»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref>

[[Rikspolitiet|Rikspoliti]]- og [[Reservepolitiet|Reservepoliti]]-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt åtte bataljoner, feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en eventuell alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri. Mesteparten av de {{formatnum:12000}} mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai etter den tyske kapitulasjonen 8. mai..<ref name="Skodvin8">Skodvin, Magne (red.) (1995): ''Norge i krig''. Bind 8. Oslo: Aschehoug.</ref>{{rp|190}}<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-dQ51.html|tittel=Norge «delt i tre» da frigjøringen endelig kom|besøksdato=2019-02-26|forfattere=|dato=13. mai 2015|fornavn=Nils Morten|etternavn=Udgaard|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|forlag=|sitat=}}</ref>

Under holocaust i Norge ble over jøder 770 deportert til utryddelseleirer. Omtrent dobbelt så mange overlevde krigen hovedsakelig ved at de flyktet til Sverige.<ref name="hlsenteret.no">{{Kilde www|url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/flukten-til-sverige.html|tittel=Flukten til Sverige|besøksdato=2016-09-20|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160809075935/http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/flukten-til-sverige.html|arkiv-dato=2016-08-09|forfattere=|dato=6. september 2013|verk=www.hlsenteret.no|forlag=[[HL-senteret]]|sitat=|url-status=yes}}</ref><ref name="Bruland">Bruland, Bjarte: ''Øyenvitner''. Lysaker: Dinamo forlag, 2012.</ref><ref name="Skarpnes">NOU 1997:22 ''[https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1997-22/id141043/ Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig].'' ([[Skarpnesutvalget]]) Avgitt til Justis- og politidepartementet juni 1997.</ref> De vel 7000 jødene i Danmark skulle etter planen interneres og deporteres høsten 1943, men de fleste [[Redningen av de danske jødene|ble reddet over til Sverige]]. 

[[De hvite bussene]] var en aksjon ledet av den svenske greven [[Folke Bernadotte]] for å redde dansker og nordmenn (unntatt jøder) som satt i tyske [[Konsentrasjonsleir|konsentrasjonsleirer]], eller som av andre grunner trengte hjelp til å unnslippe krigsområdet. Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske [[Røde Kors]] i mars og april [[1945]] reddet i overkant av 15&nbsp;000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder. 

Sverige var nøytralt under [[den kalde krigen]].

== Etterkrigstiden (1945–) ==

{{utdypende artikkel|Sveriges utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen}}Nordiske råd ble etablert i 1952 og Finland kom med i 1956. Norge og Danmark gikk med i NATO, mens Sverige forble nøytralt. [[Dag Hammarskiöld]] var generalsekretær i FN til sin død. Etter dannelsen av EEC gikk Sverige og Norge sammen med Storbritannia, Portugal, Østerrike og Sveits i frihandelsforbundet [[EFTA]].{{Sfn|Jensen|1962|s=246-248}}

== Se også ==
* [[Liste over Sveriges monarker]]
* [[Liste over Sveriges dronninger]]
* [[Sveriges utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen]]
* [[Liste over svenske fredsavtaler]]

== Referanser == 
<references />

== Litteratur ==

* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', [[Cappelen Damm Akademisk]], Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
* {{ Kilde bok | forfatter = Jensen, Magnus | utgivelsesår = 1962 | tittel = Nordens historie for gymnaset | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041201084 | ref ={{SfnRef|Jensen1962}} }}

{{portal|Historie}}
{{Europeisk historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Sveriges historie| ]]