Redigerer Styving

[[Fil:Herr Stubb.jpg|mini|Gammel styving. Tegning av ''Bjørn som tegner''.]]
'''Styving''', også kalt '''stuving''' eller '''stuing''', er et [[Norge|norsk]] [[Jordbruk|jordbruksuttrykk]], både verb og substantiv, og stammer fra [[Vestlandet]] hvor vinterfôret til husdyra, særlig sau og geit, ble supplert med grener fra [[løvtrær]]. De vanligste tresortene var [[ask]], [[lind]], [[alm]], [[rogn]] og [[Bjørkeslekten|bjørk]], avhengig av hva som vokste på gården.

Unge trær ble toppet, og tykke greiner redusert, gang etter gang, med 6 - 7 års mellomrom. Et tre som er bearbeidet på denne måten ble kalt en ''styving'' eller et ''styvingstre''. Slike trær er spesielt karakteristisk for jordbrukets kulturlandskap på Vestlandet, men også i andre landsdeler. Kutting av grener med bladene på kalles ''lauving''. Slike grener ble hengt opp til tørk, og det kunne settes i stakk eller rauk. De ble behandlet som [[høy]].<ref>{{kilde www|url=http://www.kulturlandskapsnettverk.museum.no/sites/kulturlandskap.museum.no/files/vedlegg/3/lauvingsrapport.pdf|tittel=Bruk av lauv og lauvtrefôr i Norge|format=pdf|utgiver=Høgskulen i Sogn og Fjordane|forfatter=Ingvild Austad, Leif Hauge og Mons Kvamme|år=2007|besøksdato=18. februar 2016|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20161114221406/http://kulturlandskapsnettverk.museum.no/sites/kulturlandskap.museum.no/files/vedlegg/3/lauvingsrapport.pdf|arkivdato=2016-11-14}}</ref>

Styving må ikke forveksles med [[beskjæring]] som utføres av andre hensyn, som utseende, størrelse eller for å sikre rikere og enklere høsting av frukt og bær.

== Å høste løv ==
[[Fil:Fraxinus excelsior - Kyllet asketre.jpg|mini|Styvet eller kyllet [[ask]]. I dag er slike trær en viktig del av [[kulturlandskap]]et. Trærne har ulike dialektiske navn i landsdelene. {{Byline|Karl Ragnar Gjertsen}}]]
Treet ble kuttet ned til lagelig arbeidshøyde, men gjerne så høyt at dyrene ikke nådde de nye skuddene. Avkorting av tykke grener hørte med til styvingen. Istedenfor å gro en høy, bred stamme og tykke grener, vokste det ut mange smågrener under skåret. Bunnstammen ble da tykkere. Den stutte, runde formen gjorde trærne svært stormsterke. Grenene fra de nye skuddene ble tynne og dekket av løv, og godt egnet for høsting, vanligvis etter 5 til 6 år. Slik høsting kalles [[lauving]] og ble gjerne utført med [[lauvkniv]].

Høstingen på vestlandsgårder var gjerne om våren mens saft og sevje var på topp, men før bladene var begynt å bli store. Grenene ble kuttet ned og enten liggende på stedet eller lagt fram til dyrene. Fôrtilskuddet er populært og verdifullt spesielt for drektige dyr. Greiner med fullvokste blader kunne også bli buntet sammen i lauvkjerv, tørket og lagret på låven. I tidligere tider kunne sanking av lauvkjerv være nødvendig for å ha nok fôr til dyrene vinterstid. Skikken var vært mer utbredt før, men er fortsatt i bruk spesielt for geit.

