Redigerer Svedjebruk

[[Fil:Slashing-and-burning.jpg|thumb|Svedjebruk i Finland, 1892.{{byline|I. K. Inha}}]]
[[Fil:Rozh.jpg|thumb|Rugåker med store furuer som ikke ble brent.<ref> Asheim, Vidar (1978): ''Kulturlandskapets historie'', s. 56</ref> Kulturlandskapets historie Maleri av [[Ivan Sjisjkin]] fra 1878.]]
[[Fil:Kaskialue Kaavin Telkkämäessä (2013).JPG|thumb|Svedjebruk i Telkkämäki naturreservat i [[Kaavi]] i [[Finland]], 2013.]]
'''Svedjebruk''' ('''svijordbruk''') er en form for [[jordbruk]] der jorden dyrkes færre år enn den ligger [[Brakkmark|brakk]]. Metoden var tidligere brukt i de fleste deler av verden.

Svedjebruk kan også defineres som dyrking av matvekster på nybrente vegetasjonsområder, skog, i færre antall år enn den tidsperioden de samme områdene overlates til naturlig gjenvekst.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Conklin H.C.|utgivelsesår=1961|tittel=The Study of Shifting Cultivation|publikasjon=Current Anthropology|nummer= vol. 2, no. 1, Chicago|url=http://www.jstor.org/discover/10.2307/2739597?uid=3738744&uid=2&uid=4&sid=21102423631051|side=27}}</ref>

I dag blir svedjebruk hovedsakelig praktisert i tropisk [[regnskog]]. Svedjeteknikker brukes av mellom 200 og 500 millioner mennesker verden over. I 2004 ble det anslått at i [[Brasil]] alene ryddet 500.000 småbønder et gjennomsnitt på ett [[hektar]] skog hver per år. Teknikken er ikke bærekraftig utover en viss befolkningstetthet fordi jordkvaliteten raskt blir for dårlig for videre dyrking hvis det ikke tilføres næringsstoffer. Bøndene må derfor med jevne mellomrom flytte til en ny skog og gjenta prosessen.

==Historie==
Svedjebruk er trolig den eldste formen for matproduksjon.  Arkeologisk forskning mener at planteforedling tok til på flere ulike steder i verden (Vest-Asia, Sørøst-Asia, Øst-Asia, Afrika og Amerika) i perioden 8000–4000 f. Kr.<ref>Håland, Randi og Gunnar Håland (1999): ''I begynnelsen'', Aschehougs verdenshistorie, bind 1</ref> I arkeologisk sammenheng er ofte svedjebruket antatt å være den eldste formen for jordbruk. Denne ideen ble først fremmet av dansken Johs. Iversen i hans arbeid ''Landnam i Danmarks Stenalder'' fra 1941.<ref>Iversen, Johs. (1941): ''Landnam i Danmarks Stenalder'', Danmarks Geologiske Undersøgelser. II. Række Nr.66. C.A. Reitzels forlag, København</ref> Svedjebruk i ulike former er ellers svært utbredt i tropene.<ref>Boserup, Ester (1973): ''Jordbruksutveckling och befolkningstillväxt''. C W K Gleerup Bokförlag, Lund</ref> 

I løpet av den [[neolittiske revolusjon]]en kultiverte og temmet grupper av jegere og sankere ulike planter og dyr. Dette tillot dem å slå seg ned og begynne med landbruk, som gir et større [[kalori]]utbytte per hektar jord enn jakt og sanking. Dette skjedde f.eks. i elvedalene i Egypt og Mesopotamia. Noen grupper kunne lett utnytte åpne arealer i elvedalene, mens andre måtte rydde skog for å få mulighet til å dyrke jorda. I denne sammenhengen brukte mennesker svedjebruk å rydde land, og gjøre det egnet for dyrking og husdyrhold. Siden neolittisk tid har svedjeteknikker vært mye brukt for å konvertere skog til dyrket mark og beite. I svedjebruk vil skogen vanligvis hogges noen måneder før en planlegger å så. Trærne tørker, og blir deretter brent. Asken gjødsler jorda, og det brente arealet blir plantet til, i tropene ofte ved begynnelsen av den neste regntiden med vekster som en spesiell type ris, mais, [[kassava]] e.l. Mesteparten av dette arbeidet gjøres for hånd, med macheter, økser, hakker, spader og andre enkle redskaper.

