Redigerer Stride piano

'''Stride piano''' er en spillemåte innen [[jazz]] som etablerte seg i [[Harlem]] rundt 1920, derav også benevnt '''Harlem stride piano'''.   Begrepet «stride» kommer av det engelske ''stride'', noe som alternerer, i dette tilfelle en venstre hånd som går mellom anslag av henholdsvis bass og akkord.  Stilen var basert på den trippel-tematiske og harmonisk enkle [[ragtime]], men hadde en betraktelig mer avansert høyre hånd med islett av [[swing]], [[blues]] og tangentiale teknikker (såkalt «tickling») som ofte kom fra lengre skolering i klassisk piano.  Fra den første perioden finner man den angivelige opphavsmann [[James P. Johnson]] og [[Luckey Roberts]], fulgt av [[Eubie Blake]] og den klassisk skolerte [[Willie Smith]].  

Det ble avholdt konkurranser («cutting contest») som innebar utøvelse av flest mulig tricks innenfor et avmålt tidsrom, bruk av de mest kompliserte sekvenser, eventuelt utprøving av utholdenhet.  Variasjoner som '''shout piano''' hadde vokale innslag på toppen av det innfløkte melodiske.  Utover 1920-tallet tilkom [[Art Tatum]],  [[Donald Lambert]], [[Fats Waller]], [[Earl Hines]], og etter hvert på 30-tallet hadde de fleste av datidens kjente pianister en stride-stil, deriblant [[Duke Ellington]] og [[Thelonious Monk]].   

I Norge er den opprinnelige non-verbale stilen representert ved [[Carsten Klouman]] og [[Morten Gunnar Larsen]].
==Eksterne lenker==
* [http://www.blueblackjazz.com/stride_piano.html BlueBlackJazz.com]
* [http://wo.uio.no/as/WebObjects/theses.woa/wa/these?WORKID=40047 hovedoppgave] {{Wayback|url=http://wo.uio.no/as/WebObjects/theses.woa/wa/these?WORKID=40047 |date=20070220232538 }} av Erlend Hegdal, ved [[Universitetet i Oslo]] (2006)

{{portal|jazz}}
{{jazz}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Jazz]]