== Styving i kulturlandskapet ==
[[Fil:Sogn Folkemuseum kyllet tre.jpg|mini|Kyllet tre på Sogn Folkemuseum. {{ byline|Karl Ragnar Gjertsen}} ]]

Områder som var preget av høsting av løv har ofte mangesidig bruk av arealene. Dobbeltbruk med beiting og slått langs bakkenivå og høsting av tresjiktet maksimerte produksjonen. Slik arealbruk formet parklignende lysåpne lunder som utgjør karakteristiske semi-naturlige vegetasjonstyper med en spesiell plantesammensetning. Slik arealbruk var lite egnet til mekanisering. Dette er trolig svært bærekraftige produksjonssystemer. <ref> Ingvild Austad, Leif Hauge og Mons Kvamme: Bruk av lau og lautrefor i Norge. Rapport fra forprosjektet. HSF Rapport nr. 01-2007. s. 7 - 8. </ref>

Styvingstrærne kunne stå i innmarka, både i åker og eng, helst i utkanten av jordene, på åkerholmer, i steingjerder og steinrøyser og andre steder hvor man ikke dyrket, langs veier og elveløp og som tuntrær. På arealer som ikke kunne dyrkes kunne man over tid lage et område med trær der løvet kunne høstes, i Sverige brukes det karakteristiske begrepet ''löveng'' om slike steder, mens ''høstingsskog'' er et begrep som er tatt i bruk av norske botanikere som studerer kulturlandskap. Ur i bratte sørvendte lier med gunstig klima var ideele steder der varmekjære lautrær som alm og lind trivdes. <ref>{{Kilde www |url=http://www.coast-alive.eu/node/12393 |tittel=Coast Alive besøkt 8.11.2021  |besøksdato=2013-05-29 |arkiv-dato=2016-03-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160304194456/http://www.coast-alive.eu/node/12393 |url-status=død }}</ref> I norske dialekter er det et rikt vokabular.
[[Fil:Lauvkniv.jpg|mini|left|Laukniv av norsk type. Tegning:[[Bruker:Bjørn som tegner]].]]
Enkelte treslag kunne også bli høstet ved bakkenivå, som hassel, gråor og bjørk, ''stubbeskudds-skoger''.<ref> Ingvild Austad, Leif Hauge og Mons Kvamme: Bruk av lau og lautrefor i Norge. Rapport fra forprosjektet. HSF Rapport nr. 01-2007. s.9. </ref>

Høstingsskogen kunne gjerne vær kombinert med beite; dyra beita på bakken og åt løv av mindre trær og lave greiner, men styvingstrærna var såpass høye at dyra ikke rakk opp, men likevel så lave at de var enkle å høste.

Sørlandets største edellauvskogreservat er [[Listeid naturreservat]] som omfatter et variert naturområde med stort innslag av varmekjær edellauvskog. Her finner man også gamle styvingstrær. En liten del av reservatet skal skjøttes aktivt for å forsøke å bevare noen av styvingstrærne.<ref>{{Kilde www |url=http://www.coast-alive.eu/node/12393 |tittel=Coast Alive besøkt 8.11.2021  |besøksdato=2013-05-29 |arkiv-dato=2016-03-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160304194456/http://www.coast-alive.eu/node/12393 |url-status=død }}</ref>

[[De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum]] på Kaupanger arbeider aktivt med å skape et [[friluftsmuseum]] med kulturlandskap. Styvinger av ulike treslag er en del av dette.

I Nederland finnes uttrykket «knotten» om et arbeide som utføres på trær langs bekkeløp og kanaler, slik at trærne fremstår som styvinger. Dette utføres fortsatt som en del av vedlikehold av kulturlandskapet, med sikte på å stabilisere trærne mot å velte ned i kanalene dersom der blir sterk vind. Ifølge tradisjonen var slike grener også brukt som dyrefôr.

De tradisjonelle høstingsskogene er i dag en truet skogstype, og stuving av trær er en aktivitet som siden 2004 kan få tilskudd på stats- eller fylkesnivå.<ref>{{kilde www|url=https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-02-04-448?q=milj%C3%B8tiltak%20jordbruket%20tilskudd |utgiver=[[Lovdata]] |tittel=Forskrift om tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket}}</ref>