Etnologen Per Martin Tvengsberg har i sin bok ''Svedjebruk'' hevdet at dette kan føres tilbake til protomenneskene<ref name=Tvengsberg>[[#refTvengsberg|Tvengsberg (2010)]]</ref>. I så fall er metoden utviklet gjennom millioner av år.

[[Arkeologi|Arkeologiske undersøkelser]] har vist at metoden har blitt brukt i anleggsfasen av en [[åker]] på Hornnes i Førde, som har vært anlagt i siste del av sen [[neolittisk tid]] mot overgangen til eldre bronsealder.<ref>Solberg, B. (2000): ''Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til 1030 etter Kristus'', s. 57, med henvisning.</ref>

==Metode==
I sin grunnform består svedjejordbruk av å hogge skog, tørke den, brenne den og så i aska. Det tas et antall avlinger før jorda er utpint, og et nytt stykke må hogges og brennes. Avhengig av jordsmonn, klima og hva som blir dyrket, vil det være mulig å få en, to eller flere avlinger. Metoden har variert avhengig av klimasoner og vegetasjon. I [[tropene]] dyrkes andre vekster enn lenger nord. 
[[Fil:Raatajat rahanalaiset.JPG|thumb|Maleri av [[Eero Järnefelt]].]]
I [[Norden]] har svedjebruk blitt praktisert blant annet av finske grupper ved at eldre skog (vanligvis [[barskog]], gran, finsk: ''huuhta'') markeres på senvinteren, hugges i april-mai samme året, og får ligge over vinteren og tørke. Dette brennes (svies av) neste midtsommer, og tilsås umiddelbart etter slokking, før [[regn]]vann rekker å hardne asken. Det dannes et tuelandskap med toårig [[svedjerug]] som kan [[beite]]s ned av [[sau]] om høsten for å buske seg ytterligere, og høstes året etter. Det var også mulig å bruke ettårig [[rug]] som skjæres samme høst. Noen områder tillot en sekundær avling rug eller neper. Etterpå ble området brukt som eng eller beite i flere år, mens ny skog fikk vokse. Bosettinger som anvendte svedjebruket, hadde spesielle tørkestuer for rugen, enten i bolighuset (nyttig kombinasjon for oppvarming og [[badstu]]) eller i egne bygninger («rier»).<ref>Wedin, Maud (2001):  ''Det skogfinska kulturarvet''. Finnsam, Finnbygdens förlag, Falun</ref>

Fra skogfinnenes svedjebruk vet vi at rugen helst skulle sås mens aska fremdeles var varm.<ref>Bromander, Carl Vilhelm (1902): ''Svedjebruket på Finnskogen''. Svenska turistföreningens årsskrift, Stockholm</ref><ref>Segerstedt, Albrekt ([1886] 2006): ''Segerstedts samling, skogsfinnarna i Skandinavien'' (red.: Maud Wedin). FINNSAM och Finnbygdens Förl. i samarbete med Torsby Finnkulturcentrum och Norsk skogfinsk museum, [[Falun]]</ref> Dermed var det begrenset tid til å bearbeide svedja før det ble sådd. Skogfinnene brukte utelukkende øks, sigd og ei enkel krafse av en tynn granlegg (svensk: ''svedjekratta'') for å rydde, dyrke og høste svedjene sine.<ref>Tvengsberg, Per Martin (1985): ''Skogfinnene på Finnskogen og svedjebruket. Næring som etnisk kjennetegn. Arkeologi og etnisitet''. Ams-Varia 15, Stavanger</ref> Det betyr at svedjing var lite [[redskap]]skrevende og heller ikke satte dype spor i marka. Det er ingen synlige former i terrenget etter svedjing. Det kan finnes et tynt kullag rett under [[humus]]laget, men det vil være de eneste restene etter svedjebruket når skogen er vokst opp igjen.<ref>Lindman, Gundela (1991): ''Forntida svedjebruk. Riksantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar'' Skrifter NO 1, Stockholm</ref>