== Styving i historisk perspektiv ==
Alm bruker 7-8 år på å sette blomst og produsere pollen. Med jevn og omfattende høsting av løv vil andelen almepollen bli minimal - og ikke tydelig i pollendiagrammer i vegetasjonshistoriske studier. På gården Grinde i Leikanger ved Sognefjorden viste deg seg en markant nedgang i almepollen i perioden 2500- 2400 f.Kr. Dette faller overens med økende jordbruksaktivitet i yngre steinalder. Årsaken er trolig en kombinasjon av lauvsanking og en soppsykdom som angrep almetrær.
I jernalderen ble det utviklet nye redskaper og lauvsanking fikk et langt større omfang. Spesielle kniver ble utviklet til formålet, kalt ''snidel'' på Vestlandet. De er funnet ved arkeologiske utgravinger fra jernalder og vikingtid, og de har vært produsert og i bruk helt til vår egen tid.
Matrikkelforarbeidet fra 1863 gir god dokumentasjon av bruk av lau som for på de enkelte gårder.<ref name=":0"> Ingvild Austad, Leif Hauge og Mons Kvamme: Bruk av lau og lautrefor i Norge. Rapport fra forprosjektet. HSF Rapport nr. 01-2007. s. 12-13. </ref>

Bildemateriale og reisebeskrivelser fra Europa og Norden dokumenterer at styving av trær var utbredt.<ref name=":0" />

På 1900-tallet ble det mer og mer slutt på å laue. I noen områder tok denne måten å høste for på slutt rett etter 1900, andre steder var det etter siste verdenskrig. Men i krisetider, enten høyavlingen var dårlig, eller kraftfor vanskelig å få kjøpt, i slike tider tok man opp ubrukte men kjente ressurser som lauing.

Nå gis det tilskudd til lauing, ikke minst fordi dette er vedlikehold av kulturlandskap.

== Vurdering av løv som for ==
På Vestlandet ble løv betraktet som fullverdig fôr. Næringsverdien står ikke tilbake for gras. Løv er smakfullt og like lett fordøyelig som gras. Innhøsting i juni gir best kvalitet og alm er det treslaget som er mest næringsrikt.<ref> Ingvild Austad, Leif Hauge og Mons Kvamme: Bruk av lau og lautrefor i Norge. Rapport fra forprosjektet. HSF Rapport nr. 01-2007. s. 6-7. </ref>

Innhøsting av lau er arbeidskrevende. Når lau i løpet av 1900-tallet har blitt stadig mindre brukt skyldes det større dyrebesetninger på gårdene og mer kostbar arbeidskraft. I dag foregår lauing hovedsakelig fordi utøverne er opptatt av å vedlikeholde et kulturlandskap.

== Styving i kunsten==
[[Fil:N Astrup-Martzmorgen.jpg|mini|Seljekall - av [[Nikolai Astrup]]. ]]
Styvinger kan få rare former og «personlighet» over årenes løp. Kunstnerisk anlagte bønder har nok av og til sett på utforming og uttrykk som en del av gjøremålet. Den mest kjente styvingen i norsk kunst finner vi i tresnittet ''[[Seljekall]]'' av vestlandsmaleren [[Nikolai Astrup]]. Styvinger er en viktig del av det tradisjonelle norske [[kulturlandskap]]et. Gamle, mosegrodde styvinger kan i skumringen innta trolske former.

Styving og lauving ble betraktet som noe fattige bønder gjorde.{{tr}} 
Et [[skaldekvad]] av [[Øyvind Skaldespiller]] gir et levende glimt fra hverdagsliv på [[Hålogaland]] i uårstiden (ca. 970) hvor det var sult, og mangel på korn, og hvor man må fôre buskapen med bjørkeblader, slik finnene (= samene) gjorde:
<blockquote>
:''Kvit er jorda av snøfok,''
:''som finnar vi inne nærer''
:''budskap, i fjøset bunden,''
:''med bjørkebrum midt i ein sommar''
</blockquote>

== Referanser ==
<references/>

== Kilder ==
* [https://web.archive.org/web/20160304194456/http://www.coast-alive.eu/node/12393 coast-alive.eu] Styvingsskogen på Listeid

*[[Ove Arbo Høeg]]: Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (1974)

{{Commonscat|Pollarding}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skogbruk]]
[[Kategori:Landskap]]
[[Kategori:Økologi]]
[[Kategori:Landbrukshistorie]]
[[Kategori:Trepleie]]