Fordelen ligger i at man slipper det svært tunge oppdyrkingsarbeidet som vanlig åkerjordbruk fordrer, mens ulempen ligger i at man årlig må svi av nye områder, og at markene må legges langt unna [[bolighus]]. Svedjebruket er altså svært arealkrevende (færre brukere per arealenhet), men den enkelte bruker vil oppnå vesentlig bedre avling, grunnet det næringsrike jordsmonnet kornet såes i. Åkerjordbrukets årlige gjødslingsbehov unngås i svedjebruket. Samarbeidet mellom ulike brukere (svedjelag) var vanligvis også en fordel for de samfunn der teknikken var i bruk.

Svedjebruket var dominerende i deler av Finland og Finnskogene i Norge og Sverige helt frem til midt på [[1800-tallet]], og ble brukt frem til begynnelsen av [[1900-tallet]]. Forbudssoner ble dog innført allerede på [[1600-tallet]] for å sikre [[bergverk]]ene tømmerforsyning, samtidig som andre driftsformer (åkerbruk) gjorde seg gjeldende. Livet til svedjebrukerne kunne derfor bli noe [[nomadisk]], med mindre de valgte å gå over til fast [[jordbruk|åkerbruk]]. I andre deler av verden har man svedjebruk-lignende driftsformer inntil i dag, eksempelvis [[Regnskogen i Amazonas|Amazonas]].

Konsekvensene av svedjebruk for [[økosystem]]ene kan være ødeleggende. Dette skjer særlig når befolkningstettheten øker, dyrkingen intensiveres og brakkperiodene avtar. Den mest kritiske faktoren er næringsfattig jord, som er vanlig i de fleste tropiske skoger. Når biomassen fjernes, utarmes jorda til skade for vegetasjonen. De økologiske konsekvensene forverres ytterligere fordi tropiske skoger er leveområder for mangfoldige økosystemer, med et stort antall [[endemisk]]e og truede arter.

==Svedjebruk i Norge==
I historisk tid ble metoden hvor det ble brent hogstmoden [[granskog]] for så å så rug hovedsakelig brukt av [[skogfinner]] som brakte med seg teknikken og svedjerugen fra landskapene [[Savolax]] og [[Karelen]], da de emigrerte til Sverige og senere Norge på [[1600-tallet]]. Her til lands finner vi bevart skogfinske gårder på [[Finnskogene|Finnskogen]] og i deler av Oppland, Buskerud, for eksempel i [[Finnemarka]], Akershus, Østfold og Telemark.<ref>Opsahl, Erik og Winge, Harald (1990): ''Finnemanntallet 1686, publisert av Kjeldeskriftfondet''. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo</ref> Østfolds første bønder i oldtiden hadde herjet skogene med ild og brann, og praksisen gjenfinnes i alle plassnavnene Brenna og Kasa. [[Stedsnavn]]et Surfellingen i [[Skjeberg]] er et minne om en brenningsmetode, «surfelling», der [[bark]]en skaves av bartrærne så de dør, og [[barnål]]ene drysser av og dekker jorden. Dette skulle [[gjødsel|gjødsle]] jordsmonnet, og skogen ble deretter felt og brent.<ref>''Funn og forskning - festskrift til [[Erling Johansen]] 24. november 1969'' (s. 45)</ref> 
[[Fil:013 huuhta evolution.jpg|thumb|right|500px|''Huuhta''-svedjebrukets utbredelse; innenfor sirkelen 1500 e.Kr., hel linje 1600 e.Kr., stiplet linje 1700 e.Kr. Det ser ut til at ''huuhta'' (rugdyrkning på nedbrent [[granskog]]) oppsto i skogene nordøst for [[Viborg]] engang på 1300-tallet, men utbredelsen skjøt fart først senere. Ekspansjonen fortsatte på 1800-tallet, til [[Tver]] i [[Russland]], [[Delaware]] i Nord-Amerika og flere områder i [[Sibir]].]]
Finnene som slo seg ned i Solør-Värmland-traktene i årene 1570-1670, praktiserte ''huuhta''-svedjebruk, dvs. rugdyrkning på nedbrent granskog.<ref>[https://www.folklore.ee/rl/pubte/ee/usund/fbt/tvengsberg.pdf Per Martin Tvengsberg, Hamar: ''Weather-prophesier and healer in Solør-Värmland finnforest]</ref> I Skandinavia kom skogfinnene i kontakt med bygdefolkets åkerbrukskultur, og et gjensidig samarbeid kom i gang. Fordi skogfinnene var spesialister på ''huuhta'',<ref>[https://gupea.ub.gu.se/handle/2077/60319 Haggärde, Anna: «Svedjebruksmetoden ''huuhta'' - skogsfinnarnas försvinnande hantverkstradition»]</ref> søkte de seg til de beste granskogsområdene, men disse var som oftest også i bruk som bøndenes setermarker. 

I denne perioden med klimaforverring var bøndene tvunget til en økende utnyttelse av sine setrer. Samtidig akselererte svedjebrukernes ekspansjon. Svedjenes antall og størrelse måtte økes for å oppnå samme avling som tidligere. Dette førte til en intens utnyttelse av seterskogen, men finnene etterlot seg det bonden helst ville ha; inngjerdede (''olla piihassa'') grasbevokste avlagte svedjer (''niittu abo'').

Dette samarbeidet førte ofte til at finner fikk slå seg ned på setra, og skogfinnene hadde også ofte husdyr fra bygda i pensjon om sommeren. Det nevnes {{tr}} også at finnene leverte smør både til bygda og videre til byen. Etter hvert ble det heller ikke uvanlig at bonden tilkalte finnen med sitt svedjelag, for å gjøre svedje i hemskogen /  bråteskogen nære bygda {{tr}}. Svedjelaget besto av mange øksemenn under en leder. Tomas Hakkinen skal ha hatt 50 menn på sitt svedjelag.{{tr}}

[[Sparre (adelsslekt)|Erik Sparre]] skrev i 1651 i et klageskrift til [[Kristina av Sverige|dronning Kristina]] om forholdene i Sverige: «''...att størsta delen af finnarna olofligen och før deras bedrefne Bofwastycken rymt från Finland och, efter det några på skogarna i [[Gästrikland]] och [[Helsingland]] forskaffat sig øfverhetens bref på sina upptagna torpstallen, hafva de hemligen till sig dragit en hop med løsa finnar, kanske daribland en hop med førrymda, lagskrifna knektar utan pass och besked''» (Nordmann 1888 3). 
 
I 1665 skrev [[foged|fogden]] i [[Solør]]: «''Skogfinnene Hugger likesaavel di bedste som di udygtige Trær til deres Roug og Roesæd: overfarer saa det ganske Land, rotter sig sammen til 20, 30 og mere, saa di ere nu formidabel for [[Almue]]n''.»<ref>Statholderskapets Ekstraktprotokoll (1664-65) Bind II, s. 38, sak. 58.</ref>  

[[Eilert Sundt]] som besøkte Finnskogen, skriver: «''Til Forskjel fra de [[nordenfjells|nordenfjeldske]] Finner eller [[samer|Lapperne]] kaldte eldre Skribenter disse ågerdyrkende Nybyggere gjerne Skovfinner eller Rugfinner, og når de omtalte dem, skede det for det meste med megen Ugunst''.» I en ''Relation om Norges Riges Tilstand i Aaret 1699'' (''[[Budstikken]]'', 4de Aargang 1823 358) heter det om dem: «''De ere det allerskadeligste Ukrud for landet, som nogentid navnes kan --; have de på mange mile oppbrendt de skjønneste og bedste skove til deres rug- og nepebråder, betjenterne til en ringe profit, men Kongen, landet og innbyggeme til aller største skade, thi i Ufreds Tider ere de ikke alene de allerstørste [[spion|Espioner]], men òg, som de vide alle Gjenveie og Stier i Skovene, saa maa hver fattig Mand frygte sig for deres Overfald, Roven og [[Tyveri]].''»(Sundt 850 192).<ref>Sundt, E. 1850, ''Beretning om Fante- og Landstrygerfolket i Norge'', Christiania</ref>

Grensene mellom bygdas seterskoger gikk på åser og høydedrag etter siktelinjer, mens finnene brukte elver og sjøer som skille mellom svedjeskogene sine. Denne ulike oppdelingen skapte problemer da tømmerhugsten ble vanlig. For å lette prosedyren ved tvistene som oppsto, ble det i Norge fra år 1719 påbudt å tegne kart over området.

Svedjing og ulike former for ekstensivt jordbruk har lang tradisjon i Norge, også før den skogfinske innvandringen.<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2095&s=n&str= ''Diplomatarium Norvegicum'' (bind I-XXI), Dokumentasjonsprosjektet]</ref><ref>[[Christian IV]]'s [[recess]] 1643, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Den rettshistoriske kommisjon, Oslo 1981</ref> Den norske svedjetradisjonen var ikke den primære jordbruksmetoden i nyere tid, dvs fra 1600-tallet og framover. Den var et tillegg til det som ble dyrket på de faste åkrene. Men en form for ekstensivt jordbruk kan ha vært sentralt på deler av Østlandet ganske langt opp i tid. Det er undersøkt en rekke felt med rydningsrøyser, som trolig er spor etter et jordbruk med en form for langtidstrede, datert til jernalder og middelalder. Ut fra de yngste 14C-dateringene kan det se ut som disse feltene forlates i løpet av 1600-tallet.<ref>Holm, Ingunn 2007: ''Forvaltning av agrare kulturminner i utmark.'' UBAS Nordisk, bnd. 4, Universitetet i Bergen arkeologiske skrifter, Bergen</ref> Særlig i Oppland er det registrert enkelte svært store felt med rydningsrøyser, noen over 500 dekar. Dette viser at denne jordbruksformen trolig har vært den primære jordbruksformen i alle fall i jernalder. 

[[Sorenskriver]] Gjert Falch besvarte i 1743 et spørreskjema om en rekke tema for Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri.<ref>Falch, Gjert [1743] 2005: Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, i: Røgeberg, Kristin M. (2005): ''Norge i 1743'', bnd. 3, Akershus stiftamt, Buskerud, Vestfold, Telemark. Riksarkivet, Solum forlag, Oslo</ref> Der gir han blant annet en forholdsvis grundig beskrivelse av bråtebrenning. Etter å ha beskrevet hvor dårlige avlingene av hvete og erter vanligvis var, forteller han at vinterrug ofte lyktes bra, og at den sås i jord som er brent. Den sås ved midtsommer eller noe seinere, og høstes året etter. Denne jorddyrkinga skjer i utmark, både i steinete jord og i bedre jord. Dette kalles bråter, skrev Falch, og består i at trær og kvister hogges eller samles der hvor ryddingen skjer, og han understreket at en slik samling av trær og kvist på norsk kalles «bråte». Det velges ut et område hvor det vokser lauvskog, for eksempel bjørk og or. Alle trærne i området hogges, men de trærne som kan være nyttige til noe tas ut, og det hogges også ved av det øvrige tømmeret som kan passe til det. Det er stort sett toppene og kvistene som får ligge igjen og tørke til neste sommer. Bråten brennes ved [[sankthans]]tider og sås til med rug. Rugen blir krafset ned i jorda med ei krafse. Neste høst kan rugen skjæres. Frukten av dette arbeidet er «''undertiden riig og velsigned''», understreket Falch. Det er viktig å merke seg at det er lauvskog som utnyttes, og at trevirket som skal tørkes, samles i hauger. Ifølge [[amtmann]] Christian Sommerfelt fra [[Toten]] kan det dyrkes neper, rug, thorebygg eller havre i svedjer eller bråter.<ref>Sommerfeldt, Christian ([1795] 1928): «Efterretning angaaende Kristians amt. Bygd og Bonde» i: ''Tidsskrift for historie og folkeminner'', tiende årgang, Hamar</ref> «Torebygg» er et seksradet, nakent bygg.

==Teorier om svedjebrukets kulturelle følger==
Svedjebruk har utviklet seg til å bli en kompleks prosess, som krever koordinert samhandling av en større gruppe. Svedjebruket er sterkt samfunnsdannende. Den minste enheten var klanen, svedjelaget, men flere grupper samarbeidet. Lederens, kuningas, hadde mange funksjoner, det var ikke bare praktiske, men også politiske og religiøse.<ref name=Tvengsberg/> 

Svedjebruket var mobilt; klanen flyttet til nye skoger, for å brenne og dyrke. De har ikke hatt monumentale anlegg. Det er derfor vanskelig å etterspore dem arkeologisk, selv med erfaring fra undersøkelser av Terra Preta (trekullholdig jord). Svedjen varierte fra en enkelt på stedet, til en periodisk bosetting, avbrutt av hvileperioder hvor svedjene vokste til igjen med skog. Undersøkelser av fjellhuler og andre naturgitte gunstige boplasser, har avdekket mange kulturlag på hverandre med ødeperioder innimellom. Disse lagene forteller om kulturens utvikling. Noen slike steder i tilfeldig orden: [[Çatal Höyük]] i Tyrkia, [[Altamira]] i Nord-Spania, [[Jeriko]] i Israel, Kostenki [[Voronezj oblast|Voronezj]] i Russland, [[Skara Brae]] på Orknøyene og [[Vistehola]] på Jæren. {{tr}}

Etter krigen i årene 1555–57 mellom svenske og russiske tropper, klaget russene over at finnene trakk østover og tok landet i bruk, og dette fortsatte inntil freden i Stolbova 1617. Men det stoppet nok ikke her, også de politiske forholdene oppfordret finnene til fortsatt utflytting. I årene 1637-42 emigrerte mange svedjefinner fra Karelen videre østover til guvernementet [[Tver]] (Kalinin), godt hjulpet av den russiskortodokse kirken og adelen, som ønsket nye skattebetalere. Granskogene på [[Valdajhøydene]], [[Tikhvin]] og [[Novgorod]] fikk også finske svedjebrukere. Dette er godt dokumentert i arkivet i Tver.<ref name=Tvengsberg/>

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
*{{Kilde bok
  | ref= {{SfnRef|Asheim}}
  | forfatter= Vidar Asheim
  | redaktør= 
  | utgivelsesår=1978
  | artikkel=
  | tittel= Kulturlandskapets historie : Jord- og skogbruksområdene slik det var og slik det er i flatbygdene på Østlandet
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=Oslo
  | forlag=Universitetsforlaget 
  | side=54–58
  | isbn=8200051781 
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062904021 
 }} 
*{{Kilde bok
  | ref=
  | forfatter= Per Martin Tvengsberg
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 2010
  | artikkel=
  | tittel= Svedjebruk
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=Grue Finnskog
  | forlag=Norsk Skogfinsk Museum
  | side=
  | isbn=978-82-93036-00-5
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=
 }}

==Eksterne lenker==
* {{Kilde www|url=http://no.wikisource.org/wiki/Svedjebruk|tittel=Svedjebruk|forfatter=Per Martin Tvengsberg|utgiver=Norsk Skogfinsk Museum|ref=refTvengsberg}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Landbruk]]
[[Kategori:Finnekulturen]]